Fiskeskinn : en underutnyttet ressurs

FISKESKINN

-

_{en underutnyttet ressurs}

Elin Jensen Langaard

MØBELTAPETSERING

Carl Malmsten

- Furniture Studies

REG NR: LIU-IEI-TEK-G--10/00181--SE Juni 2010

Sammendrag:

I mitt eksamensarbeide på Carl Malmsten Furniture Studies har jeg ønsket å finne ut i hvilken grad og på hvilken måte fiskeskinn kan anvendes som møbelkledsel.

Det har jeg undersøkt med ulike typer av tester.

Testene jeg har gjort er på ferdig garvede skinn, som kommer fra Atlantic Leather, et garveri på Island. Jeg tar for meg fire ulike typer fiskeskinn, laks, torsk, steinbit og abbor. Testene er utført med syprøver for å skjøte skinnene sammen til større stykker. Jeg tester også ut slitestyrken og holdbarheten på skinnene og på de ulike sømmene.

Det ble utført rivstyrke- og rubbingtester hos Elmo Leather i Borås, og rivstyrketester av de ulike sømmene på de ulike fiskeskinnstypene i samarbeid med materialtekniske laboratoriet ved Linköpings universitet i Linköping.

Resultatet av samtlige prøver viser at alle fiskeskinnstypene er mer enn sterke nok til møbelkledsel i offentlige miljøer, som har større krav til slitestyrke.

Det viser seg også at selv den enkleste sømmen er holdbar nok til å skjøte stykkene sammen med.

Tilslutt har jeg på basis av mine laboratorietester gjort et eget möbel, som jeg synes egner seg for fiskeskinn, en konferanssestol, med skinn av steinbit , og med enkle sømmer som jeg anser som holdbare nok for dette materialet.

Forord

Som en ivrig hobbyfisker kom ideen om å utforske dette materialet. Jeg har alltid vært fasinert av mønstre og farger og synes derfor at fiskeskinn er spennende.

Siden jeg lenge har vært interessert i å utforske fiskeskinn og teste ut anvendelsen av dette, ønsket jeg å jobbe med dette i mitt eksamensarbeide.

Som møbeltapetserer ser jeg det som en spennende og viktig del av mitt arbeide og komme med forslag om ulike materialkvaliteter. Jeg vil derfor teste ut dette materialet til møbelkledsel, for å se om dette er et holdbart materiale til møbler, noe som jeg kan anvende, og senere kan foreslå for mine kunder som et alternativ der det eventuelt skulle passe inn.

Jeg vil takke Atlantic Leather for fiskeskinnene jeg brukte til mine tester,

Elmo Leather AB og Bo Skoog ved Linköpings universitet for hjelp med testene og for lånet av deres testmaskiner og tid, og Johan Knutsson fra Carl Malmsten Furniture Studies som en uunnværlig handleder .

Alle fotoene jeg har brukt er mine egne.

Stockholm mai 2010 Elin Jensen Langaard

Innholdsfortegnelse:

1.Innledning_______________________________________________

9 1.1 Målsetting_______________________________________________________ 9 1.2 Frågeställninger___________________________________________________ 9 1.3 Metode og kilder __________________________________________________ 9 1.4 Begrensninger____________________________________________________ 9

2. Fiskeskinn en bortkastet ressurs____________________________

11 2.1 Garvningsprosessen________________________________________________ 11 2.2 Hvordan har fiskeskinn blitt anvendt tidligere?___________________________ 13 2.3 Hvordan anvendes fiskeskinn i dag?___________________________________ 15

3. Egne prøver_____________________________________________

17 3.1 Utprøvning av fire ulike sømteknikker på fire ulike typer fiskeskinn__________ 17 3.1.1 Sømmer________________________________________________________ 17 3.1.2 Fiskeskinnene___________________________________________________ 19 3.2. Test av slitestyrken på de fire tilsvarende fiskeskinnene, samt på oksehud for sammenligning, eventuelt også på de ulike sømmene._____________________ 23 3.2.1 Drafasthet_______________________________________________________ 23 3.2.2 Rubbing________________________________________________________ 29

4. Eget produkt:____________________________________________

31

4.1 Gjennomføringen:__________________________________________________ 31 4.2 Resultatet:_________________________________________________________ 32

4. Avslutning_______________________________________________

33

Kilder_____________________________________________________

35

Vedlegg____________________________________________________

35

1.

Innledning

1.1 Målsetting

Jeg vil med dette arbeidet finne ut om jeg kan bruke fiskeskinn som møbelkledsel. Jeg vil finne gode, holdbare sømmer som passer til dette, og finne ut hvilke type fiskeskinn som egner seg best til dette arbeidet.

1.2 Frågeställninger

Hva skal til for at ferdigarvede fiskeskinn skal kunne brukes som møbelkledsel? Hvilke fiskeskinn egner seg for de ulike bruksområder?

Hvilke type av møbler egner seg best for fiskeskinn? Hvilke deler av møbelet egner det seg best til?

Hvilke sømmer egner seg best til å skjøte dette materialet? Hvilken type tråd og nål egner seg best til dette arbeidet?

1.3 Metode og kilder

Jeg har intervjuet håndtverkere som tilvirker og anvender fiskeskinn. Jeg har gjort en intervju- og litteratur undersøkelse av hvordan fiskeskinn anvendes i dag, til hvilket bruk og på hvilken måte, og hvordan de anvendes før i tiden. Av mine skriftlige kilder er Lotta Rahme og Dag Hartman de jeg har anvendt meg mest av. Jeg har ikke fulgt opp de kilder som de har angitt. Jeg har gjennom egne eksperiment funnet gode sømmer for skjøting av fiskeskinnene til større stykker, ved å gjøre fire ulike sømmer på fire ulike typer av fiskeskinn.

Jeg har også gjennom intervjuer og litteraturstudier funnet frem til den tråden og nålen jeg synes passer best til dette arbeidet.

På fiskeskinnene og sømmene har jeg testet ut drafastheten , og utført en rubbingtest på de ulike skinnene og på de ulike sømmene.

