6.1.1 Fremtidig operasjonsområde/konfliktarena
Morgendagens utfordringer ligger langs kysten og i de tilstøtende områdene. Tiden for trefninger mellom tunge enheter på åpent hav er over. Britenes MCJO innebærer en rekke oppgaver, og med det synes det klart at britenes fremtid ligger i globalisering, effektivisering og overlegenhet, i første rekke i kystnære farvann, men også evnen til å beskytte kommunikasjonslinjene står sentralt. Selv hevder de at de har inntatt førersetet i utviklingen av Europas fremtidige militære evner. Ettersom for eksempel maritimt diplomati også i fremtiden kan være et effektivt prinsipp i den maritime sikkerhetspolitiske sfære, kan mindre nasjoner også bidra på den internasjonale arena. Dette prinsippet er lett anvendbart: 1) enkelt å kontrollere; 2) bidrar til aktiv tilstedeværelse og dermed en avskrekkende effekt; 3) enheter kan deployeres uten bindinger; 4) det gir rom for at de kan være først på plass; 5) kan trekkes tilbake uten tapt anseelse145 – altså en rekke kvaliteter som er salgbare i de politiske kretser. Amfibiestyrker er viktige bidragsytere i kystnære farvann og dertil hørende maktprojeksjon. Først og fremst Storbritannia, men også Sverige og Norge, innehar denne kapasiteten, sistnevnte nasjoner riktignok ikke med henholdsvis innmeldte eller operative styrker. I første rekke svenske, men til en viss grad også norske amfibieenheter, har en begrenset rolle som i liten grad er i stand til å operere alene. I så måte vil den norske KJK, i form av NATO samarbeidet, lettere kunne delta som en kompletterende kapasitet. Fremtiden ligger i maktprojeksjon og evnen til å etablere og opprettholde sjøkontroll littoralt, først og fremst i andre steder av verden. Vi må altså oppsøke krisen, og nye hurtiggående fartøy samt fly vil bringe personell og utstyr raskt til aktuelt område. Omleggingen og dermed en mer fleksibel styrke- og kommandostruktur i NATO sammen med den våpenteknologiske utviklingen har ført til nye maritime operasjonskonsepter. Disse utnytter en betydelig forbedret evne til å projisere makt med moderne amfibieteknikker, sjøbaserte fly og helikoptre samt missiler. Med dette som referanse er det mer åpenbart å se at begrepet littoral areas, eller kystnære områder, er fremtidens maritime operasjonsskueplass. Mahanian naval
strategy er erstattet med en Corbettiansk maritim tilnærming.146
6.1.2 Ulike konfliktløsere og alliansetilknytning
Skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er i større grad visket ut, og kriser kan oppstå i glidende overganger mellom fred og krig. Kriser har også vist seg å kunne oppstå og utvikle seg meget raskt, enten alene eller i serier, og ofte uten klart forvarsel.
145 Till, Seapower at the Millennium, s. 103. 146 Ibid, s. 5.
Dette stiller nasjonene overfor nye utfordringer og har derfor fått store konsekvenser for forsvaret, både nasjonalt og i NATO- og EU-sammenheng. Internasjonalt samarbeid sammen med en aktiv dialog er konfliktforebyggende og er derfor høyt prioritert innen sikkerhetspolitikken. Samtidig er det mulig gjennom internasjonale allianser å oppnå en trygghet og forsvarsevne som ikke kan oppnås på egen hånd. Den internasjonale avhengigheten forplikter til å bidra til andres fred når det er påkrevd. Den sikkerhetspolitikken hvert land fører er avhengig av faktorer som beliggenhet, styresett og forholdet til andre stater. En stat kan bruke flere tradisjonelle former eller virkemidler i sin sikkerhetspolitikk. Eksempler er isolasjon, nøytralitet, alliansefrihet, medlemskap i en allianse eller kollektive sikkerhetspolitiske ordninger. Europa fortsetter sin form for stabilisering gjennom EU- og NATO-utvidelsene. Det finnes mange paralleller og likheter i de to alliansenes fokusering på forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Kan EU dra nytte av NATOs hovedkvarter, C2 funksjoner og planverk, er det færre avvikelser fra rene NATO-operasjoner, og betydningen av hvem som offisielt står som konfliktløser er politisk ubetydelig. Spørsmålet er likevel hva NATOs politiske og militære ledere gjør med hensyn på gradert materiale og tilgangen på kryptert samband. En EU-operasjon utad kan fort bli et NATO-engasjement innad. NATO-medlemskap kan da bli et ufravikelig krav for en initial deltagelse i en EU- operasjon. I situasjoner hvor beredskap og multinasjonalitet skal forenes, er stående styrker det mest foretrukne alternativet. Det er også mulig å inkorporere enheter i en nasjonal eller alliert styrke. Dog er utfordringene mange dersom nye dedikerte styrkeenheter tilhører en nasjon som er alliansefri. Mangel på trening og utstyr, ute av stand til å motta eller gi viktig informasjon samt ikke tilgang på doktriner, publikasjoner og prosedyrer vil medføre en betydelig ekstra byrde på styrkesjefen. Selv om nye enheter kan få lettere oppgaver så kreves en betydelig innlæringsperiode, initialt et annet operasjonsområde for såkalt deconflicting samt en alliert ”babysitter”. Dette vil i første omgang kunne skape en pulverisering av styrken, både geografisk og oppdragsmessig. Dette er en av grunnene til at NATO ofte ønsker å gjennomføre den første delen av operasjonen selv. EU- og/eller PfP-styrker vil siden eventuelt kunne komplettere den multinasjonale styrken.
FN har ikke noe C2-apparat som tillater operasjoner i et dynamisk ROE miljø. Alternativet er dermed NATO, EU eller eventuelle koalisjoner. FN mangler kapasiteter og kompetanse hvilket er noe av grunnen til amerikanernes noe motvillighet til å delta i FN operasjoner. FNs fortsatte fokusering på landoperasjoner i ulike former for fredsbevarende, -skapende og opprettende virksomhet fordrer til at internasjonale maritime deployeringer fortsatt vil bli dominert av de store nasjonene som USA, Storbritannia og Frankrike. Disse må fremskaffe kjernen av ekspertise og kommandofartøy. Et amerikansk hangarskip, eskortert av en flernasjonal styrke som under koalisjonskrigen mot Irak, vil være en sannsynlig og gjennomførbar modell. I mindre operasjoner, lavere nede på konfliktskalaen, vil mindre nasjoner kunne bidra mer aktivt på et organisatorisk og styrkemessig høyere nivå.
Erfaringene fra koalisjonsstyrkene i Serbia-Montenegro i 1992-93 var udelte. VEU hadde ikke operativ kontroll (OPCON) over sine styrker, bidro ikke spesielt til samhandling, og noen VEU-nasjoner opererte således utenfor styrkestrukturen ettersom hver nasjon selv bestemte deployeringsmønster og oppdrag. Operasjonene i Serbia- Montenegro var derimot en symbolsk og viktig handling sett opp mot dagens ESDP. Likevel er det interessante negative erfaringer ettersom en fremtidig operasjon uten skikkelig politisk og militær forankring fort kan føre til uklare C2-arrangementer,
oppdrag og metoder. En forsvars- og sikkerhetspolitisk basis som NATO vil hindre slike negative erfaringer.