Jeg sa jo aldri ifra om problemene, jeg prøvde heller å skjule det
OPPSUMMERING NORGE
Eksempel 19
En fra BUP har fast en kontordag i uka på videregående. Denne fagpersonen sitter da sammen med elevtjenesten. Personen fra BUP som er i skolen er ikke behandler, men driver oppfølging på skolen. Ordningen er finansiert av sykehuset og er begrenset til oppfølging av elever som allerede er i BUP‐systemet. Det er ikke åpnet for at personen fra BUP kan hjelpe andre elever. Et av målene med tilstedeværelsen ute i skolen er å sikre bedre informasjonsflyt mellom skolene og sykehuset: «Noen går her til utredning, og så ser vi at her trenger de [unge] hjelp til skolen og så går jeg inn i de sakene. Noen er her fordi at de har spesifikke ting de sliter med, og så kan jeg også jobbe med de tingene som er vanskelige på skolen. Vi kan trene på å gå i kantinen, vi kan trene på å være på de arenaene som er vanskelige. Hvis det er det ungdommen ønsker. Altså det blir jo litt mer sånn tilrettelagt for dem, hva det er de trenger» . OPPSUMMERING NORGE Både skole‐ og helsesektoren og NAV uttrykker bekymring over at mange unge ikke klarer å fullføre videregående opplæring eller stå i arbeidslivet på grunn av psykiske helseproblemer. Sammenliknet med de to andre landene i denne rapporten har Norge et langt mer utbygd oppfølgingssystem gjennom oppfølgingstjenesten og skolehelsetjenesten. Vi ser i datamaterialet at enkelte oppfølgingskoordinatorer fungerer som en koordinerende enhet mellom skole, skolehelsetjeneste og NAV. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at både oppfølgingstjenesten og NAV veileder unge med bruk av de samme virkemidlene. Blant annet er arbeidspraksis og opplæringsverksted et eksempel på to tiltak som tilbys av ulike aktører, men som er koordinert. Det fungerer likevel ikke like godt ved alle skolene. For elevtjenesten blir samlokalisering trukket fram som en faktor for å skape naturlige samarbeid mellom de ulike instansene som er lokalisert på skolen.
Også i det norske materialet blir fraværsoppfølgning trukket fram som et område det fokuseres på, selv om det er noen forskjeller mellom skolene. Ved en av skolene som vi har besøkt legges det også stor vekt på overgangsarbeid. Særlig har de lagt vekt på å veilede elever i overgangen mellom grunn‐ og videregående skole.
Den største forskjellen mellom Norge og de to andre landene er hvordan sosial‐ og velferdsfeltet blir ivaretatt og er organisert. Mens dette er et eget tjenesteområde i de to øystatene, ligger de under NAV i Norge. Det er et markert trekk at sosialfaglige spørsmål er mindre til stede i de norske intervjuene enn i de fra Island og Færøyene. Hvilke konsekvenser dette har for tjenestetilbudet har vi ikke gode nok data til å diskutere.
Særlig i den norske distriktskommunen blir avstanden til barne‐ og ungdomspsykiatrisk kompetanse problematisert, både i forhold til ungdommene og de lokale tjenestene. Som i de to andre landene snakkes det om lange avstander og tidkrevende å motta tjenester fra BUP. Det er også vanskelig å få spesialister/kvalifisert arbeidskraft til distriktene. Men likevel bidrar skolehelsetjenesten i videregående og satsningen på kommunepsykologer til at unge kan motta psykisk helsehjelp nært sin hverdag. Også i Norge viser intervjuene at det oppleves som krevende å få til godt samarbeid mellom helsetjenesten og de øvrige aktørene.
3.5 SAMMENFATTENDE OPPSUMMERING FRA DE TRE NORDISKE LANDENE
Både på Island, Færøyene og i Norge er det et politisk ønske og en forventning i samfunnet om at unge skal fortsette i videregående opplæring etter at de har avsluttet grunnskolen. I alle landene er det en bekymring over at for mange unge velger gymnasiale utdannelser/studiespesialisering som kvalifiserer til høyere utdanning, og at for få velger yrkesfag. Bekymringen er knyttet både til behovene for kompetanse i samfunnene og til hensynet til den enkelte. I forbindelse med den økonomiske krisen ble det på Færøyene og Island et økt fokus på unge og deres frafall fra videregående opplæring og deltakelse i arbeidslivet. I begge landene ble det satt i verk ulike tiltak for å forhindre at ungdom falt ut av arbeidslivet. Det fremkommer tydeligere på Island enn på Færøyene at dette arbeidet og fokuset har vedvart også i årene etter krisen.Alle de tre landene driver en eller annen form for fraværsregistrering i videregående opplæring. Det er imidlertid slående hvor mye det opp til den enkelte skole hvordan dette gjøres og hvordan elever med fravær følges opp. I ingen av landene fremkommer det at det er felles prosedyrer på tvers av skolene. Et annet fellestrekk er at skolene også etterlyser flere ressurser til å følge opp elever med fravær. På de skolene vi har besøkt på Island og Færøyene, er det skoleledelse/rådgivere som følger opp fraværet. Særlig rådgivere forteller om at de har ansvaret for å følge opp et stort antall elever og at det er krevende å gi alle den oppfølgingen som de mener at de har behov for. I Norge er det elevtjenesten, i samarbeid med kontaktlærer, som følger opp fravær. Selv om det er flere faglige ressurser knyttet til elevtjenestene, etterlyser også flere av disse, en økt satsning.
