Temanotat Marokko: Aktivisme i Vest-Sahara

Temanotat

Marokko: Aktivisme i Vest-Sahara

Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) skal som faglig uavhengig enhet innhente og analysere informasjon om samfunnsforhold og menneskerettigheter i land som Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og Justis- og beredskapsdepartementet til enhver tid har behov for kunnskap om for å kunne løse sine oppgaver.

Landinfos rapporter og temanotater er basert på opplysninger fra både offentlige og ikke offentlige kilder. Opplysningene er innsamlet og behandlet i henhold til kildekritiske standarder. Kilder som av ulike grunner ikke ønsker å bli offentliggjort, er ikke nevnt ved navn.

Opplysningene som blir lagt fram i rapportene og temanotatene, kan ikke tas til inntekt for et bestemt syn på hva praksis bør være i utlendingsforvaltningens behandling av søknader. Landinfos rapporter og temanotater er heller ikke uttrykk for norske myndigheters syn på de forhold og land som rapportene omhandler.

© Landinfo 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Landinfo er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov.

Alle henvendelser om Landinfos rapporter kan rettes til:

Landinfo

Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon Storgaten 33 A

Postboks 8108 Dep N-0032 Oslo Tel: 23 30 94 70 Fax: 23 30 90 00

E-post: mail@landinfo.no www.landinfo.no

SUMMARY

Western Sahara is a disputed territory claimed by both Morocco and the Sahrawi Arab Democratic Republic, led by the Polisario movement. Morocco and Polisario were at war from the withdrawal of colonial power Spain in 1976 up until the signing of a ceasefire in 1991. The period from 1976 to 1991 was characterized by extensive human rights violations on both sides of the conflict. Although the human rights situation has improved since 1991, human rights abuses still persist in the area. In Moroccan-controlled Western Sahara, criticism of Morocco’s policies is perceived as an attack on the kingdom’s territorial integrity, and “anti-Moroccan” activism of any form is condemned. Any person attending demonstrations or other actions perceived as anti-Moroccan will have to expect some kind of reaction from Moroccan authorities. While Morocco used to sentence activists to long prison sentences, today most detained activists are released within a relatively short period of time. Many activists are victims of violence during detention.

SAMMENDRAG

Vest-Sahara er et omstridt landområde som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk, ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario, krever råderett over. Marokko og Polisario var i krig fra 1976, da kolonimakten Spania trakk seg ut av området, og frem til undertegnelsen av en våpenhvileavtale i 1991. I perioden 1976 til 1991 ble det begått omfattende menneskerettighetsbrudd på begge sider av konflikten. Til tross for at menneskerettighetssituasjonen har bedret seg etter 1991, foregår det fremdeles brudd på menneskerettighetene i området. I marokkansk- kontrollert Vest-Sahara anses kritikk av statens politikk for å være et angrep på Marokkos territoriale integritet, og ”anti-marokkansk” aktivisme tolereres ikke.

Enhver person som er med i demonstrasjoner eller aksjoner som oppfattes som anti- marokkanske, kan forvente reaksjoner fra marokkanske myndigheter. Mens marokkanske myndigheter tidligere dømte aktivister til lange fengselsstraffer, blir de fleste anholdte aktivister i dag som regel løslatt etter forholdsvis kort tid. Mange blir utsatt for vold under anholdelsen.

INNHOLD

1. Innledning ... 5

1.1 Bakgrunn for konflikten ... 5

1.2 Utvikling i menneskerettighetssituasjonen ... 7

1.3 Kildetilfang... 7

2. Aktivisme i Vest-Sahara ... 8

2.1 Organisering av aktivismen ... 8

2.2 Polisarios rolle ... 9

2.3 Hvilke aktivister følges med på av marokkanske myndigheter? ... 9

2.4 Hva slags reaksjoner risikerer aktivistene, og i hvilket omfang? ... 10

2.5 Hva slags myndighetsreaksjoner kan aktivistenes familiemedlemmer møte?... 11

3. Diskriminering av saharawiene i Vest-Sahara ... 12

4. ID-dokumenter ... 13

5. Referanser... 14

6. Vedlegg: Kart ... 16

1. INNLEDNING

1.1 BAKGRUNN FOR KONFLIKTEN

Vest-Sahara er et omstridt landområde som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario (Frente Popular para la Liberación de Saguia el Hamra y Río de Oro), krever råderett over (se kart s. 16).¹ Fra 1884 og frem til 1975 var området spansk protektorat med navnet Spansk Sahara, mens mesteparten av dagens Marokko var fransk protektorat.

