Gradmålingsstasjonen i Sorgfjorden: en kulturhistorisk dokumentasjon

104  Download (1)

Full text

(1)

Gradmålingsstasjonen i Sorgfjorden

En kulturhistorisk dokumentasjon

Rapport fra et dokumentasjonsprosjekt

støttet av Svalbards Miljøvernfond

Trondheim-Tromsø-Stockholm 2018

(2)

Arlov, Thor Bjørn, Dag Avango og Per Kyrre Reymert (red.):

Gradmålingsstasjonen i Sorgfjorden. En kulturhistorisk dokumentasjon.

Rapport fra et dokumentasjonsprosjekt støttet av Svabards Miljøvernfond. Trondheim-Tromsø-Stockholm, januar 2018.

SMF prosjekt nr. 15/136

UNIS prosjektnr. 99021 RiS ID 6950

(3)

Innholdsfortegnelse

0 INNLEDNING ... 1 0.1 FORORD ...1 0.2 SUMMARY ...2 0.3 OVERSIKTSKART ...4 1 KULTURMINNER I SORGFJORDEN ... 6 1.1 GRADMÅLINGSSTASJONEN ...6 1.2 BASISLINJEN ...7 1.3 RELATERTE KULTURMINNER ...8 2 DOKUMENTASJONSPROSJEKTET 2015-2017 ... 10 2.1 PROSJEKTETS HISTORIE ... 10 2.2 FORMÅL OG PROBLEMSTILLING ... 11 2.3 FELTEKSPEDISJONEN I JULI 2017 ... 11 2.4 KILDER OG DOKUMENTASJON ... 13 3 HISTORISK BAKGRUNN ... 15

3.1 JORDENS EKSAKTE FORM ... 15

3.2 MODERNE GRADMÅLING ... 15

3.3 DEN SVENSK-RUSSISKE GRADMÅLINGSEKSPEDISJONEN ... 17

3.4 DEN SVENSKE STASJONEN I SORGFJORDEN ... 19

3.5 BASISLINJEN ... 23

4 DOKUMENTASJONSMETODER ... 27

4.1 INTRODUKTION ... 27

4.2 KOORDINATREFERENSSYSTEM ... 27

4.3 MÄTNING MED TOTALSTATION ... 27

4.4 MÄTNING MED GNSS-MOTTAGARE ... 28

4.5 TERRESTER LASERSKANNING ... 30

4.6 TERRESTER FOTOGRAMMETRI ... 31

4.7 FLYGBUREN FOTOGRAMMETRI (MÄTNING MED DRÖNARE) ... 32

4.8 FOTODOKUMENTATION ... 33

4.9 UPPMÄTNING MED MÅTTBAND... 33

4.10 TEXTBESKRIVNING ... 34 5 STASJONSOMRÅDET ... 35 5.1 BOLIGHUSOMRÅDET ... 37 11. Observatoriet ... 38 12. Trapp og trappehus ... 39 13. Meridianhuset ... 39 14. Vindfang ... 40 15. Bolighuset ... 40 16. Generatorhus og badstue ... 43

17. Lagerbygning med hundegård ... 44

18. Kull-lageret ... 46

30. Tomflaskelager ... 46

35. Dreneringsgrøfter ... 47

36. Haug med glass og byggningsdeler ... 47

5.2 ØSTRE HØYDE, RYGG ... 48

(4)

20. Trestolpe ved grushaug ... 50

22. Fordypning/grop med trestolper ... 51

5.3 MAGNETHUSOMRÅDET ... 52 10. Magnethus ... 52 24. Revefelle/klappfelle ... 53 25. Fordypning/grop ... 53 26. Fordypning/grop ... 53 27. Fordypning/grop ... 54

28. Haug med teglstein ... 54

29. Fordypning/grop ... 55

34. Utgravd fordypning og grushaug ... 55

5.4 HELIOGRAFOMRÅDET ... 56

5. Mastefundament med bardunfester ... 56

7. Heliograf ... 57

8. Meteorologibu ... 58

9. Helikon ... 58

37. Galgeformet mast ... 59

5.5 FLAGGSTONGHAUGEN ... 60

1. Parrys varde og flaggstang ... 60

2. Fundament av tegl ... 60

3. Mastefundament ... 61

4. Røys ... 61

23. Røys ... 61

31. Jernkrok ... 61

33. Sti fra stasjonsområdet til Parrys varde ... 62

6 RELATERTE KULTURMINNER VED STASJONEN ... 63

6.1 SKYOBSERVASJONSSTASJONER OG TELEFONLINJE ... 63 38. Instrumentfundament ... 64 39. Telefonlinje ... 64 40. Instrumentfundament ... 65 6.2 BERGSTASJONEN ... 67 44. Varde ... 68 43. Meteorologibu ... 68 42. Varde ... 69 6.3 ANDRE KULTURMINNER ... 70 Varde, Sorgfjordneset ... 70 Eolusneset/Krosshaugen ... 70 Fangsthytte ... 71 Varde/røys, Polhem ... 72 7 BASISLINJEN ... 73 41a. Dunérvarden ... 74 41b. Midtpunktet ... 75 45. Bolt, bardunfeste ... 76

46. Røys med telefonstolpe ved fastpunkt ... 76

47. Signal: stolpe, signal og røys ... 77

48. Vajerfester for stativet ved Dunérvarden ... 77

49. Røys ... 78

8 BRUK OG GJENBRUK ... 79

9 FORVALTNING AV KULTURMINNENE ... 83

(5)

9.2 GJENBRUK OG FORBRUK ... 83

9.3 RÅD OM FORVALTNING ... 83

10 FORMIDLING ... 85

Sorgfjorden – sjøslag, oppdagelse, forskning og fangst ... 85

11 FORSKNING ... 86

11.1 EVALUERING AV TEKNISKE DOKUMENTASJONSMETODER I FELT ... 86

Mätning med totalstation ... 86

Mätning med GNSS-mottagare ... 86

Terrester laserscanning ... 87

Terrester fotogrammetri ... 87

Flygburen fotogrammetri (mätning med drönare) ... 87

Sammanfattning och rekommendationer ... 88

11.2 VITENSKAPELIG BETYDNING ... 89

11.3 ÅTERANVÄNDNING OCH KULTURARVSPROCESSER ... 90

11.4 KUNNSKAPSHULL OG VIDERE FORSKNING ... 91

12 VEDLEGG... 93

VEDLEGG A.FULLSTENDIG OBJEKTLISTE ... 93

A. Stasjonsområdet ... 93

B. Fosterneset ... 94

C. Basislinjen ... 94

D. Bergstasjonen ... 94

E. Relaterte kulturminner (omtalt, ikke nummerert) ... 94

VEDLEGG B.LISTE OVER ILLUSTRASJONER ... 95

VEDLEGG C.KILDER ... 97

(6)

0 Innledning

0.1 Forord

Denne rapporten dokumenterer kulturminner knyttet til den svenske vitenskapelige overvintringsstasjonen i Sorgfjorden på Nordøst-Spitsbergen. Stasjonen ble etablert i 1899 som ledd i den store svensk-russiske gradmålingsekspedisjonen (1898–1902). Den ble bare benyttet til én overvintring og i et par sommersesonger i vitenskapelig øyemed, men senere gjorde også fangstfolk bruk av lokaliteten. Stasjonsområdet i Heclahamna omfattet et romslig våningshus og flere mindre bygninger, i tillegg til vitenskapelige instrumenter. I dag er det én stående bygning tilbake, i sterkt forfall. For øvrig er det bare ruiner og tufter igjen, og både klima, vær og ferdsel har slitt på

kulturminnene. Det er altså på høy tid at området blir forsvarlig dokumentert.

I tilknytning til gradmålingsekspedisjonens virksomhet finnes en rekke kulturminner i området rundt stasjonen. Blant de viktigste er den 10 kilometer lange basislinjen på Basissletta, den meteorologiske stasjonen på Parryvarden (Heclahuken), poster for sky- og nordlysobservasjoner og, ikke minst, trigonometriske varder. Også disse levningene er registrert og for en stor del dokumentert i rapporten.

Rapporten er resultat av et svensk-norsk tverrfaglig fellesprosjekt som startet i 2015 med støtte fra Svalbards Miljøvernfond. Dette er også bakgrunnen for at rapporten dels er på svensk, dels på norsk. Det meste av teknisk dokumentasjon og registrering på lokaliteten ble utført under en feltekspedisjon til Sorgfjorden 10.–19. juli 2017. Materialet er supplert med innsamlet historisk dokumentasjon i form av litteratur, bilder og arkivalia samt tidligere observasjoner og registreringer.

Vi ønsker å takke Svalbards miljøvernfond for økonomisk støtte og stor velvilje når prosjektet har møtt utfordringer underveis. UNIS har sørget for administrativ støtte som vertskap for prosjektet. Svalbard Museum har hjulpet til både faglig og praktisk, og Sysselmannen på Svalbard har bidratt med råd og dåd. Norsk Polarinstitutt har alltid vært behjelpelige, ikke minst i forbindelse med kilde- og litteratursøk. Professor Anna Jensen, KTH, har bidratt i prosjektgruppen, og vi vil også takke geodesihistoriker Martin Ekman for veiledning og hjelp med kildemateriale. En spesiell takk går til det dyktige mannskapet på ekspedisjonsfartøyet ”Ulla Rinman”, skipper Terje Kirkeby og Frank-Johnny Olsen.

