Medvirkning som premiss for faglig utvikling

Medvirkning som premiss for faglig utvikling

Innledning

I dette kapittel er hensikten å beskrive og diskuterer forestillinger om medvirkning som fenomen. Min tilnærming til empirien tar som tidligere nevnt utgangspunkt i at menneskers oppfatning av verden er sosialt konstruert gjennom diskurser. I følge Foucault (1972, 1999) bidrar diskurser til å konstruere vårt bilde av for eksempel medvirkning, og at «sannhetene» som diskursene produserer former den institusjonelle praksisen. Han sier videre at sannhetene som konstrueres utøver makt over våre tanker, ved å dirigere og bestemme hva vi skal se som sannheter. Disiplineringsmakten tvinger ingen, men normaliserer og skaper normer som anses som standarder. I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvilke «sannheter» som produseres i diskurser om medvirkning. Hvilke diskurser kan skilles ut? Hvordan kan de forstås? Kapitlet består av to deler. I den første delen analyserer jeg konstruksjoner av brukermedvirkningsbegrepet. Hvilke ord og begreper kan gjenfinnes i diskusjonen om brukermedvirkning i barnevernet? Hvem retter den seg mot? I den andre delen beskrives, analyseres og diskuteres barns medvirkning. Mer spesifikt analyseres tekster som eksplisitt omtaler barns rettigheter i en barnevernfaglig kontekst. Hvilke faktorer fremmer barns deltakelse? Hvilke faktorer hemmer barns deltakelse?

Brukermedvirkningsdiskursen

I dette første avsnittet kobles medvirkning til diskusjonen om brukermedvirkning i barnevernet. Begrepet «bruker» kom inn i norske offentlige dokumenter på slutten av 1970 tallet, og skulle erstatte klientbegrepet. I helse- og sosialsektoren var det ønskelig med et nytt begrep som hadde positive assosiasjoner, og som kunne erstatte og skape avstand til det stigma som var knyttet til begreper som hjelpetrengende, pleietrengende og klient. I barnevernet skulle brukerbegrepet bidra til å komme vekk fra faglige tilnærminger der barn og foreldre ble oppfattet som passive mottakere av tiltak (Sandbæk 2001). Med hjelp av brukerbegrepet skulle mennesker som benytter det of-fentlige tjenestetilbudet oppmuntres til aktivitet og mulighet til innflytelse. Istedenfor en problemdefinert tilnærming, hvor årsakene til barn og unges livssituasjon primært ble forklart med foreldrenes manglende omsorgskompetanse, eller som årsak til

problemene, konstrueres ressursorientering som en vesentlig tilnærming i brukerori-enterte arbeidsmåter. Med andre ord en fagideologi der idéen er å ha fokus på friskfaktorer i risikosituasjoner, og som fremmer den enkeltes rettigheter og muligheter til å påvirke beslutninger som berører den enkeltes liv. I det jeg benevner som brukermedvirkningsdiskursen fokuseres det på tre sentrale tegn: erfaringskunnskap, aktør, empowerment.

Brukerens erfaringskunnskap

Medvirkning har de siste 20-årene kommet inn som en sentral verdi i all offentlig virk-somhet. De faglige idéene bygger på forestillinger om å organisere tiltak med utgangs-punkt i hva som er best for den eller de som skal nyttiggjøre seg tiltaket, med utgangspunkt i brukerens egne ressurser og behov. En forutsetning for å kunne praktisere medvirkning, blir således å legge til rette for at de som benytter seg av of-fentlige tjenestetilbud, selv skal få være med å utforme tiltakene. Forståelser av brukermedvirkning, kan med utgangspunkt i ovenstående tenkes som styringstek-nologier, som danner rammer og styrer forståelsen om medvirkning som nødvendig kompetanse i barnevernet. Imidlertid finnes mange definisjoner av medvirkning, som i sin tur bidrar til å skape usikkerhet og uklarhet blant aktørene som er aktive på barnevernsfeltet.

