Jeg sa jo aldri ifra om problemene, jeg prøvde heller å skjule det
2.5 FELLES OPPSUMMERING PÅ TVERS AV ISLAND, FÆRØYENE OG NORGE Dette kapitlet har presentert dataanalyser fra til sammen 22 intervju gjennomført med unge
2.5 FELLES OPPSUMMERING PÅ TVERS AV ISLAND, FÆRØYENE OG NORGE
Dette kapitlet har presentert dataanalyser fra til sammen 22 intervju gjennomført med unge mellom 17‐28 år på Island, Færøyene og Norge i 2014 og 2015. Disse unge ble valgt ut på bakgrunn av det de har felles: De erfarer å ha psykiske helseproblemer, de har falt ut av, eller har aldri startet på, videregående utdanning og de har svake eller ingen tilknytninger til arbeidslivet. 14 av de 22 unge har foreldre som skilte lag i løpet av deres oppvekst. Tre av kvinnene har fått barn i ung alder. 14 bor fortsatt hjemme (inkl. hos far eller bestemor), mens de som bor for seg selv sliter med anstrengt økonomi og boligforhold preget av midlertidighet (leie) og ofte lav standard og trangboddhet. 11 av dem har vært utsatt for systematisk mobbing gjennom store deler av grunnskolen, flere har også vært fysisk gjentagende voldsutsatt og utsatt for seksuelle overgrep. Halvparten beskriver en oppvekst uten nære jevnalder‐ relasjoner.
Hvordan de beskrev forholdet til foreldrene varierer, men mors betydning er den som ble mest tematisert, gjennom hennes omsorg og oppfølging. Fedrene er mer fraværende i fortellingene. Av psykiske helseproblemer beskrives depresjon, angst‐ særlig sosial angst, selvmordstanker, søvnproblemer, spiseforstyrrelser og selvskading. Kun to av de 22 tematiserer ikke sin psykiske helsesituasjon direkte, men omtaler seg som urolig og umoden (ung mann) og som bekymret og redd (ung kvinne). Flere av dem er eller har vært til behandling i Barne‐ og ungdomspsykiatrien. Rus blir av noen beskrevet som en form for selvmedisinering.
Et annet fellestrekk ved disse unge sine fortellinger er at barndom og oppvekst på ulike måter har vært vanskelig, og dette preger dem, på ulike måter den dag i dag. Gjennom data om både fortid, nåtid og framtidstanker, har vi ønsket å fange og studere nærmere sammenhengene i disse forholdene.
Det som er slående, og som vi også har sett i en liknende studie tidligere (Anvik og Gustavsen 2012), er at når de unge skal snakke om barndom og oppvekst, er det sterke historier som bringes fram. Alle de unge på Island, Færøyene og i Norge beskriver på ulike måter vanskelige opplevelser fra barndom og oppvekst. I beskrivelsene fra barndom og oppvekst er det særlig fortellinger om vanskelige familieforhold‐ særlig knyttet til skilsmisseforeldre, flytting, mobbing, ensomhet, overgrep og lære/konsentrasjonsvansker som løftes fram av de unge. Det er få voksne som har sett dem, tatt ansvar og hjulpet dem. Mange har hatt svake og få nære rundt seg som de har hatt tillit og tiltro til å kunne betro seg til, mens andre er tett knyttet til familien sin, men våger samtidig ikke åpne seg overfor dem. Flere brakte også opp skam og skyldfølelse som et hinder for å dele det vanskelige med andre. Det er skammelig å slite og ikke fikse livet, foreldrene har nok belastning fra før, og hva når de ikke klarer å stå i løpet, selv om NAV, skole og kommunen er tungt inne på tilbudssiden?
Det er kun to av de 22 unge som i denne nordiske studien som har fullført videregående opplæring. Årsaken til ikke å begynne eller hoppe av blir forklart litt ulikt: feilvalg, manglende skolemotivasjon, høyt fravær og kunnskapshull fra grunnskolen, men først og fremst handler det om psykisk sykdom. Med de ulike påkjenningene fra barndom og oppvekst de har med seg fra grunnskolen, viser det seg ofte vanskelig å klare å stå i et videregående utdanningsløp og en ordinær arbeidssituasjon. De dropper ofte ut av videregående etter at fraværet har begynt å hope seg opp. For mange av dem startet fraværet allerede på grunnskolen, da problemene deres oppstod.
Vi finner også beskrivelser av enkeltvoksne som har sett dem når de sliter. Det er flere eksempler på lærere i videregående skole som har skjønt at de sliter, og som har tatt grep og tilrettelagt for at de skulle klare og å orke å møte på skolen og nå opplæringsmålene. Dette understreker betydningen av å bli fanget opp, og ikke minst, ikke bli gitt opp, særlig når det butter i mot og den unge selv har mistet håpet. Mange av de unge deltar i større eller mindre grad i ulike aktiviseringstiltak/arbeidspraksiser i regi av arbeidskontor, sosialkontor og NAV. Noen unge ga uttrykk for at tiltaket var meningsløst, men samtidig mente alle det var godt å ha et alternativ til bare å sitte hjemme. I den sammenheng er det flere forhold som ses som viktighet: å få tilbudet tilpasset etter livssituasjonen og dagsformen, ha forståelsesfulle arbeidsgivere og kollegaer, ha godt arbeidsmiljø og meningsfulle oppgaver. Hverdagen for disse er ofte beskrevet som mer meningsfull og aktiv enn hverdagen slik den ble beskrevet av de som bare er hjemme. Noen av disse «hjemmesitterne» forsøker likevel å skape struktur og rutine i hverdagen, med tanke på søvn, måltider og husarbeid. Andre, som de er inne i psykisk tøffe perioder, sliter med bare å komme gjennom dagen. De har passive hverdagsliv hvor søvnen er en utfordring, mat er vanskelig, sosial kontakt unngås og tiden er en fiende.
Hvordan de tenker om framtiden varierer. Noen er ved godt mot, syns det er godt å ha en plan og et mål om utdanning, arbeid og selvstendige voksenliv, mens andre har «framtidsangst» og syns framtiden er skummel og fæl å tenke på. Disse føler seg slitne av den håpløse situasjonen de befinner seg i. For de fleste av de unge er livet satt på vent og framtiden er utenfor deres horisont. Det er åpenbart at jo lenger de har blitt gående og stående i vanskelige situasjoner, jo mer håpløst syns det selv det ser ut. I tidligere intervju med unge som har falt ut av skole ser vi at for mange av de unge som har fått livet satt på vent, er framtiden skummel og vanskelig både å forholde seg til og snakke om (Anvik og Gustavsen 2012; Trana et al. 2009).
Alle ønsker seg et bedre liv, men da må hjelpen og omstendighetene rundt trekke i samme retning for å komme dit. Funnene fra intervjuene med de unge viser at de trenger en voksen,
noen som fanger opp hvordan de har det, og som hjelper dem med utgangspunkt i den
livssituasjonen de befinner seg i, og som ikke gir dem opp. De trenger at hele deres situasjon ses i sammenheng. I dette inngår både helsehjelp, utdanning, arbeidslivskvalifisering, økonomi, bolig, sosiale nettverk.