Kvinners Utløpsdato? : bilde og forståelsen av klimakteriet, kjønn og aldring i dagspressen og blant middelaldrende kvinner

Institutionen för pedagogik och didaktik

Examensarbete 30 hp

Kvinners Utløpsdato, bilde og forståelsen av klimakteriet, kjønn og aldring i dagspressen og blant middelaldrende kvinner. Master Hälsa, Kropp och Kultur (120hp)

Höstterminen 2012

Handledare: Sonja Olin Lauritzen

Examinator: Klas Roth English title: A female expiring date

Images and understandings of menopause, gender and aging in media and among middle-aged women.

Kvinners Utløpsdato?

Bilde og forståelsen av klimakteriet, kjønn og aldring i dagspressen og blant

middelaldrende kvinner.

T

Jeg  vill  takke  min  veileder  Sonja  Olin  Lauritzen,  for  hennes  inspirerende  veiledning  på  

denne  teoretiske  reisen,  og  jeg  vill  takke  Robert  Ohlsson  for  mange  og  gode  praktiske  

råd.  Takk!

Fotoet illustrerer et bilde og en dør inn til noe nytt, en overgang mot noe annet.

A

Menopause   is   a   period   of   biological   transition   in   middle-­‐aged   women,   when   oestrogen   levels   gradually   drop.   After   menopause   women   no   longer   can   give   birth   to   children.   However,   menopause   is   more   than   biology;   it   is   also   an   example   of   a   bio-­‐psycho-­‐social   process,   where   psychosocial   and   cultural   involvement   can   influence   experiences   of   the   biological   transformation.   Furthermore,   many   myths   and   meanings   surrounds   menopause,   and   the   purpose   of   this   study   drawing   on   a   Foucauldian   perspective,   is   to   examine   discourses   in   contemporary  society  that  affect  the  understanding  of  what  menopause  is.

The methodological approach consists of an analysis of media articles and interviews with middle-aged women to explore different conceptions of menopause. The analysis of articles in two leading Swedish newspapers during a period of five years (Dagens Nyheter and Svenska Dagbladet, 2007-2011) reveals that the media present menopause as a substantial risk factor that increases the possibilities of many diseases, irrespective of genes and lifestyle, and that menopause appears to cause reduced quality of life and degraded body. This female period of life is portrayed as “the beginning of the end”, filled with dichotomies concerning whether menopause is natural or pathological, but with an emphasis on the pathological. The newspaper articles present different strategies for women on how to deal with this transformation, such as hormone replacement therapy, fitness, and different diets that can "calm" women’s experience of menopause. Media thus present menopause as both problematic and challenging.

However, interviews with six middle-aged women show that women themselves view this differently. Women define menopause as the border between being young and old, and this makes menopause in conflict with today's youth-obsessed society, where health and appearance are essential components of personal identity, particularly for women. Women talk about menopause as a confirmation of age, and also indirectly as the beginning of deteriorating health. In contrast, the majority of women experience menopause positive in terms of what they had expected. Due to the confusion surrounding menopause women call attention to the lack of information and knowledge on the subject of menopause. Information that can increase women’s knowledge, and thus give women more control over their own bodies. These different images of menopause are problematized both in terms of the gendered body, as well as in terms of knowledge and power.

I

1.0 INNLEDNING……….……… 6

1.1 Historisk tilbakeblikk……… 9

1.2 Underliv og psyke før og nå………. 11

2.0 Ulike Perspektiv på kvinner, kropp og klimakteriet………..…. 13

2.1 Det Biologisk Medisinske Perspektivet.………...……… 13

2.2 Det Feministiske perspektivet og Genus………... 15

2.3 Det Sosiokulturelle Perspektivet………..……….… 17

3.0 Teoretiske Utgangspunkt………. 19 3.1 Et Foucault Perspektiv………. 19 3.2 Diskurser og Diskursteori………... 20 3.3 Bio-politikk og Bio-makt……….. 21 4.0 Hensikt ……… 22 5.0 Metode………..……….. 23 5.1 Valg av metode ….………..……… 23

5.2 Gjennomførelse av Avis studiet………... 24

5.3 Gjennomførelse av Intervjuer……….……… 26

5.4 Etiske overveielser og Forskerolle…..………. 27

6.0 Resultat fra Avis studiet………..……… 28

6.1 Klimakteriet som et medisinsk problem... 28

6.1.1 Hormonbehandlinger, er det bra eller dårlig?... 29

6.1.2 Klimakteriet - Fertilitetens død………. 31

6.2 Avisene tenderer å omtale klimakteriet som en medisinsk skillelinje, og som et følelsesladet og innviklet begrep……… 33

6.3 Klimakteriet er en fase som kvinner forventes å håndtere…….…… 36

6.4 Andropausen – motsvarigheten til klimakteriet…...……… 38

6.5 Klimakteriet som en sosial og kulturell erfaring……….………. 40

6.6 Sammendrag Aviser………... 42

7.0 Resultat av Intervjuer med middelaldrende kvinner………..…..……... 44

7.1 Klimakteriet = Gammel, noe det er vanskelig å snakke om………… 44

7.2 Klimakteriet markerer aldring, i et ungdomsfiksert samfunn ………. 47

7.3 Hormonbehandling – Et av få behandlingsalternativ til klimakteriet… 49 7.4 Mangel på kunnskap om hva klimakteriet er……… 51

7.5 Sammendrag Intervjuer….………. 53

8.0 Diskusjon……..………... 54

8.1 Klimakteriet forstås som aldrende, noe media presenterer som sykelig………... 54

8.2 Er det bare kvinner som har overgangsalder?... 56

8.3 Makt, Kunnskap og Kommunikasjon……… 58

8.4 Kan klimakteriet som diagnose stå i veien for å oppdage andre mer alvorlige lidelser……….... 60

9.0 Avsluttende Kommentar……….. 61

Referanser……… 62 Bilag 1 Intervjuguide

Bilag 2 Skjema for strukturering av artikler

Klimakteriet är ett biologiskt tillstånd som bebådar

en kulturell känsla av mindervärde,

där det går att göra stora pengar för läkemedelsföretag,

och där självhjälpsböcker om den fjärde åldern blir allt fler.

Kvinnors åldersskräck tycks större än mäns,

och framför allt börja tidigare, liksom profylaktiskt.

Så länge yta och ungdom regerar samtidsidealen

och kvinnor fortsätter att se sig själva utifrån,

kommer den utmätta tiden då man duger att ticka oss i ansiktet.

1. INNLEDNING

Klimakteriet, kvinnens overgangsalder, eller årene omkring menopausen er omgitt av mange forestillinger, myter, interesser, kontroverser og meninger. Disse ideer og myter om klimakteriet og middelaldrende kvinner sirkulerer på forskjellig vis i vårt samfunn, og påvirker dermed synet på kvinner og deres livsløp. Derfor er det interessant å belyse hvordan disse ”bilder” fremtreder i samfunnet, da dette har en pedagogisk relevans i termen av påvirkningsprosesser og sosialisasjon. Hensikten her er å se på hvordan et bestemt ”bilde” formes, etableres og innforlives på en måte som gjør at vi tar det for gitt i en sosial og kulturell sammenheng.

Klimakteriet er et kvinnelig fenomen som inntreffer cirka ved 50 års alderen i den vestlige verden. (Hovelius, et.al, 2000). Det er en naturlig fase, og en del av aldringsprosessen hos kvinner som handler om en biologisk hormonell forandring som gjør at menstruasjonen forsvinner. Resultatet av denne hormonelle transformasjonen er at kvinner mister sin mulighet til å få barn. Derfor er overgangsalderen preget av en ”mangel” på østrogen som varer resten av kvinners liv, og som kan gi et antall ulike symptomer. Det medisinske perspektivet har en tildens til å bedømme at kvinner som helhet har de samme biologiske forutsetninger, og at klimakteriet derfor er et universelt fenomen. Men det er en fare med å karakterisere klimakteriet som en universell hormonmanglene lidelse, da det kan være med på å sykeliggjøre denne fasen i kvinners liv. Medikaliseringsprosessen1 _{kan opprettholde} kvinners underordning, og frata kvinner kontrollen over sin egen kropp. Men også hvordan kvinner møtes og behandles i kontakt med helsevesenet kan påvirkes av at fasen sykeliggjøres (Hovelius, et.al, 2000). Av disse grunner er flere kritiske til at klimakteriet bare blir sett på som biologisk, blant annet har det sosialkonstruksjonistiske synet utfordret det biologiske perspektivet med utgangspunkt i at holdninger og verdier er innlærte. Dette danner individuelle og subjektive erfaringer som gjør at man forstår klimakteriet også som en sosial konstruksjon. Det vil si at vi gjennom livet ”lærer” hva klimakteriet er, og hvordan vi ”burde” tenke og handle rundt dette fenomenet. Klimakteriet kan dermed bli til noe vi forventer oss at det skal være, snarere enn konsekvensen av en biologisk prosess. Men hva er det vi forventer oss at klimakteriet skal være?