Vi starter med et tekstutdrag fra velferdsmeldingen, det vil si St.meld.nr. 35 (1994-95) Arbeid, velferd og inkludering. På side 311, kan vi lese at «Hvert enkelt menneske må settes i sentrum – og tilbudet organiseres med utgangspunkt i hva som er best for de som skal nyttiggjøre seg av det». Regjeringens visjon er at Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn, og at alle uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn skal ha like muligheter, retter og plikter til å delta i samfunn og arbeidsliv. Gjennom gjentatte siteringer av stortingsmeldinger skapes og reproduseres tekstens autoritet og makt. Med Foucaults begreper kan vi si at stortingsmeldingens språkliggjøring åpner for be-stemte måter å være bruker versus hjelper på. Det konstrueres et bilde av hjelperen som gir en form for eksperthjelp som er tilpasset brukerens situasjon, der det forventes at hjelpen skal være noe brukeren kan nyttiggjøre seg. Gjennom begrepet nyttiggjøring indikeres det også en forventning om at hjelpen som gis skal være effektiv, og velferds-staten profesjonsutøvere blir således effektivitetens lydige hjelpere (Vesterkjær, Enge-bretsen og Heggen 2012).

Hva gjelder barnevernets praksis, følges medvirkningsverdien opp i NOU 2000:12: Barnevernet er en del av velferdsstaten og bygger på et verdigrunnlag som har mennes-keverdet som overordnet hensyn og målestokk. Alle barn og unge har rett til og krav på et utviklingsfremmende oppvekstmiljø. I denne sammenheng er likeverdighet og medvirkning grunnverdier som stille særlige krav til dem som har ansvar (…) Det må gjøres en målbevisst innsats på alle områder for å sikre likestilling, likeverdighet og medvirkning, og skapes reell trygghet mot alle former for diskriminering av minoritets-grupper av barn og ungdom og deres familier (NOU 2000:12 s. 8).

I dette sitatet fremheves det at likeverdighet og medvirkning er grunnverdier som stiller særlige krav til dem som har ansvar. Hvem teksten adresseres til er uklart, men siden barnevernet både er et kommunalt og et statlig ansvar, er det rimelig å tenke at ansvaret er ment tillagt både politikere, administrative ledere og profesjonsutøvere i det statlige og kommunale barnevernet. Slik teksten er formulert er arbeidet med å sikre likestilling, likeverdighet og medvirkning så langt jevnt over vært for dårlig, og er av samme grunn noe som må tillegges større vekt i et fremtidsperspektiv. Verdiene kan i følge teksten best sikres ved å gjøres til målbevisste prosesser, og teksten forutsetter at verdiene kan måles. På samme måte konstrueres målbar kunnskap til noe som er nødvendig, verdifullt og ønskelig i barnevernet. Forskning viser at det finnes mange ulike argumenter for brukermedvirkning i offentlig sektor, og det er ikke uvanlig å finne argumenter som taler for en mer effektiv forvaltning, hvor for eksempel målstyrings-prinsipper står sterkt i de økonomiske diskusjonene (Rønning &Solheim 2000, Jensen & Tronvoll 2012, Myhra 2012). Men, det finnes i tillegg også terapeutiske hensyn for praktisering av medvirkningsprosesser:

Det formelle barnevernet utøves innen norsk offentlig sektor der det de siste årene har vært lagt stor vekt på at brukerne skal være delaktig og ha innflytelse på utforming av tiltak og tjenester (Slettebø og Seim 2001). Dette har medført at brukerperspektivet i barnevernet og i barnevernforskningen har fått større legitimitet (…) De aller fleste problemene og vanskene mennesker møter i livet, forutsetter samarbeid og aktiv deltakelse for å kunne takles. Brukernes egne erfaringer er nødvendige både i planlegging av tiltak og i tilrettelegg-ing av hjelpetilbud for den enkelte (…) Flere brukerundersøkelser understreker at brukerne selv er eksperter i sine egne liv og deres kunnskaper og erfaringer må telle på lik linje med annen kunnskap når hjelpetiltak skal tilbys og beslutninger fattes (Vindegg nr. 3/2003 s. 44,47). Aktøren i dette sitatet er sosionom og redaktør for tidsskriftet Norges Barnevern.