Trondheim/Tromsø/Stockholm, januar 2018

(7)

0.2 Summary

This report documents the results of the field work carried out in July 2017 in

Sorgfjorden on northeast Spitsbergen, Svalbard, by a joint Norwegian-Swedish historical and archaeological expedition. The project has received funding from Svalbards

Miljøvernfond. The main goal of the expedition was to accomplish a scientific

documentation of cultural heritage connected to the part of the Swedish-Russian Arc-of-Meridian expedition in 1899-1900 that took place in the Sorgfjorden area, in particular the Swedish wintering station in Heclahamna and the baseline. Another aim of the project was to test and evaluate different methods and technologies for non-destructive documentation of cultural heritage in the Arctic.

The report maps and documents nearly 50 different cultural heritage objects, including remains of buildings and scientific infrastructure. There is also extensive historical background and context information about the Arc-of-Meridian expedition that makes it possible to interpret the individual objects with regard to their original functions and location.

Chapter 1 introduces cultural heritage in Sorgfjorden – the wintering station and

baseline of the Swedish expedition as well as related monuments.

Chapter 2 contains background information on the documentation project history, the

scientific problems and a short summary of the field expedition in July 2017.

Chapter 3 gives the historical background of the Arc-of-Meridian expedition and the

activities of the Swedes in Sorgfjorden 1899–1900.

Chapter 4 is dedicated to the various documentation methods applied, which are then

evaluated in chapter 11.

Chapter 5 describes and documents some forty cultural heritage objects registered

during the field work at the station in Heclahamna, accompanied by photos and maps. Whenever possible the finds have been contextualized with existing sources to identify their original function.

Chapter 6 deals with related cultural heritage objects in the vicinity of the wintering

station, in particular an observation system with a 3 km telephone line and a meteorological station on the mountain Parryvarden.

Chapter 7 deals with heritage connected to the 10 km long baseline laid out on

Basissletta.

Chapter 8 discusses use and reuse of this cultural heritage site over time.

Chapter 9 contains research based advice with regard to the management of cultural

(8)

Chapter 10 discusses the potential of outreach and dissemination of knowledge and

suggests the possibility of producing an information leaflet.

Chapter 11 deals with research. Documentation methods are compared and evaluated,

the significance of the Arc-of-Meridian expedition as a part of Svalbard’s general history is discussed and there are some views on the the need for further research.

In attachments A to D there is a complete list of registered cultural heritage objects, a list of illustrations in the report, a sample of litterature and an economic report.

(9)

0.3 Oversiktskart

Kartgrunnlag Norsk Polarinstitutt.

Prosjektets feltarbeid foregikk hoved-sakelig i Sorgfjorden og området omkring. De viktigste undersøkelses-feltene var

A. Stasjonsområdet i Heclahamna B. Området mellom Heclahamna og

Sorgfjordneset/Fosterneset C. Basislinjen på Basissletta mellom

Dunérvarden og Midtpunktet D. Bergstasjonen på Parryvarden E. Eolusneset

I tillegg foretok ekspedisjonen

befaringer ved Polhem i Mosselbukta og i Bjørnhamna.

Figur 0-1 Undersøkelsesfelt A: Stasjonsområdet, B: Sorgfjordneset/Fosterneset, C: Basislinjen, D: Bergstasjonen, E: Eolusneset.

(10)
(11)

1 Kulturminner i Sorgfjorden

Sorgfjorden er en liten, lun fjord på nordøstsiden av Spitsbergen. Fjorden går nord-sør, er 3,5 km bred i munningen ved Eolusneset og 9 km lang. Dybden varierer fra 50 til 120 meter. På vestsiden stiger fjellene fra 200 til 470 moh, og på østsiden fra 410 til 480 moh. Langs vestsiden og på begge sider av munningen er det store, lave sletter. I Heclahamna på østsiden av fjorden gir Crozierpynten ly for nordlige vinder.

Sorgfjorden er en god havn og selv om man kan bli stengt inne av isen, har den vært brukt i hele Svalbards historie. Fjorden har en rekke kulturminner og er beskrevet av mange besøkende. Stedsnavnene rundt fjorden har i stor grad sitt opphav i hendelser og besøk. Selve navnet Sorgfjorden kommer fra et sjøslag i 1693 mellom 40 nederlandske hvalfangere og to franske krigsskip der mange mistet livet.

I Askeladden, Riksantikvarens digitale database for kulturminner, er Sorgfjorden definert som Regionalt kulturminnemiljø KUL K342. I Sysselmannen på Svalbards

Kulturminneplan for Svalbard 2013-2023 (Rapportserie nr. 1/2013) er området nr. 25 i Plan for tilsyn og vedlikehold av prioriterte kulturminner. Her er formålet for

prioriteringen av området beskrevet slik:

Eolusneset på vestsiden av Sorgfjorden (område 9) og den svenske gradmålingsstasjonen på Crozierpynten på østsiden (område 4) danner et interessant kulturmiljø og har begge stor opplevelses- og kildeverdi. Området er et verdifullt kulturmiljø der geografisk nærhet samler kulturminner med forskjellig opphav og funksjon. Det er på 40 139 545,12 m². Kjente kulturminner i Sorgfjorden og nærområdet omfatter blant annet

• 36 graver fra 16- og 1700-tallets europeiske hvalfangst på Eolusneset

• Flaggstonghaugen fra William Edward Parrys nordpolekspedisjonen som lå i Heclahamna i 1827

• Eoluskrossen som ble satt opp da «Æolus» lå innestengt i isen i 1855 • stasjonsområdet fra den svenske overvintringsstasjonen fra

gradmålings-ekspedisjonen 1899-1900 på Crozierpynten, med bygning, bygningsrester, tufter etter bygninger og fundamenter til forskningsinstrumenter

• fundamenter til forskningsinstrumenter fra 1899–1900 på Fosterneset og Heclahuken,

• basislinjen for gradmålingen 1898–1902 på Basissletta

• bistasjonen på Eolusneset satt opp i 1921 for norsk overvintringsfangst. Det finnes også flere varder fra gradmålingen 1898–1902 i området.

1.1 Gradmålingsstasjonen

Overvintringsstasjonen i Sorgfjorden ligger i Heclahamna på sørsiden av Crozierpynten. Fra sjøen skråner bakken svakt opp til 8 moh der en bergrygg går øst-vest. I stasjons-området stiger bergryggen fra ca. 20 moh i vest til høyeste punkt Flaggstonghaugen på 29,9 moh i øst.

(12)

Stasjonen hadde opprinnelig seks bygninger sør for bergryggen: bolighuset, hus for strømaggregat og badstue, lager og hundehus med hundegård, magnethus for måling av jordmagnetisme, observatorium for astronomi og meridianhus. De to siste var bygget sammen med en trappegang. Det ble ført strøm via stolper fra aggregatet til bolighuset og observatoriet for astronomi. Bare aggregathus/badstue er delvis stående i dag; av de andre bygningene er bare ruiner eller tufter igjen.

På bergryggen fra Crozierpynten opp mot Flaggstonghaugen fantes i 1899–1900 flere vitenskapelige installasjoner. Fra vest lå det såkalte Helicon, et hus for solintensitets- og pendelmålinger, en meteorologisk bu, heliograf for solstråling og soltid, en mast for måling av vindretning og styrke og en mast for vindhastighet. Det bare tufter og løse materialer igjen av disse.

Også vest for bolighuset lå et hus for magnetismemålinger som det i dag bare er tufter igjen av. På den lave ryggen øst i stasjonsområdet er det spor etter nedgravninger. Ved bolighuset var det montert instrumenter for blant annet jordtemperatur, nordlyshøyde, nedbør og havnivå.

Bak og på begge sider av bolighuset finnes rester av grunne grøfter som ble gravd for å lede bort smeltevann. Inntil bergryggen bak bolighuset, er det en samling knuste flasker og annet avfall. Det er også en avfallsplass for knuste flasker og beholdere øst i havnen, der det også er spor av kullager.

1.2 Basislinjen

Basislinjen for den svenske trianguleringen er over 10 km lang og ligger på Basissletta, øst for stasjonen. Den har tre hovedpunkter, fra nord Dunérvarden (L), Midtpunktet (M) og det sørlige endepunktet (N). Dunérvarden og Midtpunktet er registrert med ID-nummer i Askeladden, Riksantikvarens database for kulturminner. Dunérvarden har ID 178255 og posisjon 79° 55.514N 17° 01.880Ø, Midtpunktet har ID 178257 og posisjon 79° 53.764N 17° 14.337Ø. Det sørlige endepunktet, N, har ingen ID. Posisjonen er 79° 52.129N 17° 25.530Ø.

Dunérvarden ligger 3,5 km rett øst for overvintringsstasjonen, ca. 45 moh. Terrenget er en flat grusslette og rett øst for fastpunktet er det en lav skråning ned mot en liten dam. Kulturminnet består av et stativ med tre 3,15 meter lange bein av trebjelker. Midt under stativet er det en stor jordfast stein med metallbolt. Rett ved ligger et signal, en

dobbelkon i jern, 1,15 meter lang, festet til toppen av en 5,70 meter lang jernstang som har andre enden i en lav røys på 12-13 steiner.

Midtpunktet er en rund, flat haug av stein, grus og jord med høyeste punkt ca. 91 moh. Haugen er om lag 55 meter i diameter og skråner svakt og jevnt på alle sider opp til en høyde av 5–6 meter. Terrenget omkring er en grusslette med små bekkefar som skråner svakt nordøst mot Hinlopenstretet. På toppen av haugen ligger løse kulturminner i form av stativrester og en dobbeltkon tilsvarende den ved Dunérvarden.

(13)

Det sørlige punktet på basislinjen er ikke registrert av Sysselmannen på Svalbard, og på grunn av dårlig vær ble det heller ikke besøkt av vår ekspedisjon i 2017.

1.3 Relaterte kulturminner

I tillegg til overvintringsstasjonen i Heclahamna og basislinjen er det flere kulturminner i området som er direkte relatert til den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonen.