Den danske journalisten Hanne Rolsted Jensen spurte unge mennesker på gata hva de mente at overgangsalderen symboliserer2, hun fikk svarene at overgangsalderen symboliserer hysteriske, trøtte, svette og gamle kvinner, og at klimakteriet er synonymt med å komme på en gjenbruksstasjon.3 Hvordan kan slike negative beskrivelser være assosiert med middelaldrende kvinner og en periode av deres liv? Har klimakteriet kommet til å symbolisere en fase av kvinners liv preget av forfall og patologi? Vi har i dagens samfunn fått evige unge idealer å leve opp til, godt hjulpet av mediene. På skjermen, i aviser, ukeblader og på nettet blir vi til stor del presentert for stereotype kvinnebilder, der klimakteriet ikke passer inn, for når overgangsalderen blir omtalt så er det ofte i en termologi av risiko, sykdom, forfall og død. Dette kan beskrives veldig konkret med en kommentarer fra Dagens Nyheter, i en artikkel om blodprøver som viser når klimakteriet inntreffer: ”Äntligen möjligt att kunna

1 _{Medikalisering, et sosiologisk begrep for det forhold at stadig flere av menneskers problemer søkes forklart}

gjennom (bio)medisinske (individuelle) årsaksforhold og behandlet av helsevesenet. Medikalisering kan blant annet knyttes til den forvitring som har skjedd av samfunnets tradisjonelle strategier for å gi mening til sentrale menneskelige erfaringer og eksistensielle grensesituasjoner som fødsel og død, smerte og lidelse.

Medikaliseringen kan videre knyttes til den tiltagende markedsideologien som preger samfunnet og helsevesenet, der legemiddelindustrien er en vesentlig aktør. Men også helseprofesjonene bidrar til medikaliseringen gjennom å være entusiastiske ambassadører og sterke pressgrupper for å ta i bruk medisinske nyvinninger på stadig nye felt (http://snl.no/.sml_artikkel/medikalisering)

2 _{Dette i en voxpop undersøkelse til hennes bok: Hedeturen, reisen til et annet sted}

2 _{Dette i en voxpop undersøkelse til hennes bok: Hedeturen, reisen til et annet sted} 3 _{Telefon samtale med Hanne Rolsted Jensen}

bestämma bäst före datum på kvinnor, BFD,09:39,28 JUNI 2010”.4 Viser denne kommentaren en holdning i samfunnet, at kvinner i klimakteriet har nådd sin utløpsdato, selv om de faktisk statistisk sett har en tredje del tilbake av sin forventete levetid? Har klimakteriet kommet til å symbolisere begynnelsen på slutten?

Dillaway (2005) mener at klimakteriet som fenomen består av to deler, der en del handler om reproduksjon og en andre del fokuserer på en økt aldringsprosess. Alder blir dermed forstått som en sentral del av klimakteriet, noe som kommer i konflikt med at kvinner i denne perioden av livet ikke alltid ser på seg selv som eldre når klimakteriet inntreffer (Ekström, 2005, Öberg, 2005a). Derfor kan et fokus i media som handler om sykdom og det å aldres føles både fremmed og uvedkommende for mange (Dillaway, 2005). Öberg (2005b) skriver at på grunn av de samfunnsvurderinger som finnes i dag så anses kvinner tidligere eldre enn menn. Noe som medfører at middelaldrende kvinner opphører å være ønskelige ”datingpartners” for mange menn. Dessuten blir kvinners aldring beskrevet som en forandringsprosess som gjør at mange middelaldrende kvinner blir sosialt ”usynlige”. Hvilket strider mot at mange kvinner ikke føler sig gamle, med resultatet at skjønnhetsoperasjoner øker. Disse operasjoner har blitt et mer akseptert middel for å beholde sin unge og friske image. Man kan påstå at plastikkoperasjoner strider mot kvinners egne utsagn om å ikke kjenne seg gamle – men forklaringen kan være at det å se eldre ut, er u attraktivt i dagens samfunn? Det er det visuelle som betyr mest, og det finnes et kulturelt mønster der kvinner ”burde” se attraktive ut i lenger tid enn hva menn behøver. Dette fordi menn vurderes mer i forhold til deres prestasjoner, der kvinners verdi i høyere grad måles ut i fra deres utseende, skriver filosofen Lövgren (2009). I dag kan man kontrollere og forbedre sin kropp, og dermed høye kroppens verdi. Derfor blir kroppen betraktet som fysisk kapital, der noen kropper har en høyere verdi enn andre kropper. Men også moral og kropp henger sammen mener Lövgren, kropper med en høy verdi anses også å ha en høy moral. Utseende og kropp representerer dermed en større andel av kvinners fysiske kapital, mer enn for menn. Noe som gjør at de kroppslige forandringer, og det å bli eldre påvirker kvinner mer enn hva det påvirker menn (Lövgren, 2009, Öberg, 2005a).

Women are more obsessed with their body than men, less satisfied with them, and permitted less latitude with them by themselves, by men, and by culture (Lövgren, 2009:41).

Dette fokus bekreftes og forsterkes av reklame og media, gjennom å oppmuntre kvinner til stadig å forbedre sitt ytre. I denne ungdommelige illusjon, representerer klimakteriet en trussel, da assosiasjonene man har til denne fasen handler om motsatsen til ungdom. Mange forstår klimakteriet som forfall, fysisk degradering og psykiske utfordringer, noe som står i kontrast til helse og ungdom. Lövgren (2009), skriver at fysiske tegn på aldring kan sammenlignet med både dårligere helse og bristende kontroll. Derfor kan man påstå, bedyrer Lövgren, at det å ikke motarbeide kroppens forandringer med stigende alder kan synes som et moralsk forfall – ikke bare et kroppslig. Dette medfører at klimakteriet, i kraft av å handle om en øket aldringsprosess, blir til noe kvinner forventes å bekjempe. Media har en betydningsfull kraft i samfunnets forståelses prosess, noe som er med til å påvirke hvordan synet på kropper blir produsert. Vår kulturelle oppfatning rundt hva det betyr å bli eldre, og hvordan kropp og genus blir forstått i forhold til alder, formes derfor hele tiden etter hva som skrives og formidles i reklame og media (ibid).

Overgangsalderen er av alle disse grunner et interessant eksempel på en bio-psyko-sosial prosess, som handler om biologiske forandringer, der psykososiale erfaringer kan påvirke opplevelsen av de biologiske endringene. Det handler om å bli eldre, uten å nødvendigvis føle seg som eldre, der kvinners kroppslige forandringer blir forstått som mer degraderende enn for menn. Tidligere forskning på feltet om overgangsalder og klimakterium er mangelfull på mange måter, blant annet fordi humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning er underrepresentert. Det er den biomedisinske sfære

som dominerer studier om kropp og sykdom, og det finnes lite forskning rundt hvordan vi forstår og tenker at klimakteriet er, påvirket av bl.a. media og deres presentasjon av emnet.

Intensjonen med denne oppgaven er å utvide vår forståelse omkring kvinner, overgangsalder og aldring. Jeg vill undersøke hvilke dominerende diskurser det er som råder om dette emnet, og for å få et grundigere underlag er det gjennomført to undersøkelser. Den ene undersøkelsen er artikler fra Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet de siste 5 årene, vedrørende klimakteriet, og den andre undersøkelsen er intervjuer med middelaldrende kvinner omkring hvordan de oppfatter og tenker rundt denne livsperioden. Jeg vill se på hvilke bilder det er som fremtreder både i media og hos kvinnene selv, for dermed å bedre forstå hvilke påvirkningsprosesser som er med på å skape vårt syn på hva klimakteriet representerer.Til slutt vill nevnes at begrepene overgangsalder og klimakterium i denne oppgaven er skrivet og anvendt som synonymer, dette for at oppgaven ikke skal bli for ensformig å lese. Begrepet menopause anvendes lite, da dette er en medisinsk term. Overgangsalder oppfattes av mange som et overgripende begrep i dagligtalen, der klimakterium er mer en hybrid mellom hverdagen og patologien. Tross forskjellen blir ordene i denne oppgaven anvendt som synonymer.

