Den viktigste og mest uklare begrensningen på hvilke drap som var ærefulle og aksepterte, var likevel at et feidedrap alltid ble vurdert i forhold til samfunnets fredsbehov.
Hevndrap var en sterkere æresoppreisning enn en pengebot. Det snakkes foraktelig om å
”bære døde slektninger i pengepungen”, å motta en bot var jo å tjene penger på at ens nærmeste ble drept.74 Mest kjent er scenen fra Njåls saga der Hildegunn ba sin onkel om å hevne drapet på sin mann. Onkelen tilbød seg å hjelpe henne til et forlik ”etter det som gode menn synes på alle vis er oss til oppreisning”. Men det var ikke nok for Hildegunn, hun tok den blodige kappen hennes mann var blitt drept i og kastet den over onkelen, slik at størknede blodflak føk om ham, og sa: ”Jeg kaller Gud og gode menn til vitne på at jeg sverger deg til, ved alle Krists krefter, og ved din manndom og ditt manndomshjerte, at du skal hevne alle de sår som [min mann] hadde på sitt døde legeme – ellers skal du hete hver manns niding”.
69 Sturlunga saga I s. 213-214; Norrøn utgave s.184
70 Sturlunga saga s. 294; Norrøn utgave s.727 ”vera öngvan frama þar sem konur einar voru heima”.
71 Se for eksempel Sturlunga saga I s. 362-363; Norrøn utgave s. 314, 317 og 318 72 Sturlunga saga I s.16; Norrøn utgave s.13
73 Agnes Arnorsdottir, Konur og vígamenn. Staða kynjanna á Íslandi á12. og 13. öld, Reykjavík 1995, s. 182-186; Jenny Jochens, “The Illicit Love Visit”, Journal of the History of Sexuality vol.1 3/1991 s. 357-392; Miller, Bloodtaking and Peacemaking, s. 208-209.
74 Jfr. Miller, 1990, s.190
Onkelen visste dette ville føre til at mange menn, inkludert ham selv, kunne miste livet. Men Hildegunns utfall mot hans ære og sosiale status var så sterkt at han følte seg tvunget til å gå den harde veien gjennom blodhevnen.75
Et forlik med bøter innebar at den ene parten innrømmet at han hadde gjort urett, og ønsket å bli reintegrert i samfunnet. Et hevndrap derimot var å gjøre seg til herre over motpartens liv, og derved plassere seg sosialt over ham. Hildegunns mann hadde vært høvding, og hun følte åpenbart at et hevndrap her var det eneste som kunne gjenopprette familiens ære. Valget mellom hevndrap eller bot var delvis sosialt bestemt.
En høvdings ære var den statusen ”folk flest” mente han hadde i forholde til
konkurrerende høvdinger og storbønder. En ærgjerrig høvding kunne nekte å gå med på et fredelig forlik, og derved framprovosere en feide på grunnlag av en i utgangspunktet
ubetydelig sak. Dersom utfordreren da gikk seirende ut av konflikten, ville han få økt ære og den tapende mindre. Hierarkiet mellom høvdingene var ikke fastlåst, men i stadig forandring.
Feider som følge av konkurransen mellom høvdinger ble betraktet som en normal del av det politisk-juridiske spillet, og hevndrap var en del av dette.
Men det fantes normer – om enn uklare – for hvor langt en ærgjerrig og aggressiv høvding kunne gå i å utfordre sine medhøvdinger. En som gikk for langt ble kalt
ojafnaðarmaðr, en mann uten sans for måtehold og rettferd. Han skapte unødvendig strid, uro og død, og destabiliserte samfunnet. Han ville før eller siden få så mange andre høvdinger mot seg, at han ville bli ydmyket eller drept selv. En moderne forsker kunne betrakte dette som en ”renselse” av samfunnet for et uroelement. Men for de samtidige var det heller spørsmål om å fjerne en person som ydmyket gode menn og fratok dem deres ære.
Å unnlate å ta andres liv når en i følge vanlig rettsoppfatning hadde rett til det, kunne i mange situasjoner være ærefullt. Å skjenke andre deres liv var del av den aristokratiske generøsiteten, og en fikk vist for alle at en var herre over den andres liv og død. Å gi en fiende
”grid” eller nåde innebar at en reintegrerte motstanderen i samfunnet, men i en mer
underordnet posisjon enn tidligere. Det lå likevel en risiko i å la enn fiende leve. Det var ikke sikkert han fant seg til rette i sin nye underordnede posisjon, og han kunne da drepe den som ga ham livet når høvet bød seg.