Til slutt har jeg kledd et møbel som jeg synes fiskeskinnet egner seg for.

1.4 Begrensninger

For at dette arbeidet ikke skal bli for stort, og for at jeg skal få tiden til å strekke til har jeg valgt å konsentrere meg om testforsøkene. Jeg vil derfor velge ut skinntyper, tråd, synål og lim etter andres erfaringer. Altså hva de synes er det beste til dette formålet.

Jeg har valgt å anvende ferdiggarvede fiskeskinn til mine tester. Selve garvnings- prosessene får jeg eventuelt prøve ut ved en senere anledning.

Jeg har valgt å holde meg til en leverandør på skinnene, derav fire ulike fiskeskinnstyper og fire ulike typer av søm.

Jeg har valgt å holde meg til to typer tråd, en ren polyester og en blandet polyester og bomull, og en type nål til å sy med i mine prøver.

Som litteratur har jeg anvendt de bøker jeg fant først, og synes var mest aktuelle for temaet, samt tre stk. hovedoppgaver som omhandler fiskeskinn. Jeg har rådført meg med et bestemt antall håndtverkere, deriblant møbeltapetserere. Noen i forhold til sømmer i skinn, og andre med deres erfaringer med sømmer i fiskeskinn.

Det kan sikkert finnes flere aktuelle bøker, garverier, tråder og huder som kan være like aktuelle , men jeg har valgt å avgrense det slik for at ikke arbeidet skal bli for stort og ta for lang tid får de gitte 10 ukene dette arbeidet skal ta.

2.

Fiskeskinn- en bortkastet ressurs

Hvis vi ser tilbake i historien har menneskene jaktet på dyr, ernært seg av dem og brukt hudene deres til å kle seg med , bo i og beskytte seg med.

Fisk har alltid vært en viktig ressurs for ulike kystkulturer, der ikke bare kjøttet men hele fisken ble brukt. I fiskeindustrien i dag blir kjøttet tatt vare på mens skinnet som regel blir kastet.

Det som før var en livsnødvendig kunnskap, det å ta vare på og bruke de ressursene som finnes, skulle i dag også kunne gjøres noe med.

Siden fisk er en av verdens viktigste matkilder, skulle det være mer enn nok råstoff å ta av.

Det som er særeget ved fiskeskinn er at det er uvanlig sterkt i forhold til tykkelsen. Dette har med oppbyggelsen av skinnets struktur og gjøre.

Hos pattedyr er fibrene i skinnene filtret sammen uten et system, men hos fisk derimot danner fibrene et trådnettverk hvor fibrene er trådrette. Dette gir fiskeskinnene en enorm smidighet og styrke.

Gjenvinning og bruk av materialer som vi gjerne forknipper med andre sammenhenger er det mest innovative som pågår i motebransjen for tiden. Mønsteret kan bevares, det kan farges i alle slags farger, og en kan trykke et annet mønster oppå. Man kan i prinsipp gjøre det samme med fiskeskinn som alle andre typer skinn.

Fiskeskinn er dermed en perfekt råvare for dagens samfunn.

En gryende interesse for tradisjoner har fått fiskeskinnet frem i lyset igjen. Det egner seg ypperlig som erstatning for utrydningstruede dyrearter av mer eksotiske slag, da

fiskeskinnene ofte kan minne om slangeskinn med sine særpregede mønstre. Og siden fiskeskinn er et restprodukt, er det dermed ekstremt trendriktig blant de miljøbevisste.

2.1 Garvningsprosessen

For at skinnet skal kunne anvendes må det garves først, på lik linje med andre huder. Garvningen i seg selv er en komplisert prosess, hvor påkjenningen på materialet er svært stor. Man bearbeider skinnet for å forvandle det til noe helt annet. Fra rå tilstand til et solid og varig materiale. For å få dette til må man først bryte det ned, for siden og bygge

det opp igjen. Formålet med garvningen er et varig resultat som er motstandsdyktig mot ytre påkjenninger etter at prosessen er fullført. Nesten alle typer fiskeskinn kan garves. Det er vanskelig å vite eksakt hvordan fiskeskinn ble garvet før i tiden. Mange har sikkert ofte bare fjellet, tørket og mykgjort skinnene før de anvendte dem.

Det finnes ulike måter å garve dyrehuder og fiskeskinn på, med fett, alun, krom eller planter.

Den aller eldste garvemetoden var med animalske stoffer. Skinnet ble innsmurt med fett rett etter at det var flådd. Fettet trengte inn i skinnet og resultatet ble et tykt skinn som tålte fuktighet godt. Indianere og eskimoer benytter seg av denne metoden den dag i dag. Det kan anvendes en mengde fettyper som hjernefett, fiskerogn, tran, rapsolje, sjøfuglegg eller olivenolje ( Rahme, Hartmann, 2006).

Inuitene garvet også fiskeskinnet med urin: Etter at skinnene var fjellet ble de lagt i urin. Urinen måtte komme fra en diende guttebaby. Da inneholder det ingen kjemikalier, bare morsmelken.

Man antar at garving med vegetabilske stoffer er en nesten like gammel metode. Dette er stoffer som inneholder garvesyre og finnes i både bark, røtter og blader.

Det skjedde ikke store forandringer med skinntilberedningen fram til 1700-tallets slutt. Når etterspørselen på skoskinn økte, forsøkte man å gjøre tilverkningen mer effektiv. Man begynte å bruke ekstrakter utvunnet av vekster med høyt innhold av garveemnet, for eksempel mimosa, quebracho( treslag fra Sør- Amerika) og sumak. ( tørkede bær fra en busk som vokser i Midt- Østen og Italia).

Garvningstiden ble forkortet. De fleste garveriene som vegetabilgarver, anvender seg i dag av ekstrakter som kjøpes i pulverform.

Alungarvning er den eldste uorganiske garvningen. Til Europa innførtes denne garvningsmetoden gjennom morerna på 700-tallet ( Rahme, Hartmann, 1991).

