Svalbard

Norsk myndighetsutøvelse og forvaltning på Svalbard skjer på grunnlag av Svalbardtraktaten av 1920 og Svalbardloven av 1925. Svalbardtrakta-ten slår fast at alle borgere av nasjoner som er tilsluttet traktaSvalbardtrakta-ten har lik rett til opphold og utøvelse av næringsvirksomhet på Svalbard. Samtidig er Svalbard en del av kongeriket Norge og norsk lovgivning gjelder på øygruppen. Som øverste forvaltningsmyndighet ivaretar Sysselmannen på Svalbard Norges rettigheter og plikter.

I henhold til Svalbardloven ble det hjemlet en rekke miljøvernbe-stemmelser for Svalbard allerede i 1925. Frem til 1970-tallet var vernet i all hovedsak konsentrert om fauna og flora. Svalbardreinen ble totalfredet i 1925 og i 1955 ble hvalrossen totalfredet. I 1939 ble det innført forbud mot fangst av isbjørn på en rekke øyer i nordøst, mens totalfredning av isbjørnen ble innført i 1973. I 1932 ble to større plantefredningsområder opprettet. Det ble imidlertid lagt vekt på at vernebestemmelsene ikke skulle være til hinder for utøvelsen av bergverksdrift eller annen næ-ringsvirksomhet.

Først i 1973 ble vernet utvidet med to naturreservater, tre nasjonalpar-ker og femten fuglereservater. I 1983 og 1984 ble det tilføyd ytterligere ett mindre naturreservat og ett plantefredningsområde. Målsettingen for å opprette de to store naturreservatene var å sikre upåvirket arktisk natur for kommende generasjoner, sikre den naturlige økologiske utviklingen og sikre muligheten for forskning på lite påvirkede naturlige økosyste-mer. Ferdsel fra turisme og friluftsliv skulle holdes på et lavt nivå.31 I dag er det lov for tilreisende og fastboende og ferdes i naturreservatene om somrene. Det er derimot ikke lov til å kjøre snøscooter i naturreservatene.

De tre nasjonalparkene ble likeledes opprettet for å sikre egenartede og i det vesentlige urørte naturområder for fremtiden og å sikre mulighe-ter for forskning, undervisning og naturopplevelse.³⁷ I nasjonalparkene ble det forutsatt at det skulle være mulig å drive et enkelt friluftsliv og et organisert reiseliv uten bruk av motoriserte kjøretøy på land. Fastboende på Svalbard får dispensasjon til fritidskjøring med snøscooter i nasjonal-parkene.

Siden 1990-tallet har bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur vært et av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk. Svalbard skal fremstå som en av verdens best forvaltede villmarksområder og innen rammen av Svalbardtraktaten skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt med andre interesser.³² I denne henseende er miljøvernets hovedoppgave på Sval-bard å sikre at menneskelig tilstedeværelse og aktivitet holdes innenfor de rammer hensynet til bevaring av øygruppens særegne villmark setter.

1. juli 2002 trådte det i kraft en ny Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven), hvor både natur- og kulturminnelovverket ble sam-let i en lov. Det overordnede formåsam-let med svalbardmiljøloven er å opp-rettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard. Innenfor rammen av loven gis det rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og nærins-gsdrift. Loven inneholder hovedprinsipper fra internasjonale miljøvernav-taler, som «føre var prinsippet», hensyn til samlet belastning og prinsippet om at miljøpåvirkeren skal betale. Alt plante- og dyreliv er fredet og all motorisert ferdsel på land er i utgangspunktet forbudt.

I september 2003 ble ett naturreservat, ett geotopvernområde og tre nasjonalparker opprettet med hjemmel i svalbardmiljøloven. Samtidig ble de gamle plantefredningsområdene fra 1932 delvis innlemmet i de nye nasjonalparkene og opphørte derfor å eksistere som egne frednings-områder. I de nye nasjonalparkene som ligger sentralt på Spitsbergen, i nærheten av dagens bosetninger, er det ikke innført restriksjoner på bru-ken av snøscooter og jakt ut over det som generelt følger av svalbardmil-jøloven og tilhørende forskrifter. Med dette er det innført to «typer» nasjonalparker – de fjerntliggende med strenge fredningsforskrifter og de ny med noe mer liberale bestemmelser.³⁷

Vernekategorier på Svalbard

Som nasjonalpark kan fredes større uberørte eller i det vesentlige uberørte naturområder, når de kan ha verdi for forskning eller for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv.

Som naturreservat kan fredes områder som er uberørt eller tilnær-met uberørt og som inneholder særegne eller sårbare økosystemer, som utgjør en spesiell naturtype eller spesielle geologiske formasjo-ner som for øvrig har særlig betydning for flora eller fauna, og som har særskilt naturvitenskapelig verdi.

Som verneområde for biotoper eller geotoper kan fredes områder som har særlig betydning for flora eller fauna, eller som inneholder viktige eller særpregete geologiske forekomster.

Som kulturmiljøområde kan fredes et område som har særskilt kul-turhistorisk verdi. I kulturmiljøområdet skal virksomhet som kan forringe den kulturhistoriske verdi unngås.

Figur 8. Definisjon av ulike typer områdevern på Svalbard.33

Svalbardmiljøloven gir en rekke kriterier for når områdevern kan etable-res, hvilke vernekategorier som skal brukes og saksbehandlingsregler for etablering av områdevern.

Naturreservatene er fredet mot alle tekniske inngrep, som oppføring av bygninger og anlegg av enhver art, bergverksdrift, boring etter olje og drift av oljekilder, massetak og annen virksomhet som medfører terreng-inngrep eller forstyrrelser av naturmiljøet. Planter og fossiler skal ikke fjernes og skal være fredet mot skader og ødeleggelser av enhver art som ikke skyldes vanlig ferdsel. Jakt og bruk av terrenggående kjøretøyer og landing med luftfartøy er forbudt.33

I nasjonalparkene skal ingen varig påvirkning av naturmiljø eller kul-turminner finne sted. Landskapet og i tilfelle havbunnen med planter, dyreliv og geologiske forekomster skal vernes mot utbygging, anlegg, forurensning og annen virksomhet, herunder ferdsel, som kan påvirke eller forstyrre naturmiljøet.33

I geotopvernområder skal virksomhet unngås dersom den kan påvirke eller forstyrre floraen eller faunaen eller skade geologiske forekomster i strid med vernevedtakets formål.33

Figur 9. Vernede områder på Svalbard.

Svalbardmiljøloven setter videre krav om utarbeidelse av arealplaner for bosetningene på Svalbard. Arealplanene gir bestemmelser om framtidig arealbruk, de skal være forutsigbare og langsiktige og gjøre det lettere og raskere å fatte beslutning om enkeltsaker og dermed unngå eventuelle konflikter om arealdisponering.

Svalbardmiljøloven lovfester dessuten krav om tillatelse for alle ter-renginngrep og virksomheter som kan volde forurensning. Næringsvirk-somhet på Svalbard skal så langt mulig legges til planområdene for å samle miljøbelastningene. Videre er det lovfestet regler om konsekvens-utredninger som skal gi et bedre grunnlag for beslutning om tillatelser bør gis, og eventuelt på hvilke vilkår.

Figur 10. Steinringer på Kvadehuksletta, nordvest-Spitsbergen. Mønsteret dannes ved

gjentatt frostsortering av grus og finmateriale og er sårbare for menneskelig ferdsel. De spesielle geologiske elementene er i dag ikke omfattet av annet vern enn det som gis gene-relt i svalbardmiljøloven.

2.2 Kulturminnevern