Sverige

Som Finland har Sverige et krav i loven om at barn i skolen skal ha gratis mat. Det heter i loven (Skollag), § 10 (i kapitlet som omhandler grunnskolen og tilsvarende for de øvrige skoleslag):

«Eleverna ska utan kostnad ha tillgång till böcker och andra lärverktyg som behövs för en tidsenlig utbildning samt erbjudas näringsriktiga skolmål-tider.»

Det har i de senere år vært jobbet med å få skolemåltidene nærmere spe-sifisert, med krav til når maten skal inntas og kvalitet, men dette har ikke funnet sin plass i lovverket.

Den svenske ordningen har en lang historie. I budsjettåret 1937/38 gikk staten inn med støtte til skolemattiltak. Denne støtten økte framover til 1954/55 for deretter å reduseres fram mot 1966. Fra 1996 var det kommu-nenes ansvar å finansiere skolemat. I 1997 ble det lovfestet at alle elever i den svenske grunnskolen skulle ha rett til gratis skolemat. Kostnadene for

Fordi det ikke er nærmere lovbestemmelser om skolematen, ble det ut-arbeidet egne retningslinjer for den. Høsten 2005 fikk Livsmedelsverket et oppdrag fra regjeringen om å utarbeide retningslinjer for måltid i både førskole, skole og gymnas (Livsmedelsverket 2007:2). Utover kravet i loven om gratis næringsriktig mat (når det gjelder skolen), er det disse retnings-linjene kommunene (skoleeiere og barnehageeiere) må forholde seg til.

Retningslinjene retter seg til alle aktørene lokalt som har noe med mat i skole og førskole (barnehage) å gjøre. Det vises til EU-regelverket og at kommunene gjennom det må tildele ansvaret for maten i skolen til en kommunal nemd som har det overordnete ansvaret for matordningene. Retningslinjene beskriver hva de enkelte aktørene, fra nemden og kom-munal kostsjef til rektor, lærere og institusjonskjøkkenet, bør gjøre. Det er også anbefalinger for hva kantine på skolen bør og ikke bør selge, og det er anbefalinger omkring innholdet i maten, hvordan den bør serveres, når og hvor ofte. Retningslinjene har et tydelig fokus på det ernæringsmessige og helsemessige med maten. De avsnitt som omhandler lærernes rolle, retter seg i første rekke mot betydningen læreren har for å informere og motivere til et riktig kosthold.

De svenske retningslinjene er langt mer omfattende enn de finske, men har samtidig mye mer preg av å være anbefalinger enn tydelige retnings-linjer. Sammenligner vi de finske og svenske retningslinjene, ser vi også klare forskjeller. De finske retningslinjene har krav til et eget styre på den enkelte skolen for skolemat, med medvirkning av alle parter. Et slikt krav finnes ikke i Sverige. De finske lærerne har også tildelt oppgaver ved sko-lematen (noe de ikke har i Sverige), og de skal i tillegg ikke bare bidra til sunt kosthold, men til sosial omgang og en god matkultur. De finske ret-ningslinjene inneholder krav på flere områder enn de svenske.

Det har vært gjort evalueringer av de svenske retningslinjene (Konde og Härd 2009). Data om kjennskap til og bruken av retningslinjene var hentet inn fra henholdsvis kostansvarlig i kommunene og rektorer i sko-lene. Den avdekket at hos kostansvarlige var retningslinjene godt kjent, mens det blant rektorer var heller begrenset kjennskap til dem. Rådene følges derfor i begrenset grad i skolene. Men praksis er på noen områder likevel i tråd med rådene. 92 % av skolene selger ikke sukkerholdig drikke og 83 % har etablert matråd. På andre områder er den ikke i tråd med anbefalingene: Kun halvparten av skolene har bare vann eller lettmelk

som drikke til lunsj, kun 33 % av skolene tilbyr to alternative retter til lunsj og kun 19 % velger alltid sesongtilpasset og nærprodusert mat.