Bergstasjonen

En meteorologisk stasjon kalt «Bergstasjonen» ble etablert oppe på Heclahuken/ Parryvardens vestre side 407 moh og 2,5 km i luftlinje fra bolighuset. Her finnes rester av et termometerbur av samme type som det på bergryggen nord for bolighuset.

Fundamentet til denne meteorologibua er bevart, det samme er bardunfestene og noen løse jernbolter. En varde like i nærheten har trolig fungert som veiviser når

Bergstasjonen ble besøkt.

Trigonometriske punkt og varder ved Sorgfjorden og Basissletta

Flaggstonghaugen

Dette punktet er en 0,90 meter høy mursteinsøyle ved Flaggstonghaugen som ble brukt som fundament og fastpunkt for teodolittobservasjoner. Jf. Kartverkets stamnett, punkt S 027 er 8 873,167.054N - 536 221.785Ø.

Hecla hook

Trigpunktet ifølge gradmålingens publikasjon ligger 1,15 km rett sør for varden på Forberget, Norsk Polarinstitutts trigpunkt nr. 1626 med navnet Olympen. Varde ble satt opp av Norsk Polarinstitutt 1966. (Posisjon UTM 33X 543968,40Ø –

8868493,15N). En fastpunktbolt som kan stamme fra 1899–1900 står rett ved. • Forberget

Varde reist av gradmålingsekspedisjonen og brukt som trigpunkt i

trianguleringsnettet og for tilknytning av basislinjen til dette. Tilsvarer Norsk Polarinstitutts trigpunkt nr. 1627, posisjon UTM 33X 8869 631,36N – 543861,36Ø. • Varder på Sorgfjordneset og Eolusneset

Begge vardene er reist av gradmålingsekspedisjonen for å posisjonsbestemme overvintringsstasjonen og for å knytte denne til trianguleringsnettet. Fra

Heclahamna kan det også observeres to varder på fjellet mot vest som ble brukt ved innmålingen av Polhem i Mosselbukta. Tilsvarende kan to varder observeres fra Polhem på fjellet i øst.

Fosterneset

Ekspedisjonen 1899–1900 foretok ulike skydekke- og nordlysobservasjoner. De fleste visuelle observasjoner av nordlyset ble antakelig gjort utendørs uten faste

installasjoner, men det er mulig at kulturminner i området fra Flaggstonghaugen og utover mot Fosterneset kan knyttes til sky- og nordlysobservasjoner. Det finnes rester av to midlertidige instrumentsokler av stein, en ved Flaggstonghaugen og en ved nordøstenden av den navnløse lagunen. Den siste er registrert i Askeladden med ID 139714, og her er også rester av et fundament av treverk. Fra denne lokaliteten og

(14)

lengde av ca. 3 km. Stolpene ligger nå på bakken med ca. 100 meters innbyrdes avstand. Bare enkelte lengder av ledning er bevart, og det samme gjelder isolatorer av steintøy eller porselen som var festet til stolpene. Telefonlinjen ender ved et godt bevart instrumentfundament i form av en trekasse, posisjon 79°56,898N - 16°58.511Ø.

(15)

2 Dokumentasjonsprosjektet 2015-2017

2.1 Prosjektets historie

Ideen om å foreta en fullstendig kulturhistorisk dokumentasjon av den svenske

stasjonen i Sorgfjorden oppsto i januar 2015 i Longyearbyen under et møte mellom Dag Avango, Per Kyrre Reymert og Thor Bjørn Arlov. Reymert og Arlov har allerede arbeidet i noen år med den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonen på Svalbard 1898-1902 (prosjektet Swedish-Russian Arc-Measurement 1899–1902, RiS-ID 6950), og blant annet registrert kulturminner under en to ukers feltekspedisjon rundt Spitsbergen i august 2013. Avango leder et prosjekt som studerer kulturarvsbruk i Arktis, der kulturminnene ved Sorgfjorden har interesse, og har rik erfaring fra forskning på Svalbard og i polare strøk, ikke minst kulturhistorisk registrering og dokumentasjon. Vi fant ut at vi burde samarbeide, og dermed var dette prosjektet født.

Avango satte sammen et lag ved Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm som skulle ta spesielt ansvar for den tekniske dokumentasjonen, inkludert kartproduksjon. Reymert og Arlovs hovedoppgaver i prosjektet var historisk dokumentasjon samt lokalisering, identifisering og beskrivelse av kulturminner. Prosjektgruppen har endret sammensetning underveis; noen har falt fra, mens andre er kommet til. Under

feltarbeidet sommeren 2017 og i bearbeidelsen av materialet til denne rapporten har Milan Horemuz, Gustaf Uggla, Lize-Marié Van der Watt og Camilla Winqvist deltatt, i tillegg til oss tre. Prosjektet er forankret ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), med Arlov som prosjektleder.

I løpet av prosjektet har vi hatt et godt og fruktbart samarbeid med Svalbard Museum, Norsk Polarinstitutt og miljøvernavdelingen ved Sysselmannen på Svalbard. Vi har også fått verdifull bistand fra professor Anna Jenssen og Martin Ekman.

Feltarbeid på Svalbard kan være krevende og i de fleste tilfeller kostbart, og særlig når det skal foregå på nordsiden av Spitsbergen, på nesten 80°. Vi trengte en sponsor og søkte Svalbards Miljøvernfond (SMF) om støtte høsten 2015. Vi fikk tilslag hos fondet, men for sent på året til at vi fikk leid en egnet båt for en feltekspedisjon sommeren 2016, slik vi hadde planlagt. Selv feltarbeidet ble derfor utsatt til juli 2017, og i mellomtiden planla feltekspedisjonen vi og samlet litteratur og kilder. Vi hyret også M/S ”Ulla

Rinman” som ekspedisjonsfartøy. Transport- og innkvarteringskostnader viste seg å bli en del høyere enn vårt opprinnelige budsjett tillot, men SMF ga oss generøst en

tilleggsbevilgning slik at feltarbeidet kunne gjennomføres som planlagt.

Denne rapporten bygger på innsamlet kildemateriale i prosjektperioden og de

registreringene som ble gjort under feltekspedisjonen. Prosjektet inngår imidlertid i en større forskningssammenheng som blant annet omfatter videre undersøkelse av

gradmålingsekspedisjonen, studier av gjenbruk og ombruk av infrastruktur i Arktis og generell forskning om kulturminner og forvaltningen av dem. Slik sett er dette

dokumentasjonsprosjektet en case study som vil gi grunnlag for både vitenskapelig publisering og allmennrettet formidling videre fremover. Det har også vært vår ambisjon fra starten av.

(16)

2.2 Formål og problemstilling

Prosjektets formål har vært å gjennomføre en vitenskapelig og forvaltningsrettet dokumentasjon av den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonens stasjon i

Heclahamna i Sorgfjorden. Feltundersøkelsen kombinerer tradisjonelle arkeologiske dokumentasjonsmetoder med ny teknologi for datainnsamling, blant annet

laserskanning, fotogrammetri og luftfoto ved hjelp av drone. I tillegg er det gjort innsamling og studier av historiske kilder. Dette gir en kulturminneregistrering med stor nøyaktighet og detaljrikdom, til beste for så vel forskning som forvaltning. Miljøgevinsten i prosjektet består i å

• dokumentere miljøtilstanden for et sjeldent og sårbart kulturminne med tanke på slitasje og naturlig nedbryting;

• sikre og innhente ny kunnskap om kulturminnet, og formidle denne til

myndigheter og allmenheten. Dette vil både øke kilde- og opplevelsesverdien og forebygge skadeverk som følge av uvitenhet.

Forvaltningsrelevansen i prosjektet er å

• foreta en første fullverdig vitenskapelig registrering og dokumentasjon av et høyt prioritert kulturminne (jf. Sysselmannens katalog, lokalitet nr. 25);

• utvikle og prøve ut ikke-destruktive, kostnadseffektive og nøyaktige metoder for arkeologisk dokumentasjon i arktiske strøk;

• etablere forskningsbasert kunnskap som grunnlag for eventuelle forvaltningstiltak.

Den overordnede problemstillingen for prosjektet er å undersøke hvilken kildeverdi over hundre år gamle kulturminner har for forståelsen av Svalbard vitenskapshistorie, og hvilken opplevelsesverdi kulturminnemiljøet kan gi besøkende i dag. De

hovedspørsmål vi har søkt svar på er:

• Er det mulig å lokalisere og identifisere levningene av den omfattende

vitenskapelige virksomheten som foregikk i området i perioden 1899–1900, og hvilke metoder er best egnet for dokumentasjon?

• Hva er bevaringstilstanden til dette fredede kulturminneområdet, og i hvilken grad er det truet av ytre påvirkning og naturlig forfall?

• Hvilke tegn på gjenbruk av levningene av stasjonen finnes?

• Hva slags kilde- og opplevelsesverdi har kulturminnene slik de fremstår i dag?

2.3 Feltekspedisjonen i juli 2017

På feltekspedisjonen sommeren 2017 deltok disse, i alfabetisk rekkefølge: • Førsteamanuensis Thor Bjørn Arlov, NTNU og UNIS (prosjektleder) • Forsker Dag Avango, KTH

• Universitetslektor Milan Horemuz, KTH

(17)

• Doktorgradskandidat Gustaf Uggla, KTH • Forsker Lize-Marié Van der Watt, KTH • Doktorgradskandidat Camilla Winqvist, KTH

Deltakerne samlet seg i Longyearbyen i dagene 7.-9. juli for å proviantere, klargjøre og laste utstyr til feltekspedisjonen. Allerede ved ankomst dukket første utfordring opp: issituasjonen på nordsiden av Spitsbergen (se fig. 2-1). Området øst for Biscayerhuken så ut til å være stengt av tett eller veldig tett drivis, og vi fikk rapporter om sen vår og mye snø i nord. Vi var derfor tvunget til å lage en plan B, nemlig å dra sørover til

Hornsund og i stedet gjennomføre et tilsvarende dokumentasjonsprosjekt i Gåshamna, der restene etter den russiske gradmålingstasjonen ligger. Dette ville naturligvis kreve godkjenning fra Svalbard miljøvernfond, som vi kontaktet. Nok en gang viste SMF stor fleksibilitet og velvilje, og styrelederen ga tillatelse til endring av planene dersom forholdene krevde det.

