Kriser, endring og lærdom

En mulig kilde til informasjon om hva den inneværende krisen kan føre til på lengre sikt, er hvordan tidligere kriser har blitt håndtert og hvilke effekter de har hatt på kultursektoren. Ulike kriser har ulike utløsende faktorer og virker ulikt på ulike sektorer og i ulike land.

Oljekrisen i 1973-74 medførte for eksempel at mobiliteten til medborgerne i en rekke land ble påvirket, siden tilgangen på drivstoff ble kraftig redusert over noen

måneder. Større bevegelser i markedene for olje vil uansett kunne ha store konsekvenser. For et land som Norge, som er sterkt avhengig av inntekter fra det internasjonale markedet for olje, vil oljeprisen til enhver tid være viktig for den nasjonale økonomien. Oljekrisen hadde imidlertid, etter alt å dømme, liten direkte påvirkning på kulturlivet eller kulturpolitikken f.eks. i Norge. (Det er for eksempel ingen referanser til oljekrisen eller økonomiske utfordringer i kjølvannet av krisen i den andre norske kulturmeldingen, Ny kulturpolitikk (St.meld. nr. 52 (1973-1974)), som ble lagt frem i mars 1974.)

Finanskrisen (fra 2008) hadde på sin side stor påvirkning på finansvesenet, på næringslivet og også på privatøkonomien til mange enkeltmennesker, men den slo veldig ulikt ut i ulike land. I et land som Norge var konsekvensene nokså moderate, særlig sammenlignet med andre land. Samtidig er det liten tvil om at den påvirket kultursektoren i Norge på enkelte områder, særlig på markedet for private sponsorer og events, selv om det var noe usikre tall knyttet til akkurat hvor hardt krisen rammet sektoren⁵³. En undersøkelse som så på kulturkonsumet under finanskrisen konstaterte at dette hadde holdt seg stabilt, selv om det fantes visse forventninger til at det skulle øke⁵⁴.I Sverige ble det på sin side forventet at en rekke arbeidsplasser innenfor kultursektoren skulle forsvinne som følge av finanskrisen, for eksempel når Arbetsförmedlingen Kultur skulle beskrive prognosene for 2009. Arbeidsledigheten ble spådd å øke kraftig, og det ble anslått at 3500 arbeidsplasser ville forsvinne fra sektoren⁵⁵. Høsten 2010 var prognosene allerede mer optimistiske: «Utvecklingen inom kultur och media bedöms vara på väg att vända och arbetsgivarna har blivit

52. Jf. https://www.medietilsynet.no/om/aktuelt/nye-tall-fra-medietilsynet-mediene-har-mistet-to-av-ti-annonsekroner-under-koronapandemien/[lest 01.02.21] 53. Jf.https://www.ballade.no/ukategorisert/kulturlivet-hardt-rammet-av-finanskrisen/[lest 15.01.21] 54. Jf.https://www.nrk.no/kultur/ikkje-auka-kulturkonsum-1.6847536[lest 15.01.21] 55. https://morgenbladet.no/kultur/2008/kultur_under_press, jf. Arbetsförmedlingen 2008. [https://www.arbetsformedlingen.se/download/18.5673ff2e11fd0ca559b8000379802/prognos_kultur_09.pdf]

mer förhoppningsfulla om att återta en del av de senaste årens jobbförlust under det kommande året.»⁵⁶Det er vanskelig å finne gode kilder til hvordan finanskrisen påvirket kultursektoren i andre nordiske land, med unntak av enkeltstående kommentarer om hvordan f.eks. finanskrisen preget kulturpolitikken i Danmark⁵⁷. I andre europeiske land ble finanskrisens påvirkning på kultursektoren vurdert som stor. I artikkelen «The Financial Crisis and its Impact on the Current Models of Governance and Management of the Cultural Sector in Europe» skriver forfatterne følgende: «We argue that we are facing a structural crisis that will radically

transform the current economic, social and political context (Bonet og Donato 2011: 5)⁵⁸. Etter deres vurdering ville den daværende krisen føre til langvarige endringer: «This is not a temporary but rather a structural economic crisis that would probably affect not only the current economic system, but also the political and social ones. The welfare state model built in Europe during the last fifty years is moving to a different form.» (s. 6). Og: «This situation is perceived as a threat for the

development of Europe. On the contrary, we argue that it should be interpreted as a relevant opportunity, since only in periods of general crisis structural changes are possible. In times of crisis modifications of the institutional, financial and social structures are legitimated and citizens are more likely to accept socio-economic sacrifices and risks.» (s. 6-7).