Historien om Hrafnkell og Samr illustrerer dette. Bonden Samr klarte å få lyst den mektige høvdingen Hrafnkell fredløs. Samr kunne nå straffeløst drepe ham. Men i stedet tilegnet han seg eiendommene hans og ydmyket ham ved å torturere ham. Vennene til Samr
75 Islenzk Fornrit bind 12, Reykjavik 1954, s. 290-292 (Njáls saga kapitel 116)
advarte om at dette ikke var klokt. Seks år seinere var da også Hrafnkells sjanse kommet. Han overfalt og drepte Samr’s bror, deretter tvang han Samr til å returnere alt han hadde tatt fra ham. Samr gikk til sine venner for å samle støtte, men fikk avslag. Han hadde handlet utklokt da han lot Hrafnkell leve, nå fikk han selv ta følgene.76 Moralen er: tenk deg godt om før du lar en ydmyket fiende leve, det kan koste deg æren, godset og i verste fall livet!
Det overordnede målet var å skaffe seg ære. Dersom det måtte skje ved å drepe, gjorde en det. Dersom det kunne skje ved å reintegrere motstanderen i en underordnet posisjon, var det selvsagt enklere og ga normalt mindre risiko og kostnader. Å rense samfunnet for fiender var ikke noe mål i seg selv, det var ett av flere midler for å skaffe seg ære.
Vanlige bønder førte normalt ikke noen æreskamp mot konkurrerende hushold. For dem innebar ære at deres personlige integritet skulle respekteres, i praksis et krav om å få nyte retter i samsvar med loven. De aller fleste ærekrenkelser som beskrives i sagaene, var også lovbrudd.77 En slik krenkelse ville normalt bli gjort opp ved at lovbryteren erkjente sitt lovbrudd, betalte en bot til den forurettede og ble reintegrert. Problemet oppsto dersom lovbryteren ikke ville bøte, da kunne den forurettede føle seg tvunget til å ty til hevndrap. I Vatnsdøla saga fortelles om høvdingsønnen Ingolv som forførte bonden Ottars datter. Dette var en klar krenkelse av Ottars lovfestede rett som husholdsoverhode. Men Ingolv nektet å avslutte forholdet og betale bot eller gifte seg med datteren, og brukte sin makt til å hindre at Ottar fikk saken opp på tinget. Det hele endte med at Ottar fikk drept Ingolvs bror for å gjenopprette sin ære. Her var hevndrap den svakes siste utvei til å forvare sin ære.78
Sett fra et samfunnsperspektiv fungerte hevndrapet i dette tilfellet som en måte å skape respekt for loven på. En moderne historiker kunne finne på å tolke slike drap som en renselse av samfunnet for lovbrytere som nektet å la seg reintegrere. Men i dette tilfellet stemmer det ikke fordi det var broren til lovbryteren som måtte bøte med livet. Ottars og hans samtidiges tanker omkring feidedrapet var en ”æres-diskurs”, ikke i en ”katarsis-diskurs”. Et feidedrap for å hevne en krenkelse som også var et lovbrudd, ble møtt med forståelse og ble sosialt akseptert dersom motparten ikke hadde vært villig til å inngå et fredelig forlik.
De offentlige henrettelsene i tidlig nytid blir gjerne karakterisert som ”ritualisert” vold.
Også det førstatlige feidesamfunnet hadde visse – om enn uklare – normer for hvilke drap
76 Miller, 1990, s. 198-202. Historien er hentet fra Hrafnkells saga Freysgoða.
77 Eirik Haakstad, ”… hann skal vera hvers manns niðingr”. Ære og ærekrenkelser i norrøn middelalder, utrykt hovedoppgave Universitetet i Oslo, Historisk institutt, høsten 2001 s.169-171.
78 Islenzk Fornrit bind 8, Reykjavik 1939 s.97-100 og 106 (Vatnsdøla saga kapitel 37 og 40)
som var sosialt akseptable. Sett fra både et moderne vitenskapelig og de samtidiges synsvinkel må derfor et hevndrap kunne karakteriseres som ritualisert vold.79
Sett fra en moderne synsvinkel hadde feidedrapet to viktige funksjoner i et førstatlig samfunn. Det gjorde kostnadene ved å bryte loven høye, feidedrapet skapte respekt for loven i ei tid da det ikke fantes noen stat som tok på seg den oppgaven. For det andre skapte det et hierarki i et samfunn der det ikke fantes noen stat som ga medlemmer av den herskende klassen titler og rang. Men slike funksjonalistiske tankeganger var nok fjernt fra de samtidige.
Husholdene i det førstatlige samfunnet ønsket å beskytte seg selv ved å framtre som fryktinngydende, men også å leve i fred. Begrepene ”ære” og ”reintegrasjon” og spenninga mellom de to gir den beste innfallsvinkelen til å forstå mentalitetene omkring døden på det førstatlige Island. Willian Ian Miller’s boktittel ”Bloodtaking and Peacemaking” uttrykker det samme. Å ta andre krigeres liv i åpen kamp var ærefult fordi det holdt ved like samfunnets grunnleggende krigerverdier, forsvarte den krenkedes integritet og sørget for at de beste mennene også så sto høyest på samfunnsstigen. Men samfunnet hadde også et grunnleggende fredsbehov, grensen mellom et ærefult og uakseptabelt drap var avhengig av denne balansen.