I dette tekstutdraget løftes medvirkningsprosesser frem som både ønskelig og nødvendig i barnevernet. Brukernes egne erfaringer konstrueres som viktig kunnskap, en kunnskap som profesjonelle er avhengig av for å planlegge, og tilrettelegge for tiltak. Det hevdes også i teksten at brukerperspektivet har fått større legitimitet i barnevernet generelt og i forskningen om barnevernet. Teksten markerer videre en diskursiv grense til tidligere praksis i barnevernet, og presenteres som et oppgjør med de paternalistiske tendensene hvor de profesjonelle har hatt ekspertrollen. Isteden vektlegges brukernes egne erfaringer. Med hjelp av Foucaults maktforståelse omformes hjelperens makt-utøvelse, og idealet blir å legge til rette på en slik måte at brukere i barnevernet inntar «riktige» produktive væremåter eller handlingsalternativer. Brukermedvirkning innebærer således ikke at maktutøvelsen opphører, men fremtrer i nye former, assosiert som en positiv og produktiv faktor fordi makten er knyttet til lyst både for den som utøver makten og for den som makten utøves overfor. Det neste sitatet fokuserer på brukernes plass i beslutningsprosessen:

Hva er barnet beste? Hvem har kompetanse til å gi en adekvat situasjonsbeskrivelse og foreskrive tiltak? Dersom man legger til grunn en normativ problemoppfatning av hva som er barnets beste strekker det ikke til med profesjonell kunnskap og lovanvisninger alene. For å finne svar på normative spørsmål må de berørte parter være med i beslut-ningsprosessen. Hver enkelt barnevernssak er spesiell og krever en konkret vurdering, hvor den profesjonelle kunnskapen fungerer som et bakteppe. Fra internasjonalt hold og fra flere forskere her i landet påpekes begrensninger ved profesjonell kunnskap og det argumenteres for at barnet og familien må få større innflytelse. En reell inkludering i be-slutningsprosessen innebærer at det skapes møteplasser hvor makt og ulikhet til en viss grad utjevnes. Slike møteplasser bør skapes i den enkelte sak men også ved at barnevernet går i dialog med ulike brukergrupper ved utforming av ulike tiltak (leder nr. 3/98).

Argumentene som benyttes i denne teksten, er at profesjonell kunnskap og lovtekster aleine, ikke er tilstrekkelig som beslutningsgrunnlag i barnevernssaker. Her pekes det på at barnet og familien også har kunnskaper som barnevernet må legge til grunn når tiltak skal iverksettes. Den profesjonelle kunnskapen bør i følge teksten fungere som en generell kunnskap om hva som kan tenkes være bra for barnet og familien, men suppleres med spesifikk kunnskap, for å sikre at det iverksettes tiltak som er tilpasset barnets behov. Det er barnet og familiens egne kunnskaper som skal bidra til å sikre barnets spesifikke behov. Imidlertid etterlyser teksten at det skapes møteplasser som bidrar til å utjevne maktforholdet mellom profesjonelle og brukere. Implisitt i en slik

uttalelse ligger det antydninger om at en reell brukerinnflytelse krever andre sam-arbeidsformer, enn hva som er vanlig i dagens praksis. Oppsummert finner vi i denne teksten en skepsis til de metodene barnevernet benytter, eller legger til grunn når be-slutninger tas om iverksettelse av tiltak. Gjennom idealer og forestillinger om hva som skal være den riktige kompetansen i møte med barn og foreldre, skaper og regulerer vi vår selvforståelse ved å innføre normer for hvordan vi skal tenke og handle. I samsvar med Foucaults tanker om styringsteknologier, formes og styres den faglige praksisen fram mot et bestemt ideal, som for eksempel ressurssterke barn og voksne som er i stand til å uttrykke egne meninger.

