Tradisjonelle undervisningsformer i kroppsøving

I avhandlingen fokuseres det på å lære å undervise, som en del av å bli profesjonell lærer i kroppsøving. I dette avsnittet presenteres hvordan undervisning i kroppsøving blir omtalt i forskning, artikler og rapporter i Sverige. Basert på litteraturens innehold presenteres tre ulike undervisnings-former i kroppsøving.

2.4.1 Idrettsbasert undervisning

I litteraturen er man enig om at det er nære relasjoner mellom idrett og undervisning i kroppsøvingsfaget. Lundvall, Meckbach, & Wahlberg (2008) skriver at faget domineres av en idrettsdiskurs som skaper tydelige grenser og ligger til grunn for legitimerte måter å snakke om undervisning. Både lærerne og elevene har nære koblinger til organisert idrett og idrettsverdier

behandles i undervisningen. Gjennom idrettsdiskursen henvises det til en normstyrt undervisningstilnærming, som ikke er forenelig med demokratiske ideal eller fagets samfunnsmål (ibid.). Skolinspektionens (2010) gjennomgang av undervisning i kroppsøving støtter at idrettsaktiviteter dominerer. Hele 70 prosent av undervisningsøktene den dagen de gjorde sin inspeksjon bestod av ballidretter.

Lundvall m. fl. (2008) beskrivelse av idrettens posisjon forsterkes av Londos (2010) som konkluderer med at undervisning i stor grad er forankret i konkurranseidrettenes didaktiske prinsipper, Sandahl (2005) som fant at lærernes egne idrettsbakgrunner styrer mye av innholdet i undervisningen, Peterson (2008) som skriver at elevene gjenkjenner bruken av idrettsregel-systemet i kroppsøvingstimene og Ekberg (2009) som henviser til at idrett har en sentral rolle når faget realiseres i skolen. Ekberg utdyper idrettens sterke rolle med at kroppsøvingslærernes undervisning bygger på et metodisk grunnlag forankret i idrettsspesifikke metoder. Undervisnings-fokuset er elevenes oppnåelse av ferdigheter i forhold til standardiserte kroppskulturelle ferdighetsnormer. Lærerne styrer elevene inn i riktige løsninger, gjennom instruksjon og tilbakemelding, for å oppnå ønsket resultat. I tillegg til lærerstyrt undervisning observerte Ekberg at lærerne ved noen tilfeller åpnet opp for elevstyrt undervisning. Disse tilfellene begynte med at elevene skulle finne egne løsninger på oppgavene de var tildelt. Selv om intensjonen og starten på timene var god, viste tilfellene at læreren etter hvert tok over og dominerte elevenes løsning av oppgavene.

Studiene som presenteres her viser at det finnes en idrettsbasert undervisningstilnærming i kroppsøving. Den bygger på et praktisk og metodisk grunnlag, med fokus på ferdighetsutvikling forankret i idrettens logikk og prestasjonsnormer. Faget og lærernes nære tilknytting til idretten kan forklare hvorfor idrett har en så sterk posisjon og påvirker den daglige undervisningspraksisen i faget. Den idrettsbaserte undervisningsformen samsvarer med det L. Larsson (2009) fant i undersøkelse av studentenes undervisningsfokus i kroppsøvingslærerutdanningene. Studentene henviser til idrett og idrettskompetanse, spesielt i ballidretter, som underlag for deres fremtidige undervisningsrolle og profesjonsgjerning. De ønsker mer erfaring i ulike idretter og utvikle riktig undervisningsmetodikk, slik at de kan lære å undervise for elevenes ferdighetsutvikling. De henviser til sin fremtidige yrkesoppgave som å styre elevene i riktig retning og skape engasjement og innsats (ibid.).

