Troverdighet og faglig kunnskap

Troverdighet og faglig kunnskap

Innledning

Troverdighet og faglig kunnskap er ikke nøytrale begreper i en barnevernfaglig kontekst. Det vil alltid gjøres valg, der noe velges ut som verdifullt og annet velges bort. De iden-tifiserte diskursene i dette kapitlet er å forstå som diskurser som har særlig betydning for utviklingen av barnevernets profesjonelle troverdighet og faglig legitimitet. Hensikten med dette analysekapitlet er å se nærmere på hvordan troverdighet og barnevernfaglig legitimitet konstrueres. Hvilken type kunnskap/ kompetanse argumenteres det for? Hvordan skapes kunnskapen om et barnevern med høy faglig legitimitet? Hvordan argumenteres det for hva som menes med gyldig eller anerkjent kunnskap i barnevernet? Hvilke aktører er aktive? Kapitlet består av to diskurser. I den første diskursen analyserer jeg troverdighet. Med hvilke argumenter skapes den barnevernfaglige troverdigheten? I den andre diskursen beskrives, analyseres og disku-teres ulike kunnskapssyn. Mer spesifikt berører analysene hvordan synet på kunnskap konstrueres i relasjon til hva som anerkjennes som god barnevernfaglig kvalitet, troverdighet og faglig legitimitet. Diskursene i dette kapitlet er som tidligere nevnt tett linket til diskursene i kap.5, da omtalen av barnevernets legitimitet er nært knyttet til konstruksjoner om kvalitative gode tjenester.

Troverdighetsdiskursen

Barnevernets troverdighet fremstår i mitt materiale som en viktig diskurs i debatten om et barnevern med høy faglig legitimitet. Dette avsnittet tematiserer og analyserer beskrivninger som kan knyttes til troverdighet som fenomen med hjelp av tre sentrale tegn: status, media og åpenhet. Barnevernet synes som tidligere nevnt å være en samfunnsinstitusjon preget av mange meninger om det faglige innholdet. Det snakkes for eksempel om barnevernet i det offentlige rom, i medier, i fagtidsskrifter, i lovtekster og i mellommenneskelige samtaler. I et diskursteoretisk perspektiv, vil måten vi snakker om barnevernet på utgjøre en praksis som bidrar til å konstituere barnevernets eks-istensvilkår i velferdsstaten. Med andre ord er det via de språklige representasjonene barnevernet får sin legitimitet. I NOU: 2000:12 kan vi lese at barnevernet i et fremtids-bilde må være et barnevern som er handlingsdyktig og troverdig. Litt lengere ut i samme

rapport synliggjøres en bekymring knyttet til barnevernets manglende tillit i befolk-ningen. Barnevernet beskrives som en organisasjon med behov for omfattende end-rings og fornyingsbehov, så vel organisatoriske som faglige.

I følge Grimen (2008) kan koblingen mellom profesjon og tillit være vanskelig å gripe, fordi det ikke foreligger en omforent definisjon av tillit som begrep. For å forstå hvordan profesjoner kan påvirke tillitsmønstre i samfunnet, mener Grimen det kan være fruktbart å ta utgangspunkt i hva tillit gjør i relasjoner mellom mennesker. Sentralt i det barnevernfaglige arbeidet står forholdet mellom de som yter, og de som mottar tjenester. Det er vanlig å mene at dette forholdet forutsetter eller bygges på tillit. Imidlertid vil det alltid være slik at relasjonene kjennetegnes av epistemisk asym-metri, hvilket innebærer at profesjonelle forvalter kunnskap som klienter mangler, men har behov for. Foucault (1987/2009) snakker om pastoralmakt som en disipliner-ende teknologi. Den pastorale makten utøves av profesjonene gjennom å tilby hjelp, veiledning og omsorg, og har som mål å tilrettelegge for at brukere av ulike tjenester i velferdsstaten skal fortelle eller betro seg til den profesjonelle yrkesutøveren. For det andre sier Grimen (2008) har profesjonelle yrkesutøvere portvaktfunksjoner, hvilket innebærer at de kontrollerer tilgangen til goder som klientene ikke har, men ønsker eller har behov for. Et tredje moment er at relasjonene mellom profesjonelle og klienter kan ha innslag av tvang, og for det fjerde, kan klienter befinne seg i situasjoner hvor de kan være svekket kognitivt og emosjonelt. Disse fire typene asymmetri gjør klienter ekstra sårbare, dels fordi de mangler exit-opsjonen, det vil si mulighet til å unnslippe, dels fordi de mangler voice-funksjonen, det vi si muligheten til å protestere. I slike situasjoner vil tvang til lojalitet, det vil si medgjørlighet være det eneste som gjenstår (ibid.).