Det viste seg heldigvis ikke nødvendig å utløse force majeur-klausulen;

værprognosen ble gunstigere i løpet av helgen. Søndag 9. juli forhørte vi oss med R/V ”Lance”, som nettopp hadde kommet tilbake fra et tokt rundt Spitsbergen, og fikk oppdatert og grundig informasjon av værtjenesten på Svalbard lufthavn. Vi tok derfor beslutningen om å gjøre et forsøk, og mandag 10. juli dro vi fra

Longyearbyen med ”Ulla Rinman”. Tirsdag morgen den 11. gjorde vi en stopp i Bjørnhamna, der vi registrerte en materialhaug øst for fangststasjonen. Reymert og Arlov oppdaget denne under en ekspedisjon i 2003 og hadde en hypotese om at materialene stammer fra stasjonen i Sorgfjorden, noe som etter alt å dømme stemmer (se kap. 8).

Til tross for en del drivis fra Moffen og østover, kom vi trygt frem til Sorgfjorden om kvelden og ankret opp i Heclahamna. Vi foretok en første befaring i land i stasjonsområdet samme kveld. Det lå noen snøfonner igjen, men stort sett var bakken snøfri. Vi er imidlertid klar over at det ligger løse kulturminner på i hvert fall to

steder som var snødekt under vårt opphold. Disse bør registreres og dokumentere ved en senere anledning.

(18)

På grunnlag av tidligere befaringer og innsamlet kildemateriale ble de viktigste

objektene i området lokalisert og nummerert allerede om kvelden og natten den 11. juli. Den nummererte objektlisten ble supplert gjennom de grundige undersøkelsene vi gjorde i og utenfor selve stasjonsområdet, og ligger til grunn for kart og dokumentasjon i denne rapporten.

Vi arbeidet i Heclahamna og nærmeste omegn i hele perioden 11.–17. juli. I tillegg til detaljdokumentasjon av stasjonsområdet, foretok vi registreringer på toppen av Parryvarden (”Bergstasjonen”), over land mot Fosterneset og på Eolusneset. 16. juli befarte vi basislinjen fra Dunérvarden til Midtpunktet. Det var opprinnelig planen å gå hele den 10 km lange basislinjen og registrere to trigonometriske varder på fjellet Olympen, men drivis, regn og kraftig vind gjorde det umulig å bruke båt, slik at vi måtte gjøre hele turen på 24 km til fots. Det ble dermed ikke tid til å inkludere disse objektene. Kulturminnene i stasjonsområdet ble dokumentert med alle tilgjengelige metoder: digitalfoto, fotogrammetri og luftfoto fra drone, stasjonær fotogrammetri

(PhotoStation), GNSS-måling, totalstasjon, laserskanning, manuell oppmåling og skisser samt tekstlig beskrivelse (se kap. 4 og 11.1). Det ble samtidig gjort målinger som

grunnlag for digitale kart og terrengmodeller. Andre kulturminner er registrert med håndholdt GPS og dokumentert med enklere metoder. All relevant dokumentasjon vil bli gjort tilgjengelig for Sysselmannen på Svalbard.

Ekspedisjonen forlot Heclahamna med ”Ulla Rinman” om kvelden den 17. juli, og etter en befaring ved Eolusneset (se kap. 8) fortsatte vi til Mosselbukta, der vi ankret for natten. Om morgenen den 18. gjorde vi en landstigning ved Polhem, som også ble besøkt av gradmålingsekspedisjonen i 1899–1900, og dro så sørover mot Longyearbyen hvor vi ankom om ettermiddagen den 19. juli. Ekspedisjonen ble avsluttet dagen etter.

Som forventet hadde vi vekslende vær under feltarbeidet – alt fra stille og solskinn til kuling, regn og sludd. Dette skapte utfordringer for arbeidet og tidvis begrensinger for teknisk utstyr. Drivis og vind gjorde at ekspedisjonsfartøyet måtte forhale flere ganger, uten at det sinket dokumentasjonsarbeidet i nevneverdig grad. Vi måtte, som nevnt, utelate noen objekter på ”ønskelisten” på grunn av vær- og snøforhold. Alt i alt var likevel feltarbeidet svært vellykket, og vi fikk de resultatene vi håpet på.

I løpet av vårt opphold ble Sorgfjorden besøkt av Hurtigrutens ”Fram”, uten at turister ble satt i land. Det var heller ikke andre turister på land i perioden. Trolig var

issituasjonen slik at ekspedisjonscruisebåter valgte andre lokaliteter midt i juli.

2.4 Kilder og dokumentasjon

Hovedkilden til det vitenskapelige arbeidet med og resultatene av

gradmålings-ekspedisjonen er en serie publikasjoner på fransk: Missions scientifiques pour la mesure

d’un arc de méridien au Spitzberg enterprises 1899-1902 sous les auspices des

gouvernements Suédois et Russe. Utgivelsen er fordelt på Tome I, Sect I-V og Tome II, Sect

(19)

ekspedisjonen. Her finnes det spredte opplysninger om den svenske overvintringen og oppmålingen av basislinjen.

Det finnes en rekke artikler og bøker som inneholder verdifull informasjon om ekspedisjonen. En kortfattet, god oversikt finnes i Gösta H. Liljequist, 1993, High

Latitudes, kapittel 33. En meget lesverdig beskrivelse av den forberedende

ekspedisjonen i 1898 er V. Carlheim-Gyllensköld, 1900, På åttionde breddgraden. For øvrig viser vi til litteraturlisten i del IV, Vedlegg C.

Samtidige fotografier og kart er dels hentet fra ekspedisjonens publikasjoner og annen litteratur, dels fra ulike arkiver, i første rekke Kungliga Vetenskapsakademien i

Stockholm, Uppsala Universitets bildearkiv og den svenske bildedatabasen

(20)

3 Historisk bakgrunn

3.1 Jordens eksakte form

Så lenge det har vært mennesker på jorden, må vi tro de har undret seg over universet og himmellegemene. På ett eller flere tidspunkt har forestillingen oppstått om at også jorden de bodde på var en klode, men hvilken form og størrelse hadde den?

Spørsmålet om jordens eksakte form har opptatt menneskeheten i alle fall siden antikken. Pytagoreerne (500 år før vår tid) var overbeviste om at jorden var rund og hadde en perfekt kuleform. Eratosthenes (275–194 fvt) var trolig den første som foretok en beregning av jordens størrelse – med en enkel gradmåling. Han oppdaget at når solen sto i senit i Syene, falt lyset loddrett ned i en brønn uten å kaste skygge. Samtidig, i Alexandria lenger nord, kastet solen en skygge han målte til 1/50 av en full sirkel (drøyt 7°). Han kjente avstanden mellom Syene og Alexandria og beregnet at en gradbue på 90° (meridiankvadranten) måtte ha en lengde som med moderne mål tilsvarer ca. 11.500 kilometer. Det gir en jordomkrets (360°) på 46.000 km – om lag 12 % mer enn den faktiske verdien vi benytter i dag (ca. 40.008 km).

Muslimske vitenskapsfolk på 800-, 900- og 1000-tallet videreutviklet landmålings-teknikker basert på astronomiske observasjoner og foretok også gradmålinger. De utvidet det grunnlaget for geografisk stedfesting med bredde- og lengdegrader som grekeren Ptolemaios hadde utviklet i det andre århundre, og ga et viktig bidrag til forståelsen av jordens form og utstrekning.

I 1670-årene utviklet Isaac Newton en teori om at jordkloden ikke var kulerund (sfærisk), men måtte være flattrykt ved polene og bulende ved ekvator som følge av rotasjonen og sentrifugalkreftene. Jorden kunne altså betraktes som en roterende, fylt ellipse (en ellipsoide) – omtrent som en mandarin.

Spørsmålet hadde ikke bare teoretisk interesse. Sikker viten om planetens form og avflating var nødvendig for å beregne jordens masse og tyngdefelt, og dermed også himmellegemenes baner og avstander i rommet. Det hadde også stor praktisk betydning for nøyaktig kartlegging og navigasjon. Vitenskapen om dette kalles geodesi.

3.2 Moderne gradmåling

Én av metodene for å fastslå jordens eksakte form var å beregne krummingen av gradbuen i nord-sørretning (meridianen) ved hjelp av landmålingsteknikker. En rekke gradmålinger ble foretatt på 1700- og 1800-tallet, over hele verden. Franske

vitenskapsfolk var ledende på 1700-tallet og foretok flere målinger både i Frankrike og andre land. I 1730-årene gjennomførte de to større gradmålingsekspedisjoner

henholdsvis i Tornedalen som ligger i Sverige og Finland, og i Peru. Tanken med å gjøre slike målinger så langt nord og sør som mulig, var nettopp å undersøke Newtons teori om en avflating av kloden mot polene. Resultatet av ekspedisjonene syntes da også å bekrefte dette, selv om den vitenskapelige diskusjonen fortsatte utover på 1700-tallet.