Det går bra å garve skinn med bare alun og salt, det går raskt og de er lette å mykgjøre, men de er ofte ikke så holdbare som skinn garvet med fett eller bark.

Fra og med 1900-tallet har alungarvning stort sett blitt erstattet med kromgarving. Lotta Rahme som driver Lottas garveri i Sigtuna i Sverige benytter olje og bark i sine

garvninger. Olje gir et hvitere skinn, mens barken ett brunere. Hun foretrekker bark av selje, den har ikke så sterk garvesyre som for eksempel eik, som kan bli i sterkeste laget for disse skinnene (Intervju med Rahme, 28/04-10 ).

Fiskeskinn kan farges med ulike vekstfarger som sopp, løk, etc. Det kan også farges som andre typer huder.

Selv om de første former for preparering var meget primitive, viser dette likevel at garvning er et av de aller eldste håndtverkene som er kjent .

Selve prinsippet ved disse tidligere behandlingene er akkurat det samme som brukes ved en del lignende metoder i dag.

De eldste sporene av vegetabilsk garvning finner vi i Gebelein i Egypten. Der er det funnet spor av et garveri som skal være over 5000 år gammelt. Der lå det redskap, biter av et ferdiggarvet og halvferdigt skinn sammen med baljer av Acacia, som er en mimosasort og smuler av eikebark. Man har også funnet velbevarte barkgarvede gjenstander i skinn ved egyptiske utgravninger, som er minst 3300 år gamle. Man antar likevel at denne kunsten ble oppfunnet hos hebreerne, og at kunnskapen om vegetabilsk garvning fulgte etter et forsøk på å farge skinnene.

De aller beste fargestoffene kommer nettopp fra planteriket. Garving med vegetabilske stoffer har vært kjent og utbredt over størstedelen av jorden ( Rahme, Hartmann, 1991). Det er først i dette århundret at garvingen har blitt en industri hvor en finner de kjemisk fremstilte , konsentrerte fargestoffene, og som har gjort det mulig og fremstille skinn billigere, hurtigere og rasjonelt nok til å produsere skinn med jevn kvalitet, i enorme mengder. Likevel er prinsippet for alle garvestoffer det samme.

2.2 Hvordan har fiskeskinn blitt anvendt tidligere?

Bruken av fiskeskinn har en lang tradisjon i samholdet langs elvene, flodene og ved kysten rundt om i verden.

I Asia, langs den mektige floden Amur har det blitt funnet stammer som har anvendt seg av hele fisken, også deres skinn, til klær, remmer og tråd. På Folkets Museum i Stockholm finnes det drakter i fiskeskinn som har blitt laget hos et folkeslag som kalles Nanaier. Fiskeskinnsfolket Hezhe er et av de minste etniske minoritetene i nordøstre Kina. De hører til samme språkgruppe som Nanaierne. Deres hovedføde er fisk, og kvinnene er kjent for å lage vakre klær av fiskeskinn. De syr sammen klærne av tråd, som også er laget av fiskeskinn ( Rahme, Hartman, 2006).

De fleste kilder om bruk av fiskeskinn til bekledning finnes på den nordlige halvkule. Eskimoene hadde ikke bare stor tilgang til materialet, men de hadde også en lettere jobb med å preparere det.

De tørket ofte skinnet og tygget de myke. I varmere strøk ville ikke dette være mulig, fordi skinnene ville vært ødelagt av bakterier etter kort tid.

Mens tykkere huder gav varmere klær for den kalde årstiden, gav fiskeskinnene også lette, solide klær for den varme årstiden. Eskimoene og Samojedene laget et tynt, sterkt og smidig skinn til sommerbruk og regntøy.

Ved utgravninger av graver i Ur, Mesopotamien, fant man spor etter alungarvning som er den eldste uorganiske garvningen. Dronning Schubad og hennes hovdamer bar diadem som var laget av små lapislazuli-stener satt sammen med lærbånd som var alungarvet. Gravene var datert til ca.2700 f.Kr. ( Rahme, Hartman, 2006).

Noe en nesten alltid blir slått av hos mer ”primitive ” folk, er deres respekt for ressursene og utnyttelsen av de.

Fisken er som dyr og symbol knyttet til en rekke forestillinger og myter, ikke minst som et religiøst uttrykk. Av de aller eldste skriftlige kilder som er funnet om bekledning i

fiskeskinn er religiøst relatert.

Disse er skrevet ned lenge før bibelen selv. Som eksempel kan en nevne presteskapet rundt guden Ea-Oannes.( Se bilde nr. 1). Han bar hatter og drakter av fiskeskinn i aktelse for havdypets gud, som levde for 7000 år siden, i Babylonsk mytologi (Rønning, s.12 del 1a).

Bilde nr. 1

Det er spesielt å bruke fiskeskinn på en slik måte i varmere strøk, hvor de også har tilgang på større skinn. Spørsmålet er om bruken av fiskeskinn var religiøst betinget eller om de da allerede var kjent med kunsten å garve skinnet, slik at de kunne dra nytte av deres særegne kvalitet, for dermed å bli et luksusprodukt for presteskapet.

Ifølge eskimoenes tradisjon betraktes jegere som rike og kloke høvdinger. Høvdingen må eie et par støvler i kongelaks, og hvis hans førstefødte er en jente må hun ha en hatt laget av et sølvlakseskinn av hunnkjønn (Rønning Hilde,1996, s.12,del1a).

Det sies også at Europas første kondomer var av dyretarmer og fiskeskinn (Rønning,1996, s.13, del 1a).

Det finnes skrifter fra 1432 som viser at man i Lofoten på den tida brukte kveiteskinn som vinduer. Spenner man kveiteskinn ut på en ramme og tørker det, blir resultatet en

gjennomsiktig hinne (Rønning, 1996, s.13, del 1a).

I Sibir brukte man for om lag to hundre år siden skibindinger av ål, fordi ålskinn ikke knirker når det blir kaldt, og det var da lettere å komme inn på byttet under jakt. De fremstilte nydelige frakker og sommerplagg i fiskeskinn ( Ljones, 1989). Det har blitt brukt haiskinn som dekorasjoner i møbler, som på finerte flater på skap og lignende på begynnelsen av 1900-tallet.