Troverdighetsspørsmålet i barnevernet vil med utgangspunkt i ovenstående i stor grad være påvirket av hvordan profesjonsutøverne håndterer tillittsproblematikken. I tillegg vil arbeidet også være preget av den tilliten tjenesten får ovenfra, det vil si bevillinger fra statlige myndigheter. Den autorisasjonen som profesjoner får fra statlige tillitsgivere, kan forstås som en betinget tillit. Betinget tillit handler om å gi tillit med forbehold om, at den som får tilliten er i stand til å forvalte det ansvaret som følger med profe-sjonenes rolle i velferdsstaten. Sagt med litt andre ord, må profesjonene kunne bevise at den kunnskapen de gjør hevd på, er den spesialiserte kunnskapen samfunnet til en-hver tid har behov for. Barnevernet er som tidligere nevnt en av de profesjonene i Norge som får mest kritikk for sin yrkesutøvelse. Dels handler det om en form for ekstern

kritikk, der befolkningen stiller seg kritisk til myndighetsutøvelsen som utvises. Dels om en profesjonsintern debatt som linkes til hvordan den vitenskapelige kunnskapen bør og kan rettlede yrkesutøverne i barnevernet. I tillegg reises det også spørsmål ved profesjonsutdanningenes innhold og kvalitet (Molander og Terum 2008). La oss nå gå over til å se nærmere på tekster som problematiseres barnevernets troverdighet og legitimitet, for deretter å analysere hvilken kompetanse som etterspørres, og som hevdes å være den som kan bidra til å styrke tjenestens legitimitet.

Barnevernets status

Barnevernets troverdighet har over lenger tid vært et sentralt anliggende, nærmest i alle sammenhenger der barnevernet settes på dagsorden. Når troverdigheten diskuteres handler det i hovedsak om barnevernets samfunnsansvar, tillit og kompetanse. Men hvordan argumenterer ulike aktører for å forme og formidle et spesifikt bilde av barnevernets troverdighet? Barnevernets svake troverdighet diskuteres gjerne med ut-gangspunkt i ulike konstruksjoner om nødvendig kompetanse. I den første konstruk-sjonen knyttes barnevernets manglende troverdighet sammen med barnevernets interne kompetanse:

Barnevernlederen står ofte i den posisjon at hun eller han er ansvarlig for den faglige virk-somheten, men ikke har særlig stor myndighet og autonomi oppover i systemet, i forhold til neste ledd i hierarkiet (Christiansen nr. 1/95 s. 48). Aktøren i dette sitatet er sosionom

og forsker ved Barnevernets Utviklingssenter i Oslo.

Hva er det denne teksten egentlig beskriver? Jo, i denne teksten om status går det frem at barnevernets mangelfulle legitimitet kan knyttes sammen med barnevernlederens posisjon i det kommunale hierarkiet. Foucault (1999) skriver at et sentralt utesteng-ingsprinsipp er prosessene innenfor ulike institusjoner. I dette perspektivet er det noen som har fått posisjon eller mulighetsfelt til å vurdere hva som er sann og riktig kunn-skap. I følge Foucault vil bare de som anses kvalifiserte av de som «eier» diskursene få mulighet til å delta i diskusjonene. På denne måten vil kommuneadministrasjonen med sine regler og kunnskapskoder bidra til en praksis som er preget av streke skiller mellom de ulike forvaltningsnivåene, en praksis hvor det vil være vanskelig for barnevernleder å trenge inn.