Da Spania trakk seg ut av området i 1975, tok Marokko og Mauritania kontroll over landområdet, til tross for protester fra FN og den gryende frigjøringsbevegelsen Polisario. I de første månedene av konflikten flyktet mange saharawier² østover og inn i Algerie, til området rundt garnisonsbyen Tindouf, hvor rundt 100 000 personer fortsatt lever i seks Polisario-styrte leire.³ I 1976 proklamerte lederne i Polisario Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR). SADR er anerkjent som selvstendig stat av blant annet den afrikanske union, men ikke av FN eller Norge. FN anser territoriet som et ikke-selvstyrt område, og har bemyndiget MINURSO⁴ til å organisere en folkeavstemning med tanke på å avgjøre områdets fremtid. Hittil har partene ikke blitt enige om hvordan en slik folkeavstemning skal gjennomføres eller hvem som skal få delta i den, og de ulike diplomatiske fremstøtene, herunder den såkalte Baker-planen fra 2003, har så langt ikke ført frem.

Etter en femten år lang krig mellom Marokko og Polisario, inngikk partene en våpenhvileavtale i 1991. På dette tidspunktet var Polisario militært svekket etter at Marokko hadde bygget en rundt 270 mil lang mur fra nord til sør gjennom territoriet.

I dag har Marokko annektert området vest for muren, mens Polisario har kontrollen over området øst for muren. Det Polisario-kontrollerte området er sterkt minebelagt, goldt og svært spredt befolket. Polisario har sin base i leirene rundt Tindouf inne i Algerie, og har algeriske myndigheters tillatelse til å styre leirene uten innblanding utenfra. Leirene er helt avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og mottar hjelp blant annet fra Kirkens Nødhjelp.

1 I Marokko omtales ikke området som Vest-Sahara, men som de ”sørlige provinser”. Bruken av begrepet Vest- Sahara i denne responsen er rent pragmatisk begrunnet; ”Vest-Sahara” identifiserer området bedre enn ”de sørlige provinser”. Valg av navn på konfliktområdet må ikke tolkes som at Landinfo har tatt stilling i konflikten.

2 Betegnelsen ”saharawi” (sahrawi: arabisk for ”person fra Sahara”) problematiseres slik av Zunes & Mundy (2010, s. xxii): ”There are ethnic Sahrawis native to southern Morocco, western Algeria, and northern Mauritania. Although all Western Saharans are Sahrawis, not all Sahrawis are Western Saharan natives. For these reason, we distinguish between ethnic Sahrawis generally (i.e. Moroccan, Algerian, Mauritanian, and Western Saharan) and native Western Saharans specifically.

3 Antall innbyggere i leirene er et kontroversielt spørsmål. FNs matvareprogram anslo i 2005 at det kunne være 100 000 personer i disse leirene (Zunes & Mundy 2010, s. 128).

4 Mission des Nations Unies pour l’organisation d’un référendum au Sahara Occidental.

Etter at Mauritania frasa seg sine territoriale krav over området i 1979, sto Marokko igjen som eneste administrasjonsmakt over området vest for muren, et område som dekker rundt 80 % av det omstridte territoriet. Marokko mener at de har historisk hevd på området, og anser Vest-Sahara som en del av det historiske Stor-Marokko, mens Polisario mener at området er okkupert. Marokkanerne styrer i dag Vest-Sahara (eller det de selv omtaler som ”de sørlige provinser”) som en integrert del av Marokko, noe som innebærer at Vest-Sahara er underlagt samme administrasjonsstruktur og lovgivning som resten av kongedømmet. Det bor i dag rundt 400 000 innbyggere i marokkansk-kontrollert Vest-Sahara. Som følge av en aktiv marokkansk bosettingspolitikk i området, blant annet gjennom gunstige økonomiske ordninger som større subsidier på basisvarer og lavere skatter enn i nord, øker antallet innflyttere fra nord med 3 % årlig. Disse innflytterne er i dag i flertall i området (Slimani 2010).⁵ Statens administratorer i de sørlige områdene er gjerne fra nord, og blir ofte beskyldt for ikke å forstå områdets særegenhet, særlig stammekulturen. Administratorene oppleves gjerne som formynderiske og nedlatende, og er derfor ofte upopulære blant den opprinnelige befolkningen i sør (Soudan 2010). Rundt en tredjedel av innflytterne i Vest-Sahara er militære, og disse forlater området når oppdraget er utført (Zunes & Mundy 2010, s. 158).

Den saharawiske befolkningen som er bosatt i Vest-Sahara er likevel delt i synet på territoriets status og fremtid. Mens en del ønsker uavhengighet for området, er andre tilhengere av integrasjon med Marokko. Ofte har medlemmer av samme storfamilie ulikt syn på områdets status og fremtid (Diplomatisk kilde, møte i Rabat 14.

november 2011).