1.1

E

H

Klimakterium er en benevning man har anvendt siden 1500 tallet, klimakterium var den gang en fase man mente rammet både kvinner og menn, men med en overvekt på menn. Man beskrev denne livsperioden som en tid i livet preget av mer trøtthet, mindre ork og mer ledd verk og uro. En forståelse som var rådende helt fram til 1800 tallet (Hovelius, et, al, 2000), først da begynte man å anvende ordet menopause for å beskrive årene før og etter den siste menstruasjonen. Med dette kom termen til å fungere som en link mellom menstruasjons status og det å bli eldre som kvinne. Begrepene klimakteriet og menopause kom etter dette til å bli mer likestilte, og til å omfatte bare kvinner (ibid).

1800 tallet var en tid preget av lyst og vilje til forandring og utvikling, og anatomien ble i denne tidsperioden bedre etablert, dog med et forandret perspektiv. Fra nå av kom anatomien til å handle mer og mer om kategoriseringer av forskjelligheter, så som grupper, klasser, raser og kjønn, der kjønnet var den viktigste og største forskjellen (Petterson,1996). Det oppstod en kategorisering og systematiserings trend, noe idéhistorikeren og filosofen Foucault mente medførte at individer ble plassert i kategorier i forhold til normalitet og avvikelser. Den største medisinske forandringen på 1800 tallet var at legene sluttet å besøke pasientene hjemme, pasientene ble etter dette samlet på sykehus. Dette formulerte Foucault som en kunnskapsteoretisk endring (Nilsson, 2008). Sykehusene ble nærmest omgjort til skoler med et vitenskapelig forbilde, og sammensettingen av sykehus og skole utgjorde hva Foucault omtalte som klinikkens fødsel. Den nye klinikken var en sammensmeltning av teori og praksis, noe Johannisson (1997) mener resulterte i at oppmerksomheten forsvant fra mennesket over til sykdommen. Etter dette vokste det fram en rasjonalisert medisinsk verden der legene var eksperter, og der bare de kunne finne symptomene relatert til kroppens innside (ibid). Denne transformasjonen, mente Foucault var drevet av en tro på å forbedre menneskers livssituasjon, noe den medisinske sosiologen Lupton (1996) styrker når hun skriver at helsekontroller nettopp ble betraktet som et instrument for å påvirke menneskers mulighet for et friskere, og dermed et lykkeligere liv. Intensjonen med dette biologiske og anatomiske fokuset var derfor godt, men resultatet av transformasjon var allikevel dramatisk, da det gjorde at kroppen og jeget ble skilt i den medisinske verden, skriver Johannisson (1997).

I starten av 1900 tallet var den medisinske verden mannlig, der den mannlige lege kåren mente at klimakteriet representerte flere sykdommer så som; underlivskramper, nervøse lidelser, hodepine, væskeansamlinger, svimmelhet og depresjoner. Man oppfattet generelt den kvinnelige overgangsalderen som en tid med skrøpeligere helse, mindre motstandskraft, og ofte nervøse lidelser. Dette medførte at den medisinske verden anså at overgangsalderen krevde gynekologiske kontroller, behandlinger og operasjoner, der en behandlingsmetode ofte var store mengder beroligende middel som bromkalium til middelaldrende kvinner. Man mente at de synlige tegnene som f. eks svetteturer nettopp beviste at middelaldrende kvinnelige kropper var på vei inn i døden (Johannisson, 1994). For 200 år siden var menstruasjon noe kvinner hadde mer uregelmessig og sjelden, dette på grunn av dårligere ernæring og et større antall graviditeter. Helman (1984) skriver at på 1800 tallet var britiske arbeiderklassekvinner gravide eller ammende gjennomsnittlig 15 år av sitt voksne liv, noe som sammenlignet med i dag er vesentlig annerledes. Der dagens vestlige kvinner er gravide eller ammende gjennomsnittlig 4 år av deres totale livs lengde. Lengden på livet har også forandret sig betydelig. I begynnelsen av 1900 tallet, var den gjennomsnittlige kvinnelige levealderen ca. 53 år (ibid). Der dagens gjennomsnitt er 86 år, dvs. en forlengning med ca. 30 år de siste 100 årene.

Olle Johansson, dosent: Enheten for Eksperimentell Dermatologi, Institusjonen for Naturvitenskap, Karolinska Instituttet, S-171 77 Stockholm

Etter andre verdenskrig vokste det fram en visjon om å bygge opp både mennesket og land, noe som medførte forandringer i helsevesenet. Man etablerte bl.a helsekontroller av spedbarn, der man innførte normalitetskurver og standardiseringer som skulle vise og bekrefte normale barn utvikling (Olin Lauritzen, 2010).5 _{Denne normaliseringstrend spredde seg etterfølgende i samfunnet, og har bidratt til} en kategorisering av mennesker i forskjellige kategorier av normalitet og avvikelse. I kjølvannet av dette har det vokst fram en industri som har medvirket til et behov for å tilpasse og standardisere våre kropper i forhold til hva som anses for normalt eller ikke. Petersson (1996) skriver at blant annet har dagens aldrende kvinnekropper blitt nødvendig å ”normalisere”, for dermed å kunne beholde sin ungdom, slanke kropp, og fine hud. Klimakteriet har blitt til et produkt av redsel for alderdom og kroppslig forfall skriver Johannisson (1997), i en kultur der ungdommeligheten blir idealisert. Men som Johannisson (1997) videre formidler så har også økonomiske interesser påvirket klimakteriet, og medisineringen av dette fenomen. Middelklassens og middelaldrende kvinner både var og er en lukrativ pasient gruppe. Men denne korte gjennomgang kan vi se at et historiske perspektiv demonstrerer hvordan klimakteriet er formet av historien, og i et historisk perspektiv ser man lettere hvilke kulturelle mønster det er som har gått i arv (ibid). Noe som kan være nyttig for å forstå hvorfor ulike fenomen mange ganger oppfattes på en bestemt måte.

1.2

U

P

Idehistorikeren Karin Johannisson (1994). skriver at på 1800 tallet mente legeverden at det var en sammenheng mellom kvinners underliv og deres psyke. Legene hevdet at det kvinnelige underlivet krevde betydelig mer ”nervekraft” enn hva som var tilfelle for menn og deres underliv. Resultatet var en tro på operasjoner, der man mente at ved å fjerne deler av det kvinnelige underlivet, så ville det medføre at kvinners psyke ble sterkere. Blant annet kunne kvinners ”hysteri” under menstruasjonen kureres ved å operere vekk friske deler av underlivet. Dette fordi man mente at underlivsoperasjoner kunne forbygge mot atskillige sykdommer så som epilepsi, klimakteriet, nymfomani, kramper og store blødninger. Man introduserte derfor flere underlivsoperasjoner, mange med en dødelighet på opp mot 50%, dette for å behandle og kurere hysteriske og vanskelige kvinner. Hysterektomi var en av de operasjoner som ble utført som middel mot kvinners hysteri, derav navnet som enn i dag leder tankene til en direkte kontakt mellom kvinners underliv og hysteri.6Men operasjonene den gang handlet også om kvinners seksualitet, der legeverden argumenterte for at onani kunne være årsaken til mange kvinners psykiske lidelser (Johannisson, 1994). Flere av disse operasjoner overgikk med tiden til å bli utført nesten bare på kvinner med psykiatriske diagnoser, og man mistenker i dag at dette var en måte å styre kvinners reproduktivitet på, og dermed forhindre reproduksjon av ikke ønskelige arveanlegg (Ibid).