2.4.2 Aktivitetsorientert undervisning

I en studie fra 1980-talet henviser Patriksson (1984) til et overaskende resultat på den tid. Han skriver at konkurranseidrett og idrettsprestasjon hadde en svakere posisjon i kroppsøvingsfaget en det som var forventet når studiet begynte. Lærerne henviste til målet om å bruke idrettsaktiviteter som grunnlag for elevenes dannelse, ikke for konkurranse eller prestasjon. De var opptatt av at alle elevene skulle få være med og delta og utfordres i forhold til deres nivå. Lærerne var verken spesielt resultatorienterte i profesjons-utførelsen eller i vurdering av elevenes innsats. Dette studiet viser at det lenge har funnes en alternativ undervisningsform til den idrettsbaserte.

Flere forskere viser i nyere tid til aktivitet og dannelse som fokus for undervisning i kroppsøving. Öhman & Quennerstedt (2008) viser at aktivitetsdiskursen er sentral i kroppsøvingsfaget. Å være aktiv og svette er det som skal gi elevene tilgang til et godt liv, at de føler seg vel, forblir friske, sterke og lever lenger. Det er imidlertid ikke bare den fysiske aktiviteten, helsen og fysiologiske effekter som står i sentrum. Det er også å bli til en viss type samfunnsborger, som utvikler god karakter gjennom kroppens egenskaper. Elevene forventes å være deltakende, ta ansvar og overveie deres egne handlinger i den retning som er mest fornuftig. Disse prosessene er forankret i viljen til å gjøre sitt beste ved at de prøver på de fysiske aktivitetsformene som tilbys. Sentralt i denne prosessen er utvikling av god karakter, som betyr å skape riktige holdninger og tilnærminger gjennom fysisk aktivitet (ibid.).

Meckbach (2005) undersøkte kroppsøvingslærernes tanker om egen undervisning. Studien viser at lærernes ønsker var at alle elevene skal være aktive, prøve ulike idretter og andre fysiske aktiviteter, teste egne kroppslige forutsetninger, ta ansvar for egen trening og like faget og timene. Målet med undervisningen var utvikling av fysiske ferdigheter, livslangt helsefokus og positive holdning til idrett gjennom ferdighetsutvikling. Noen lærere henviste til konkurranse som en viktig del av faget og deres undervisning. Skolekonkurranser styrte ofte innholdet i deres timer og elevenes fysiske kapasitet ble testet. Samtidig legger de vekt på samarbeid og at elevene skal lære å bli gode vinnere og tapere. Andre lærere henviste til deltagelse i ulike idretter og at alle elevene ser verdien av å være fysiske aktive og utvikle sosiale, psykiske og fysiologiske ferdigheter. Lærerne løftet sjelden frem læring som avgjørende, og om de gjorde det var det for å lære ferdigheter i idretter. Meckbachs studie viser liknede resultat som Patrikssons (1984).

Undervisning i skolen er forankret i idrett og konkurranse, men den er samtidig flettet inn i en aktivitets- og sosialiseringsform. Lundvall m. fl. (2008) viser også at kombinasjonen av sosialisering og utvikling av idrettsferdigheter er avgjørende for elevenes aktivitet og læring i faget.

Den aktivitetsbaserte undervisningsformen skiller seg fra idrettsbasert ved å ha et sterkere fokus på aktivitet, deltagelse og sosiale og individuelle utviklingsprosesser. Idrett er med som et av flere aktivitetsområder. Fokuset flyttes imidlertid fra elevenes prestasjons- og ferdighetsutvikling til deltagelses, opplevelse, helse og utvikling av god karakter.

2.4.3 Normbasert undervisning

Denne undervisningsformen bygger på at styringsdokumenter, teorier og forskning representerer standarder som brukes og gir undervisnings-aktiviteten et bestemt fokus. Kougioumtzis & Annerstedt (2013) viser at kroppsøvingslærere ofte bruker læreplanen og kursplaner i planlegging av undervisning. Samtidig viser de at forskning har en svakere rolle i den samme prosessen. De konkluderer med at lærerne har løsere forhold til forskning enn de har til styringsdokumenter når de planlegger for undervisning.