Et interessant poeng hos Bonet og Donato er at de mener kultursektoren er en svak sektor og er dårlig egnet til å respondere på kriser, siden den er befolket av aktører som «frequently behave in a self-referential way, pursuing their mission with an autonomous approach.» (s. 8). Det gjør at krisen (finanskrisen) blir behandlet som en midlertidig og ekstern begrensning og aktørene «are waiting for the end of the crisis and for the recovery of the previous levels of public funding» (ibid.). Det riktige alternativet, ifølge forfatterne, er derimot å vurdere (den daværende) krisen som en strukturell krise: «Instead, this is a structural crisis, and we should face it through a radical change of the strategies and management systems.» (ibid.). Kun slik kunne krisen møtes/løses ifølge de to. Deres pessimistiske analyse var at sektoren aldri ville bli økonomisk bærekraftig igjen hvis ikke systemet ble radikalt endret: «Nowadays, the cultural sector is no longer in a financial sustainable condition, and it is strongly unlikely that it will be in the future.» (s. 9)]

Noe av det som er relevant å lese ut av en analyse som den som Bonet og Donato presenterer, som er skrevet mens finanskrisen fremdeles var høyst reell, er hvor utfordrende det kan være å se de overordnede konsekvensene av en krise som fremdeles pågår. Det er for øvrig et poeng også vi har understreket flere ganger i vår beskrivelse og analyse av koronakrisen, og i høy grad aktuelt for den pandemien og påfølgende krisen som det nordiske kulturlivet står midt oppe i når denne rapporten skrives og langsiktige konsekvenser skal vurderes.

Det som kanskje kan sies å være unikt med dennåværende krisen, Covid-pandemien, er at den er altomfattende på en helt annen måte enn tidligere kriser i moderne tid. Den kan også sies å treffe kulturlivet særlig hardt. Denne krisen er global, siden den påvirker alle land og nasjoner. Den er også altomfattende på den måten at den på

56. https://www.arbetsformedlingen.se/download/18.324e0e4212ca1149f5180003121/ kulturarbetsmarknaden-2010-host.pdf[lest 29.01.21]

57. Se f.eks. https://www.akademikerbladet.dk/aktuelt/2019/juni/en-fastfrosset-kulturpolitik-toer-naeppe-op-under-en-s-ledet-regering[lest 08.02.21]

en eller annen måte har påvirket livet til de fleste borgerne i alle disse nasjonene. Ved å være en potensiell trussel for alle medborgeres helse, griper pandemien også inn på et mer eksistensielt nivå enn kriser i en råvareindustri, en økonomisk krise eller en krise i en samfunnssektor. Samtidig er jo konsekvensene i høy grad både økonomiske og strukturelle. Med andre ord har den pågående pandemien og krisen belyst noen grunnleggende samfunnsmessige sammenhenger. For å ta et grunnleggende eksempel: Det som i utgangspunktet er en trussel mot enkeltpersoners helse, påvirker menneskelig mobilitet og mulighet til å samles. Dermed påvirkes etterspørsel etter tjenester som er basert på mobilitet og sosialt samvær, som dermed påvirker inntjeningen til en rekke sektorer, som påvirker arbeidsplasser, som igjen påvirker folks private økonomi og så videre. Eksempelet er særlig relevant for den sektoren som denne rapporten handler om.

Det som likevel kan være et fellestrekk med tidligere kriser av et visst omfang, er for det første at de ikke treffer likt eller har de samme konsekvensene på tvers av landegrenser. For det andre, er det klare forskjeller mellom hvilken

motstandsdyktighet og politisk handlingsrom ulike land har for å møte en krisesituasjon. I vår rapport har vi imidlertid dokumentert større likheter enn forskjeller mellom de nordiske landene. Selv om de nasjonale økonomiene er ulike, deler de nordiske landene et grunnleggende utgangspunkt for hvordan offentlige myndigheter forholder seg til kultursektoren. De deler en oppfatning av at det har vært et offentlig ansvar å begrense de negative effektene av pandemien for kultursektoren i så stor grad som mulig. Den faktiske innretningen på tiltakene og omfanget av dem har variert, som vi har sett i de foregående kapitlene, menat det ligger et myndighetsansvar der for å støtte sektoren, har vært tydelig for alle de nordiske landene.

Dersom man beskriver kultursektoren med begrep som tilbud og etterspørsel, er det relevant å peke på hvilken type marked vi snakker om i de nordiske landene.

Forståelsen av markedet for kultursektoren henger tett sammen med innretningen av kulturpolitikken, siden denne for en stor grad har en markedskorrigerende motivasjon. Med andre ord: kulturpolitikken innenfor den nordiske modellen bygger på en viss mistillit til markedet. Kulturpolitikken er i prinsippet en erkjennelse av at markedet alene ikke kan sørge for å skaffe til veie de kulturelle produktene som det er ønskelig at er tilgjengelige. Som både økonomisk bidragsyter til og bestiller av kulturelle produkter, stimulerer kulturpolitikken både tilbudssiden og

etterspørselssiden. Dermed kan det være et poeng å skille mellom den tilbud- og etterspørsel-dynamikken som påvirkes direkte av kulturpolitikken og den som ikke, eller i mindre grad, er påvirket av kulturpolitiske tiltak.

I det følgende skal vi se på langsiktige effekter på tre områder: Kulturproduksjon og kulturformidling, kulturkonsum, samt kulturpolitikk og kulturlivets organisering. Som det vil gå frem, er det nødvendigvis tette sammenhenger mellom disse områdene. Avslutningsvis forsøker vi å trekke noen mer overordnede konklusjoner om i hvilke retninger kultursektoren og kulturpolitikken kan komme til å utvikle seg i årene som kommer.

5.4 Langsiktige effekter på kulturproduksjon og