Man kan med dette forstå at kvinners underliv og psyke har en lang sammenflettet historie, og for idé- historikeren Foucault er kroppen nettopp en historisk og kulturelt formet entitet. Den medisinske historien preger og påvirker også dagens medisinske forskning og holdning til kvinner og kvinnesykdommer, der Festin og Hovelius (2007)7 _{beskriver diagnosene Pms og Pmdd. Dette er to} diagnoser som ”går litt over i hverandre”, og som beskrives som lidelser som mellom 2-18% av alle kvinner får. Pms og Pmdd betegnes som en psykisk lidelse som kvinner kan få dagene før menstruasjonen, og som påvirker deres livssituasjon påtagelig. Diagnosene beskrives med at kvinner gråter og får aggresjonsutbrudd, noe Festin og Hovelius er kritiske til. De beskriver hvordan en artikkel i Aftonbladet forteller at opp mot 5% av alle fertile kvinner har så voldsomme utbrudd dagene før menstruasjonen, at det leder til selvmordstanker. Videre refererer de til en gynekologisk avhandling der Pms og Pmdd blir karakterisert som et skjult folkehelse problem. Dagens Nyheter beskriver dette som en under behandling av mange kvinner, der løsningen er at flere kvinner blir foreskrevet SSRI preparat.8 I argumentasjonen mot diagnosene viser forfatterne til genusforskning gjeldende psykisk ustabilitet som avslører at om samme spørsmål stilles til kvinner og menn uten å definere emne, så framkommer humørsvingninger som like vanlig blant menn som blant kvinner, og både kvinner og menn har det bedre på fredager og dårligere på mandager. Forfatterne er kritiske til kvinnelige lidelser som forbinder hormonsvingninger og humørsvingninger, da dette ikke nødvendigvis henger sammen (Festin & Hovelius, 2007). Man vet i dag at problemer med Pms og humørsvingninger er mer vanlig i den vestlige verden, og humørsvingninger er nettopp et relativt ukjent problem utenfor den vestlige verden – derimot er de fysiske symptomene kjent over hele verden. Forfatterne av artikkelen spør derfor: Kan det være at PMS snarere blir brukt som en forklaring på de ikke tradisjonelle kvinnelige følelsene i den vestlige verden, så som f. eks sinne? (ibid).

7

8 _{SSRI = Selektiv Serotoninåterupptagshämmare}

Disse medisiner utvikledes får farmakologisk behandling av depresjoner. De viset sig å hjelpe også ved andra psykiatriske forstyrrelser og beteendeproblem såsom tvangssyndrom, panikkangstsyndrom, sosial fobi, selv skjærning, spiseforstyrrelser, som bulimi nevrose, og problem med impulsivitet.

De kan også anvendes i behandling av premenstruell dysforisk disorder og stressrelaterte problem.

SSRI-preparat fungerer gjennom å forhøye tilgjengeligheten av neurotransmittorsubstansen serotonin i hjernen. Serotonin er viktig for velbefinnende og godt humør. De kan få stopp på uroende eller gjentagende (obsessiva og/eller tvangsmessige) tanker og beteende, og de kan senke angst nivåene

(http://web4health.info/sv/answers/bio-ssri-indication.htm).

Dette viser at også i dag lever ”troen” på at kvinners underliv, hormonbalanse og psyke er noe som henger sammen. Adam Lyngbäck (2010) beskriver hvordan kvinners menstruasjon i dag hovedsakelig blir synlig i lyset av Pms. Denne psykiske oppmerksomheten og diagnostiseringstrend som foregår rundt kvinners hormonbalanse forsterker troen på en medikalisering som en løsning. Men faktum er skriver Foxcroft (2009), at når det gjeller middelaldrende kvinner og deres psyke, så har kvinners økede valgmuligheter sammen med likestilling påvirket middelaldrende kvinner positivt i dagens vestlige samfunn i forhold til depresjoner. Kvinner i den aktuelle alder har i dag en mindre presumptiv sjanse for å rammes av depresjon, derimot er det kvinner med små barn som har den største sannsynligheten.

2.

U

LIKE PERSPEKTIV PÅ KVINNER

,

KROPP OG KLIMAKTERIET

Forskning om klimakteriet kan ha mange perspektiv og teoretiske inngangsvinkler, der Kate Hunt (1994) har identifisert fire viktige vitenskapelige perspektiv:

* Det biologisk medisinske perspektiver * Det feministiske perspektivet

* Det sosiokulturelle perspektivet * Det postmoderne perspektivet

I disse fire vitenskapelige hoved paradigmer om klimakteriet, er det biologiske perspektivet mest dominerende, skriver Lyons og Griffin (2003). De beskriver hvordan dette perspektivet konstruerer klimakteriet som en negativ erfaring som krever medisinsk intervensjon. I motsetning vurderer det sosiokulturelle paradigme klimakteriet som en naturlig erfaring påvirket av den sosiale og kulturelle kontekst. Dette synet samstemmer med det feministiske perspektivet, som forstår klimakteriet som en naturlig biologisk erfaring, som dessverre ofte blir brukt til å undertrykke kvinners posisjon i samfunnet. Hvilket leder til at kvinner underlegges en sosial kontroll, bl.a. via medikalisering. Det siste postmoderne perspektivet henger sammen med både de sosialkonstruksjonistiske og feministiske teorier, der man mener at klimakteriet er en erfaring påvirket av mange faktorer. Faktorer som historie, kultur og fysiologi, der ingen av perspektivene er viktigere enn et annet. De tre sist nevnte perspektiver har også, i forhold til det biologiske, en mer positiv tilnærmelse til hva overgangsalderen er (Lyons & Griffin, 2003). Det er alikevel viktig å huske at grensene mellom perspektivene kan være flytende, og stemmer innom det samme perspektivet kan differensierer sig, noe som medfører at perspektivene hele tiden utvikles og påvirkes (Hunt, 1994). I kommende avsnitt vil alle perspektivene beskrives mer inngående, det fordi de ulike perspektivene vill nevnes et flertall ganger i oppgaven. Der er derfor viktig å fremskrive ulikhetene og fremme hva de forskjellige paradigmer har tilført kunnskapsmassen vi har rundt klimakteriet.

2.1

D

B

M

P

Klimakterium brukes vanligvis om kvinnens overgangsalder, og er et resultatet av svikt i samspillet mellom kjønnshormoner i hjernen og eggstokkene. Hormonproduksjonen i eggstokkene (østrogen og progesteron) blir først uregelmessig, for til slutt å opphører. Disse uregelmessighetene begynner hos mange kvinner allerede i 35–40-årsalderen og blir til slutt så uttalt at menstruasjonen opphører (menopause). Gjennomsnittsalderen kommer vestlige verdens kvinner i klimakteriet ca. ved 52 års alderen, og to år tidligere hos røykere (Socialstyrelsen, 2002). Hos ca. 10% av alle kvinner inntreder klimakteriet før de er 45 år, og hvert år er det ca. 65.000 kvinner som går inn i klimakteriet i Sverige (ibid). Klimakteriet betegner hele overgangsperioden, der menopause beskriver perioden der menstruasjon ikke har vært tilstede de seneste 12 måneder. Perioden før dette kalles pre menopausen, og perioden etter post menopausen (Socialstyrelsen, 2002). Utgangspunktet i det biologiske perspektivet er at alle kvinner reagerer likt på denne hormonforandringen uansett kultur, da kvinner som helhet anses ha de samme biologiske forutsetninger. Klimakteriet er i dag en diagnose med navnet; menopause N95, og denne diagnosen har flere undergrener i sykdomsregistret hos WHO, se skjema nedenunder.

(WHO)

Den biologiske definisjonen og forståelsen av klimakteriet kommer fra at den medisinske forskningen har fokusert på tre nivåer, celler, hormonforandringer og mønster i menstruasjons syklusen (Melby, Lampl, 2011). Diagnosen menopause er derfor en endokrin9sykdom, da man mener det handler om hormonbalansen i kroppen (Ekström, 2005). Ekström (2005) skriver at konsekvensen av dette endokrine fokus er at middelaldrende kvinner i den medisinske litteraturen ofte blir omdefinert til ”menopausale” kvinner. I dagens medisinske verden definerer man klimakteriet som en livsperiode som er av avgjørende betydning for resten av kvinners liv, avhengig av hvilke valg de tar (trening, medisin, mat, alkohol osv) (ibid). Dette synet gjør klimakteriet til en skillelinje i det biologiske perspektivet, der kvinner blir mer kompliserte å forholde sig til i og etter klimakteriet. På den ene siden står det normale aspektet der de fleste kvinner gjennomgår klimakteriet, og på den andre siden står patologien som sier at dette er noe som kan behandles og forebygges, denne dikotomi preger forståelsen av klimakteriet. Den medisinske diskursen forsterker at overgangsalderen skylles østrogen brist, og dermed er en lidelse grunnet det feminine kjønn, en sykelighet som på kort sikt gir symptomer, men på lang sikt kan øke risikoen for flere sykdommer. Harding (1997) skriver at kanskje er det derfor, at noen kvinner velger å medisineres i redsel for hva som kan komme, og om dette er tilfelle så medisineres flere kvinner bare på grunn av risiko (ibid).