I den andre konstruksjonen, knyttes barnevernets manglende troverdighet sammen med en negativ selvforståelse:

Skal barnevernet våge å gå ut aktivt for å påvirke publikums oppfatninger og holdninger, må barnevernet og den enkelte medarbeider ha tro på at de kan tilby aktuelle bruker-grupper et nyttig produkt (…) Når barnevernet gjennom sine handlinger slutter seg til de andres oppfatning av barnevernet som en farlig instans, bidrar en til å opprettholde denne frykten både hos andre faginstanser og hos enkeltklienter. En kan undre seg om ikke barnevernet er redd seg selv, og mangler troen på at en har et godt produkt å selge. Instanser som tror på seg selv og sine produkter vil normalt ikke selge det under andres firmanavn (…) En slik praksis synes underlig, og frarøver etter min mening barnevernet muligheten for å dokumentere det reelle omfang og innehold av sin virksomhet (Furevik nr. 4/94 s.34 og 35 ). Aktøren er spesialist i klinisk psykologi.

Barnevernet konstrueres i teksten som en passiv virksomhet uten tilfredsstillende kon-takt med publikum. Grunnen til tjenestens dårlige konkon-takt med publikum kobles sammen med virksomhetens manglende tro på det arbeidet de selv utfører. Sitatet artikulerer et kritisk blikk, og barnevernet fremstilles som en instans som har et uavklart forhold til egen virksomhet. Barnevernet fremstilles i teksten som yrkesutøvere som ikke har tillit til tjenestens kompetanse. Teksten argumenter for at barnevernet ikke vinner legitimitet ved å slutte seg til andres oppfatning av barnevernet som en farlig instans. Noe teksten indikerer at barnevernet gjør, da de ikke aktivt går inn for å påvirke publikums oppfatninger og holdninger. Som vi ser av sitatet benyttes ordet ”en” ved to tilfeller; (…) ”bidrar en til å opprettholde (…) ” og ”En kan undre seg om (…)”. Ved å utelate bruk av første og andre persons pronomen (som for eksempel ” jeg”, ”du”, ”vi”, ”dere”) fremstår uttalelsen som upersonlig, og har på samme måte en objektiv effekt. Objektiviteten understrekes videre ved at beskrivelsen av barnevernfaglig kunnskap blir omskrevet med begrepet produkter, som noe allment, som alle kan slutte seg til. Barnevernet fremstår i denne teksten som uprofesjonell og lite troverdig, og teksten forsterker på samme måte myten om barnevernets uklare rolle i velferdsstaten. Men i diskusjonene om barnevernets status forekommer også utsagn som antyder at dagens barnevern har høyere status enn tidligere undersøkelser viser:

Kompetanse er viktig i denne sammenheng – jeg tror det er nøkkelen til å heve status og omdømme i det kommunale barnevernet. Jeg tror ikke det er slik, som noen hevder, at mer kompetanse og akademisk skolering skulle gi mindre «hjertevarme» og nærhet til de en får med å gjøre (…) Som jeg sa er jeg optimistisk på barnevernets vegne. Jeg tror faktisk at barnevernet etter hvert har fått høyere status. Det er større oppmerksomhet omkring det og dermed større forståelse rettet mot kompleksiteten, kvalitets og

kompetanse-kravene, både som politisk tema og som arbeidsområde (…) Statsråden har et sterkt en-gasjement, han ønsker å gjøre barnevernet stadig bedre. (Kikkan Ustvedt Christiansen – intervju med Helen Bjørnøy, leder av Barnevernpanelet nr. 4/2011 s. 220-221). Aktøren

er sosionom og medarbeider i tidsskriftet Norges barnevern.