Omfanget av protester, demonstrasjoner og aktivisme endrer seg stadig i Vest- Sahara. I mai 2005 brøt det ut omfattende protester og demonstrasjoner i Laayoune i Vest-Sahara. I dagene som fulgte spredte protestene seg til byer som Dakhla og Smara, og til saharawiske studentmiljøer i byer i Nord-Marokko. Denne protestbølgen er kjent som ”den andre intifada”. I tiden etter 2005 og frem til i dag har omfanget og intensiteten på protestene variert. Marokkanske myndigheters nedrivning av protestleiren Gdim Izik utenfor Laayoune i november 2010, hvor elleve marokkanske politifolk og to demonstranter mistet livet (Amnesty 2010), er den mest omfattende hendelsen den siste tiden. Saharawier som ønsker uavhengighet for Vest-Sahara er i stadig økende grad er frustrerte over FNs løfter, Polisarios manglende diplomatiske gjennombrudd og det de oppfatter som en økende sosioøkonomisk marginalisering. Tyngdepunktet for uavhengighetsaktivismen har således gradvis forflyttet seg fra leirene rundt Tindouf og inn i marokkansk- kontrollert Vest-Sahara på 2000-tallet (Zunes & Mundy 2010, s. 140).

Dette temanotatet tar for seg menneskerettighetssituasjonen i marokkansk-kontrollert Vest-Sahara, det vil si området vest for muren. Marokkanske myndigheter anser dette området for å være en integrert del av Marokko og styrer det som en marokkansk provins. For informasjon om situasjonen i den Polisario-kontrollerte sonen (det vil si området øst for muren), samt de Polisario-administrerte leirene inne

5 Den pågående marokkanske bosettingspolitikken i Vest-Sahara er en avgjørende årsak til at forsøkene på å organisere en folkeavstemming om territoriets fremtid ikke lykkes. Det at hoveddelen av befolkningen i Vest- Sahara i dag er marokkanere fra nord, endrer selve forutsetningen for folkeavstemmingen fordi man regner med at nordmarokkanere vil stemme for integrasjon med Marokko dersom de får stemmerett.

i Algerie, vises det for eksempel til rapporten fra Human Rights Watch fra 2008 (HRW 2008).

1.2 UTVIKLING I MENNESKERETTIGHETSSITUASJONEN

Det store skillet i menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara kom i 1991, da Marokko og Polisario inngikk våpenhvile og krigshandlingene opphørte. Perioden fra 1976 til 1991 var preget av omfattende menneskerettighetsbrudd på begge sider av konflikten. Marokkanske myndigheter sto bak forsvinninger, henrettelser uten lov og dom og langvarige fengslinger av saharawiske aktivister (Zunes & Mundy 2010).

Polisario på sin side holdt marokkanske krigsfanger, og det er dokumentert av Fondation France Libertés at disse ble utsatt for svært hard behandling, blant annet tvangsarbeid og sult (Karmous & Dubuisson 2003). Etter våpenhvileavtalen i 1991 har menneskerettighetssituasjonen i marokkansk-kontrollert Vest-Sahara og i leirene i Algerie blitt betydelig bedre (HRW 2008, s. 3). Polisario friga de siste marokkanske krigsfangene i 2005, og marokkanske myndigheter har gjennom menneske- rettighetsorganet Conseil consultatif des droits de l’Homme (CCDH) i samarbeid med FNs Høykommissær for flyktninger undersøkt forsvinninger og andre hendelser på 1970- og 80-tallet, samt utbetalt økonomisk oppreisning til ofre (U.S. Department of State 2011).

1.3 KILDETILFANG

Vest-Sahara-konflikten er preget av steile fronter med liten vilje til å inngå kompromisser og ta den andre partens perspektiv. Det er derfor vanskelig å finne objektiv og etterprøvbar informasjon om faktiske forhold. Kritikk av statens politikk i området anses å være et angrep på Marokkos territoriale integritet, og møtes med reaksjoner. Aktivister i Vest-Sahara har på sin side ved flere anledninger kommet med feilinformasjon, blant annet da de brukte bilder fra Gaza-konflikten i 2006 for å illustrere marokkanske myndigheters angivelige voldsbruk under nedrivningen av Gdim Izik-leiren i 2010 (Mundy 2010).

Internasjonal observasjon av menneskerettighetssituasjonen er også vanskelig å gjennomføre, blant annet fordi MINURSO ikke har et menneskerettighetsmandat. I tillegg til tendensiøs informasjon om konflikten fra begge sider, finner man også regelrett falske internettsider som har som eneste formål å diskreditere motparten.

Den mest objektive informasjonen om konflikten kommer etter Landinfos skjønn fra internasjonalt anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og tenketanken International Crisis Group, samt fra forskningslitteraturen (Zunes & Mundy 2010).

Landinfo gjennomførte en informasjonsinnhentingsreise til Marokko i november 2011, og hadde i den forbindelse møter med marokkanske menneskerettighetsorganisasjoner og diplomatiske kilder i Rabat.⁶ I forkant av reisen hadde Landinfo også møter med det norske aktivistmiljøet til støtte for Vest-Sahara, og med den saharawiske aktivisten Mohammed Daddach, som vant Rafto-prisen i 2002.