(21)

Gradmåling med triangulering

I korte trekk handler metoden om å måle den nøyaktige avstanden mellom geografiske punkter langs en gradbue. Dette ble gjort ved hjelp av triangulering eller trekantmåling. Utgangspunktet var en rett linje (A-B) av kjent lengde (basislinjen), som utgjør

målestokken. Denne ble målt med millimeters nøyaktighet. Fra endepunktene A og B ble vinklene til et tredje punkt C målt. Når lengden på A-B og vinklene a, b og c i trekanten er kjent, kan lengden på linjestykkene A-C og B-C beregnes. Hver av sidene i trekanten kan danne grunnlinjer for nye trekanter, og slik blir et trianguleringsnett bygd ut over lange avstander. Fjelltopper med fri sikt ble gjerne brukt som observasjonspunkter der

vinkelmålingene ble gjort med landmålingskikkert (teodolitt). Lengde- og breddegrad på det nordligste og sørligste punktet blir bestemt ved hjelp av astronomiske

observasjoner. Distansen mellom det nordlige og sørlige punktet langs meridianen sier noe om krummingen av gradbuen. Jo mindre krummingen er, desto større blir

avstanden mellom to breddegrader. Ved ekvator er lengdegradsbuen mellom to breddegrader om lag 110,5 km lang, mens den ved polene er rundt 111,7 km, ifølge moderne verdier.

Å måle avstanden mellom to punkter på en vannrett linje er én ting. Noe ganske annet er å beregne distansen når linjen ligger på en krummet overflate, slik tilfellet er med meridianene, og graden av krumming endrer seg. Det forutsetter omfattende

matematiske beregninger med utgangspunkt i en referanseellipsoide, det vil si en teoretisk modell av jordens form. En ytterligere komplikasjon er at tyngdefeltet, gravitasjonen, varierer rundt om på kloden og påvirker jordens form. Derfor var det også nødvendig å gjøre gravitasjonsmålinger. Gradmålinger innebar altså krevende arbeid både i felt og på laboratoriet, og derfor tok de lang tid – ofte mange år.

Blant de mest kjente er britenes gradmåling gjennom hele India til foten av Himalaya, som foregikk gjennom store deler av 1800-tallet. Den mest omfattende gradmålingen var likevel den såkalte Struve Geodetic Arc, som fant sted i årene 1816-1855. Målingen ble ledet av den tysk-russiske astronomen og geodeten Friderich Georg Wilhelm von Struve og dekket over 25 breddegrader fra Svartehavet til Hammerfest – en distanse på mer enn 2800 kilometer. De gjenværende 34 trigonomteriske punktene, av disse er fire i Norge, står i dag på UNESCOs verdensarvliste. Struve ble senere direktør for det

russiske observatoriet i Pulkovo.

Omkring 1860 tok den tyske geodeten Johann Jacob Baeyer initiativ til internasjonalt samarbeid om gradmåling i Europa. I 1864 ble det avholdt en konferanse i Berlin, der vitenskapsfolk fra en rekke europeiske nasjoner deltok. Et år senere ble Sentralbyrået

for den europeiske gradmålingen etablert med Baeyer som leder. Han regnes som

grunnleggeren av det som i dag er International Association of Geodesy, og bidro sterkt til den internasjonale koordineringen av arbeidet med gradmåling og utviklingen av

geodesi som vitenskap i andre halvdel av 1800-tallet.

Det går en tydelig linje fra disse begivenhetene og til det som skulle bli den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonen. Det er også en annen historisk linje som peker i samme retning. I 1823 hadde den engelske vitenskapsmannen Edward Sabine foretatt gravitasjonsmålinger med pendel på Indre Norskøya på Svalbard. Slike målinger ble

(22)

gjort overalt i verden for å undersøke variasjoner i tyngdekraften. Dette var også en metode – riktig nok ikke særlig nøyaktig – for å beregne jordens form: en sterkere tyngdekraft, eller mer presist tyngdeakselerasjon, er en indikasjon på kortere avstand fra jordoverflaten til jordens midtpunkt (massemiddelpunktet), det vil si en kortere jordradius. Ved å måle variasjoner i tyngdeakselerasjon, kunne jordradien på ulike breddegrader beregnes og dermed jordens form. Metoden er som sagt lite presis, og i 1826 slo Sabine til lyd for å foreta en nøyaktig geodetisk gradmåling på Svalbard. Britiske myndigheter fulgte ikke opp forslaget; dét gjorde imidlertid svenske vitenskapsfolk noen tiår senere.

3.3 Den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonen

Sverige var en fremtredende vitenskapsnasjon på 1800-tallet og en selvsagt deltaker i det europeiske samarbeidet om gradmåling. Det var kanskje naturlig at svenske vitenskapsfolk rettet innsatsen mot de nordlige strøkene av kloden. I andre halvdel av 1800-tallet ble svenskene ledende i den naturvitenskapelige utforskningen av Svalbard. Otto Martin Torell ledet de første svenske vitenskapelige ekspedisjonene til Svalbard i 1858 og 1861. I programmet for den andre inngikk også rekognosering av mulighetene for en gradmåling på østsiden av Spitsbergen, langs Hinlopenstretet. På sin ekspedisjon i 1864 undersøkte Adolf Erik Nordenskiöld forholdene for triangulering i Storfjorden. Ideen var å etablere et trianguleringsnett fra Sørkapp til Sjuøyane, og dermed kunne gjøre en gradmåling som strakk seg over mer enn fire breddegrader – og det så langt nord at avflatingen av jordkloden ville være målbar.

Planene lot seg ikke realisere i første omgang. Det var åpenbart at en arktisk gradmåling ville være både kostbar og komplisert, og finansiering til et slikt foretak fantes ikke i 1860-årene. I 1891 ble tanken tatt opp igjen av astronomen og geodeten Per Gustaf Rosén. Kungliga Svenska Vetenskapsakademien nedsatte en komite, som i tillegg til Rosén besto av A.E. Nordenskiöld og topografen K.J.A. Skogman. I 1893 avga komiteen sin rapport: Projet de mesure d’un arc de méridien de 4°20’ au Spitzberg (Prosjekt for måling av en gradbue på 4° 20’ på Spitsbergen). Komiteen pekte på at samarbeid med minst én annen nasjon ville være nødvendig om prosjektet skulle kunne gjennomføres. Når Russland ble den foretrukne partneren, var det knapt noen tilfeldighet. For det første var de aktuelle russiske geodetene av første klasse – noe de hadde vist gjennom Struve-linjen og flere andre gradmålinger. For det andre var det tette vitenskapelige kontakter mellom de to landene, og ikke minst var lederen for det russiske

sentralobservatoriet i Pulkovo på den tiden en svenske, astronomen Johan Oskar Backlund. Han ble en varm talsmann for samarbeidsplanene og bidro utvilsomt til den tredje viktige faktoren – offisiell russisk støtte til og deltakelse i ekspedisjonen. Både Backlund og hans sønn deltok for øvrig selv på Svalbard.

I 1897 ble planene konkretisert gjennom et forslag til Vetenskapsakademien fra Edvard Jäderin, lektor i geodesi ved Kungliga Tekniska Högskolan. Forslaget ble tatt godt imot og resulterte i en søknad om statlig finansiering som Riksdagen godkjente året etter. Samtidig hadde kontakten med Det russiske vitenskapsakademi båret frukter: en komite

(23)

ledet av akademiets formann, prins Konstantin, ble satt ned og var klar til å innlede et samarbeid om gradmålingen. På svensk side fantes allerede en tilsvarende komite, under ledelse av kronprins Gustaf. Det var altså snakk om et samarbeid på høyt nivå og et prosjekt forbundet med betydelig nasjonal prestisje. Backlund var medlem av den russiske komiteen, Jäderin av den svenske. De to var personlige venner fra studier og arbeid i Uppsala og Stockholm, noe som utvilsomt var gunstig for gjennomføringen av det kompliserte prosjektet; noen kilder tyder nemlig på at det var en viss rivalisering mellom partene både under og etter ekspedisjonen.

Den opprinnelige planen var å gjennomføre gradmålingen i løpet av to sommersesonger i 1899–1900, inkludert en overvintring for å gjøre astronomiske observasjoner og forberedelser til målingene. Russerne tok ansvaret for den sørlige delen av

trianguleringsnettet, fra Sørkapp til Heleysundet, mens svenskene skulle konsentrere seg om den nordlige delen, langs Hinlopenstretet til Sjuøyane. Spørsmålet om hvordan de to nettene skulle forbindes, var foreløpig uavklart – det forutsatte tilgang til høye fjelltopper i innlandet på Spitsbergen som kunne fungere som trianguleringspunkter. Blant annet for å forsøke å løse dette spørsmålet, ble det organisert en forberedende svensk ekspedisjon til Svalbard sommeren 1898, ledet av Jäderin og geofysikeren

Vilhelm Carlheim Gyllensköld. Ekspedisjonen fant sted fra slutten av juni til begynnelsen av september, og i løpet av de drøye to månedene ble det reist signaler på en rekke trianguleringspunkter og foretatt foreløpige vinkelmålinger. Det lyktes imidlertid ikke å nå frem til de forjettede Chydeniusfjella – trianguleringspunktet som skulle forbinde det nordlige og sørlige nettet over land mellom Storfjorden og Hinlopenstretet.

Hovedekspedisjonen kom av gårde som planlagt sommeren 1899. Det var en imponerende flåte som forlot Tromsø havn ved midnatt den 25. juni: tre russiske fartøyer og to svenske – henholdsvis Bakan, Betty, Ledokol, Svensksund og Rurik. Om bord var et tjuetalls vitenskapsfolk og nærmere hundre offiserer, sjøfolk,

bygningsarbeidere og assistenter. I tillegg til å foreta triangulering, skulle ekspedisjonen også bygge en russisk og en svensk vitenskapelig overvintringsstasjon. Isforholdene var imidlertid vanskelige sommeren 1899, noe som skapte store hindringer for begge hovedoppgavene. Den russiske stasjonen var planlagt å ligge på østsiden av Sørkappland, men måtte i stedet bygges i Gåshamna i Hornsund – langt unna

trianguleringsnettet. Svenskene på sin side ønsket å plassere sin stasjon på Parryøya, en av Sjuøyane, men ble tvunget til å anlegge den på Spitsbergen, i Sorgfjorden.