Et annet begrep som benyttes for å kaste lys over barnevernets verdigrunnlag i et medvirkningsperspektiv, er aktørbegrepet. Aktørperspektivet er et gammelt perspektiv som er hentet fra amerikanske sosiologi. I dette perspektivet betraktes menneske som sosiale individer som alltid vil forstå og forholde oss både til oss selv og andre gjennom våre handlinger. Menneske er derfor, uavhengig av livssituasjon, en aktør i eget liv (Cooley 1902, Mead 1934, Levin og Trost 1996). Sandbæk (2001) argumenter for at aktørbegrepet favner videre enn brukerbegrepet, og minner oss om at barn og foreldre i barnevernet også er selvstendige handlende individer i eget liv, og at kontakten med barnevernet eller velferdsstaten for øvrig, bare er en del av deres hverdag. Ved å benytte aktørbegrepet som tilnærming i barnevernssaker, argumenter hun for at de profe-sjonelle i større grad vil ta hensyn til familiens totale livssituasjon. I det neste sitatet fokuseres det på at aktørperspektivet kan ses som et ledd i et verdighetsprosjekt på vegne av dem som strever ekstra hardt med å mestre livet:

Aktørperspektivet er ikke bare aktuelt i forhold til forskning. Også i praksis er en opptatt av at både barn og foreldre bør tas på alvor som aktører. Vi vil at barn skal komme til orde med det som opptar dem, og vi vil at de voksnes egen forståelse av hvordan de strever for å mestre livet, skal møtes med interesse og respekt. Vi er også opptatt av å se etter ressurser og mestring, både hos barn og voksne (…) Hva er bakgrunnen for at aktørperspektivet nå blir løftet fram på denne måten? (…) Elisabeth Bache Hansen velger å forstå aktørper-spektivet i moderne sosialt arbeid som en metafor for noen viktige ambisjoner. Den ene ambisjonen er å redefinere det tradisjonelle forholdet mellom den profesjonelle som «eks-perten» og klienten som «passiv mottaker» (…) Den andre ambisjonen blir å argumentere for at maktforskjellen mellom posisjonene bør utjevnes. Det å velge et aktørperspektiv må derfor ses i sammenheng med det som i andre sammenhenger kalles myndiggjøring eller brukerorientering, som igjen innebærer et standpunkt om at en person har evne og

vilje til å handle i forhold til de målene og valgene vedkommende sjøl definerer (Ericsson nr. 2/2003 s. 11).(Aktøren i dette sitatet er cand.psychol, og professor ved Institutt for

kriminologi UiO).

I dette tekstutdraget argumenteres det for at aktørperspektivet bidrar til å redefinere det tradisjonelle forholdet mellom den profesjonelle som eksperten og klienten som passiv mottaker. Ved å fokusere på voksne og barns opplevelser, deres ressurser og mest-ring, blir det aktørenes presenterte fortolkninger og deres forståelsesmodeller som blir det sentrale. Den andre ambisjonen som presenteres i sitatet berører maktforholdet mellom den som yter hjelp og den som mottar hjelpen. Aktørperspektivet forutsetter at profesjonelle hjelpere er i stand til å møte barn og foreldres egne erfaringer med in-teresse og respekt, og ha tro på at de både har vilje og evne til å bidra med gode løs-ninger. Aktørperspektivets funksjon, slik det presenteres i teksten, belyser holdningene de profesjonelle har til sine klienter. Perspektivet relateres videre til myndiggjøring eller brukerorientering, hvor maktdimensjonen står sentralt.