Hormonbehandlinger hadde sin spede start på 1960 tallet (Dn.se).10 _{Noe som gjør hormonbehandlinger} til en relativt moderne håndtering av klimakteriet, som har vist seg å få mange tilhengere i den vestlige verden. På 1990 tallet steg anvendelsen av hormonbehandlinger hurtig, og start 2000 var 65% av alle svenske kvinner på klimakteriel hormonbehandling. Resultatet av dette var at holdningen til klimakteriet beveget sig vekk fra den naturlige kontekst, over mot en mer patologisk holdning (Dn.se)11. Men i 2002 kom den amerikanske og statlig finansierte undersøkelsen WHI (Women's Health Initiative), denne undersøkelsen viste virkninger og bivirkninger av hormonbehandlinger, HRT (Hormone replacement therapy). Studien WHI, omfattet over 16.000 kvinner mellom 50 og 79 år, og påviste at hormonbehandlinger øker risikoen for brystkreft, venepropper, hjerteinfarkt og stroke – pluss at kvinner på hormonbehandlinger i tillegg er mer utsatte for en øket risiko for demens. Følgene av denne mediale oppmerksomheten ble at bruken av klimakteriet hormoner ble halvert i Sverige (Dn.se)12, så 2003 var det ca. 30-40 prosent av alle kvinner i Sverige som tok noen form av østrogentilskudd på grunn av klimakteriet (sbu, 2003).13 Dette er et tall som har gått ytterligere ned, og i dag ligger mellom 15-20 % (Reseptregistret, 2011). Hormonbehandling er en av få

9 _{De fleste hormoner produseres i endokrine kjertler. De viktigste endokrine kjertler hos mennesket er:}

hypothalamus, hypofysen, thyreoidea, parathyreoidea, binyrene, Langerhans' øyer i bukspyttkjertelen, gonadene

og placenta. Det enkelte hormon virker ikke alene, men i samspill med flere andre i det som kalles det endokrine system (http://snl.no/.sml_artikkel/hormoner).

10_{http://www.dn.se/nyheter/vetenskap/ostrogenpionjaren-mirjam-furuhjelm-dod,} 11 _{www.DN.se: Behandling med könshormoner kontroversiell. Publicerat 2009-01-12} 12 _{www.Dn.se: Behandling med könshormoner kontroversiell. Publicerat 2009-01-12}

13 _{Et annet interessant aspekt av østrogenbehandlinger er at det er vanligere å anvende i byer enn på}

landsbygden, og til sist så er hormonbehandlinger mer vanlig hos kvinnelige leger og gynekologer (eller

koner til leger/gynekologer), enn hva man kan se hos kvinner generelt

(http://www.sbu.se/sv/Publicerat/Ovrig/Ska-jag-ta-ostrogen/#ostrogenbehandling)

1. N95.0 Postmenopausal blödning

2. N95.0A Postmenopausblödning hos icke hormonbehandlad kvinna

3. N95.0B Postmenopausblödning hos östrogenbehandlad kvinna

4. N95.0W Annan specificerad postmenopausal blödning

5. N95.0X Postmenopausal blödning, ospecificerad

6. N95.1 Tillstånd i samband med klimakteriet

7. N95.2 Atrofisk vaginit efter menopausen

8. N95.3 Tillstånd sammanhängande med icke naturlig menopaus

9. N95.8 Andra specificerade sjukliga tillstånd i samband med klimakteriet

behandlingsalternativ for klimakterier besvær, og kliniske erfaringer viser at østrogenbehandlinger ofte hjelper mot de med vasomotoriske problem. Men det har fremkommet i andre vitenskapelige undersøkelser at også placebo ser ut til å hjelpe i ca. 50% av tilfellene med tilsvarende symptom (Socialstyrelsen, 2002), noe som viser at ytterligere forskning behøves på dette område.

Den norske medisinske forskeren Gjelsvik, har med sitt team (2011) funnet at man grovt kan inndele overgangsalderens symptomer14 i 3 deler, der 1/3 av kvinnene er i behov av behandling og medisinsk hjelp, 1/3 har symptomer som er til å leve med uten behandling, og til slutt 1/3 som ikke opplever noen symptomer (ibid). Ut fra dette kan man konstatere at ca. 65 % av alle kvinner i klimakteriet ikke er under noen medisinsk behandling grunnet overgangsalderen. Allikevel er det biologiske perspektivet mest dominerende i media, skriver forskerne Lyons og Griffin (2003), og henviser til en media undersøkelse fra 1999 i England. Der man fant at nesten alle artiklene vedrørende dette emnet, hadde en diskursiv retning der klimakteriet ble presentert som dårligere helse, med fysiologiske forstyrrelser som medfører større både sårbarhet og skrøpelighet. Derfor har det medisinske fokuset i media vært med til at klimakteriet framstås som en fase preget av biologisk determinisme og sykdoms håndtering (Lyon, Griffin, 2003).

2.2

D

P

G

Overordnet strever feministisk teori etter å utfordre de tradisjonelle forskningspraktiker. Feministisk sosial aksjon på helse feltet har derfor handlet om å forandre bevisstheten, og se utover den maskuline virkelighet som den medisinske verden har vært preget av (Wilkinson, Kitzinger 1994). Dette perspektivet har derfor vært nødvendig og viktig på helsefeltet, blant annet fordi kvinnelige sykdommer ofte har blitt beskrevet som psykosomatiske inntil det motsatte er bevist (ibid). Man mente tidligere at kvinner generelt overdriver sine lidelser, noe som medfører at kvinners sykdom ofte har blitt tilskrevet et psykisk aspekt. Dette grunnsynet har gjort at kvinner ofte har blitt betraktet som mindre troverdige enn menn, og kvinner har av disse grunner historisk sett fått færre behandlinger enn menn – selv med de samme diagnoser og de samme symptom. De skriver videre at det finnes etablerte stereotyper i diagnostikken vedrørende kvinner og menn, der menn har blitt sett på som mer stoistiske, hvor kvinner derimot har blitt ansett som mer hypokondriske. Det er blant annet dette det feministiske perspektivet vill påpeke, utfordre og kritisk analysere for dermed å fremme kvinners underlagte posisjon i den medisinske verden (Wilkinson, Kitzinger 1994).

Generelt blir klimakteriet i den feministiske litteraturen ansett som et naturlig fenomen, der man i denne diskursen tenker at den medisinske verden gjør den middelaldrende kvinnelige kroppen til noe sykelig, noe som gjør at den kvinnelige kroppen må beskyttes mot den medisinering som foregår. I henhold til dette perspektivet ser den medisinske verden, med sitt patriarkalske syn, på kvinner i klimakteriet som defekte og i behov av behandling (Ekström, 2005). Man er derfor som utgangspunkt kritisk til hormonbehandlinger og mener at det er viktig å lære kvinner at klimakteriet er en naturlig prosess (Wilkinson, Kitzinger, 1994). Kvinner som velger hormonbehandlinger har av disse grunner ofte blitt sett på som både passive og underlagt den medisinske maktordningen. Videre har det feministiske perspektivet argumentert for at hormonbehandlinger generelt har vært preget av falske løfter opp gjennom årene. Tre ”falske løfter” har dominert siden introduksjonen av denne behandlingen:

1966 - 1975 Hormonbehandlinger var svaret på evig kvinnelighet og skjønnhet. 1975 - 1981 Hormonbehandlinger handlet om et trygt og symptomfritt klimakteriet.

1980 - Hormonbehandlinger er i dag viktig for å forebygge mot eventuelle kroniske sykdommer, så som f. eks osteoporose (Wilkinson, Kitzinger, 1994).

14 _{Den medisinske verden definerer typiske overgangs problemer som unormale svetting, hetetokter,}

Feministiske forskere har også vært kritiske til den informasjonen som har vært tilgjengelig omkring klimakteriet, der Ekström (2005) påpeker at bedre og mer objektiv informasjon er nødvendig for at kvinners forventninger til klimakteriet skal forbedres. Bedre og mer lett tilgjengelig informasjon vill være med på å gi kvinner tilbake makten over sig selv skriver hun, og dermed også gi kvinner en bedre mulighet til selv å kunne velge mellom de ulike behandlingsalternativene (Ekström, 2005). Men flere kritiske stemmer anser at feministisk teori representerer en ”IKKE studie” av helse uten et vitenskapelig fokus (Wilkinson, Kitzinger, 1994). Og flere har påpekt at dette perspektivet ikke er konsekvent, derimot selvmotsigende i flere aspekt. For eksempel har feministisk politikk motarbeidet hormonbehandlinger, men jobbet for prevensjonsmidler og støttet mammografi undersøkelser - selv om alt faktisk har handlet om overvåkning og forebyggelse av sykdommer hos kvinner. Det feministiske perspektivet har beskyldt den medisinske verden for ikke å ha noen interesse i eldre kvinner og deres helse (Lupton,1996, Ekström, 2005), og har selv fått kritikk for sin ensartede holdning i forhold til klimakteriet som en naturlig prosess. Derfor har den feministiske forskningen blitt beskyldt for å glemme de kvinner som har store plager i og av klimakteriet, og som av den grunn er i behov av behandling for å få en øket livskvalitet.