I Sverige fins det rike tradisjoner på fange og spise fisk, og å bruke fiskeskinnet. Det ble laget åleskinnsmudder og strømpeskaft i Lappland. De var ikke så varme, men holdt bra mot fuktighet ( Rahme, Hartman,2006)

Ved råstoffmangelen under annen verdenskrig måtte alle ressurser utnyttes, også fisken, så under okkupasjonstiden kom det i gang en produksjon som resulterte i flere fiskeskinns-bedrifter, blant annet i Nord-Norge.

2.3 Hvordan anvendes fiskeskinn i dag?

I dag fins et fåtall fiskeskinnsgarverier i verden.

Fra å være et håndtverk med mange små garverier, sitter man igjen i dag med noen store, blant annet et på Island, og et mindre i Sigtuna, Sverige.

Med industrialiseringen kom økt konkurranse. Effektiviseringen og de nye konsentrerte garvestoffene lønte seg heller på store skinn, så fiskeskinn forsvant mer eller mindre.

Dette var en kunnskap som sakte men sikkert forsvant , og de fleste jeg har snakket med har bare hørt om fiskeskinn i forbindelse med sko under andre verdenskrig. Typisk for produkter fremstilt av krigslær var at de var dårlig impregnerte, og ble derfor raskt

uformlige og luktet vondt. Ikke rart mange rynker på nesen når jeg spør om de har hørt om bruk av fiskeskinn.

Fiskeskinn som ikke blir tatt hånd om av garvere blir som regel kastet. Tidligere ble det brukt en del til å lage lim ( her vil jeg henvise til Aminda Sørhus sitt eksamensarbete ved Carl Malmsten Furniture studies, møbelkonservering, 2010 om fiskelim:,” Skinn, ben, blåsa. Fisklim tilverkade enligt historiska recept”.), nå blir det i noen tilfeller anvendt som dyrefor eller i visse typer stivelse.

Det blir også solgt til kjente designprodukter som sko, vesker , klær, puter, belter og annet.

Jeg har også en gang sett fiskeskinn i møbeldetaljer, men ved nærmere undersøkelser er fiskeskinn ikke et spesielt anvendt produkt i møbelbransjen. Jeg har spurt et antall møbeltapetserere, men ingen hadde vært borti det., eller tenkt at fiskeskinn kan brukes til dette formålet.

Ved besøk ved Lottas garveri i Sigtuna, et lite garveri som driver med fiskeskinnsgarving, kunne eieren, Lotta Rahme fortelle at hun hadde trukket en benk med lakseskinn engang til et museum i Jysinge. Dette var en benk som var i daglig bruk, og da hun etter et år var på befaring var benken like fin. Ellers syr Lotta for det meste vesker og klær av skinnene som hun garver selv.

3.

Egne prøver

3.1 Utprøving av fire ulike sømteknikker på fire ulike typer fiskeskinn: 3.1.1Sømmer:

Jeg har valgt ut fire ulike typer søm som blir beskrevet nedenfor og har sydd disse på fire ulike typer fiskeskinn: laks, torsk, steinbit og abborre. Deretter har jeg valgt samme type søm på en type oksehud, så jeg har noe å sammenligne med.

Etter undersøkelser i litteraturen om skinnarbeider og søm, har jeg kommet frem til de fire sømtypene jeg ønsker å bruke.

To av de er helt skjulte sømmer, og de to andre er sømmer med stikninger. Jeg har også lagt inn forsterkninger på to av sømmene.

Jeg har valgt å teste sømmene på maskin, og å benytte en vanlig symaskinnål nr.100. Det finnes en skinnål, den har en skarp, flat spiss( kilespiss) som skjærer seg ned i skinnet når man syr. Denne egner seg bedre på tykkere skinn, da den lager for store hull i tynne skinn. I litteraturen er det ulike opplysninger å hente om typer av tråd som egner seg til søm av fiskeskinnet. Noen steder står det at en ikke skal bruke syntetisk tråd fordi denne blir for skarp og vil skjære i skinnet, mens andre steder står det at det er den riktige tråden å bruke.

Jeg har da innhentet litt opplysninger om dette hos forhandlere hva de selger til skinn, og hos håndtverkere hva de benytter seg av, og kommet til den konklusjonen at polyestertråd er det beste til dette formålet. Hvis huden skal farges i ettertid er bomull- eller lintråd bedre, da de tar lettere opp fargen.

En 3- trådig polyestertråd av god kvalitet er anvendelig. Jeg velger å benytte en 50 polyestertråd til mine sømmer, og gjøre noen av testene med en blandet polyester/ bomullstråd for sammenligning.

Til å lime ned skinnenes sømmemonn ble jeg anbefalt å lime med Leathercrafts sement fra Skinnlåven, Norge. Dette er et velegnet lim for skinn og sømmer, som jeg har fått anbefalt av en møbeltapetserer med stor skinnerfaring ( Intervju med Møbeltapetserer Skorstad, 9/4-10). Da jeg ikke fikk tak på dette , brukte jeg Casco tekstil/lærlim til mine tester. Ulempen med dette limet er at det gulner noe etter at det har tørket. Et vanlig hvitt hobbylim kan også brukes, fordi det blir blankt og gjennomskinnelig når det tørker. .

Sømtype a.): En enkel søm. Hvor sømmemonnene er brettet til hver sin side på baksiden, (2b).

Bilde nr. 2a. 2b. .

Sømtype b.): Som søm a, men her er det limt en skinnremse som forsterkning på baksiden

(3c).

Bilde nr. 3a. 3b. 3c.

Sømtype c.) : Som søm a, men her er begge sømmemonnene brettet til samme side (4c),

og sydd en ekstra stikningssøm (4d).

Bilde nr. 4a. 4b. 4c.

Sømtype d.): Som søm a, men her er sømmemonnene brettet til hver sin side (5b), det er

limt på en skinnremse som forsterkning på baksiden , og sydd en stikning på hver (5c).

