Innledning
Bakgrunn; psykisk helse, frafall og uførhet
I Norge er det en økende bekymring for en utvikling hvor man ser at stadig flere unge med psykiske helseproblemer sliter med å gjennomfø-re videgjennomfø-regående opplæring, ikke kvalifisegjennomfø-rer seg for arbeidslivet, og blir avhengig av offentlige ytelser for å opprettholde livsgrunnlaget. I Norge dropper tre av ti elever ut av videregående opplæring. I mer enn halv-parten av disse tilfellene tilskrives dette frafallet psykiske helseproble-mer. En studie fra Akershus konkluderer med at i underkant av 20 pro-sent sluttet på skolen på grunn av psykiske problemer (Markussen og Seland 2012). Psykiske helseproblemer regnes som årsak til at en fjer-dedel av personer i yrkesaktiv alder står helt eller delvis utenfor ar-beidslivet. Mellom 30 og 40 prosent i aldersgruppen 18 til 39 år er ufør på grunn av psykiske helseproblemer og 16 prosent av sykefraværet til denne gruppen skyldes samme årsak. Den største økningen av unge uføre er altså blant unge med psykiske helseproblemer. Man vet også at sannsynligheten for å bli stående varig utenfor arbeidslivet er stor for grupper av unge som blir avhengige av slike ytelser.
Samtidig som vi vet at stadig flere unge som sliter med psykiske helse-problemer står i fare for å bli stående utenfor skole og arbeidsliv, vet vi at antall unge med psykiske helseproblemer i seg selv ikke er økende (Mathiesen 2009, Mykletun m.fl.2009). Hva er det da som gjør at stadig færre unge med psykiske helseproblemer finner en tilknytning innen-for?
Dette dannet bakteppet for forskningsstudien som dette kapitlet refere-rer til (Anvik og Gustavsen 2012). Forklaringene vi finner er komplek-se. De unge sliter med ensomhet, isolasjon, manglende tro på seg selv, men deres egne forslag til løsninger som kunne hjulpet dem ut av de sårbare livssituasjonene er ofte relativt enkle: en voksen som forstår dem, som de kan få tillit til, som de kan rådføre seg med, eller som loser og veileder dem- gjennom utdanning, eventuelt innom NAV systemet og videre inn i arbeidslivet. De ønsker å bli tatt på alvor, bli lyttet til og forventet noe av (Follesø 2011, Anvik og Eide 2011, Anvik og Gustav-sen 2012).
Om studien og hverdagslivsperspektivet
I studien som denne artikkelen bygger på ønsket vi å se nærmere på hva som skjer i unges møter med dagens utdanningssystem og arbeidsliv som gjør at stadig flere som sliter med dårlig psykisk helse faller uten-for. Overganger i de unges liv, mellom ungdomstid og ung voksen-etablering, mellom utdanningssystemer (grunn- og videregående opplæ-ring, videregående opplæring og høyere utdanning) arbeidsliv og hjel-peapparat (NAV, helsevesen med mer), representerer viktige, og av og til kritiske, faser i et ungt menneskes liv. Systematisk kunnskap om unges egne opplevelser av slike overganger har tidligere vært manglen-de på områmanglen-det. For å forstå marginaliseringsprosesser beskrevet ovenfor var det derfor viktig for oss forskere å rette søkelyset mot disse over-gangene og unges egne opplevelser av møter med utdanningsinstitusjo-ner, arbeidsliv og hjelpeapparat. Innledningsvis er det verd å presisere at i denne artikkelen, som også for forskningsstudien den bygger på, behandles psykiske helseproblemer som en erfaring, et livsområde, hel-ler enn en diagnose. Vi er derfor opptatt av sykdomstilfellets personlige, sosiale og konkrete kontekst. Vi har ikke stilt spørsmål ved, eller vært opptatt av diagnose som sådan, mer av på hvilke livsområder psykiske helseproblemer manifesterer seg, beskrives og gis betydning av de unge selv.
På denne bakgrunn gjennomførte Nordlandsforskning i 2012 en studie blant unge med psykiske helseproblemer1 2. Sentral for studien var et
1 Studien ble gjennomført av seniorforsker Cecilie Høj Anvik og seniorforsker Annelin Gustav-sen, og ble utgitt som forskningsrapporten Ikke slipp meg! Unge psykiske helseproblemer, ut-danning og arbeid. NF-rapport nr.13/2012,
såkalt nedenfra perspektiv. Utgangspunktet for forskningsstudien var å få kunnskap om unge, psykiske helseproblemer og deres livssituasjon, slik det erfares og artikuleres av unge selv. Å ta utgangspunkt i hver-dagslivsperspektivet har gjort studien både spennende og innholdsrik, ikke bare fordi den ga oss tilgang til unges sammensatte hverdagsliv, men vel så mye fordi dette gir verdifull innsikt i hvordan systemer, til-tak og bistand fortolkes, erfares og møtes av enkeltmennesket i dets unike livssituasjon. Å studere hverdagsliv er å beskrive samfunnsaktivi-teter, relasjoner og verdier med utgangspunkt i enkeltmenneskets møter med dem (Gullestad 1989). Hver av oss har vi hverdagsliv, og de be-grunnelsene vi legger i valg og strategier vi benytter i utformingen av dagliglivets oppgaver, aktiviteter og relasjoner er viktig kunnskap for å beskrive menneskers livssituasjon. Utfordringer og sårbare situasjoner unge står overfor i møter med samfunnslivet- gjennom utdanningsinsti-tusjonene, arbeidsmarkedet, bistandsapparatet og det offentlige rom, må derfor ses i sammenheng med hvordan de inngår i sammenvevde og komplekse hverdagsliv. Et slikt perspektiv mener vi gir en ny og anner-ledes tilgang til kunnskap om sammenhenger og meninger som ofte kan gå på tvers av offentlige politikk- og forvaltningsområder. Dette synlig-gjør møtepunkter mellom enkeltmennesker, politikkfelt og tiltakssekto-ren, og gir ansvarlige myndigheter og utøvende forvaltning viktig kunn-skap om hvordan policyinsitament slår inn, virker, er utilgjengelige eller også slår feil ut overfor de grupper de er ment å tilrettelegge over-for.
