Fysiske funksjonsnedsettelser omfatter sansesvekkelser som syns- og/eller hørsels- hemming, i tillegg til redusert førlighet. De to førstnevnte vil ha størst betydning for evnen til å forebygge, oppdage eller varsle en brann, mens redusert førlighet vil ha størst betydning for evnen til å slokke et branntilløp og rømme bygningen.
Hørselshemmede
Hørselshemmede kan ha ekstra utfordringer i forbindelse med brann sammenlignet med befolkningen for øvrig. I tidligere forskning er følgende utfordringer knyttet til hørsels- hemming og brann identifisert:
Personen er avhengig av alarmer som gir annet signal enn lyd, da han/hun i mindre grad oppfatter signal fra røykvarsler enn befolkningen for øvrig [4].
Punktet nevnt over, og det at personen ikke hører støy fra brannen, kan også gi utslag i at personen kan ha vansker med å lokalisere brannen.
Alarmer må være plassert der personen kan registrere dem (for eksempel vibrerende alarmer plassert i sengen) [4].
Spesielt vil barn og eldre i mindre grad kunne oppfatte et høyfrekvent lydsignal fra røykvarsler [31].
Vansker med å kommunisere med for eksempel brannmannskap, personen er avhengig av tegnspråk eller å lese på leppene [4].
I forbindelse med å kartlegge utfordringer i forbindelse med brannsikkerhet hos
hørselshemmede personer, ble det gjennomført et fokusintervju med fire informanter fra rådgivningstjenesten for døve og døvblinde i en stor kommune [32]. Tema som ble omhandlet i intervjuet var hvilke tiltak som iverksettes mot hørselshemmede for å ivareta brannsikkerheten, hvordan hørselshemmede kan ta kontakt med brannvesen for å varsle om brann og hvordan hørselshemmede kan kommunisere med brannvesen på brannstedet. Hørselshemmede kan ha problemer med å høre alarmen fra en røykvarsler. I slike tilfeller kan man installere en audiodetektor som lytter til røykvarsleren. Ved en alarm vil audio- detektoren videreformidle signal til lysalarm og madrassvibrator. Madrassvibratoren skal vekke en døv person som sover i sengen. Personen vil ikke kunne varsles om han sover for eksempel på sofaen. Tidligere ble det også benyttet et armbånd som vibrerte ved alarm. Dette armbåndet kunne også kobles opp mot dørklokke og telefon. Informantenes inntrykk er imidlertid at slike armbånd brukes i mindre grad i dag enn tidligere.
Audiodetektoren formidles av Hjelpemiddelsentralen, men informantene peker på at det kan ta forholdsvis lang tid fra behovet for hjelpemiddelet meldes inn, til det blir installert hos bruker. Det er ikke uvanlig at dette tar mellom fem og sju måneder. I mellomtiden vil brukeren være uten noen form for tilpasset brannvarsling.
Når hørselshemmede skal varsle brannvesenet om brann, kan de være nødt til å benytte teksttelefon via Teksttelefontjenesten [33]. Teksttelefontjenesten leveres av Telenor, som videreformidler skriftlig kommunikasjon til tale, og tale til skrift. Det er et eget
nødnummer ved bruk av teksttelefon: 1412. Informantene peker på flere svakheter med denne løsningen. Erfaringer tilsier at det er vanskelig å formidle til brukerne hva nød er, noe som gjør at nummeret brukes til andre henvendelser enn hva den er ment som. En av informantene nevnte at å bestille akuttime hos fastlege gjerne ble tolket som en
nødsituasjon av enkelte brukere. Dette kan føre til at det kan være vanskelig å komme gjennom til Teksttelefontjenesten i en nødsituasjon. En annen svakhet ved ordningen, er at det er færre brukere av teksttelefon i dag enn det var tidligere. Mange hørselshemmede kommuniserer i dag ved hjelp av SMS og videotelefoni, og trenger følgelig ikke
teksttelefon. Dette gjør at det i realiteten er mange som ikke har mulighet til å varsle brannvesenet om brann.
En annen utfordring hørselshemmede kan ha i en brannsituasjon, er å kommunisere med brannvesen. Når brannvesenet ankommer brannstedet har de behov for informasjon om eventuelle personer som befinner i huset. Hvor mange er igjen i huset, og hvor befinner de seg? Informantene peker på at en enkel løsning på dette er at man kommuniserer skriftlig ved hjelp av notatblokk.
Informantene mener det finnes tekniske løsninger som kan hjelpe denne gruppen, men at det er problemer med systemet som skal kartlegge behov og formidle informasjon og hjelpemidler.
Sitat
"Systemet er mangelfullt, det er for tilfeldig hva som blir gjort" (Informant fra rådgivningstjenesten for døve og døvblinde i en stor kommune)
Synshemmede
Det er mange grader av synshemming. Redusert synsfelt (tunnelsyn), dårlig skarpsyn, dårlig mørkesyn og total blindhet er noen eksempler. Tidligere forskning har pekt på følgende utfordringer knyttet til synshemmede og brann:
Ukjente rømningsveier begrenser rømningsmulighetene [4].
Utfordringer med å oppfatte risikosituasjoner (brennende lys, elektriske apparater som burde vært slått av, tildekking) [4], [34].
Utfordringer med å lokalisere brannen [4].
Høy lyd fra alarmer kan hindre personen i å registrere annen viktig informasjon [4].
For å eksemplifisere hvilke tanker en synshemmet person kan ha knyttet til brann- sikkerhet, ble det gjennomført intervju med en informant med svært begrenset syn. Tema som ble omhandlet i intervjuet var hvilke tiltak som iverksettes for synshemmede for å ivareta brannsikkerheten, og hvordan synshemmede kan ta kontakt med brannvesen for å varsle om brann.
Synshemmede kan ha problemer med å oppdage en farlig situasjon som kan utvikle seg til brann. Informanten prøvde å være forsiktig i hverdagen, men det kunne likevel oppstå situasjoner som potensielt kunne være farlige. Ett eksempel som ble trukket fram, var bruk av komfyr. Hun kunne tro at hun hadde slått den av etter bruk, men det viste seg at den sto på maksimal styrke i stedet. I dette tilfellet hadde hun fått hjelp av hørselen, da
hennes komfyr ga fra seg en svak summing når den var på, slik at hun oppdaget forholdet og kunne slå den av. Et annet eksempel var bruk av stearinlys. Det hadde hendt at hun glemte å slokke et stearinlys fordi hun ikke hadde sett det.
Når synshemmede skal kontakte brannvesenet, bruker de ordinær telefon. Selv hadde informanten en mobiltelefon med store knapper slik at hun kunne ringe, men hun visste om andre som hadde telefoner med mulighet for talekommando. Smarttelefoner kan være vanskelige å bruke for personer med synshemming.
Informanten kjente ikke til at det ble iverksatt spesielle tiltak for å bedre brannsikkerheten blant synshemmede. Selv hadde hun røykvarsler og brannslokkingsapparat som hun selv hadde anskaffet. Hun hadde imidlertid blitt oppsøkt av en ergoterapeut fra kommunen som hadde med informasjon om brannsikkerhet, men mente dette var i forbindelse med at hun ble pensjonist, og ikke at hun var synshemmet.
Når det gjelder rømning følte ikke informanten, som bodde i en blokkleilighet i 3. etasje, at dette var problematisk. Hun kjente rømningsveien godt, og opplyste om at denne var godt belyst.
Som synshemmet følte ikke informanten seg som del av en "sårbar gruppe", men følte seg trygg med de tekniske tiltakene hun selv hadde anskaffet (røykvarsler og
brannslokkingsapparat).