Resultater scenario B

Scenario B ble gjennomført i to perioder. I første periode ble forsøk med motorsag, skjærslokker og CAFS gjennomført, mens i andre periode ble skjærslokker og motorsag repetert, mens slokkespiker ble testet for første gang. Fra Figur 5-26 ser vi tydelig at slokketiden, og hvor raskt temperaturen faller, varierer.

Første periode (2B, 3B, 4B):

I den første perioden var det stor forskjell mellom de ulike produktene. Skjærslokker var best av de testede slokkeverktøyene. Det totale vannforbruket ble målt til ca. 150 liter, og tiden for å slokke var ca. 3 minutter. CAFS brukte omtrent 200 liter vann, men mye lengre tid (12 minutter), mens strålerør med bruk av motorsag brukte mer enn 1200 liter vann, og 18 minutter på å slokke brannen.

Andre periode (5B, 6B, 7B):

I andre periode var resultatet ved test med skjærslokker omtrent det samme som i første runde, den ga rask slokking med lite vannforbruk. Strålerør med motorsag ga også bedre resultater. Det ble benyttet ca. 450 liter vann, og brannen ble slokket på ca. 5 minutter. Slokkespiker ga også gode resultater. Vannmengden ble målt til ca. 400 liter og slokketiden var på ca. 2 minutter.

5.2.3

Diskusjon

I et enkelt hulrom (scenario A) med liten fare for spredning fungerte alle

slokkeverktøyene tilfredsstillende med tanke på slokketid og vannforbruk, selv om det var noen forskjeller mellom de ulike verktøyene. I det mer komplekse hulrommet (scenario B), hvor det var fare for videre spredning, var det stor forskjell på effekten av slokkeverktøyene.

I scenario B var skjærslokkeren klart best. Brannutviklingen ble raskt stoppet, siden det ikke var behov for å bore eller skjære et hull i veggen på forhånd. Med skjærslokkeren var det heller ikke kritisk at angrepspunktet ble plassert helt optimalt, siden man kunne flytte skjærslokkeren og lage nye angrepspunkt etter behov. Dette gjorde at slokkingen kunne igangsettes tidlig og effektivt. Skjærslokkeren har god kastelengde og produserer små vanndråper. Disse faktorene, i kombinasjon med at vannet ble levert der hvor det var varmest, gjorde at brannen ble slokket på kort tid med lite vann.

Skjærslokkeren har imidlertid to ulemper. Den ene at spraymønsteret i liten grad kan endres, strålen er enten av eller på. Den andre er at strålen er svært kraftig, noe som i enkelte tilfeller ikke er fordelaktig. Selv kun med vann skjærer den seg lett gjennom flere tynne lag med treverk8_{, og det kan derfor være farlig for mennesker å bli truffet av strålen}

ved korte avstander. I vegger med tynne materialer kan en løsning for å unngå at strålen skjærer seg forbi hulrommet hvor brannen er være å bytte angrepspunkt, slik det ble gjort her.

I testene med CAFS, spesielt ved scenario A, ble det brukt lite vann, nettopp fordi vannet ble brukt effektivt på de områdene hvor det var varmt. I scenario B var det noe

utfordrende å bruke CAFS på grunn av dårlig sikt, og det var utfordrende å finne igjen hull som var boret i veggen. Slokkingen ville trolig vært mer effektiv om et mannskapslag hadde utført innsatsen, i stedet for en enkeltperson med hjelp til å dra slanger.

Testene med konvensjonelt utstyr (motorsag og strålerør) ga mye informasjon om hvordan en konvensjonell slokkeinnsats kan være. På den ene siden ble det erfart at bruk av motorsag medfører en høyere sannsynlighet for at feil oppstår. I tre tester ville ikke motorsaga ville starte før slokkeinnsatsen, og den ble kvalt av røyk under slokkingen. Disse faktorene, i kombinasjon med at slokkingen ble startet på feil sted, bidro til å forsinke slokkeinnsatsen slik at brannen fikk utvikle seg. På den andrene siden ble det erfart at om brannbildet forstås riktig og motorsaga brukes slik at den ikke kveles av røyk, kan motorsag og strålerør være et effektivt verktøy for å slokke en hulromsbrann. Et annet aspekt som kan ha betydning ved bruk av motorsag, er at å skjære et stort hull i en vegg vil gi brannen tilgang på mye frisk luft. I enkelte situasjoner kan dette føre til at brannen eskalerer.

Slokkespiker ble testet kun en gang, men ga en god indikasjon på at dette verktøyet kan fungere godt som et slokkeredskap ved hulromsbranner. Mengden vann som ble brukt var omtrent som ved motorsag og strålerør når disse ble brukt riktig. En fordel med

slokkespiker framfor motorsag er at man kan komme til gjennom veggen enten ved hjelp av et batteridrevet bor, eller ved hjelp av en øks. Dette er redskaper som fungerer

uavhengig av mengden røyk tilstede. Ved tykke vegger kan det imidlertid ta lang tid å lage åpning i veggen. En slokkespiker leverer omtrent samme mengde vann som en skjærslokker per minutt, men vanndråpenes størrelse og kastelengde gjør imidlertid at den ikke er like effektiv som det en skjærslokker er.

Viktigheten av å lokalisere brannen ved hjelp av IR-kamera, og deretter slokke målrettet, er den viktigste enkeltkonklusjonen man kan trekke ut ifra disse testene. Alle

brannmannskapene hadde tilgang på IR-kamera, men det varierte hvor mye det ble brukt, og hvordan det ble brukt. I test 4B klarte ikke brannmannskapene å si nøyaktig hvor det brant basert på den informasjonen IR-kameraet ga. Etter testen viste det seg at det hadde vært valgt feil filter på IR-kameraet. Dette viser at det er viktig at brannmannskapene får grundig opplæring i bruk av kameraet og dets innstillinger.

Bruken av IR-kameraet, og brukerens forståelse av hvor det var varmt, kan derfor til en viss grad knyttes opp mot hvor mye vann som ble brukt. Eksempelvis ble IR-kamera hyppig benyttet når CAFS ble testet, mens dette ble brukt i noe mindre grad for

skjærslokker og tradisjonell slokking. I scenario A var det mest i etterslokkingsarbeidet at IR-kamera var viktig, mens i scenario B var det viktig gjennom hele brannforløpet. Detaljert informasjon om hver test finnes i Vedlegg B.