I denne teksten er det tre faktorer som løftes frem som bidrag til å heve status og omdømme i det kommunale barnevernet. For det første fokuseres det på yrkes-utøvernes kompetanse. Det gis ingen spesifiseringer av hva som menes med kom-petanse, men kompetansebegrepet benyttes til å skape optimisme, og en tro på at barnevernet vil kunne høyne sin troverdighet. Den andre faktoren knyttes i sitatet sammen med akademisk skolering. Akademisk utdanning løftes frem som en suksess-faktor, og antydningene om at «for mye» utdanning vil kunne svekke barnevernets status tilbakevises. Sitatet formidler også en tro på at barnevernets status henger sammen med politisk engasjement. Når barnevernets samfunnsmandat aktiviseres som politisk tema og som arbeidsområde, bidrar det i følge teksten til å høyne barnevernets status. De profesjonelle yrkesutøverne i barnevernet er som frontlinjebyråkreter eller bakkebyråkrater, iverksettere av offentlig politikk. Den norske velferdsstaten er som nevnt flere ganger en velferdsstat som utvikles på grunnlag av rettsstaten, basert på in-dividuelle rettigheter. Når barnevernet får politisk anerkjennelse medfører det at sentrale temaer som barnevernet er opptatt av kommer opp på den politiske dagsorden, og med det blir akseptert som offentlige problemer. I den offentlige debatten skjer normprøvingen i forhold til et bredere sett av premisser, enn i kollegiale organer. Barnevernets forhold til media og det offentlige rom, vil bli ytterligere analysert i det kommende avsnittet.

Barnevernets forhold til media

I dette avsnittet skal vi analysere tekster som antyder at barnevernets svake troverdighet må ses i sammenheng med at de profesjonelle yrkesutøverne ikke har kompetanse til å håndtere media oppslag som rammer tjenesten. Fordi mediene fungerer som kritiske samarbeidspartnere eller kanalvoktere, vil barnevernet med utgangspunkt i sitt samfunnsmandat være en attraktiv tjeneste for mediene å bevokte. Gjennom kanalvokterposisjonen har mediene posisjon til å styre både spørsmål og saker befolk-ningen skal være opptatt av. Denne form for styring skjer gjennom medienes utvalg av saker eller emner som gjøres tilgjengelige for publikum. Med andre ord har mediene en stor makt til å være med på å styre faglige prosesser. Overført til barnevernet vil me-diene gjennom måten de skriver om barnevernet på, være med på å styrke eller svekke

barnevernets omdømme i befolkningen. Hva gjelder medias rolle, eller rettere sagt barneverntjenestens vurdering av medias definisjonsmakt, kan vi i diskusjonene de seinere årene finne en uoverensstemmelse mellom barneverntjenesten, det politiske systemet og media. Det utvalgte sitatet problematiserer pressens rolle og forholdet mel-lom foreldre og barns rettssikkerhet:

Pressen ser det, naturlig nok, som sin oppgave å bistå det utsatte enkeltindivid overfor samfunnets maktapparat. I barnevernet dreier det seg alltid om to parters rettssikkerhet, foreldrenes og barnet (…) Uansett hvor mye og hvor god informasjon barnevernet gir om sin virksomhet der de støtter barn i deres hjem og foreldre som strever med å klare oppgaven som oppdragere, vil striden om tvangsinngrep likevel stå i debatten om barnevernet (…) Journalistene ser seg åpenbart ikke som bidragsytere til saklighet og in-formasjon. Pressen opptrer ensidig som part i sakene, og som aktør på foreldrenes vegne. Spørsmålet om barnets rett er totalt fraværende (leder nr. 4/2003).