6 Marokkanske menneskerettighetsorganisasjoner uttaler seg generelt sett ikke om Vest-Sahara. Et unntak er Association Marocaine des Droits Humains (AMDH), som støtter en ”demokratisk løsning” i Vest-Sahara og som jobber sammen med saharawiske aktivister. AMDH har et eget kontor i Laayoune.

2. AKTIVISME I VEST-SAHARA

2.1 ORGANISERING AV AKTIVISMEN

Det finnes ingen lovlig registrerte organisasjoner som arbeider for, eller åpent støtter, kravet om uavhengighet for Vest-Sahara i Marokko. Marokkanske myndigheter tillater ikke registrering av organisasjoner som setter spørsmålstegn ved kongedømmets territoriale integritet. Myndighetene er generelt svært restriktive med å gi tillatelse til å registrere menneskerettighetsorganisasjoner i Vest-Sahara (HRW 2008). Ifølge Human Rights Watch er dette et resultat av at marokkanske myndigheter og saharawiske aktivister har motstridende oppfatninger om hvordan begrepet ”menneskerettigheter” skal forstås:

The conception embraced by Sahrawi human rights activists centers on the right of Sahrawis to self-determination, to be expressed via a referendum that includes the option of independence. In fact, many assert that it is from Morocco’s denial of this right that the most other human rights violations emanate. To Moroccan authorities, this conception is not only a politicized notion of human rights, but it also violates Moroccan laws against

“undermining territorial integrity” (HRW 2008, s. 99).

Selv om marokkanske myndigheter ikke tillater registrering av organisasjoner som har uavhengighet som uttrykt mål, i frykt for at slike organisasjoner skal tjene som dekke for å fremme Polisarios ”separatistiske agenda” (HRW 2008, s. 6), finnes det organisasjoner som opererer ulovlig, det vil si uten å være formelt registrert.

Eksempler på slike organisasjoner er Association sahraouie des victimes de violations graves commises par l’Etat marocain (ASVDH)⁷ og Collectif des défenseurs sahraouis des droits de l’Homme (CODESA).

Siden marokkanske myndigheter hindrer en lovlig, organisasjonsbasert, saharawisk aktivisme, foregår slik aktivitet i det store og det hele på en uorganisert og spontan måte, eventuelt gjennom uformelle nettverk. Statsviterne Stephen Zunes og Jacob Mundy (2010) har etter opprørsbølgen i 2005 sett en tendens til at uavhengighetsforkjempere i større grad uttrykker seg gjennom demonstrasjoner, sitt- ned-aksjoner og lignende, enn gjennom organisert menneskerettighetsarbeid:

Most Sahrawi activism has been confined to the field of human rights. […]

Although many nationalist activists continue to work in the field oh human rights, it is no longer the mask they hide behind. The recent intifada has allowed many Western Saharans to express their true beliefs, which is support for the cause of independence. […] Western Saharan nationalists receive little direct support from Polisario and international solidarity activists, so they have to make do with what they have at hand. Their greatest asset is the support provided by Sahrawi society – that is, the submerged networks of everyday life that make both overt and covert forms of resistance possible. These networks allow the nationalists to address a range of needs, whether by sewing RASD flags or by finding “safe houses” for activists hiding from the authorities (Zunes & Mundy 2010, s. 160).

7 Denne organisasjonen fikk tillatelse til registrering av en domstol i Agadir i 2005, men til tross for dette fortsetter marokkanske myndigheter å behandle organisasjonen som ulovlig (HRW 2008).

Siden det ikke finnes noe universitet i Vest-Sahara, drar saharawiske studenter til nordmarokkanske universiteter for å studere. Mye av aktivismen for uavhengighet skjer derfor utenfor Vest-Sahara, rundt på de ulike universitetene i Marokko.

Det finnes et knippe kjente saharawiske aktivister med et internasjonalt kontaktnett som har anledning til å gi uttrykk for sine meninger i internasjonale fora. For mer uprofilerte aktivister uttrykkes støtte til uavhengighet for Vest-Sahara stort sett gjennom små handlinger, som å sy SADR-flagg, oppbevare effekter til bruk i demonstrasjoner, skjule aktivister for marokkansk politi, samt å delta i demonstrasjoner og andre typer protestaksjoner, slik det fremgår av sitatet over.