Overvintringsstasjonene ble etablert og var klare til bruk i løpet av august, men is, tåke og uvær gjorde at trianguleringsarbeidet gikk smått. Da ekspedisjonen – minus

overvintrerne – returnerte til fastlandet i september, var det trolig med en følelse av frustrasjon.

Overvintringene ble imidlertid gjennomført med gode resultater. På den russiske stasjonen i Gåshamna, kalt Konstantinovka til ære for gradmålingskomiteens formann, bodde i alt nitten mann: seks forskere under ledelse av geodeten Dmitrij Sergievskij, en mekaniker og tolv matroser. Oppholdet på stasjonen gjennom vinteren forløp uten problemer, og det ble gjort omfattende vitenskapelige observasjoner – blant annet fotografering av nordlys. Da våren kom, hadde imidlertid ekspedisjonen store

(24)

østkysten. Da de endelig nådde frem til Hedgehogfjellet og Keilhaufjellet, måtte de tilbringe flere uker på toppene under krevende forhold for å gjøre målinger.

Byggingen av og overvintringen på den svenske stasjonen i Sorgfjorden, som er objektet for vår undersøkelse, kommer vi tilbake til i større detalj nedenfor. Her skal vi bare kort nevne at det i løpet av vinteren ble gjort to mislykkede forsøk på å nå frem til

Chydeniusfjella til fots og med sleder. Under den første turen brakk Hans Frænkel

lårbeinet og berget så vidt livet. Etter den andre fikk Edvard Jäderin et hjerteattakk, men overlevde. For øvrig forløp overvintringen uten større dramatikk.

Hovedekspedisjonen vendte tilbake til Svalbard tidlig i juni 1900. Igjen var vær- og isforholdene vanskelige, spesielt på nordsiden. Først i begynnelsen av august lyktes det

Svensksund og Gjøa å nå frem til stasjonen i Sorgfjorden. Oppmålingen av basislinjen ble

gjennomført, men det var ikke mulig å gjøre vinkelmålinger fra mer enn to av punktene før ekspedisjonen returnerte den 3. september. I sør hadde russerne vært heldigere. De foretok observasjoner fra trianguleringspunkter på begge sider av Storfjorden, og – ikke minst – klarte å nå frem til Chydeniusfjella og få reist et signal på en av toppene,

Chernyshevfjellet. Den sørlige trianguleringskjeden var ennå ikke komplett, men mange målinger og viktige forberedelser var gjort.

For å ferdigstille gradmålingen var det nødvendig med nok en sommersesong, og både svenske og russiske myndigheter støttet en ny ekspedisjon i 1901. På svensk side ledet Gerhard De Geer en vitenskapelig gruppe på i alt sju personer, med Antarctic som ekspedisjonsfartøy. Den russiske gruppen besto av elleve vitenskapsfolk under ledelse av F.F. Tsjernysjov. Isforholdene var betydelig bedre denne sommeren. Russerne fullførte sine observasjoner i den sørlige delen av nettet og målte også opp sin 6 kilometer lange basislinje på Edgeøya. Svenskene fikk gjort vinkelmålinger fra Celciusberget i Murchisonfjorden og alle trianguleringspunktene sørover i

Hinlopenstretet. De nordligste punktene, fra Kapp Hansteen på Nordaustlandet og opp til Vesle Tavleøya, ble målt under en svensk oppfølgingsekspedisjon sommeren 1902. Dermed var trianguleringsnettet langs Svalbard i en lengde på 4° 13’ komplett.

Gradmålingen på Svalbard strakte seg over fem år (1898–1902), inkludert en overvintring (1899–1900) ved to stasjoner. Det vitenskapelige arbeidet med

beregninger og ikke minst publisering av resultater, fortsatte i flere år etter dette. Målt i innsats av menneskelige og materielle ressurser, er det ingen enkelt

forsknings-ekspedisjon på Svalbard som når opp til den svensk-russiske gradmålingen, verken før eller senere. Vi må trolig til det Internasjonale polarår 2007-2008 for å finne en

tilsvarende samlet forskningsinnsats, men da som summen av enkeltprosjekter. Dette er i seg selv begrunnelse god nok for å dokumentere de kulturminnene

gradmålings-ekspedisjonen har etterlatt seg på Svalbard.

3.4 Den svenske stasjonen i Sorgfjorden

Hensikten med overvintringen 1899–1900 var dels å kunne begynne trianguleringen tidlig følgende vår og sommer, før hovedekspedisjonen ankom med skip, dels å gjøre astronomiske og andre observasjoner gjennom vinteren. Planen var som nevnt å legge

(25)

overvintringsstasjonen på Sjuøyane, men havis hindret dette og svenskene måtte gå til Sorgfjorden i stedet. De kjente Heclahamna og Crozierpynten godt fra sitt besøk i 1898 under gradmålingens forberedende sommerekspedisjon.

Fartøyene Svensksund og Rurik ankom Heclahamna den 20. juli 1899. Det ble laget flåter av tomfat, og det som skulle på land ble lastet på flåtene og i småbåtene. Disse ble så tauet til stranden med en liten dampdrevet slupp. Den 2. august var alt som trengtes for stasjonen og overvintringen brakt på land. Rurik gikk fra Sorgfjorden 3. september og

Svensksund 15. september.

Den første oppgaven var å bygge stasjonens hus. Overvintringsstasjonen besto av bolighuset (15), to lagerhus (16 og 17) og fire observatoriebygninger (9–14), der to ble sammenbygd med en gang. Bygningene var levert av Ekmans Snickerifabrik som sendte med montør Olander. Han ledet husbyggingen og ble til Rurik gikk til fastlandet 3. september 1899.

Femti mann deltok i byggearbeidet. Disse var mannskap fra skipene. Forskerne og de sju som skulle overvintre som forskernes assistenter, var opptatt med montering av

instrumenter og oppmåling av basislinjen. Mønsåskanne for bolighuset ble drukket 6. august og innredningen var ferdig 28. august.

Stasjonsoligen var et ferdighus på halvannen etasje uten kjeller, som ble lagt med lengderetning øst-vest. I bolighusets første etasje var det soverom, kjøkken, spisesal, proviantlager, verksted, mørkerom, og arbeidsrom. De fem forskerne hadde enerom, med dører til det felles arbeidsrommet i første etasje. Det var innlagt elektrisk strøm som ga lys i alle rom og ute var det tre buelamper. Det var potteplanter i noen rom og fru Jäderin, hustruen til overvintringens leder Edvard Jäderin, hadde gitt bolighuset

gardiner. Midt på nordveggen var husets inngang med en forgang og utedo. Det var store vinduer i alle rom.

I annen etasje var det to arker, røstet mot nord og sør, begge med to vinduer. Her hadde de sju assistentene soverom og verksted. Flaggstangen ble satt på arken mot sør. Det var tatt med fjorten kullkaminer, men de var uten spjeld og fungerte meget dårlig. Det var tatt med 30 tonn kull, men i vinterkulde og vind var innetemperaturen lav og

kullforbruket høyt. De tok inn en gammel ovn som var satt på land og fyrte med den, noe som virket bedre. På fotografiene ser vi bare fire skorsteiner over tak.

Ca. 50 meter øst for bolighuset lå to bygninger med lengderetning nord-sør, pulttak og dører i vest mot bolighuset. Det nordligste (16) var delt i to rom. Det sørlige inneholdt bad med ovn og skorstein, og det nordlige en parafingenerator som ga stasjonen

elektrisk strøm. Forbruket var beregnet til 1,5 liter i timen, men det virkelige forbruket viste seg å være 2 liter. Huset hadde lys på taket og det ble bygd et vindfang ved

inngangsdøren til badstuen mot vest.

Det andre uthuset (17), lå på linje med det første mot sør, og var lager og hundehus med inngjerdet luftegård på baksiden, mot øst. Det var tatt med tretten sibirske trekkhunder for sledeekspedisjoner våren 1900. Halvparten av hundene døde under overvintringen.

(26)

Jäderin hadde med sin private hund Olle, som døde på våren 1900 og ble begravet ved stasjonen.

Overvintrerne

Det var i alt tolv mann som overvintret. De fem vitenskapsmennene var • Edvard Jäderin, geodet og astronom, og overvintringens leder • Tryggve Rubin, geodet og astronom

• Jonas Westmann meteorologisk og geomagnetisk observatør • Jacob Torgersrud, lege

• Hans Frænkel, ingeniør

Det var med sju assistenter. Fra den svenske marinene kom offiser Carlson, konstabel Dahlgren og en matros. Overvintringens kokk het Lindell og Malmberg var mekaniker. Vi kjenner også navnet på de to nordmennene som var med: Helmer Hansen og Peder Johnsen, begge fra Tromsø.

Observasjoner

Observatoriet (11) ble bygd rett vest for hovedhuset. Det var mangekantet, tilnærmet rundt, med spisst tak. Den øvre del var dreibar og hadde vindu. Inne sto en instrument-sokkel i murt teglstein med instrumentnivå 10,6 moh. Her bestemte man den korrekte tid for måling av breddegrader og azimutvinkler mot månen for å gi tidsendringer for pendelmålinger.