Man kan si at feminismen er et samlingsnavn som oppstod på 1960 tallet, for både politiske holdninger og ulike ideologier. Drivkraften var å synliggjøre kvinners utsatthet, spesielt med fokus på maktaspektet (Hovelius, Johansson, 2010). Utrykket genus og genusperspektiv kom derimot inn i forskningen først på 1980 tallet, og kan sammenlignes med begrepet kjønns forskning. Det handler om biologiske forskjeller, der kjønnet også er en sosial konstruksjon som er påvirket av samfunnet omkring. Man snakker i dag om genus nesten som et verb, som noe vi gjør – ”doing gender”. Genus har derfor blitt et viktig begrep i mange disipliner, der genusperspektivet avser å belyse det tette samspillet mellom biologi og kultur. Man ønsker å problematiser rundt de biologiske prosessene ut fra et samfunnsperspektiv, og med en konstruksjonistiske forståelse (ibid). I dag er det viktig å ha et genusperspektiv på helse for å fremme en annen kunnskap, men det er samtidig viktig å ikke overdrive forskjellen mellom kvinner og menn, skriver legen Bertil Steen (2007):

Även om dessa genomsnittliga könsskillnader är intressanta

och ofta av praktiskt intresse – är skillnaderna mellan män och skillnaderna mellan kvinnor naturligtvis större än dessa genomsnittliga skillnader mellan könen.

Et genusperspektiv er viktig, da det kan være med å løfte fram tidligere usynlige spørsmål, og denne forskningstradisjonen har kritisert tendensen i den medisinske verden, som ofte betrakter biologiske forskjeller som umulige å forandre. Blant annet påpeker genusmedisinsk forskning at vi vet at sosiokulturelle faktorer som f. eks stress kan påvirke biologien så som blodtrykk, immunforsvar, ben stamme og hormoner (Hammerström, 2010). Av disse grunner er det viktig, skriver Hammerström (2010) å problematisere synet på den biologiske kroppen, og forskjeller mellom kvinner og menn. Man burde derfor se mer på samspillet mellom sosiale og biologiske forhold i den framtidige helseforskningen, og forbindelsene mellom vårt sosiale jeg, vårt biologiske jeg, og den kulturen vi lever i. Dette er hva som er interessant – og hvordan dette sammenlagt påvirker vår helse. Det finnes mange spennende eksempler på hvordan annet enn biologi påvirker oss, for eksempel er det interessant hvorfor kvinner generelt er mer syke enn hva menn er, men samtidig også lever gjennomsnittlig lengre. Dette er ikke bare biologisk, men beror også på andre faktorer som livsstil og sosiokulturelle påvirkninger (ibid). Andre genusrelaterte forskjelligheter som tydelig viser hvordan kulturelle krefter påvirker oss i forhold til kroppen kan statistikken fortelle, som f. eks at det er kvinner som får flest resept på legemidler som hjelper mot overvekt, dette til tross for at det er flest menn som er overvektige. Det er også flere kvinner som blir operert for sin overvekt, igjen til tross for at menn burde ha ett større problem. Andre eksempler viser at det er flere gutter som får veksthormoner for å motvirke kort vekst, der jentene som vokser (for) mye får østrogen behandlinger for å stoppe sin vekst. Disse eksemplene speiler hvordan kjønnene opplever ulike krav i sin sosiale omgivelse, og hvordan dette kan påvirke både kropp og helse (Loikas, et al, 2011) .

2.3

D

S

P

’I motsetning til det biologiske perspektivet som beskriver klimakteriet som et universelt fenomen, fokuserer det sosialkonstruksjonistiske perspektivet på at klimakteriet kan erfares forskjellig. Her utgår man fra at attityder og verdier er innlærte, og at dette skaper individuelle og subjektive erfaringer som gjør at klimakteriet kan tolkes, forstås og oppleves på mange måter, der også kulturelle faktorer kan påvirke erfaringen (Ayers, Forshaw & Hunter 2011). Kulturelle normer, sosiale forutsetninger og økonomiske situasjoner, sammen med religiøse forestillinger, matvaner og ulike måter å identifisere og tolke symptomer på, bidrar alt sammen til store forskjeller i hvordan kvinner opplever overgangsalderen (Hovelius, et.al 2000). Kvinners erfaringer av klimakteriet påvirkes både av fysiologiske endringer og forandret livssyklus, men også av hva det betyr å være middelaldrende kvinne. Flere studier har vist at det er motsetninger mellom den allmenne oppfattelsen av hva klimakteriet er, i forhold til hvordan kvinner selv erfarer og beskriver klimakteriet. Det er faktisk ingen kvinner som vet hva klimakteriet er for henne, før klimakteriet er passert, og mange ganger er det vanskelig å vite om symptomene er på grunn av sykdom eller klimakteriet (Hovelius et. al, 2000). I dag vet vi at den sosiale og kulturelle meningen omkring klimakteriet varierer rundt om i verden, og dermed påvirkes av hvilken sosiokulturell forandring klimakteriet representerer. Men også andre faktorer kan innvirke på overgangsalderen, faktorer som body mass index (bmi), trening, klima, helse, sosial klasse, utdannelse og psykisk tilstand, sammen med den egne holdningen til og rundt fenomenet klimakteriet (Ayers, Forshaw & Hunter, 2011). Der just den egne holdningen til denne perioden er funnet vesentlig i relasjon til hvordan man senere erfarer klimakteriet. Winterich (2003) skriver at det ser ut som om det er kvinnenes egne liv som påvirker hvordan deres overgangsalder gjennomleves og erfares, snarere en den biologiske forandringen i seg.

Når det gjeller klimakteriet og symptom, så anser den medisinske verden at de vasomotoriske symptomene er alminnelig. Men det finnes faktorer som motstrider dette, blant annet har man funnet at kvinner som ikke er europeiske eller amerikanske ofte har en mer velvillig attityde til klimakteriet, og at de også rapporterer om mindre forekomster av varmebølger. Årsaken til dette tror man kan være at mange utviklingsland ikke ser på klimakteriet som et medisinsk problem, men snarere som et naturlig fenomen og en del av ”guds vilje”, der de vestlige land lettere vurderer klimakteriet som et medisinsk problem. En forklaring i forlengelse av dette er også at vestverdens kvinner oftere bedømmes ut i fra deres fysiske og seksuelle attraktivitet, re-produktivitet og ikke minst deres ungdommelighet, der det å bli eldre oftest blir sett på som noe negativt (Ayers, Forshaw & Hunter 2011). Det er som sagt flere faktorer som motstrider hvorvidt svette turer er et vanlig symptom grunnet østrogen brist, blant annet har man funnet at vanskelige klimakterier symptom kan ha en sammenheng med at kvinner har andre sykdommer ofte av psykisk karakter, og dermed flere stressfaktorer som påvirker i deres hverdag (Lövgren, 2009, Ekström, 2005). Til og med kvaliteten på ekteskapet menes å kunne påvirke kvinners opplevelse av klimakteriet, der kvinner som har et vanskelig og dårlig ekteskap oftere rapporterer om klimakterier problem (Foxcroft, 2009). Det finnes mange myter omkring hva klimakterier er, og hvilke symptomer dette kan innebære. Blant annet har middelaldrende kvinners seksualiteten blitt vurdert som negativt påvirket av klimakteriet, men flere undersøkelse viser at kvinners sekslyst i og etter klimakteriet ikke minsker i den utstrekning man tidligere anså (Winterich, 2003). Derimot er det andre faktorer som påvirket seksualiteten, så som den allmenne helsetilstand, ekteskapsforholdet, den mentale helsen og røyking. Det er snarere kulturelle og sosiale problemer som påvirker seksualiteten, og ikke den biologiske forandringen alene, skriver Winterich (2003). Et symptom som lenge har blitt assosiert med klimakteriet er risikoen for psykiske utfordringer, men i dag finnes det ingen klare bevis på at klimakteriet eller ”bristen” på østrogen kan føre til en større psykisk følsomhet. Snarere mener mange at klimakteriet inntreffer på et tidspunkt i kvinners (og menns) liv som ofte sammenfaller med en rad ulike sosiokulturelle hendelser, så som at barn flytter hjemmefra, dårligere helse, ekte/parter skapets tilstand, foreldre som dør osv. Det er derfor psykososialt stress som kan lede til psykisk besvær, ikke kvinnenes alder (Bergman, 2009, Foxcroft, 2009). En helt annen faktor utenfor det kulturelle spekter som man i dag mistenker kan påvirke klimakteriet er klimaet, der man undersøker om graden av de vasomotoriske symptomene kan påvirkes av varme eller kulde. Mistanken har oppstått da man har funnet at kvinner som f. eks er