Ivaretakelse av rettssikkerhet knyttes i sitatet til ivaretakelse av foreldres rettigheter. Pressen løftes frem som en arena hvor hovedansvaret handler om å beskytte og bistå foreldrene i kampen mot barnevernets rett og plikt til å iverksette tvangsvedtak. I følge teksten anser pressen det som sin oppgave å bidra til at foreldrene beholder omsorgen for sine barn, i hvert fall så lenge som mulig. Omsorgsdebatten i det offentlige rom reduseres i følge teksten til å gjelde tvangsinngrepene, og i liten grad situasjoner hvor barnevernet er inne med forebyggende hjelpetiltak. På denne måten konstrueres barnevernet i pressen som noe farlig, som foreldre må få hjelp til å beskytte seg mot. Barnets rettsikkerhet derimot, ivaretas ikke av pressen slik det uttrykkes i sitatet. Press-ens rolle beskrives som en Press-ensidig ivaretakelse av de voksne, og kampen og argumenta-sjonen om hva som er barnets beste fremstår i tråd med det biologiske prinsipp som rettsprinsipp. På denne måten fremstilles pressens bidrag som unyansert og lite saklig. Pressens rolle er også tema i det kommende sitatet:

En 15 år gammel jente som barnevernet hadde omsorgen for døde under tragiske om-stendigheter i sommer. Saken fikk stor mediedekning, og utløste flere debatter som det er verdt å reflektere over (…) Vi er enig med statsråden i at det er krise når et barn som barnevernet har omsorg for mister livet. Men det er god grunn til å spørre hvorfor en slik sak får store deler av pressen og politikere i opposisjon til å proklamere at hele det norske barnevernet er i krise (…) Laila Dåvøy fikk det til å høres ut som om det var forsinkelsene i ansettelse av ny direktør i Bufdir som forårsaket det tragiske dødsfallet. Om det er

poli-tikere i opposisjon eller journalistene som klarer å koke sammen slike konsekvensrekker, kan av og til være uklart (…) Tilsvarende oppslag hadde NRK ansvar for en tid etterpå, da de på syltynt grunnlag forsøkte å få opposisjonspolitikere i harnisk over at det er mulig å bli millionær på å være fosterforeldre (…) Spørsmålet vi stiller oss er selvsagt hva nalistene kan få til når det er noe de vil ha fram. Vi har selv gjentatte erfaringer med jour-nalister som ringer opp og har bestemt seg for hvilket svar de vil ha i en sak de er opptatt av å belyse (…) Dette er synd, for vi vet hvor viktig mediene kan være for å få frem sider ved barnevernet som ikke fungerer. Med en balansert vinkling, solid journalistikk og et bredt kildemateriale kan mediene gi bidrag til en vanskelig barnevernsdebatt (Leder nr. 3/2010).

I dette tekstutdraget finner vi en tydelig ambivalens til mediedekningen av barnevernet. På ene siden fremstilles mediene som nødvendige kanalvoktere, da saklige og nyanserte offentlige debatter bidrar til at barnevernet får nødvendig status og prioritet. På andre siden uttrykkes det som en belastning for barnevernet når pressen løfter frem enkeltsaker, og generaliserer forholdet knyttet til den enkelte sak, slik at hele det norske barnevernet fremstilles som en tjeneste i krise. Sitatet indikerer også at ambivalensen gjelder så vel politikeres utspill som pressens rolle. Det uttrykkes en usikkerhet rundt hvorvidt det er pressen som har formet innholdet slik at politikere rammes, eller om opposisjonspolitikere selv har hatt en egen interesse av å bidra til å sette barnevernet i et dårlig lys. Politikeres innspill eller kommentarer av vanskelige barnevernssaker i media er ingen nyhet. På lederplass i nr. 4/2002 henvises det til et oppslag i Finnmark som utløste mange reaksjoner. I dette avisoppslaget kritiseres barnevernet av en lokal-politiker som mener at barnevernet unnlot å komme med saklig informasjon om saks-gangen og ansvarsforholdet i en konkret barnevernssak. Utspillet gikk heller ikke den gangen upåaktet hen:

Vi kan ikke leve med at ansvarlige politikere som sitter i regjering, på Storting eller i kom-munen kaster seg på populistiske utsagn og krever en generell granskning av metodene i barnevernet på grunnlag av et medieoppslag. Vi bør og skal ha offentlig debatt om et felt som er så verdibasert som barnevernet, men vi kan ikke behandle enkeltsaker i mediene (leder nr. 4/2002).