Bilde nr.5a. 5b. 5c.

3.1.2 Fiskeskinnene:

Jeg har som nevnt tidligere valgt å bruke ferdiggarvede fiskeskinn.

Fiskeskinnene kommer fra et garveri på Island; Atlantic Leather, som har spesialisert seg på produksjon av fiskeskinn. Med god tro på prosjektet har de klart å bygge opp en sterk bedrift som er stadig voksende. Atlantic Leather ligger perfekt til for

fiskeskinns-produksjon i et lite samfunn på Islandsk nordkyst. Ikke langt fra rike fiskeplasser, med andre naturressurser som geotermisk varmtvann og fornybar energi fra et vannkraftverk. Dette er en miljøvennlig virksomhet, noe jeg synes bør være en forutsetning.

De produserer huder fra fire forskjellige varianter av fisk, hver med sin egen individuelle egenskap. I tillegg til dette har hver type også et mangfold av teksturer, farger og

overflatebehandlinger.

De har kjente merkenavn i sin kundebase som Nike, Prada, Dior og Puma.

I deres spesifikasjoner står det at deres lakkerte skinn er de mest holdbare for slitasje, altså disse er kanskje mest egnet for møbler.

Skinnene er farget etter internasjonale godkjente standarder. Standardene er gradert fra 0-5, der 5 er best. Alle farger er gradert til 4, unntatt bordeaux, blå og rød, de har 2.

Ved våt tilstand kan de tape farge, lakk kan hjelpe for holdbarheten her. Dette gjelder også for lysfastheten.

Det står også at man skal være nøye med underlaget. Jeg tror det bør være fast, så slitasjen blir mindre. Jeg har valgt å anvende skinn fra torsk, steinbit, laks og aborre til mine

prøver.

Bilde nr. 6, Torskeskinn

Torsken forekommer i større deler av Atlanterhavet og Østersjøen. Den kan bli opptil 1,9

meter lang. Torsken er den største matfisken i verden. Alle deler av den har blitt brukt til mat, fiskeleveroljen er rik på vitaminer, og den kunne også bli brukt som brensel til lamper.

Ryggbenet blir gjort til mel, som oftest blir dyrefor.

Skinn og svømmeblåsene av torsk har også blitt brukt til å fremstille lim og som klarskinn i kaffe. Torsken skal skjelles forsiktig for mønsteret blir lett litt rufsete.

En sterk reduksjon av torskebestanden i verden har blitt oppdaget siden 1970-tallet. Ved Havlærfabrikken i Nord-Norge, garvet man torskeskinn industrielt på 1950-tallet, men håndteringen av de små skinnene gjorde produksjonen altfor kostbar .

I 1993 startet et garveri i Øksfjord, og ved midten av 1990-tallet ble det produsert 4.000 tonn fiskeskinn i Norge.

En estlandssvensk flyktning fra Nargö tok i 1943 med seg en kasse med farget torskeskinn til Sverige. På Nargö lagde de også sandaler av torskeskinnet, med såler av gamle bildekk ( Svanberg, 2000) .Torskeskinn, se bilde nr. 6.

. Bilde nr. 7.,Steinbitskinn

Steinbiten er også kalt havskatt. Den havskatten som fins i svenske farvann likner den

flekkige havskatten som også kalles flekksteinbit, men har ikke deres tydelige mørke flekker, men et svakt mørkt tverrbånd. Steinbitskinnet betraktes som et av verdens sterkeste skinn, ved siden av kenguruskinn.

Den er en bunnlevende fisk som forekommer i Nordre Atlanteren på 1-500 m dyp. Den er vanlig i Kattegat og Skagerak og ikke så vanlig i Østersjøen og Öresund.

Den blir opptil 125cm lang, kroppen er gulaktig eller blågrå med 9-13 mørke tverrbånd. Arten brukes som matfisk, og har et fast kjøtt, oftest med skalldyrsmak siden den spiser så mye skalldyr. Skinnet behøver ikke skjelles, da skjellene med tiden kommer til å ramle av og etterlate seg små runde prikker.

Den flekkete steinbitens skinn har blitt brukt til sko, vester og andra skinnarbeider blant annet på Island og i Norge.

P.A.Næsvold i Tromsø var en av pionerene på dette området. På 1880-tallet startet han en virksomhet med dette formålet, og steinbiten ble først og fremst brukt. Fram til 1920-tallet var produksjonen ujevn, men etterspørselen økte etter dette. Mesteparten av læret ble eksportert. Også på Grønland tok man vare på steinbitskinnet for fremstilling av lær. Det ble eksportert over 33.000 skinn fra Grønland til Danmark ( Svanberg, 2000)

På verdensutstillinger på begynnelsen av 1900-talet ble flekkete steinbit lansert som havets svar på däggdjurenes leopard. Steinbitskinn, se bilde nr.7.

Bilde nr. 8., Lakseskinn

Laksen fins i nordre Atlanteren, Hvitehavet og Østersjøen. Det blir for tiden odlet en del

laks i fjorder, blant annet i Norge og på Færøyene.

Laksen er utrydningstruet, som følge av utbygninger til elproduksjon. Mesteparten av den laksen som blir solgt i dag kommer fra fiskeoppdrettsanlegg.

Den kan bli opptil 140 cm lang og veie 36 kg. Yngelen klekkes i ferskvann på våren og de blir der i 2-4 år før de vandrer ut i Østersjøen eller Atlanteren. Fargen endres da fra brune eller gulaktig til sølvaktig blank laks. Den blir i havet 1-4 år før den svømmer tilbake til elvene for å gyte.

Den får da sin gytningsdrakt med kraftige fargetoner .

Laks er en av Nord-Atlanterens viktigste matfisker og var fram til 1900 sammen med sild den viktigste matfisken i Nord-Europa. Lakseskinnet er sterkt, holdbart, er lette å arbeide med og blir veldig myke.

Lakseskinn har blitt anvendt til klær og sko på mange steder i de arktiske områdene, også i dag blir det brukt. Ved den tekniske messen på Älvsjö i 1997 ble det stilt ut en drakt i farget lakseskinn (Svanberg, 2000). Lakseskinn, se bilde nr. 8.