bosatte i Delhi (India) generelt rapporterer om vesentlig mindre vasomotoriske symptom enn hva f. eks engelske kvinner gjør. I Europa kan man se lignende med greske kvinner i overgangsalderen, som også de rapporterer om mindre problemer med varmebølger, og dermed mindre behov for medisinsk hjelp i forhold til sine nordlige søstre (Ayers, Forshaw & Hunter, 2011). Denne mistanken om klimaets rolle forsterkes av at om kvinner fra Asia flytter til England, så oppheves de symptomatiske ulikheter. Noe som fører til at asiatiske kvinner får flere vasomotoriske problem om de flytter til vestlige land, men hvorvidt dette skylles klima eller livsstil er ennå ikke avklaret (Melby, Lampl, 2011). Avslutningsvis kan vi altså se at klimakteriet erfares individuelt, og er påvirket av veldig mange faktorer. Overgangsalderen er ikke bare biologi, men snarere et produkt av kvinners gener, det liv hun lever og har levd. Melby og Lampl (2011) formulerer det sånn; alle klimakteriele kropper er et produkt av mange år med fysiske og psykiske påvirkninger i relasjon med den verden og det miljø den enkelte kvinne har vokst opp med og er i.

Det fjerde og siste postmoderne perspektivet som skal beskrives, utgjør mitt teoretiske utgangspunkt og vill derfor behandles i mitt kommende teoretiske avsnitt.

3.

T

EORETISKE UTGANGSPUNKT

3.1

E

F

Denne oppgaven tar sitt utgangspunkt i et sosialkonstruksjonistisk perspektiv, der både det egne jeget, og samfunnsstrukturene betraktes som produkter av mellommenneskelig interaksjon. Dette synet betegnes antiessentialistisk, som betyr at verden er konstruert sosialt, og at de ytre forholdene derfor ikke er bestemt på forhånd (Winther Jörgensen, Phillips, 2000). Innenfor rammen av dette perspektivet finnes det flere teoretiske tradisjoner, der postmodernismen er mitt teoretiske utgangspunkt i forhold til hvordan den ble utviklet av den franske filosofen og idé historikeren Michel Foucault15_{. Winther} Jörgensen & Phillips (2000) skriver at for Foucault var subjektet alltid historisk betinget, og ikke forhåndsbestemt av naturen. Mennesker er alltid ulike, både i forhold til tid og sted. Subjektet er derfor ikke fast, men snarere noe som fortløpende forandres, og som resulterer i at mennesker blir subjekt på forskjellige måter (ibid). Stefan Hermann (2004) mener at Foucault ikke hadde noen ”riktig” teori, men at hans hovedpoeng og intensjon med sitt arbeide var å belyse og problematisere omkring bestemte menneskelige erfaringer, og måter å være på. Foucault sin hensikt var å provosere de aktuelle oppfatningene i samfunnet, skriver Hermann (2004), for dermed å belyse hvordan vi ser på et spesielt fenomen. Av disse årsaker kan man kalle hans arbeide og arbeidsmetoder for samtidsdiagnoser (ibid). Det var først på 1970-80 tallet at kroppen fikk en større sosiologisk oppmerksomhet i

samfunnsvitenskapen, der Foucault gjorde oppmerksom på at moralsk kontroll kan styre både menneskelige kropper og hele populasjoner (Turner, 1997). Makt er derfor en av de gjennomgående viktigste begrep for Foucault, og han har utfordret vårt sett å forstå hva makt er. Dette fordi vi ofte tror, skriver Hermann (2004), at makt bare er tvang, fortrykk og vold, det vil si fenomen som er synlige når de utøves. Men for Foucault var maktbegrepet mer enn dette. For han var makt ikke en øvelse ovenfra og ned, men snarere var makt av en mer intensjonal karakter (Hermann, 2004). I dag forstår vi makt som en pågående matproduksjon via hver og en av oss, i alt det vi tenker, og det vi gjør. Ikke minst i det vi tar som en selvfølge, og som vi tror er normalt, rett eller riktig. Lenz Taguchi (2004) skriver at denne forståelsen av makt innebærer at vi vanlige mennesker på ingen måte er hjelpeløse offer ovenfor andres fortrykk. Vi er i høyeste grad delaktige i å produsere makt, dette både i forhold til oss selv, men også i forhold til andre (ibid). Foucault anså at makten utvikles gjennom normer, og i former som ligger utenfor statsapparatet, skriver Hermann( 2004), og som omfatter de teknikker og metoder som forsøker å styre og lede individers atferd. Blant annet handler makt om disiplinering av den egne kroppen og det egne individet, noe Foucault mente resulterer i en homogenisering av de menneskelige egenskaper, dette i forhold til hva som er normalt eller ikke, fortsetter Hermann (2004). Om man ikke innfrir de nødvendige kravene for å passe inn i normaliteten, så kan man ”straffes” med eksempelvis mer trening, om man er for tykk, eller ekstraundervisning om man ikke henger med i klassen. Alt dette for å tilpasses og struktureres, og dermed oppnå en høyere normaliseringsgrad og hierarkisk plassering. Målet med denne selvdisiplineringen, forklarer Hermann (2004), er ikke å kuve – men snarere å effektivisere og skape lydige individer. Det handler om å oppnå en effektiv og optimert helse og kropp, der kunnskap er nødvendig i forhold til hvordan å disiplinere kroppen mest mulig effektivt.

Gjennom tidene har det moderne mennesket blitt utsatt for mange typer av normativ tvang, blant annet fra de medisinske institusjonene. Men denne påvirkningen er ikke en tvang som skal forstås som tvingende på en autoritær måte, men snarer som ”tvang” som er knyttet til institusjonenes kunnskap og autoritet. Det er de medisinske institusjonene med sin kunnskap som kan forklare til oss om våre helseproblem, og det er helsevesenet som kan behandle og finne løsninger på problemene. Makten og kunnskapen henger derfor sammen (Olin Lauritzen, 2005), og den tvang man her snakker om kommer

til uttrykk som selvdisiplinering. De preventive budskapene som helsevesenet forkynner i forhold til helse og kropp, er derfor med på å påvirke oss til å forstå at det er med hjelp av selvdisiplinering at vi kan få en bedre livskvalitet, skriver Olin Lauritzen (2005). Turner (1997) beskriver hvordan Foucault kalte dette for govermentality, som blant annet har blitt oversatt til styringsmentalitet. Govermentality avser nettopp det som jeg har nevnt som maktens teknikker – det å styre mennesker gjennom mentaliteten. Man kan derfor forstå Foucault sine studier som studier omkring normalitet i forhold til den medisinske diskurs, der Foucault introduserte en kritisk epistemologi til sykdomskategoriseringer, og hans interesse var å forstå hvordan den sosiale kontrollen påvirker oss til å gjøre på en spesiell måte (ibid). Dermed er govermentality et begrep om de teknikker og prosedyrer som styrer og regulerer menneskers adferd, og som hovedsakelig begrenser den menneskelige frihet. Styringen kan allment ses på som å strukturere et handlingsfelt for individer, noe som Nilsson (2008) skriver hadde en praktisk årsak, nemlig å kunne forme og styre hvordan mennesker skal og burde være (ibid). Det som styrer mennesker er derfor den makt som lever og eksisterer i våre daglige og hverdagslige praktiker, skriver Turner (1997), og beskriver hvordan makten kan forstås som et fargestoff som gjennomfarger hele den sosial strukturen, og illustrerer med dette at makten er integrert i våre daglige praktiker .