2.2 POLISARIOS ROLLE

Polisario er ikke delaktige i demonstrasjoner eller andre aksjoner inne i marokkansk- kontrollert Vest-Sahara. Ifølge menneskerettighetsaktivisten Mohammed Daddach (møte i Oslo 10. november 2011), har aktivistene i Vest-Sahara og Polisario det samme målet, men ikke noe organisatorisk samarbeid. Dette bekreftes også av andre kilder:

There is so far no acknowledged official or clandestine Sahrawi organization behind the demonstrations. […] Most nationalists believe that they are acting on behalf of or in concert with Polisario, but few will publicly claim actual membership in that organization. Polisario membership, however, is loosely defined in the first place; any ethnic Sahrawi who supports independence probably can claim “membership” (Zunes & Mundy 2010, s. 159).

2.3 HVILKE AKTIVISTER FØLGES MED PÅ AV MAROKKANSKE MYNDIGHETER?

Enhver person som er med i demonstrasjoner eller andre protestaksjoner som oppfattes som anti-marokkansk, kan bli anholdt av marokkanske politi- og sikkerhetsstyrker. I sin rapport om menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara, viser Human Right Watch (HRW 2008) til tilfeller hvor både velkjente, mindre kjente og for offentligheten ukjente aktivister har blitt utsatt for reaksjoner fra marokkanske myndigheter.

Ifølge Human Rights Watch (HRW 2008, s. 40) er det i dag vanligere med anholdelser etter et rotasjonsprinsipp enn masseanholdelser i forbindelse med demonstrasjoner, som var vanlig for eksempel under protestbølgen i 2005. Ifølge Daddach (møte i Oslo 10. november 2011) har politiet god oversikt over hvem aktivistene og demonstrantene er, og følger med på dem over tid. Politi- og sikkerhetsstyrker har ifølge Daddach fast oppstilling i bydeler hvor det bor mange saharawier, som for eksempel bydelen Ma’atalah. De følger med på situasjonen og griper inn ved tilløp til demonstrasjoner eller andre protestaksjoner. Et vanlig scenario er at personer som av ulike årsaker er i politiets søkelys, for eksempel på grunn av tidligere deltagelse i demonstrasjoner, tas med til politistasjonen for avhør, og blir forklart i klartekst, ofte ved bruk av vold, at politiet følger med på

vedkommende (M. Daddach, møte i Oslo 10. november 2011; Diplomatisk kilde, møte i Rabat 17. november 2011).⁸

Profilerte aktivister med et internasjonalt kontaktnett virker å være beskyttet mot reaksjoner fra myndighetene på grunn av sin status. Flere av dem oppholder seg utenlands i lengre perioder, gjerne i Spania hvor mange saharawier har statsborgerrettigheter (Diplomatisk kilde, møte i Rabat 17. november 2012).

Det finnes ingen etterprøvbar, objektiv informasjon om hvor mange saharawiske aktivister som sitter fengslet pr. dags dato i Marokko. Landinfo har stilt dette spørsmålet til flere kilder, og fått ulike svar. Ifølge U.S. Department of State (2011), som bygger sitt estimat på opplysninger fra ulike menneskerettighetsorganisasjoner og grupper som er for uavhengighet, fantes det i slutten av 2010 rundt 52 saharawiske politiske fanger i marokkanske fengsler. Ifølge Daddach (møte i Oslo 10. november 2011) vet aktivistmiljøet både nasjonalt og internasjonalt i det store og hele hvem de politiske fangene er og kan navngi dem. Daddach kunne imidlertid ikke utelukke at det sitter aktivister fengslet som man ikke har oversikt over.

2.4 HVA SLAGS REAKSJONER RISIKERER AKTIVISTENE, OG I HVILKET OMFANG?

Human Rights Watch (HRW 2008, s. 7-8) påpeker at selv om menneskerettighetssituasjonen i Vest-Sahara har bedret seg, vil de fleste aktivister og personer som offentlig gir uttrykk for støtte til uavhengighetslinja, på ett eller annet tidspunkt bli møtt med reaksjoner fra marokkanske myndigheter. Mens aktivister tidligere ble dømt til svært lange fengselsstraffer, er straffenivået i dag betydelig lavere:

In contrast to twenty years ago, Sahrawi activists conduct such [⁹] activities and return home most nights without being disturbed. However, sooner or later most of them encounter various forms of harassment that can include travel restrictions, arbitrary arrest, beatings, or trial and imprisonment on trumped-up charges. In recent years, courts have generally imposed on Sahrawi activists sentences of three years or less, sentences generally much shorter than those imposed during the earlier period. The result is that, at any given moment, most vocal pro-independence Sahrawi activists are at liberty but a few are behind bars for having peacefully pursued their objectives (HRW 2008, s. 7-8).

Som nevnt tiltales og dømmes færre saharawiske aktivister til fengselsstraffer nå enn tidligere, og de som dømmes, får kortere straffer. En av grunnene til dette er at internasjonale organisasjoner følger med på situasjonen i Vest-Sahara og rapporterer om fengslinger, og at andre lands diplomater er til stede under rettssakene, som er åpne for publikum. Mange og lange fengselsstraffer vil i en slik kontekst bare virke negativt inn på Marokkos internasjonale omdømme, og marokkanske myndigheter forsøker derfor å unngå dette (Diplomatisk kilde, møte i Rabat 17. november 2011).

