Åland

Åland har ingen lagstiftande myndighet för självbestämmande om hälso- och sjuk-vårds- samt apotekstjänster, och Valvira (Tillstånds- och tillsynsverket för social- och hälsovården) har hand om erkännande av utländska kvalifikationer inom hälso- och sjukvård.

Vid behandling av önskemål om erkännande av yrkeskvalifikationer för andra yrken följer Ålands regering landskapslagen (ÅFS 2011:120) om erkännande av yrkeskvalifikat-ioner. Lagen syftar till att genomföra EU-direktivet 2005/36/EG om erkännande av yrkes-kvalifikationer. För erkännande av yrkeskvalifikationer som omfattas av EU-direktivet (utom yrken inom hälso- och sjukvård) har Åland den lagstiftande makten att besluta om behörighetskraven. På Åland betraktas sådana yrken som barnskötare, barnträdgårdslä-rare, bibliotekarie, bibliotekssekretebarnträdgårdslä-rare, studierådgivare, läbarnträdgårdslä-rare, rektor, socialarbetare, specialbarnträdgårdslärare, speciallärare, yrkeslärare och ämneslärare som reglerade yr-ken. Tolkningen av vad som ska betraktas som ett reglerat yrke omprövas fortlöpande. Eftersom erkännande av yrkeskvalifikationer är ett komplext område ber landskapsrege-ringen om stöd från Utbildningsstyrelsen.

3.7.1 Processen för erkännande av kvalifikationer på Åland

Administrativt delegeras behandling av och beslut om ansökningar om yrkeserkännande till offentliganställda tjänstemän. Juristen vid utbildnings- och kulturavdelningen be-handlar ansökningar om erkännande och begär vid behov ytterligare uppgifter, antingen från myndigheterna i andra länder via IMI-systemet eller genom förfrågningar till univer-sitet eller andra skolor angående ansökan. Juristen presenterar fallen för chefen vid ut-bildnings- och kulturavdelningen som godkänner dem.

Fallen varierar kraftigt. Som kompletterande åtgärd har tillämpats till exempel en anpassningsperiod inom barnomsorg och skolsystem. För socialarbetare hålls också lämplighetsprov två gånger om året av Högskolan på Åland. Testerna behövs eftersom yrket kräver exakt kunskap om Ålands och Finlands sociallag.

År 2016 fattades 37 beslut om erkännande av yrkeskvalifikationer. 28 sökande var kvinnor och nio män. Av dessa beslut handlade endast fyra fall om examina som avlagts utanför Norden.

3.8 Oppsummering

3.8.1 Stor forskjell når det gjelder antall lovregulerte yrker

Kartleggingen viser at antall lovregulerte yrker og hvilke myndigheter som har ansvaret for de ulike lovregulerte yrkene varierer: Norge har 163 lovregulerte yrker (15 godkjen-ningskontorer), Danmark har 110 (22 godkjengodkjen-ningskontorer), Sverige har 66 (15 kjenningskontorer), Finland har 83 (16 godkjenningskontorer), Island har 177 (9 god-kjenningskontorer). Grønland og Færøyene skiller seg fra de andre landene som inngår i kartleggingen ved at de ikke er en del av det europeiske samarbeidet og dermed ikke er omfattet av EUs kvalifikasjonsdirektiv.

Utdanning, arbeid og integrering i Norden – Delrapport 1 63

Det fremkommer ikke av datainnsamlingen hva som er bakgrunnen for at landene har så ulikt antall lovregulerte yrker. Forskjellen kan imidlertid i noen grad knyttes til de ulike landenes yrkes- og utdanningssystemer, men også historiske forhold. I Norge og på Island regnes dessuten de ulike legespesialiseringene som et eget lovregulert yrke, mens dette ikke er tilfelle i Sverige eller Danmark. Dette bidrar til å forklare hvorfor både Norge og Island har betydelig flere lovregulerte yrker.

3.8.2 Kravene til godkjenning varierer

Videre viser kartleggingen at godkjenningsprosessen for de lovregulerte yrkene varie-rer mellom ulike yrker og mellom ulike land. Også kravene som må oppfylles for at en utenlandsk yrkeskvalifikasjon skal godkjennes, varierer mellom landene. Unntaket er kvalifikasjoner hos personer som faller inn under EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv, her-under yrkene som omfattes av automatisk godkjenning. Som en følge av samordning av minstekrav for utdanning innenfor EU/EØS-området, skal yrkene lege, sykepleier, tannlege, veterinærer, jordmor, farmasøyt (mastergrad) og arkitekt godkjennes auto-matisk. Dette betyr at vertslandet ikke har anledning til å vurdere utdanningen utover å be om relevant dokumentasjon.