Meridianhuset (13) ble bygd noen meter øst for Observatoriet. Meridianhuset hadde saltak som gikk øst-vest, observasjonsluker som kunne åpnes mot nord og sør og instrumentsokkel i teglstein. Meridianhuset og Observatoriet ble sammenbygd med en innbygget trappegang (12), og Meridianhuset fikk et vindfang (14) ved inngangen på østsiden. Ved observasjoner fra Meridianhuset tre dager i desember 1899 og to i januar 1900 ble overvintringsstasjonens posisjon i østlig lengde bestemt.

Magnethuset (10), ble bygd ca. 135 meter vest for bolighuset, selvsagt uten bruk av jern. Grunnflaten var 3 x 3 meter, taket var spisst, det var ett rom, inngangsdør mot nord og vinduer mot øst og vest. Huset var lagt i rett vinkel på lengdegraden. Byggearbeidet ble påbegynt 20. juli og 7. august var det ferdig. Observasjoner ble tatt 24. til 29. august 1899, og variasjonene målt fra 15. september 1899 til 10. august 1900.

På sletten mellom bolighuset og magnethuset var det plassert en rekke måleapparater: to nedbørmålere sto like ved bolighuset og nedbør ble registrert fra 1. august 1899 til 18. august 1900. Tre jordtermometer (25–27) ble satt ned 25. juli og 3. august to til. Det var to rekker, en på 0,50, 1,00, 1,42, og en på 0,65 og 1,30 meters dybde.

Jordtemperaturen ble avlest en gang i døgnet i tiden 1. september 1899 til 6. august 1900.

Nordlyset form og posisjon ble observert daglig fra 26. september til 27. mars, antakelig utendørs i stasjonsområdet. Det ble tatt 123 spektrogram av nordlys innenfra

(27)

type. En (27?) sto ved bolighuset og en på bergryggen ved meteorologibua. Høyden ble beregnet i forhold til stjernene.

Frempå brinken sør for bolighuset ble det satt opp en såkalt maregraf (28) som målte havnivå fra 26. mars til 12. juli 1900. Hensikten var å registrere middelvannstand, som er utgangspunktet for beregningen av jordens form (geoiden).

Et firkantet meteorologibu (8), ble satt opp på bergryggen nord for bolighuset den 22. juli 1899. Den hadde tradisjonell utforming med luftelameller i alle vegger og i taket. Burets mål var utvendig 1,04 x 1,05 meter, innvendig 0,96 x 0,97 meter. Meteorologisk observasjonsperiode for temperatur, trykk og fuktighet var fra 26. juli 1899 til 15. august 1900.

En heliograf eller solintensitetsmåler (7) ble satt opp 25. juli 1899, 25 meter nord for meteorologibua. Det var en midlertidig montering som midt i februar 1900 ble erstattet av en permanent sokkel av tre fylt med stein. Instrumentnivå 22,1 moh, over bakken 1,32 meter. Solintensitet ble registrert fra 1. august til 30. oktober 1899 og fra 1. februar til 15. august 1900.

En mast (3) for måling av vindhastighet ble satt opp sist i juli 1899 like ved det høyeste punktet på Flaggstonghaugen nordøst for bolighuset, 29,9 moh. Masten var rektangulær med mål 10 x 14 cm, raget 6,16 meter over bakken og sto kilt 0,4 meter ned i en

bergsprekk. Den ble holdt på plass med fire barduner. Vindkrysset med fire halvkuler sto 35,8 moh. Vindmåleren var i drift fra 1. august 1899 til 18. august 1900.

For å observere vindretning, ble det 16. august 1899 satt opp et ni meter høyt jernrør (5) på bergryggen ca. 20 meter øst for met.bua. Rørmasten var satt sammen av tre lengder og sikret med 9 wirebarduner festet til bakken med skruer og bolter. Inne i rørmasten løp et tynnere rør som vindfløyen var festet til, slik at vindretningen viste kontinuerlig. Innerrøret og vindfløyen var imidlertid tunge, og for å registrere svake vinder, ble det oppe på rørmasten montert en stang med mindre rør som viste retningen ved svake vinder. Retningen ble observert visuelt og det er flere hull i observasjons-rekken, men observasjonene finnes i samme tabell som viser vindens hastighet.

I februar 1900 ble det bygget et mindre hus i tre, kalt Helicon (9), for observasjoner av solstråling og for gravitasjonsmålinger med pendel om lag 100 meter vest for den meteorologiske bua. Huset hadde dimensjonene 3,9 x 2,5 meter og saltak med

mønehøyde 2,9 meter. Inngangsdøren var mot vest, i de andre veggene var det vinduer. Instrumentnivå var 21,4 moh og på taket sto en flaggstang. I perioden 5.–28. september 1899 ble observasjonene tatt fra et rom i sørvesthjørnet av første etasje i bolighuset, men fra 8. april til 12. juli 1900 var Helicon solobservatoriet.

For å observere skydekke, skyenes gang, retning og hastighet ble det satt opp to midlertidige steinsøyler, én ved Flaggstonghaugen (2) og én ved nordøstenden av lagunen (38). Avstanden mellom søylene er 1156,5 meter i retning nordnordøst. Det ble også satt opp to fundamenter av tre for instrumentene for vinterbruk, omtrent på de samme stedene og med en innbyrdes avstand av 1052,6 meter. Det ble lagt ut en

(28)

telefonledning på 1100 meter mellom de to observasjonsstedene. Observasjoner utført i tiden fra 31. juli til 31 august 1899 og fra 1. august 1899 til 18. august 1900.

Under befaringen i 2017 ble det oppdaget rester av en telefonlinje – om lag 30 master, ledning og isolatorer – mellom lagunen og Fosterneset, over en distanse på snaut 3 km (39). I den østlige enden av linjen ble det også registrert et instrumentfundament av tre (40). Det er sannsynlig at disse to observasjonspunktene, som hadde telefonisk kontakt, også ble benyttet i forbindelse med målinger av skydekke, men uten at datoer for

målingene er kjent.

Den såkalte Bergstasjonen (43) ble opprettet tidlig i september 1899. Det ble satt opp en met.bu av samme type som den på bergryggen nord for bolighuset. Bergstasjonen ligger 407 moh og ca. 2,3 km i luftlinje i retning S 35° Ø fra bolighuset, oppe på fjellet

Heclahuken, på vestre side av toppen Parryvarden. Met.bua sto noen få skritt fra den bratte fjellsiden som ender i Sorgfjorden. En varde (44) ble reist 50 meter sør for

Bergstasjonen. Meteorologiske observasjoner ble gjort i perioden fra 5. september til 10. november 1899 og fra 15. februar til 11. august 1900. Stasjonen ble besøkt og

instrumentene avlest hver sjette eller sjuende dag, unntatt i den mørkeste tiden fra 11.

november 1899 til 14. februar 1900.

Sosialt liv

Overvintringsleder Edvard Jäderin la stor vekt på stasjonens sosiale liv. Han holdt kveldsforelesninger og produserte en egen avis for stasjonen, Snilleblixsten, Tidning för

upplysning i Polarnatten, formodentlig håndskrevet. Overvintrerne skulle være pent

kledd til måltidene og det var vin til søndagsmiddag. På torsdager var det toddyaften. Fjorårets svenske aviser ble lagt frem morgen og kveld, på rett dato, og humorbladene

Søndagsnisse og Strix fikk de hver torsdag. Det var også musikk på stasjonen. De hadde

fått et piano av fyrst Albert av Monaco som kom på besøk sommeren 1899, og kapteinen på Rurik ga dem et pianola med tretti melodier.

Under overvintringen hadde alle god helse, hvis vi ser bort fra Frænkels lårbeinsbrudd og Jäderins hjerteproblemer som følge av anstrengelser under sledeekspedisjonene våren 1900. Den gode helsetilstanden skyldtes nok en rommelig og fin bolig, at alle hadde nok arbeid, at de badet hver uke og at det var god mat og godt samværsmiljø. Det var tatt med proviant for to år, men ekspedisjonen hadde feilberegnet forbruket av parafin og antrasitt-kull. Det måtte spares på parafin for strømproduksjon og ovnene brukte mer kull enn de hadde regnet med.

Overvintrerne reiste fra stasjonen med Svensksund 3. september 1900. Da hadde de vært der i over 13 måneder.

3.5 Basislinjen

Som nevnt etablerte både den russiske delen av gradmålingen i sør og den svenske i nord basislinjer for å gi skala til trianguleringen. Svenskene la sin basislinje på strandflaten mellom Hinlopenstretet og Heclahuken, det som i dag heter Basissletta. Basislinjen (41) ble oppmålt i perioden 14.-22. august 1899. Den har tre hovedpunkter:

(29)

fra nord L, M, og N. Det nordligste er L, Dunérvarden, M er midtpunktet, og N, det sørlige endepunktet. Hovedpunktene og mellompunktene, kalt I, II, III, IV og V, ble merket med sylindriske messingbolter med avrundet topp med innrissede kors innmurt i hull boret i store steinblokker.

Det var avtalt at samme måleteknikk skulle anvendes på både den russiske og svenske basisen, og det var Jäderins metode som ble valgt. Denne var testet ut på forhånd i parken ved KTH i Stockholm. Utstyret besto av tre par tynne, lette målebånd eller strenger på 24 meter laget av invar, en stål-nikkellegering som er lite følsom for

temperatursvingninger. Det var også mulig å koble sammen målebånd til lengder på 48 meter og 96 meter for bruk der terrenget krevde det. Høydeforskjellen fra nord til sør på basislinjen er 65 meter, og det er stedvis ujevnt lende med elver og bekkefar.