8 Politivold er ikke begrenset til saharawiske aktivister, men er generelt utbredt i Marokko (Organisation marocaine des droits humains, møte i Rabat 15. november 2011).

9 Human Rights Watch refererer her til aktiviteter som det å kritisere marokkansk styre i den omstridte regionen, danne (ulovlige) foreninger, synliggjøre Marokkos brudd på menneskerettighetene, gi uttrykk for støtte til uavhengighet, orientere og ledsage besøkende til Vest-Sahara, reise utenlands, samt å gi uttrykk for sitt syn til utenlandsk media (HRW 2008, s. 7).

I stedet for å idømme aktivister lange fengselsstraffer, eller holde aktivister fengslet over lang tid uten lov og dom, er det i dag vanligere at marokkanske politi- og sikkerhetsstyrker anholder aktivister og demonstranter under protestaksjoner, holder dem i noen timer eller dager, for så å slippe dem uten siktelse (Diplomatisk kilde, møte i Rabat 14. november 2011). Det er allment kjent at de anholdte kan utsettes for fysiske reaksjoner mens de er i varetekt, men omfang av slik vold varierer (HRW 2008; Diplomatisk kilde, møte i Rabat 17. november 2011; M. Daddach, møte i Oslo 10. november 2011).

Selv om antallet siktelser for aktivisme og politisk virksomhet har gått ned de siste årene, er det likevel ikke uvanlig at marokkanske myndigheter anholder og sikter saharawiske aktivister for andre forhold enn aktivisme. De kan for eksempel sikte personer for brudd på alkohol- og narkotikalovgivningen eller for skadeverk, mens de i realiteten sanksjonerer politisk aktivitet (HRW 2008, s. 77; Diplomatisk kilde, møte i Rabat 14. november 2011; Diplomatisk kilde, møte i Rabat 17. november 2011). Kortere fengselsstraffer for kriminelle forhold fremfor lange straffer for politisk virksomhet, er et generelt trekk ved utviklingen i menneskerettighetssituasjonen i Marokko de siste årene. Dette gjelder også myndighetskritiske grupper i landet forøvrig, som for eksempel fagforeningsaktivister (HRW 2008, s. 77; AMDH, møte i Rabat 17. november 2011).

Det er veldokumentert at marokkanske myndigheter ved utallige tilfeller har brukt vold for å løse opp demonstrasjoner og andre protestaksjoner (HRW 2008). På den annen side kan det se ut til at marokkanske myndigheter er stadig mer tilbakeholdne med slik maktbruk, blant annet fordi de vet at dette blir fulgt med på av media. Til illustrasjon rettet marokkanske sikkerhetsstyrker vannkanonene i været i stedet for å sikte mot demonstrantene under oppløsningen av protestleiren Gdim Izik i 2010.

Dette til tross for at elleve marokkanske politifolk mistet livet i aksjonen (Diplomatisk kilde, møte i Rabat 14. november 2011). Marokkanske myndigheter beskylder på sin side saharawiske aktivister for å oppfordre og støtte vold under demonstrasjonene og for å provosere frem reaksjoner fra politiet, noe som igjen vil holde spenningen i området på et høyt nivå og dermed bidra til internasjonale reaksjoner mot Marokko. På grunn av enkelte aktivisters voldsbruk, mener marokkanske myndigheter at politiet har plikt til å gripe inn og bryte opp demonstrasjoner når disse potensielt kan føre til personskader eller materielle skader.

Human Rights Watch (HRW 2008, s. 94) viser til at både politi og sivile har blitt skadd og mistet livet som følge av at aktivister kaster stein og brannprosjektiler, både i og utenfor demonstrasjoner.

2.5 HVA SLAGS MYNDIGHETSREAKSJONER KAN AKTIVISTENES FAMILIEMEDLEMMER MØTE?

Ingen av kildene Landinfo var i kontakt med under informasjonsinnhentingsreisen til Marokko i november 2011 opplyste å kjenne til at familiemedlemmer av saharawiske aktivister skal ha blitt utsatt for reaksjoner av marokkanske myndigheter på bakgrunn av slektningers aktivisme, når de selv ikke hadde uttrykt anti-marokkanske holdninger (Diplomatiske kilder, møter i Rabat 14. og 17. november 2011). Heller ikke Human Rights Watch (HRW 2008) omtaler reaksjoner mot aktivistenes familier som noe systematisk fenomen. Ifølge Daddach (møte i Oslo 11. november 2011)

kvier familiene til aktivister seg for å ta kontakt med politiet når deres slektninger er anholdt, i frykt for reaksjoner fra myndighetene mot dem selv.