For de øvrige lovregulerte yrkene som ikke omfattes av automatisk godkjenning, skal utenlandsk kvalifikasjon fra et EU/EØS-land i utgangspunktet godkjennes, så fremt det ikke kan dokumenteres at den medbragte kvalifikasjonen skiller seg vesentlig fra kravene til tilsvarende nasjonal kvalifikasjon. Tolkningen av hva som utgjør et vesentlig

avvik er imidlertid skjønnsbasert og kartleggingen viser at ulike godkjenningskontorer

og ulike land har ulik praksis når det gjelder hva som vurderes som vesentlige avvik. Kartleggingen tyder for eksempel på at norske godkjenningsmyndigheter jevnt over har hatt en strengere godkjenningspraksis enn de øvrige landene, men flere informan-ter opplyser at dette er endret.

For søkere med yrkeskvalifikasjoner som ikke omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirekti-vet, det vil si søkere fra tredjeland, har landene ulike krav, prosedyrer og praksiser knyttet til godkjenning. Et fellestrekk er imidlertid at den medbrakte utdanningen sammenlignes di-rekte med tilsvarende utdanning og kvalifikasjon i de respektive landene. Disse prosessene er betydelig mer ressurskrevende enn godkjenningsprosessene for yrkene som omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Eksempelvis har Styrelsen for Pasientsikkerhed i Danmark i gjennomsnitt 26 dager saksbehandlingstid for tannleger med utdanning fra et annet EU/EØS- land, mot 118 dager for personer med tannlegeutdanning fra et tredjeland.

Den danske og den (nye) norske ordningen for godkjenning av helsepersonell med utdanning fra tredjeland er forholdsvis like, ettersom begge land stiller krav om en inn-ledende/første jevngodhetsvurdering, før kandidatene må gjennomføre og bestå kurs i blant annet språk, den [danske/norske] lovgivningen og organiseringen av helsesekto-ren, kurs i legemiddelhåndtering m.m. Et lignende system er også etablert for helse-personell i Finland hvor det nylig ble innført krav om at personer med kvalifikasjoner fra et land utenfor EU/EØS må gjennomføre en språktest. Tidligere var det arbeidsgivers ansvar å sikre at alle arbeidstakere hadde gode nok språkkunnskaper. På bakgrunn av hensynet til pasientsikkerhet, ble dette imidlertid endret i 2016.

I Norge er de tilleggskravene til helsepersonell såpass nye at det ikke er mulig å si noe om konsekvensene for den enkelte. I Finland har imidlertid de nye språkkravene ført til en situasjon der det tar betydelig lenger tid for en person å kvalifisere til finsk

64 Utdanning, arbeid og integrering i Norden – Delrapport 1

autorisasjon enn tidligere. Foreløpig arrangeres de offisielle språktestene relativt sjel-den, og dersom en kandidat ikke består ved første forsøk kan det ta lang tid før han/hun har mulighet til å gjennomføre en ny test.

Sverige har en noe annerledes modell når det gjelder godkjenning av yrkeskvalifi-kasjoner fra tredjeland, da man i det nye svenske systemet har gått vekk fra et snevert fokus på søkerens dokumenter. I motsetning til tidligere legges det mindre vekt på at den medbragte utdanningen skal «motsvara svensk utbildning» og mer vekt på at den medbrakte kvalifikasjonen «tillräckligt väl kan överensstämma» med svensk utdan-ning. Bakgrunnen for disse endringene er at flere yrkesgrupper har hatt problemer med å få sine kvalifikasjoner godkjent når innholdet i utdanningene og kvalifikasjonene ble sammenlignet direkte. For leger krevde det gamle systemet en omfattende turnuspe-riode på 18 måneder, det samme kravet som stilles til leger utdannet i Sverige. For leger utdannet i tredjeland var det spesielt vanskelig å finne en slik praksisplass, noe som førte til at mange leger hadde store problemer med å få sin medbrakte kvalifikasjon godkjent. I tillegg til en mindre teknisk vurdering av den utenlandske kvalifikasjonen, består det nye systemet for leger av en praksisperiode på 4–6 måneder.