3.2

Diskurser og diskursteori

Bergström & Boréus (2005) skriver at Foucault mente at sannheten skapes mellom mennesker i vår felles forståelse av hva som oppfattes som selvsagt og de samme normer, der diskurser defineres som hele den praktikk som fører fram til, og frembringer en viss type ytringer (ibid). Man kan beskrive diskurser som et foranderlig regelsystem som legitimerer noen kunnskaper og ikke andre, og som peker ut hvem som har rett til å uttale sig med autoritet. Derfor skal diskurser ikke forstås som statiske, men som mulige å forandre (Bergström & Boréus 2005). Det som kjennetegner en diskursanalyse er at man undersøker de sosiale praktiker, og ser på hvordan språket påvirker og påvirkes av vår sosiale omgivelse. Med sosiale praktiker mener man hvordan interagerende mennesker gjør saker. Det handler derfor om å finne mønster, der språket utgjør en veldig viktig komponent. Vi kan forstå at vi alle er diskursivt konstruerte, med hjelp av Foucaults teorier og genealogiske (nåtidshistorie) studier, og vi kan videre forstå at grunnet dette så virker diskursenes makt gjennom og med oss (Lenz Taguchi, 2004). Man kan betrakte språket, og dermed tekster for å ha to hovedfunksjoner, der språket (teksten) for det første utrykker tanker og ideer fra den som skrever teksten, for å reflektere og gi forfatterens bilde av virkeligheten. Men vi kan også anvende språket i vår interaksjon med andre, som medfører at språket i seg selv er en sosial handling (Bergstöm, Boréus, 2005, Kvale, Brinkmann, 2009). Diskursanalysen er derfor en studie av samfunnsfenomen der språket er i fokus, men språket gjengir ikke virkeligheten direkte, men er snarere med til å bidra til å forme en virkelighet. På en måte kan man si at et diskursivt perspektiv bryter med distinksjonen mellom hva som er en ide og hva som er virkelig, her veves språket sammen med handlingene (Bergstöm, Boréus, 2005). I den postmoderne tradisjonen mener man at virkeligheten er sosial konstruert, og at språket dermed er med på å utgjøre virkeligheten. Det språklige fokuset har resultert i at oppmerksomheten skyves vekk fra den objektive virkeligheten og det individuelle subjektet. I den postmoderne epistemologi er kunnskapen mer et spørsmål om samtaler mellom mennesker, der vitende subjekt ikke oppfattes som isolerte øyer, men snarere som å eksistere i en vev av relasjoner. Derfor kan man si at den postmoderne epistemologien representerer en forskyvning bort fra den enkeltes bevissthet, over til relasjonene mellom mennesker (Kvale, Brinkmann, 2009).

3.3

B

-

B

-

Jeg vill nevne at det ikke bare handler om det enkelte individ i forhold til seg selv, det handler i høy grad også om hvordan det enkelte mennesket ”burde” påta sig et ansvar for å bidra til å minske de offentlige helseutgifter. Det handler om biopolitikk og biomakt, noe Foucault beskrev som ”makten over livet” (Nilsson, 2008). Biomakt handler om hvordan nettverk av institusjoner har makt, og som er til for å analysere, kontrollere, regulere og definere våre liv. I bio-makten fungerer vår kropp som bæreren av livets mekanikk, og kroppen er derfor utgangspunktet for de biologiske prosessene på et individuelt nivå (ibid). Den medisinske kunnskapen genererer makt, noe som bl.a. har gjort at den medisinske verden har påvirket kvinner til å akseptere mange medisinske vilkår (Rose, 2009). Der det kan være vanskelig å stå opp mot den medisinske makten, da det er makten som utgjør normen i samfunnet. Dette gjør at mange kvinner aksepterer, uten spørsmålstegn, å følge den medisinske diskursen som en patologisk veiviser. Klimakteriet anses av mange i den medisinske verden som en patologisk utfordring, pluss at en stor del av kunnskapen omkring klimakteriet er samlet der. Dette medfører at makten i den medisinske verden er markant, og det kan gjøre at den enkelte kvinne blir underlagt den lege eller gynekolog hun kommer til, og hans/hennes syn på behandling av klimakteriet. Spesielt fordi kvinner søker dit for å få hjelp med noe de ikke selv kan løse. Foucault navnga denne makten som den pastorale makt – (pastoral power), der subjektet får støtte fra den medisinske verden for å løse sine problemer (Nettleton, 2006). Nettleton beskriver pastoral makt som ”the art of goverment”, kunnskapen om å utvikle befolkningen, både familier og individer, med et effektivt styre som skal sikre både sunnhet, glede og produktivitet i befolkningen (ibid). Den medisinske verden vet mest, og kvinner i allmennhet vet minst om denne naturlige fasen i deres liv. Påvirket av Foucault skriver Rose (2009), at dagens samfunn er påvirket av en ny molekylær tankstil16 _{som karakteriserer} vitenskapen om livet. Det har derfor anser han, vokst fram en ny pastoral makt og myndighet som hurtig har formert sig i dagens pre-symptomatiske diagnosers tidsalder. Denne pastorale makt er heller ingen myndighet i sig, og har en relasjonell struktur som påvirker oss alle (ibid). Men i dag er det hovedsakelig trusler mot sunnheten som spiller en sentral rolle, og som krever en biologisk fornuft som især kvinner er offer for (ibid). Rose påstår at kvinners aldringsprosess har blitt omformulert med hormonbehandlinger, der den ”normale” aldringsprosess i dag bare er en av flere alternativ for kvinner i den vestlige verden. Den biologiske formel har forandret hva det betyr å være mennesket i dag, skriver han, og det er kanskje sånn at bioteknologien har forandret hva det vil si å være biologisk? De gamle grensene mellom behandling, korreksjon og forbedring er ikke lenger nok, i dag har den molekylære biologiske nytenkning forandret hva det betyr å være mennesket (Rose, 2009). Rose henviser til Hacking og hans tanker omkring denne utviklingen, som han mener er en tilbakegang til Descartes tanker omkring en todeling av kropp og sjel. Kroppen er ikke lenger gitt av naturen, dagens kropper framstår som analoge, med muligheten for å skifte ut deler, bytte kjønn eller få barn med prøverør. Derfor mener Rose at diskursive analyser ikke bare handler om hva mennesket er, men også om hva mennesker tror de er (Rose, 2009). Denne oppgaven handler om hva vi tror at klimakteriet er, sammen med hvordan vi oppfatter middelaldrene kvinner, og ikke minst hvordan kvinnene selv forstår denne fasen av livet.

16 _{N. Rose har utviklet det diskursive perspektivet, og skriver bl. a hvordan en tankstil er mer en bare en}

diskurs.(utviklet av Ludwik Fleck, 1979 – Hacking 1992) En tankestil er en bestemt måte å tenke, se og

praktisere på. En tankestil handler ikke bare om en bestemt måte å forklare tingene på, men det handler også om hva det er vi skal forklare. Det vil si at det er når vi forklarer at vi former og skaper selve det objekt som skal forklares – de problemer, spørsmål og fenomen som en forklaring prøver å forklare.16 _{(Rose, 2009, s 39)}

4. H

ENSIKT

Den overordnede hensikten med denne oppgaven er å undersøke hvilke dominerende diskurser som fremtreder om klimakteriet og middelaldrende kvinner i dagens Sverige. For å undersøke dette nærmere har jag valt att studere hvilke diskurser det er som framtreder både i media og blant middelaldrende kvinner.

Den overordnende hensikten kan brytes ned i tre mer spesifikke problem formuleringer:

Spørsmål I Hvilke diskurser fremtreder om klimakteriet og kvinner i overgangsalderen i dagpressen?

Spørsmål II Hvordan forstår middelaldrende kvinner selv klimakteriet og perioden overgangsalder, og hvordan oppfatter de kommunikasjonen rundt dette emne?

Spørsmål III Hvordan forholder seg mediebilde og middelaldrene kvinners syn på klimakteriet til hverandre, hva fremkommer som likt eller ulikt omkring klimakteriet.

Oppgavens er sammensatt av, og gjennomført med to analyser. Den første og største analysen utgjøres av en undersøkelse av artikler fra dagspressen, om hvilke ”forstillingsbilder” og perspektiv media produserer og framstiller omkring klimakteriet. Den andre analysen er intervjuer med middelaldrende kvinner om hvordan de forstår og tenker rundt livsfasen og fenomenet klimakteriet.