I dette sitatet konstrueres politikere som uforutsigbare aktører som ukritisk kaster seg på populistiske utsagn. Det uttrykkes videre en kritisk holdning til politikeres soloutspill og krisemaksimering i vanskelig barnevernssaker. Det påpekes at barnevernets faglige

tilnærminger og forvaltning av samfunnsmandatet for øvrig, ikke kan diskuteres med utgangspunkt i enkeltsaker. Indirekte signaliserer teksten at barnevernet er lite tjent med «bøllejournalistikk», og at denne type medieoppslag fører barnevernet ut i vans-kelige situasjoner. Teksten fremholder at den offentlige debatten i større grad må dreie seg om barnevernets samfunnsrolle. Med utgangspunkt i profesjoners krav på juris-diksjon, må det stilles krav til legitimering og tillitsskapende prosesser (Abott 1988, Freidsson 2001). For profesjonene fungerer offentlighet som en diskursiv arena, og ikke minst som en diskursiv testing av profesjonenes skjønnsutøvelse (Abbott 1988, Freids-son 2001, Eriksen og Molander 2008). Barnevernets manglende medvirkning til faglige diskusjoner i det offentlige rom, har vært kritisert av mange. Noen aktører mener at barnevernet i alt for stor grad skjuler seg bak taushetspliktsbestemmelser, og av samme grunn unnlater å medvirke til verdimessige diskusjoner om og i barnevernet. I det neste avsnittet skal vi analysere tekster som knytter spørsmålene om troverdighet sammen med nettopp barnevernets praktisering av åpenhet.

Et åpnere barnevern

Balansegangen mellom hensynet til enkeltindividet og hensynet til krav om deltakelse i den offentlige debatten, synes å være noe som har preget arbeidet i barnevernet over lang tid. Flere aktører, både innad i barnevernet og samarbeidene instanser har gjentatte ganger kritisert barnevernet fra å flykte fra det faktum at vi lever i et mediesamfunn. Det påpekes i denne debatten at informasjon er nødvendig for å hjelpe befolkningen til å kunne gjøre seg opp en mening om barnevernets arbeid. Videre at debatten i det offentlige rom er en av demokratiets spilleregler. I tiden etter innføringer av den nye barnevernloven i 1993, har barnevernet vært igjennom flere evalueringer, der samtlige har konkludert med at barnevernet må vise større åpenhet, og legitimere det arbeidet de driver med. La oss nå se nærmere på tekster som behandler spørsmålene om åpenhet i barnevernet:

Kostbare departementale handlingsplaner og utviklingsprogrammer er åpenbart ikke tilstrekkelig til å gi barnevernet troverdighet og legitimitet (…) God informasjon kan selv-sagt ikke gi et troverdig barnevern hvis kvaliteten på tjenesten er dårlig. Etter vår oppfat-ning har det imidlertid foregått en kvalitetsforbedring de siste årene. Og da er det et paradoks at troverdigheten er redusert. Vi vil derfor støtte barneombudets forslag om opprettelse av Barnevernets Informasjonssenter. Gjennom systematisk arbeid kan det avdekkes hvordan informasjon kan brukes på en målrettet måte for å bidra til økt troverdighet og legitimitet for barnevernet (leder nr. 4/93).

I dette sitatet konstateres at departementets massive og kostbare initiativ, ikke har gitt forventet effekt. Handlingsplaner og utviklingsprogrammer har i følge teksten åpenbart ikke bidratt til å styrke barnevernets troverdighet og legitimitet, snarere tvert om. På ene siden gir adjektivet åpenbart en retorisk kraft fordi det kan settes i sammenheng med noe aller ser, forstår eller mener. Det er ingen grunn til å sette