Når det gjelder andre forskjeller i tjenestenes organisering i de tre landene, er det to forskjeller det er verd å legge merke til. For det første var en av begrunnelsene for opprettelsen av NAV bedre samhandling mellom blant annet arbeid og sosial/velferd. Det vi ser i vårt materiale er imidlertid at sosialfaglige spørsmål er mindre tilstede i de norske intervjuene enn fra de to andre landene. For det andre gir intervjuene på Færøyene et bilde av at det er færre tjenester som er organisert eksplisitt overfor målgruppen. Når hjelpeapparatet på Færøyene beskriver tjenester mot gruppen, forteller de i større grad om tjenester rettet mot hele befolkningen og som målgruppen også mottar. Et eksempel er produksjonsskolen på Færøyene som retter seg mot alle arbeidsledige.
I alle landene erfarer de at psykisk uhelse er en årsak til frafall fra videregående opplæring. Det er også en felles bekymring for denne gruppen på tvers av velferdssektorene i de tre landene. Samtidig finner vi ikke i noen av landene at det er utviklet politikk eller tjenester på tvers av sektorene for å møte utfordringene som denne ungdomsgruppen har. I alle landene er hovedtendensen at arbeidskontorene ser på denne gruppen unge som arbeidsledig, sosialkontorene ser på gruppen som klient, skole som elev og helsevesenet som pasient. Vi har i kapitlet vist flere eksempler på samarbeid mellom to og tre tjenesteområder, men med visse unntak, er dette samarbeid som har oppstått lokalt mellom tjenesteutøvere. Det er færre eksempler på at myndigheter har tatt initiativ til samarbeid på tvers av tjenester. Et unntak er samarbeidet mellom arbeidsdirektoratet og sosialkontorene i Reykjavik (IS).
Når det gjelder hver enkelt tjeneste sin organisering overfor unge, er det først og fremst helsevesenet som skiller seg ut fra de øvrige tjenesteområdene. Særlig i distriktene etterlyses det en bedre utbygd førstelinjetjeneste innen psykiatri. Utfordringen flere steder er at det er lange avstander og begrenset kapasitet i det øvrige psykiske helsetilbudet, slik at mange unge får hjelp for sent og/eller blir tatt ut av sin hverdag for å motta denne typen hjelp. Intervjuene viser imidlertid at det er en endring på gang. Eksempelvis er det i Norge en satsning på kommunepsykologer, på Færøyene er de i ferd med å bygge ut distriktspsykiatriske sentre og på Island har videregående skoler begynt å ansette skolepsykologer. Det etterlyses økt tilgang til spesialistkompetanse, særlig innenfor barne‐ og ungdomspsykiatri, i alle områder hvor vi har gjort intervjuer.
Unge som har falt ut av videregående og som ikke er i arbeid, kan få hjelp enten av arbeidskontorene/a‐kassen/NAV hvis de har vært i arbeid, eller av sosialkontorene/NAV. I alle tre landene prøves det å praktiseres en form for aktivitetsplikt. Det innebærer at unge må delta på visse aktiviteter for å motta økonomisk støtte. Aktiviteter kan være deltakelse i kurs, oppmøte for aktivt å søke jobb eller deltakelse i produksjonsskoler eller lignende. Felles for flere av aktivitetene som tilbys er at de i begrenset grad er kvalifiserende for videre studier eller arbeid. Ved å delta på aktivitetene får de unge vist at de kan arbeide, men de kvalifiserer seg ikke for andre typer arbeid gjennom dette.
Kravet om aktivitetsplikt kan ses i sammenheng med at flere i hjelpeapparatet, på tvers av landene, er opptatt av at unge «gjør» noe, det vil si har noen aktiviteter som er med å strukturere hverdagene for de unge. Flere snakker om unge som snur døgnet når de bare går hjemme. Særlig er det flere som snakker om unge gutter som spiller pc‐spill hele natten. Det blir påpekt at det kan være mer krevende å komme tilbake til skole eller jobb, hvis den unge også må arbeide med å få en døgnrytme der de er våkne på dagen og sover om natten. Når det gjelder kjønn har informantene fra hjelpeapparatet ulike erfaringer vedrørende om det er kjønnsforskjeller knyttet til psykisk helse. Dette er både knyttet til hvordan psykisk helse kommer til uttrykk og til hvordan unge kvinner og unge menn gir uttrykk for psykiske helseplager. Vår erfaring er at det har vært vanskeligere å rekruttere unge menn, enn unge kvinner som informanter. Vi har imidlertid ikke tilstrekkelige data til å kunne si noe om hva som er årsaken til dette.