Bilde nr.9., Abborskinn

Abbor er en av Europas vanligste og mest matnyttige fisker. Den er utbredt i Skandinavia.

Den finnes derimot ikke på Island, Færøyene og nordvestre Norge. Den kan oppnå en lengde på 60 cm og en vekt på 4 kg. Abboren er antagelig den mest populære innsjøfisken i Skandinavia. I 1996 ble det fanget 797 tonn abbor på yrkesfiske i Finland, mens det ble fisket 35.114 tonn av hobbyfiskere.

Fargen på skinnet varierer fra lyst gulaktig med et antall tverrbånd til nesten helt svart. Abboren lever i stim, og livnærer seg av plankton som ung, og av fisk som voksen. Abborskinnet har blitt brukt til lim, og som klarskinn i kaffe. Abboren har ganske store skjell som sitter i dype lommer.

Abborskjell har blitt brukt til broderier og som pynt på belter. Skjellene har også blitt brukt som paljetter på kvinneklær. De pleier også medfølge mikroskop som

demonstrasjonsobjekt.

Det er først og fremst den store nilabborren som blir brukt til garvning, men de små blir også bra. Det blir finest mønster om skjellene plukkes bort for hånd.

Den abboren jeg benytter i mine tester er fanget i Victoriasjøen av fiskere fra de omkringliggende landene; Kenya, Tanzania og Uganda (Rahme,Hartman,2006), (Svanberg, 2000). Abborskinn, se bilde nr. 9.

3.2. Test av slitestyrken på de fire tilsvarende fiskeskinnene og sømmene, samt på oksehud for sammenligning:

3.2.1 Drafasthet

Drafastheten på de ulike sømmene, og på de ulike fiskeskinnstypene ble utført på det materialtekniske laboriatoriet til Linköpings universitet med god hjelp av

forskningsingeniør Bo Skoog.

Jeg valgte å dele testen inn i tre ordninger:

Test nr.1): Først testet jeg ut de fire ulike sømmene på samme type skinn av steinbit som

jeg etter en del litteraturundersøkelser anser som det sterkeste skinnet. Se bilde nr. 10.

Bilde nr.10. Bilde nr. 11.

Det ble utført en dratest som bilde nr. 11-14 viser nedenfor. Bitene ble klemt fast og dradd fra hverandre. Når skinnet var dradd til det ytterste og begynte å sprekke var testresultatet klart. Dette ble målt digitalt, og kunne skrives ut fra datoren med kurver og tall.

Bilde 12 Bilde 13 Bilde 14

Det var alltid tråden som gikk i stykker først, mens skinnene holdt. Tyngden blir målt i newton, og strekken på skinnene i millimeter. Det ble utført med en hastighet på 20 mm i minuttet.

Til denne testen benyttet jeg 7 ulike testbiter, hver og en sammensydd av to stykker som målte 10x10 cm..

Resultatet kan leses av nedenfor i diagrammet, bilde nr.15, og tabellen under: 3 4 2 5 1 7 6

Toppene på hver enkelt kurve viser når skinnet eller sømmen begynte og gå i stykker, og er derfor det som er det mest interessante her. De videre dalene kurvene er etter hvert som sømmen eller skinnet går mer fra hverandre.

Alle skinn er sydd med Polyestertråd

Testnr. Skinntype sømtype maks last i N maks strekk i mm.

1 Steinbit a 561 38 2 Steinbit b 781 28 3 Steinbit d 601 27 4 Steinbit d *) 614 28 5 Steinbit c 894 34 6 Steinbit d 847 55 7 Okse b 563 47

*) sydd i maskin med matende under- og overtråd.

Som et resultat av dette kan vi se at nr 5.- skinn av steinbit med søm nr. c.), sydd med polyestertråd viser seg å være det sterkeste, og at nr.7.- skinn av okse med søm nr. b.) holdt dårligst. Av fiskeskinnene var det nr.1- skinn av steinbit med søm nr.a.), som kom dårligst ut.

Det hører med å nevne at hvert enkelt skinn av samme type kan ha ulike kvaliteter, så denne testen skulle kunne vært utført mer korrekt ved å velge flere skinn av samme kvalitet til de samme testene.

Jeg må også nevne at på alle prøvene av fiskeskinn var det sømmene og ikke skinnet som gikk i stykker, mens på nr 6.-skinn av okse med søm nr.d.) var det skinnet som gikk i stykker ca. 3 cm. nedenfor sømmen.

Test nr 2.): Her testet jeg søm d.), se bilde nr. 16., på de ulike fiskeskinnene, for å

Bilde nr. 16.

Testen ble gjort på samme måte som test nr 1, og resultatet kan vises i diagrammet , bilde nr.17., og diagrammet under:

6 1 5 4 2 3

Alle skinn er sydd med blandet polyester/ bomullstråd og søm d.

Testnr. Skinntype maks last i N maks strekk i mm.

1 Torsk 496,28 28,71 2 Laks 391,35 32,53 3 lakkert laks *) 374,73 33,32 4 Nilabbor 434,72 28,5 5 Okse 591,6 35,07 6 Lakkert Steinbit *) 571,01 26,02

*) Noen skinntyper har lakkert overflate, mens andre bare er farget.

Som et resultat av dette kan vi se at Nr.6.-skinn av steinbit var det sterkeste mens det lakkerte lakseskinnet nr.3. holdt dårligst.

Test nr 3.): Her testet jeg søm b.), på de ulike fiskeskinnene, for å sammenligne styrken

på de ulike skinnene. Se bilde nr.18.

Bilde nr. 18.

Testen ble gjort på samme måte som test nr.1 og test nr.2 og resultatet vises i diagrammet, bilde nr.19., og tabellen under:

3 4 2 1 5

Bilde nr. 19.

Alle skinn er sydd med blandet polyester/bomullstråd og søm b.

Testnr. Skinntype maks last i N maks strekk i mm.