3. DISKRIMINERING AV SAHARAWIENE I VEST-SAHARA

Det finnes ulike oppfatninger om hvorvidt saharawiene som gruppe er sosialt diskriminert på bakgrunn av sin etniske opprinnelse. Mohammed Daddach (møte i Oslo 10. november 2011) mener at saharawier generelt sett ikke får arbeid i Vest- Sahara, fordi marokkanske myndigheter setter spørsmålstegn ved deres lojalitet til Marokko. Han mener at saharawiene som gruppe også forskjellsbehandles på andre områder, som for eksempel når det gjelder tilgang på helsetjenester, særlig i forbindelse med skader påført under anti-marokkanske demonstrasjoner.

Studentaktivisten Rabab Amidane mener at saharawier er diskriminert som minoritet, blant annet innen høyere utdanning (Tyssen & Blom 2007).

Andre kilder (Diplomatisk kilde, møte i Rabat 17. november 2011) mener at forskjellsbehandlingen ikke er etnisk, men politisk motivert. Dette innebærer at dersom en saharawi anerkjenner Marokkos politikk i Vest-Sahara, eller i det minste ikke uttrykker anti-marokkanske holdninger offentlig, vil personens etniske bakgrunn som saharawi ikke ha noen negativ betydning for personens muligheter i det marokkanske samfunnet, verken med hensyn til skolegang, studier, arbeid eller andre goder. Tvert imot antyder forskeren O. Brouksy, tilknyttet det franske forskningsinstituttet Institut français des relations internationales (2008), at saharawiske ungdommer, såfremt de selv ønsker integrasjon med det marokkanske samfunnet, i mange tilfeller har tilgang på flere goder fra den marokkanske staten enn annen marokkansk ungdom. De har blant annet bedre studieordninger og mulighet for arbeid i offentlig sektor enn ungdommer fra nord.

Dersom en saharawi offentlig uttrykker anti-marokkanske holdninger, vil dette, som nevnt over, føre til reaksjoner fra marokkanske myndigheter. Det vil trolig også påvirke vedkommendes tilgang til høyere utdanning og arbeid. Det er lite sannsynlig at en person som ikke anerkjenner den marokkanske staten i Vest-Sahara vil bli ansatt i offentlig sektor for å arbeide for staten han eller hun ikke anerkjenner. Dette er i tråd med kong Mohammed VIs uttalelser om at ”man ikke kan nyte godt av statsborgerskapets rettigheter og privilegier, for så å utnytte dem og konspirere med fedrelandets fiender” (Mundy 2010).

Ifølge Zunes & Mundy (2010, s. 158) har Marokkos bosettingspolitikk i området ført til at mange saharawier opplever seg som økonomisk og kulturelt marginalisert.

Mange saharawier mener at utnytting av naturressurser som fisk og fosfat gir den marokkanske staten milliardinntekter hvert år, og at disse ressursene ikke kommer dem til gode i form av investeringer i infrastruktur eller andre investeringer i regionen. Andre kilder (Diplomatisk kilde, møte i Rabat 17. november 2011) mener at investeringene i infrastruktur og annet langt overgår inntektene fra fisk og fosfat, og at påstanden om økonomisk utbytting av området derfor ikke er holdbar. Mange saharawier mener også at bosetterne kun er ute etter personlige, økonomiske fordeler, og at deres nærvær ikke bidrar til utvikling i Vest-Sahara i et lengre

perspektiv. Særlig rammer denne frustrasjonen imazighen-grupper fra områdene Sus og Anti-Atlas som sender en stor del av det de tjener på forretningsvirksomhet tilbake til hjemstedene sine (Zunes & Mundy 2010, s. 158).

Mange saharawier føler at ”marokkaniseringen” av regionen truer deres språklige og kulturelle egenart. Bruk av hassaniya¹⁰ i situasjoner hvor marokkansk-arabisk er påkrevd, for eksempel i rettssaker mot aktivister, og bruk av tradisjonelle saharawiske klær, er således viktige identitetsmarkører for saharawier i Vest-Sahara (Zunes & Mundy 2010, s. 158).

4. ID-DOKUMENTER

Som nevnt under punkt 1.1, er Vest-Sahara administrert som en marokkansk provins og dermed underlagt samme administrasjonsstruktur og lovgivning som resten av kongedømmet. Dette innebærer at alle innbyggere i Vest-Sahara har marokkanske ID-kort og / eller pass, uansett etnisk bakgrunn. Alle marokkanske ID-kort har en stedskode, og koden for Vest-Sahara er SH. Alle innbyggere i Vest-Sahara har denne stedskoden på sitt ID-kort, uansett etnisk bakgrunn.