Målebåndene hvilte på trebeinstativ i passende avstand fra hverandre og ble strammet i hver ende. Horisontal og vertikal vinkel på strengene ble kontrollert med nivellérkikkert og en 2,5 meter høy nivellérstav av tre med libelle. Et kritisk punkt var sammenføyingen av strengene fra én lengde til den neste – det måtte skje med største nøyaktighet. Jäderin hadde utviklet en spesiell teknikk for dette. Målestrengen ble lagt over et stativ med trinse og belastet med 10 kg i hver ende med en strammemekanisme, et dynamometer. I enden av strengen var det festet en millimeterskala. Denne kunne leses av med en spiss på et kuleledd montert på et mindre stativ under strengen, det såkalte Jäderins apparat. Dermed kunne neste lengde strekkes nøyaktig fra det punktet den forrige endte.

Målingen startet med å holde nullpunktet på strengens lengdeskala over ett av

fastpunktene. To mann strammet strengen med dynamometer i hver ende mens de ble gitt basislinjens horisontale retning fra dem som stod med nivellérkikkert og -stav. Når hele strengen var strukket i 24 meters lengde, ble Jäderins apparat innstilt på

endepunktet på millimeterskalaen, som igjen dannet startpunktet for neste lengde. To mann med streng nummer to startet herfra, fikk samme retningsgiving fra

nivellérkikkerten og strakk strengen frem til neste posisjon. Slik flyttet man seg fremover langs basislinjen. Når terrenget steg eller falt, slik at strengen ikke kunne holdes i vater, ble den vertikale vinkelen målt med nivellérkikkert og lengden regnet ut i etterhånd. Stativene ble holdt stabile med en underhengende vekt. Man målte L-M frem og tilbake og M-N begge veier for å slippe å flytte teltleiren mer enn én gang. Ett par 24 meters målebånd ble brukt den ene veien, det andre paret ble brukt tilbake. Strengene ble kontrollmålt for eventuelle temperaturendringer før og etter oppmålingene. Basismålingen ble utført av fjorten mann: en leder, fire vitenskapsmenn som var måltakere og betjente nivellérkikkerten, fire mann som parvis strakk strengene med dynamometer, en mann som holdt nivellérstaven og to som stakk ut og merket linjen i terrenget. I tillegg var det to mann som flyttet stativene og annet utstyr samt en kokk i teltleiren.

Sommeren 1900 ble den svenske basislinjen målt til en lengde av 10.024,518 meter, med en feilmargin på +/- 12 mm. Under feltekspedisjonen i 2017 ble halvdistansen, fra Dunérvarden (K) til Midtpunktet (M) kontrollmålt med avansert GNSS, og resultatet var en differanse på 13 mm over en distanse på mer enn 5 km.

(30)

Til basislinjen hører for så vidt også varden som ble reist på toppen Forberget (389 moh) på østsiden av Heclahuk-massivet. Varden ble brukt for å knytte basislinjen til trianguleringsnettet, og Forberget inngår som trigonometrisk punkt i det endelige nettet.

(31)
(32)

4 Dokumentasjonsmetoder

4.1 Introduktion

Syftet med dokumentation är att beskriva objektets status, dess mått (storlek, geometri) och läge (position). Objektets status kan beskrivas med text, skisser och med

kamerabilder. En mätning med ett mätinstrument krävs för att bestämma mått och position. I detta kapitel beskriver vi de metoder vi använde för att dokumentera arkeologiska objekt i Sorgfjorden. Då ett av projektmålen är utvärdering av olika dokumentationsmetoder, deras fördelar och nackdelar samt lämplighet i arktiska miljöer, använde vi flera metoder:

• Mätning med totalstation (TS) • Mätning med GNSS-mottagare • Laserskanning (LS)

• Terrester fotogrammetri

• Flygburen fotogrammetri (mätning med drönare) • Fotodokumentation

• Uppmätning med måttband • Textbeskrivning

4.2 Koordinatreferenssystem

Alla positionsbestämningar är relativa, vilket betyder att objektets läge bestäms i förhållande till ett eller flera referensobjekt (naturliga eller konstgjorda) som har känd position. T.ex. man kan hitta dem på en karta, eller deras koordinater kan hämtas från en databas. Om sådana referensobjekt har kända geografiska koordinater i ett bestämt koordinatreferenssystem (latitud, longitud och höjd), så kan man bestämma geografisk läge även för de inmätta objekten – den här proceduren benämns georeferering. Som referensobjekt använde vi svartvita mätmärken och ett nät av kontrollpunkter som vi markerade med hjälp av 5 cm långa metallspikar (figur 4-1). Totalt markerade vi 27 kontrollpunkter: 14 med spikar och 13 med måltavlor. Kontrollpunkternas 3D

koordinater bestämdes med hjälp av GNSS-mätningar med noggrannhet på 2 – 3 cm. För alla koordinatberäkningar använde vi det Europeiska referenssystemet ETRS89 och kartprojektion UTM, grid zon 33N. För mer information om detta

koordinatreferenssystem hänvisar vi till Lantmäteriet.

4.3 Mätning med totalstation

Totalstation är ett instrument som kan mäta horisontala och vertikala vinklar samt lutande längder med hög noggrannhet (figur 4-2). Utifrån dessa mätningar kan 3D geografiska koordinater av inmätta punkter beräknas; noggrannheten ligger på millimeter- till centimeter-nivå. Det krävs minst två kontrollpunkter för att kunna

etablera (och därmed georeferera) TS. TS-etablering innebär bestämning av TS-position och orientering i det givna koordinatsystemet. Vi använde kontrollpunkter markerade med spikar för TS-etablering.

(33)

Figur 4-1 Markering av kontrollpunkt med spik. Figur 4-2 Totalstation Trimble S8.

Instrument som användes i detta projekt var 2 stycken automatiska totalstationer av modell Trimble S8 (figur 4-2). Den kan automatiskt följa ett mätprisma och mätningarna kan styras på avstånd, vilket betyder att det räcker med en person för att utföra

mätningar. Instrumentet kan mäta punkter utan prisma, d.v.s. man kan rikta

instrumentet direkt på objektet utan att behöva gå till objektet. Detta är en stor fördel om objekten är otillgängliga eller farliga att bestiga.

Sammanlagt mätte vi in ca 900 punkter för att positionera objekten och ca 8000 ”profilpunkter” som användes för framställning av digital terrängmodell (höjdkurvor). Inmätning av en punkt tar bara några sekunder.

4.4 Mätning med GNSS-mottagare

GNSS (Global Navigation Satellite Systems) är ett samlingsnamn för globala satellitbaserade positioneringssystem. Idag finns det två operationella system

(amerikanska GPS och ryska GLONASS) samt två system under utbyggnad (europiska Galileo och kinesiska Beidou). GNSS är den enda metoden som kan användas för att etablera kontrollnät för georeferering i avlägsna områden utan befintlig geodetisk infrastruktur. I princip finns det två positioneringsmetoder med GNSS: absolut och relativ (även känd som differentiell). Den absoluta metoden använder bara satelliterna som referensobjekt. Noggrannheten beror på flera faktorer och typiskt ligger den på 5 – 20 m. Man kan använda denna metod för navigering (att leta efter ett objekt) eller för ungefärlig georeferering av platser eller punkter. I detta projekt använde vi en enkel GPS-mottagare av märket Garmin, samt GNSS-mottagare inbyggd i mobiltelefon för att navigera till platser av intresse.

För dokumentation av arkeologiska lämningar krävs det högre noggrannhet som kan ges av den relativa GNSS-metoden. Metoden använder en referensmottagare uppställd över en kontrollpunkt och en rörlig mottagare (”rover”) som ställs på de punkter som ska mätas in (figur 4-3). Båda mottagare måste mäta samtidigt mot gemensamma satelliter och rovern bestämmer position relativt till referensmottagare. Noggrannheten beror på typ av mottagare och den ligger på decimeter- till meter-nivå för enklare

(34)

mottagare och på centimeter-nivå för avancerade geodetiska mottagare. I detta projekt använde vi tre stycken avancerade mottagare av modell Trimble R4 som kan använda GPS och GLONASS satelliter. Vi använde relativ GNSS-metod för statiska och s.k. RTK-mätningar. Statisk mätning innebär att instrumentet är uppställt över en punkt på ett stativ under längre tidsperiod. Vid RTK-mätning skickar referensmottagare

korrektioner via radiomodem till rovern som kan bestämma koordinater av inmätta punkter med noggrannhet på cm-nivå. Varje mätning tar några sekunder. Vi använde RTK-mätningar i samma syfte som TS-mätningar: att mäta in objekt samt att mäta in profiler för att skapa digital terrängmodell. Totalt mätte vi in ca. 500 objektpunkter och ca. 2000 profilpunkter.

Figur 4-3 Mätning med GNSS. Tv: referensmottagere, th: RTK-rover.

Vi använde lång statisk GNSS-mätning, relativt till IGS1 station i Ny-Ålesund, för att

georeferera en punkt i vårt kontrollnät. Sedan använde vi denna punkt för att etablera vår egen GNSS-referensstation för RTK-mätningar. Vi använde statisk mätning (ca 1 timme) även för bestämning av avstånd mellan punkter L och M som ingick i

avståndsbaslinje som definierade skala av Svalbards nät. Detta avstånd bestämdes i 1899 med hjälp av måttbandsmätningar. Tabell 4-1 visar horisontalt avstånd bestämt 1899 och motsvarande avstånd beräknat utifrån GNSS-mätningar.

Tabell 4-1. Horisontalt avstånd mellan baslinjepunkter L och M. Mätning 1899 Mätning 2017 Differens

5264.518 m 5264.531 m 0.013 m

Differensen är 13 mm och standardosäkerheten (noggrannhet) i båda bestämningar är 8 mm. Detta visar att det inte finns någon signifikant differens mellan dessa två mätningar.

Figur

Updating...

Referenser

Relaterade ämnen :