Et tredje begrep som belyser medvirkningsaspektet handler nettopp om empowerment begrepet. Empowerment oversettes ofte som myndiggjøring eller bevisstgjøring, og be-skrives gjerne som prosesser som leder til økt innflytelse og handlekraft overfor forhold som har betydning og berører egen livssituasjon:

Vi kan støte på mange og ganske varierte beskrivelser på hva som best kan føre frem til dette målet, hva som skal kjennetegne en empowermentpreget praksis. Ved gjennomgang av en del litteratur om temaet, er det likevel noen elementer som går igjen. Skal økt inn-flytelse og handlekraft oppnås, er det sider ved klientens situasjon som må motvirkes og overvinnes. Dette krever at visse virkemidler tas i bruk, virkemidler som samtidig bygger opp under den overordnete myndiggjørende målsettingen. Disse virkemidlene gir i neste omgang føringer for hva som blir sosial- eller barnevernsarbeiderens oppgave og meto-diske bidrag i samarbeidet med klienten (Christiansen nr. 4/2003 s. 19). Aktøren i dette

sitatet er sosionom og cand. Polit. Ansatt ved Universitetet i Bergen.

Som teksten poengterer er det mange og varierte beskrivelser av empowerment be-grepet. Men denne teksten snakker om empowerment som mål, som noe som skal oppnås. Det som ønskes oppnås knyttes til forandringer i klientens livssituasjon, for-andringer som krever virkemidler som bygger opp under en myndiggjørende praksis. Denne forfatteren henviser til Freire (1999) når han skal gi en nærmere forklaring av

empowerment. Myndiggjøring eller bevisstgjøring sier Freire, handler om «opplæring til å oppfatte sosiale, politiske og økonomiske motsetningsforhold, og til å bekjempe de sider ved virkeligheten som skaper undertrykkelse» (Freire 1999 s.18). I Freires ståelse har myndiggjøring noe med makt å gjøre, og brukes i dag i forbindelse med for-skjellige grupperinger som befinner seg i en undertrykt posisjon. Han definerer undertrykkelse som enhver handling som hindrer mennesker i nå et rikere mennes-keverd. Et viktig poeng hos Freire er at de undertrykte også undertrykker seg selv, i det de blir oppslukt av den virkeligheten som undertrykker dem. Sosialarbeideren eller barnevernsarbeiderens rolle blir i følge teksten å jobbe i partnerskap med klientene, slik at de sammen kan identifisere og lokalisere hindringer, samt finne støtte for effektiv problemløsning (Payne 1991). Tilnærmingen å jobbe sammen kan forstås som at bruker og profesjonsutøver har et felles ansvar for å skape tillit og engasjement. I dette ligger et premiss om likeverdighet som kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. I følge Foucault og hans tanker om pastoralmakt er målet med etableringen av tillitsfulle relasjoner mellom brukere og profesjonsutøvere at brukere skal betro seg til den profe-sjonelle yrkesutøveren. Profesjonsutøveren beskrives i pastoralmakten som en positiv og omsorgsfull autoritet, og er en maktform som understreker brukerens avmakt, eller avhengighet av profesjonsutøveren. Med hjelp av pastoralmakt blir bruker gjort til gjen-stand for profesjonsutøverens omsorgsfulle, men målorienterte autoritet.

Nye ord – ny praksis?