Marokko er et såkalt dokumentland, med god kontroll på egen befolkning. Dette innebærer at det ikke finnes personer med lovlig opphold uten ID-dokumenter i Vest- Sahara. Tvert imot har mange innbyggere i Vest-Sahara dokumenter fra Mauritania og / eller Spania i tillegg til marokkanske ID-dokumenter, på grunn av de historiske båndene til disse landene.

Alle innbyggere i Vest-Sahara, uavhengig av etnisk opprinnelse, står fritt til å forflytte seg innad i kongedømmet og bosette seg der de vil. De står også fritt til å reise utenlands, så fremt de får visum der det er påkrevd. Mohammed Daddach (møte i Oslo 10. november 2011) opplyser imidlertid at marokkanske myndigheter har nektet saharawiske aktivister pass, eller har inndratt passet. Det er usikkert hvorvidt dette forekommer i dag, og i tilfelle i hvilket omfang.

Human Rights Watch (HRW 2008, s. 7) opplyser at aktivister stort sett reiser fritt til utlandet, men at reiserestriksjoner kan forekomme, uten at de presiserer omfanget av dette.

10 Hassaniya er en arabisk dialekt som snakkes i et område som strekker seg fra Goulemine (Marokko) i nord, Tindouf (Algerie) i nordøst, Timbuktu (Mali) i sørøst og til Senegal-elven i sør. De fleste saharawier har hassaniya som førstespråk, men behersker også marokkansk arabisk, til forskjell fra innflyttere fra nord, som snakker marokkansk arabisk og / eller amazigh (berber). De fleste saharawier kodeveksler mellom hassaniya og marokkansk arabisk i ulike kommunikasjonssituasjoner.

5. REFERANSER

Skriftlige kilder

 Amnesty International (2010). Rights Trampled. Protests, violence and repression in Western Sahara. London: Amnesty International. Tilgjengelig fra http://www.amnesty.org/en/library/asset/MDE29/019/2010/en/8ca78c77- 7496-4686-b94e-4606a13bd910/mde290192010en.pdf [lastet ned 14. februar 2012]

 Brouksy, O. (2008). Etre jeune au Sahara occidental. Paris: Institut français des relations internationales. Tilgjengelig fra

http://www.ifri.org/?page=detail-contribution&id=5194&id_provenance=97 [lastet ned 22. februar 2012]

 HRW, dvs. Human Rights Watch (2008, desember). Human Rights in Western Sahara and the Tindouf Refugee Camps. New York: Human Rights Watch. Tilgjengelig fra

http://www.hrw.org/sites/default/files/reports/wsahara1208web.pdf [lastet ned 14. februar 2012]

 Karmous, A. & Dubuisson, P. (2003, juli). Les conditions de détention des prisonniers de guerre marocains détenus à Tindouf (Algérie). Paris:

Fondation France Libertés. Tilgjengelig via

http://www.arso.org/flrapport_tindouf.pdf [lastet ned 29. februar 2012]

 Mundy, J. (2010). Western Sahara’s 48 Hours of Rage. Middle East Report 257. Tilgjengelig fra http://www.merip.org/mer/mer257/western-saharas-48- hours-rage [lastet ned 15. februar 2012]

 Slimani, L. (2010, 24. desember). Sahara: après Laayoune…, Jeune Afrique.

Tilgjengelig fra http://www.jeuneafrique.com/Article/ARTJAJA2605p044- 047.xml0/ [lastet ned 14. februar 2012]

 Soudan, F. (2010, 18. november). Sahara: Jour de fièvre. Jeune Afrique.

Tilgjengelig fra http://www.jeuneafrique.com/Article/ARTJAJA2601p014- 016.xml0/ [lastet ned 14. februar 2012]

 Tyssen, T. S. & Blom, K. (2007, 28. november). Stadig verre for saharawiske studentar: – Blir slått og torturert. Universitas. Tilgjengelig fra

http://universitas.no/nyhet/50052/-blir-slatt-og-torturert [lastet ned 29.

februar 2012]

 U. S. Department of State (2011, 8. april). 2010 Human Rights Report:

Western Sahara. Washington DC: U.S. Department of State. Tilgjengelig fra http://www.state.gov/j/drl/rls/hrrpt/2010/nea/154469.htm [lastet ned 29.

februar 2012]

 Zunes, S. & Mundy, J. (2010). Western Sahara. War, nationalism, and conflict irresolution. Syracuse, New York: Syracuse University Press.

Muntlige kilder

 Association Marocaine des Droits Humains (AMDH). Møte i Rabat 17.

november 2011.

 Diplomatisk kilde. Møte i Rabat 14. november 2011.

 Diplomatisk kilde. Møte i Rabat 17. november 2011.

 Mohammed Daddach, menneskerettighetsaktivist fra Vest-Sahara og vinner av Rafto-prisen (2002). Møte i Oslo 10. november 2011.

 Organisation Marocaine des Droits Humains (OMDH). Møte i Rabat 15.

november 2011.

6. VEDLEGG: KART