Hörnell med flere har gjort en gjennomgang av den kunnskapen som finnes om mat i den svenske skolen. I en artikkel fra 2009 viser de til tall som peker på at ikke alle elever benytter seg av lunsjtilbudet i skolen (Hörnell m. fl. 2009). Tallgrunnlaget er noe usikkert og det savnes tall for hele landet, men for ungdomsskolene spiser i hvert fall over 80 % av bar-na skolematen. Hörnell med flere kan videre vise til at det er sosio-økonomiske forskjeller i forhold til hvem som benytter seg av tilbudet. Barn av høytutdannede kvinner, barn med svensk bakgrunn og gutter spiser oftere lunsj og er oftere i matsalen enn barn av lavutdannede kvin-ner, barn med utenlandsk bakgrunn og jenter.

Hörnell med flere viser også til undersøkelser om innholdet i maten som barn spiser gjennom en hel dag, som viser at 25 % av det totale ener-giinnholdet til svenske barn i 2. og 5. klasse kommer fra søtsaker, bakverk og sukkerholdig drikke, og at bare 10–15 % av barna kommer opp i det anbefalte inntaket av frukt og grønt.

Hörnell med flere fant i sin gjennomgang av kunnskapen om den svenske skolematen bare ett studium som så på kvaliteten til maten som ble servert i skolen. Dette studiet vise til at det var stor forskjell på hva matsedlene (beskrivelse av matens innhold) sa og det faktiske innholdet i maten. Forskjellen skyldtes en utstrakt bruk av halvfabrikata, som inne-holdt en rekke andre stoffer enn det primære råstoffet.

Hörnell med flere har også hentet fram tall på kostnader ved skolema-tordninger. I 2006 var middelkostnaden for måltider 4.350 Skr pr. elev pr. år. Dette utgjør 24 Skr pr. dag. Kostnaden inkluderer både kostnader til matvarer, personal, transport og andre kostnader forbundet med matser-veringen. Matvarekostnaden er beregnet til 9 kr. pr. dag, men det er stor spredning mellom skolene på denne kostnaden.

Hörnell med flere konkluderer med at det finnes forskningsmessig støtte i Sverige for at skolematen bidrar til sosial utjevning hva angår næ-ringsinntak (Hörnell m. fl. 2009), men viser her bare til én undersøkelse gjort av Livsmedelverket i 2004. Dette utsagnet står i kontrast til de tall som er hentet inn om bespisning som viser sosio-økonomiske forskjeller mellom hvem som benytter seg av maten.

as-at alle oppfas-atter mas-aten som god eller riktig, selv om den tilfredsstiller både estetiske og ernæringsmessige krav. Gjennom et etnografisk orien-tert studium med rundt 200 informanter, konstaorien-terte de at det svenske skolemåltidet i noen kretser ble oppfattet som annenrangs, både når det gjaldt betjeningen av måltidet, bespisningsstedene og i noen grad også maten. Systemet ble sett på som å være en del av den svenske velferdssta-ten. Det var stor støtte til det at det ble gitt gratis mat, men maten og rammene rundt tilfredsstilte ikke for alle de verdier man mente et måltid burde ha (Persson Osowski m. fl. 2010).

5.3.1 Oppsummering: Svenske matordninger i skole og

barnehage, Kunnskapsstatus

Matordningene i svenske skoler er lovforankret, som de finske. Men ma-ten i svenske skoler er ikke i like stor grad regulert fra sentralt hold. Det virker også på oss, uten at vi har sett noen direkte sammenligninger, som at det både er større variasjon mellom de svenske skolene enn de finske og at det finske tilbudet på et gjennomsnittlig nivå holder høyere kvalitet. Heller ikke fra Sverige har vi funnet kunnskap som sier noe om effekten på læring og helse av ordningen.

Den kunnskapen som er frambrakt om den svenske ordningen viser mye av de samme utfordringer som vi har sett i Finland: Ikke alle benytter seg av tilbudet, mange tar til seg annen type mat enn den som tilbys i sko-len og bruken av matordninger er sosio-økonomisk betinget. Kun et fåtall av elevene inntar daglig det anbefalte nivået av frukt og grønt.