Begreper som brukermedvirkning, aktørperspektiv og empowerment har fått et godt fotfeste i den norske velferdsstaten og det finnes argumenter som taler i retning av at disse begrepene oppfattes som hønørord, som blir benyttet for å sette kvalitetsstempel på serviceytende tjenester. Kritiske røster derimot argumenterer for at brukerorienterte tilnærminger, i likhet med andre teoretiske perspektiver i det barnevernfaglige arbeidet, krever refleksjon og analyse, for å forhindre uønskede effekter:

Det er imidlertid ikke vanskelig å se at endret ordbruk og nye betegnelser kan gi et skinn av brukerinnflytelse som ikke er reell. Under overskriften «brukermedvirkning» kan bar-nevernet- som andre etater fortsette sin tidligere praksis uendret. Nye ord gir ikke nød-vendigvis ny handling (…) For å kunne se barnet som den primære brukeren, må vi fjerne oss enda lenger bort fra forbrukerbegrepet (…) Barnet som bruker vil også kunne ønske tjenester som barnevernet med rette finner å ikke kunne imøtekomme. Brukerforståelsen må dermed gi plass for passivitet, motstand og uklare ønsker.Bruk av begreper kan fortelle omverden noe om hvordan vi ønsker å se på en gruppe.Og som tidligere sagt; Ord kan

også brukes for å legitimere og tildekke at meningene er de samme som de alltid har vært. Bare ordene er nye. Brukerbegrepet kan fungere som ny innpakning for gamme praksis, eller det kan gi en mulighet for nye perspektiver og en endret tenkning og praksis i bar-nevernet (Follesøe nr. 1/1998, s. 6, 7 og 10). Aktøren i dette sitatet er cand.polit med

ho-vedfag i pedagogikk.

I denne teksten reflekteres det rundt teksters tale, og hvordan ord og nye begreper kon-struerer mening og kunnskap. Gjennom ordene vi tar i bruk skapes virkeligheter, men ord og uttrykk er i følge Derrida (1967) aldri uskyldige. De har alle en historie som hefter ved dem, og brukerbegrepet er intet unntak, noe teksten også uttrykker. For-brukerrollen tatt fra varehandel lar i følge teksten seg vanskelig overføre til barnevernets arbeid. Teksten setter også spørsmålstegn rundt forståelsen av aktivitetsbegrepet, og understreker behovet for at brukerforståelsen også må romme behovet for passivitet og motstand, da barn som bruker på ene siden kan være for små til å velge, og på andre siden ikke være i stand til å vurdere valgenes konsekvenser. En kritisk tilnærming vil i følge teksten kunne bidra til at barneverntjenesten forhindrer å gjøre brukeren til en forbruker, samtidig som barn og unge betraktes som kvalifiserte diskusjonspartnere med meningsberettigelse, og gis posisjon som samarbeidspartnere. Ideologien i bruker-orienterte praksiser er i følge flere forskere ikke ny i barnevernet. Tilnærminger som aktiv lytting, kunne leve seg inn i hvordan andre opplever sin situasjon, vise respekt og anerkjenne andres opplevelse av egen situasjon er faglige tilnærminger som på ingen måte er innført i det praktiske barnevernsarbeidet med hjelp av brukerbegrepet. Likevel vil teoretiske perspektiver og de rammevilkårene faget utøves innenfor, ha avgjørende betydning for hvordan medvirkningsaspektet blir ivaretatt i det praktiske arbeidet (Føllesø 1998, Sandbæk 2001, Slettebø & Seim 2001). Noe neste sitat også fokuserer på:

(…) dersom man ønsker å tilrettelegge for brukermedvirkning for klientene, krever dette handlingsrom for den enkelte sosialarbeider utover det som ligger i de byråkratiske tra-disjoner og rutiner, samtidig som nødvendig støtte og oppfølging må sikres. Organisa-sjonens systemer for tilbakemelding og læring må understøtte dette og det samme gjelder hva som får oppmerksomhet og ”belønning» (…) Skal brukermedvirkning bli en realitet, må det bygges opp en tradisjon som understøtter en endret yrkesrolle. Opplæring og veiledning må ha elementer av refleksjon over kunnskap i handling (Molander 1993). Det er et behov for å bearbeide den erfaringskunnskapen som utvikles i organisasjonen og å bygge opp en kollektiv, erfaringsbasert kunnskapsbase som kan fungere som