Hovedtema i studien: Bakgrunn, skole, arbeid, hjelpeapparat/NAV
Hovedtemaene i både den kvantitative og kvalitative studien var unges erfaringer relatert til bakgrunn, skole, arbeid og hjelpeapparat. Bak-grunn handler om oppvekst og erfaringer de unge har hatt fra barndom og grunnskole, med venner, lærere, både faglige og sosiale tema, kjønn,
kunnskap om utfordringer unge i sårbare livssituasjoner opplever var det viktig for oss å desig-ne et metodisk opplegg som i størst mulig grad tok utgangspunkt i de unges egdesig-ne erfaringer2. Etter å ha gjennomført to seminarer med utvalget av unge fikk vi et godt grunnlag for videre undersøkelser, og på denne bakgrunn sendte vi en elektronisk survey-undersøkelse (Questback) til 650 respondenter. Vi mottok 150 svar som, til tross for relativt lav svarprosent, ga oss gode data. Deltakere til den påfølgende kvalitative intervju-undersøkelsen, med ti dybdeintervju, ble rekruttert gjennom survey-undersøkelsen. Survey-undersøkelsen hadde et eget spørsmål med en link hvor deltakerne kunne fylle ut navn og kontaktinformasjon om de ønsket å delta i intervju. Det var 85 personer som ønsket å delta i intervju-undersøkelsen, det vil si mer enn halvparten av de som deltok i survey-undersøkelsen. Vi valgte ut ti deltakere til den kvalitative undersøkel-sen, fem kvinner og fem menn. De fleste informantene var mellom 26-27 år, og kom fra ulike
alder, sivilstatus, sårbare situasjoner, økonomi, hvor fornøyde de er med livet, om de mener de trenger hjelp til noe i livet, og hva er viktigst i livet. Vi ba videre de unge beskrive erfaringer med overganger fra grunnskole til videregående opplæring, og derigjennom også jevnalder-erfaringer- vennskap, relasjoner til såkalte signifikante andre. Herunder spurte vi om erfaringer fra ungdomsskolen; trivsel, faglig oppfølging, fravær og grunnen til eventuelt fravær. Vi spurte om gjennomføring av videregående opplæring, hvorfor de eventuelt sluttet på videregående, og hvem de hadde å snakke med hvis de hadde det vanskelig, hvis de i det hele tatt hadde noen å henvende seg til. Høyere utdanning ble også tematisert her. Videre omhandlet studien overganger fra utdanning til arbeidsliv, om de er i arbeid/tiltak, hva som da eventuelt er vanskelig i arbeidshverdagen, og hvordan de fikk arbeid. Hvis de ikke er i arbeid, men har hatt det før, ble de stilt oppfølgingsspørsmål om hvorfor og hvordan arbeidsforholdet opphørte. Vi spurte videre hvilke instanser de har vært i kontakt med, om de deltar i tiltak fra NAV, hvordan de har blitt møtt av NAV, og om flere instanser har vært samlet i møte for å hjelpe dem, og hvorvidt slike møter har hjulpet dem. Vi kartla også om de har vært i kontakt med helsevesenet (helsesøster, fastlege, Barne- og ungdomspsykiatrien, voksenpsykiatri, somatisk helsevesen med mer). I utgangspunktet var vi, som beskrevet innledningsvis, særlig opptatt av å få innsikt i og kunnskap om unges erfaringer med møte med videregå-ende opplæring (som i en del tilfeller førte til drop-out), arbeidsliv og hjelpeapparat (i mange tilfeller befant de unge seg i utkanten av ar-beidslivet). Noe av bakgrunnen for studien var å få kunnskap om hva som skjer i slike møter, som fører til utenforskap. De unge som deltok i studien satte imidlertid en litt annen og egentlig uventet dagsorden; marginaliseringsprosesser som møter dem i overgangen til ung voksen, må i stor grad forstås med utgangspunkt i tidlige erfaringer, fra opp-vekst og grunnskole. Svært mange av erfaringene til de unge viser sterk sammenheng mellom nåværende sårbare livssituasjoner som ung vok-sen og tidligere erfaringer fra barndom og tidlig ungdom. Her er det to svært sentrale forhold som er grunnleggende for å forstå videre livserfa-ringer; nemlig mobbing og ensomhet.