1 Okse 891,05 27,47

2 Lakkert Laks *) 444,42 27

3 Nilabbor 279,31 18,37

4 Laks 265,91 24,77

5 Lakkert Steinbit *) 340,1 29,37

*) Noen skinntyper har lakkert overflate, mens andre bare er farget.

Her ser vi at det er nr.1.), oksehuden som holdt lengst, men her hører det også med at det var skinnet som gikk av, mens det var sømmen som gikk av på de andre prøvene som var av fiskeskinn. Det var nr. 2.), lakket skinn av laks som holdt best, mens nr.4.), det

ulakkerte lakseskinnet holdt dårligst.

Jeg ser også at sømmene ikke blir mer holdbare selv om jeg limer en forsterkning bak. Det er allikevel tråden som går av først, og ikke skinnet.

3.2.2 Rubbing

Jeg foretok en rubbingtest og en test på drafastheten ( rivetest) på selve skinnet hos Elmo Leather AB i Borås.

Bilde nr.20. Bilde nr. 21.

Test nr 1.): | For å ha noe å sammenligne med tok vi i denne rubbingtesten utgangspunkt

i hva VW forlanger som sine verdier i testresultatene for sine bilkledseler; et trykk på 10 N, med 500 omdreiinger.

Dette er en test de utfører for å sjekke ut overflatebehandlingene på sine skinn, Elmo soft, semianilin, som blant annet blir benyttet i biler. (Til møbler bruker de 5 Newtons trykk ved 500 omdreiinger.)

Siden det her først og fremst var overflaten de testet, blir testen med mine fiskeskinn ikke helt sammenlignbart, men man får likevel en viss formening om slitestyrken på selve skinnet.

Jeg valgte ut to skinn som jeg anser som av de sterkeste, med ulik overflatebehandling. Et lakket lakseskinn og et ulakket steinbit skinn som var farget blått.

Etter 500 omdreiinger var lakseskinnet uten synlige merker, mens steinbitskinnets blåe farge var gått mer eller mindre bort. Skinnene i seg selv var like hele.

Dette viser at med riktig overflatebehandling på fiskeskinnene, kan de holde kravet til slitasje i biler og andre offentlige miljøer. (Se bilde nr. 20 og 21).

Bilde nr. 22. Bilde nr. 23.

Test nr. 2.): Dette er en test som sjekker rivestyrken på langs og på tvers av skinnet.

Fiskeskinnet er mye mer tøyelig på bredden enn på lengden. På testprøvene jeg utførte på sømmene hadde jeg skinnet på langs, altså der det er minst tøyelig.

Det ble stanset ut 2 biter av hver skinntype, en på langs og en på tvers, som målte ca 4x6 cm hvor det var et ca 2 cm langt oppklipp på midten av den ene kortsiden. Se bilde nr.23. Hver av disse bitene ble festet i maskinen, og dratt fra hverandre til de revnet. Se bilde nr.22. Dette ble målt som vist i kurvene i bilagene: testresultater fra Elmo Leather AB. Her testet jeg rivestyrken på laks, nilabborre tynn, nilabborre tykk, steinbit og torsk. Jeg hadde en tykkere og en tynnere utgave av nilabbor, så vi testet ut begge.

Testen ble utført i en hastighet på 100 mm i minuttet. Dette er slik de tester sine egne oksehuder. Det ble foretatt en måling på tvers av skinnet og en på langs av skinnet og resultatet blir en samstemning av disse to, som kan leses av i tabellen nedenfor:

Skinntype maks strekk i N

Okse 25 Tykk Nilabbbor *) 32 Tynn Nilabbor *) 32 Laks 39 Steinbit 29 Torsk 45

*) Det ene abborskinnet var dobbelt så tykt som det andre

Laks fikk 39 i rivestyrke, tynn Nilabbor 32, tykk Nilabbor 32, Steinbit 29 og Torsk 45. Til en sammenligning har Elmo soft på et 1,23 mm tykt skinn en rivestyrke på 25 Newton. Her ser vi at det var ingen forskjell på styrken på nilabborren selv om den ene var tykkere enn den andre. Steinbiten fikk her det dårligste resultatet. Jeg testet ut en litt tynnere lakkert variant av steinbitskinnet her enn det jeg testet ut tidligere i sømnads- og rubbingtestene.

Lakkert skinn er muligens sterkere på en rubbingtest, men på denne rivtesten var det ikke sterkere enn noe annet. Torsken kom meget godt ut i denne testen. Resultatet viser også her at samtlige har høye verdier på rivstyrke, noe som igjen viser at dette er et solid materiale.

4. Eget produkt:

4.1 Gjennomføringen: Etter gjennomførte tester har jeg valgt å kle et møbel i fiskeskinn.

Ved arbeidet har jeg tatt vare på de kunnskapene jeg har fått gjennom testene

Fordi jeg ikke har all verdens tid til dette prosjektet har jeg valgt en konferansestol, hvor setet og ryggen er kledd. Opprinnelig var nok denne stolen kledd bare på setet, men da jeg kjøpte den hadde den kledsel også på ryggen. Fordi dette ryggtreverket hadde en del huller, valgte jeg å kle ryggen. Jeg hadde allerede fått tak i skinn fra steinbit fordi jeg på et tidlig stadium i mitt arbeid, etter en del litteraturundersøkelser visste at steinbit var det sterkeste skinnet.

Fiskeskinnen må skjøtes for å få store nok stykker. Jeg hadde bestemt meg for enkle sømmer uten stikninger. Kantene på skinnet er pene i seg selv, og hadde vært fint å få med i kledselen. Men så lenge jeg ønsker å bruke sømmer uten stikninger på dette møbelet, måtte jeg bestemme meg for hvordan jeg skulle skjøte de sammen slik at helheten skulle bli bra.

Jeg ønsket ingen synlige sømmer på oversiden, men ville at delene ser naturlige ut i formen, at mønsteret harmonerer både farge og mønstermessig.

For å komme fram til dette la jeg skinnene i ulike kombinasjoner, og kom fram til at et gjentatt enkelt mønster ville bli bra, da det allikevel skjer mye inntrykksmessig i selve skinnet.