De som fremmer den normbaserte undervisningsformen er at den henviser til lærerplaner, teorier og forskning som avgjørende for lærernes undervisningspraksis. Undervisningen skal fokusere på elevenes læring, utvikling av gode verdier og tilrettelegging for utfordring av individuelle og sosiale problemer i samfunnet (H. Larsson, 2011; Schenker, 2011). Elevene skal ha muligheter for å arbeide med samfunnsverdier som identitets-konstruksjon og demokrati. Gjennom elevdreven undervisning og samarbeide kan elevene lære demokratiske prinsipper og egne forutsetninger for deltagelse i kroppsøvingskonteksten (Schenker, 2011). Elevene skal samhandle, forhandle, bli kjent med seg selv og de andre, utvikle sin egen stemme og bidra til løsning av samfunnsutfordringer. Sosial-konstruktivistiske læringsteorier har blitt brukt som eksempel på denne undervisningsformen. Schenker (2011) henviser til verdien av situert læringsteori (Lave & Wenger, 1991) for å oppnå fagets læreplanmål. Elevene skal utfordre egne og andres tanker og identitet gjennom demokratiske prosesser. På denne måten kan kroppskulturer og faget brukes for å fremme læring og utvikling av demokratiske verdier og identitet, ikke bare prestasjons- og ferdighetsutvikling (Schenker, 2011).

Schenker (2011) skrivet at bruk av forskning eller læringsteorier ikke får tilstrekkelig konsekvenser for å lære å undervise i kroppsøvingslærer-utdanningene. Hun mener læringsteorier reduseres til praktiske undervisningstilnærminger i faglitteraturen. I de tilfellene litteraturen refererer til sosiokulturelle læringstilnærminger, problematiseres ikke samfunnsvilkår, samfunnsverdi eller identitet (ibid.). De brukes til beskrivelse av praksisfellesskap som konstituerer innholdet i undervisningen. Teorienes læringspotensial forblir ubehandlet, som hun mener fører til manglende kritisk refleksjon om tradisjonell undervisning i kroppsøvings-faget. Dette gjør at undervisningsformens karakter begrenses til tilrettelegging for elevenes læring og utvikling gjennom deltakelse og opplevelse, forankret i beskrivelse av praksisfelleskapers aktivitetsnorm. Det teoretiske grunnlaget forsvinner til fordel for hverdagslig kunnskap om elevenes gjøremål, opplevelse, erfaringer, forståelse, ferdigheter og aktivitet i praksisfellesskap (Schenker, 2011).

Flere studier utenfor Sverige (Dowling, 2006; Kirk m. fl., 1997; Mordal Moen, 2011) viser at det er grunnlag for å tro at pedagogiske teorier ikke får implikasjonen for å lære å undervise. Funnene i kroppsøvingslærer-utdanningene kan være med å forklare Kougioumtzis & Annerstedt (2013) henvising til forskningens svake rolle i lærerens undervisningsplanlegging. Samtidig viser studien at lærerne aktivt bruker styringsdokumentene (ibid.). Dette kan bety at den normbaserte undervisningsformen domineres av innholdet i læreplanene og fagets kursplaner, fremfor innhold i teorier og forskning.

2.4.4 Oppsummering

Forskning, rapporter og artikler som tematiserer undervisning viser at idrettskulturen har sterk innflytelse på undervisning i kroppsøvingsfaget. Samtidig viser forskning de siste 30 årene at idrettens rolle utfordres. Beskrivelse av hva som skjer i undervisningssituasjonen og kroppsøvings-lærerutdanningene viser at faget har en egen identitet, som skiller den fra idrettens ensidige prestasjonsfokus. Elevene skal ikke bare være aktive og utvikle ferdigheter i idretter. De skal utvikles som mennesker gjennom deltagelse, samarbeid og oppnåelse av ferdigheter innenfor ulike fysiske aktiviteter. Ønske er å skape en sosialiseringsarena for elevenes sosiale og personlige utvikling. I de senere årene har forskning fått en viktigere rolle for hva som skjer i undervisningspraksis. Samtidig viser forskning om

planlegging av undervisning at lærernes undervisning i større grad bygger på innholdet i styringsdokumenter enn de bygger på teori og forskning.