Jeg sydde en prøve i lerret på de ulike bitene jeg ønsket å benytte, så jeg var sikker på hvor mye jeg behøvde til stolen, og hvordan mønsteret i setet harmonerte med ryggen, før jeg klippet det ut i skinnet.

Understellet i stolen er i teak, så jeg synes det passer bra med et innslag av det orangebrunfargede steinbitskinnet som harmonerer godt til teakfargen.

Se bilde nr. 24 og nr. 25.

Bilde nr. 24. Bilde nr. 25.

4.2 Resultatet:

Jeg valgte og klippe ut stykkene som avlange trekanter som kan minne om en fiskefasong, og sy disse i sammen med søm a.). Dette er den enkleste sømmen uten limforsterkninger. Det viste seg etter mine tester ved materiallaboratoriet at denne er mer enn holdbar nok til dette prosjektet.

Jeg valgte en polyestertråd nr 50 fra Nevotex, og nål nr.100 til arbeidet, da det viste seg at dette av mine tester var den tråden som holdt best til dette formålet.

Ved å unnlate limforsterkninger blir det lettere å få et glattere og penere resultat. På testbitene i fiskeskinn som jeg utsatte for drafasthetsprovet brukte jeg sømmer som hadde 3mm lange sting. Det viste seg at det var tråden og ikke skinnet som gikk av på samtlige tester, så jeg valgte derfor nå å bruke tettere sting for et penere resultat, 2,5mm.

Sømmemonnene ble klipt ned til ca 1 mm i kantene, mens de ble brettet til samme side, før jeg spente det over setet og festet det med klammer på baksiden.

Etter mine tester visste jeg at fiskeskinnene er veldig tøyelige og meget sterke, så her kunne jeg virkelig jobbe med å få det spent og få til et bra sluttresultat uten å være redd for at skinnet skulle gå i stykker.

Skinnet på ryggens framside ble spent opp og festet på samme måte som setet.Se bilde nr.26 og bilde nr.27.

Ryggens bakside ble festet med små pyntespiker, før det ble festet på understellet, se bilde nr.28.

5.

Avslutning

Etter mine tester og litteraturundersøkelser har jeg kommet frem til det jeg håpet på. Før jeg startet med dette prosjektet trodde jeg at fiskeskinnet egnet seg best til møbeldeler som inn og utsiden av rygg og som detaljer på steder som ikke blir tilført særlig slitasje. Jeg vet nå at fiskeskinn er et meget sterkt materiale, og at det med riktig type sømmer og overflatebehandling kan anvendes til møbelkledsel i de fleste miljøer.

En enkel tett søm, 2,5 mm., med en sterk polyester tråd nr. 50 og en vanlig symaskinnål nr.100 er sterkt nok til å skjøte dette materialet.

Fiskeskinn er et enkelt, smidig materiale som tåler å slites og å bli dratt i. Jeg kan også lett skjule hull etter feilsøm eller feilspikring, da det som regel fra før er spettete og hullete i mønsteret.

Jeg vet nå at jeg kunne brukt flere typer av fiskeskinn, da de typene jeg har testet ut, er alle sterke nok som møbelkledsel.

Jeg vet at det kan overflatebehandles på lik linje med andre huder.

Det som gjenstår og som jeg gjerne senere tar rede på er hvordan det oppfører seg over tid i varme rom, for eksempel som bilkledsel på en varm sommerdag.

Det tar mer tid med dette skinnet , da det må skjøtes til større stykker, men det gjør det jo også mer eksklusivt og spesielt. Man kan få et hav av ulike spennende uttrykk ved å sette sammen skinn til store flater.

Noe for den miljøbevisste eller for den som bare er ute etter det litt spesielle.

Fiskeskinn er et materiale jeg har stor tro på, og som jeg gleder meg til å jobbe videre med.

Kilder:

Bøker:

Anthonsen, Harald M. (1980), ”Form og forming, skinn og lær”, Universitetsforlaget. Haneklou, Ulla (1978),”Sy av skinn”, Chr.Schipstedt Forlag, Oslo.

Knight, Lorna ( 2.opplag 2008), ”søm, abc i syteknikker”, Damm.

Ljones, Åse (1989) ,”I det skjulte”,SHKD, Institutt for tekstilt kunsthandverk. Markussen jr., Arne (1997), ”Skinn og lær”, Landbruksforlaget.

Ovanger, Solveig (1994), ”Håndbok i fiskeskinnsgarving”, Handverksregisteret. Rahme,Lotta, Hartman,Dag (2006), ”Fiskskinn, garvning og sömnad”, Lottas garfveri. Rahme,Lotta, Hartman, Dag (1991), ”Skinn, garvning och tilberedning med

traditionelle metoder, LTs förlag,Stockholm.

Rønning, Hilde (1996), ”Fiskeskinn”, SHKS, Institutt for tekstil. De Sandvigste samlinger, Maihaugen.

Svanberg, Ingvar (2000), ”Havsråttor, kuttluckor och rabboxar”, Arena.

Muntlig/ mailkontakter:

Atlantic Leather, Island. Elmo Leather AB, Sverige.

Krepsen Design, Grete Engerud, Son, Norge. Lottas Garferi, Lotta Rahme, Sigtuna, Sverige. Möbeltapetserer Skorstad, Vestby, Norge.

Vedlegg:

1. Testresultater fra Elmo Leather AB, rivestyrken på skinn av laks. 2. Testresultater fra Elmo Leather AB, rivestyrken på skinn av steinbit. 3. Testresultater fra Elmo Leather AB, rivestyrken på skinn av abbor.

4. Testresultater fra Elmo Leather AB, rivestyrken på et tykkere skinn av abbor. 5. Testresultater fra Elmo Leather AB, rivestyrken på skinn av torsk.

Vedlegg nr.1. Test av rivestyrken på lakseskinn

Vedlegg nr. 3. Test av rivestyrken på aborrskinn

Vedlegg nr. 4. Test av rivestyrken på et tykkere abborskinn