Arkeologiens teori og data Johansen, Arne B. Fornvännen 1982, s. [212]-225 http://kulturarvsdata.se/raa/fornvannen/html/1982_212 Ingår i: samla.raa.se

Johansen, Arne B.

Fornvännen 1982, s. [212]-225

http://kulturarvsdata.se/raa/fornvannen/html/1982_212

Ingår i: samla.raa.se

Debatt

Arkeologiens teori og data

Svar til Mats P. Malmer (Fornvännen 75 [1980]) og kommentar til Axel Christophersen, Frands Herschend og Stig Welinder.

/. O m denne debatten

Diskusjonen h a r sitt utgångspunkt i det inn- iegg jeg skrev i F V 74 (79) s. 126—129 med basis i boken Early Norrland 3 av Christian Meschke. Mats P. Malmer reagerte i F V 75 (80) s. 260—265 ved å kommentere enkelte momenter i store deler av min arkeologiske produksjon. Redaktoren h a r deretter fått inn kommentarer også fra Axel Christopher- sen, Frands Herschend og Stig Welinder. Av disse 3 er det Christophersen som mest di- rekte knytter seg til de momenter Malmer og jeg tok opp i vare inniegg. Jeg h a r også disse 3 dcbattantenes manuskripter liggende föran meg nå når jeg skriver dette.

Jeg velgcr å forme en del av dette innieg- get som en forklarende og personlig vandring i deler av den nordiske arkeologiens etter- krigshistorie. Uten denne beretning vil det vaere vanskelig å förstå diskusjonen, ihvert- fall for dem som ikke h a r lest all bakgrunns- littcra turen.

2. M a t s P. M a l m e r i arkeologisk debatt Det cr typisk for Malmer med den konkrete og konstruktive reaksjon som kom her. H a n tar nesten alltid til orde når han merker trus- ler mot noen av de prinsipidle synspunkter han har på arkeologien. Dette burde vi ha mye mer av. Vi h a r for lite saklig diskusjon av de nye bidrag forskere kommer med. Of- tcst inntrer den fullstendige taushet når m a n h a r sendt ut cn publikasjon. Flere av oss får ta på oss skyiden for at den debatt som tross alt var i emning i förbindelse med enkelte Malmcr-publikasjoner, utartet til stillings- krig og forsvar av egne ståndpunkter, i ste-

det for meningsutveksling. H a d d e m a n vir- k d i g fått til en prinsipiell arkeologisk disku- sjon midt på 60-tallet, ville vi hatt en bedre forskningssituasjon enn den vi h a r i dag.

Norwegian Archaeological Review var tenkt som en h j d p til å bedre debattklimaet, og h a r nok også i stor utstrckning lykkes. M e n mye av stoffet er for lite appliserbart på de nordiske forhold. Derfor fortsetter vår gamle form for diskusjon der m a n konsentrerer seg om detaljer i funn, funnomstendigheter eller typologi. M a n forbruker sin energi på de- taljer, og man tar oppmerksomheten bort fra hovedproblcmcne. Det er omtrent som å drive utviklingsarbcid på retningslys eller signalhorn til en bilmodell, uten å ofre en tanke på om karosseri, motor, elektrisk an- legg og bremser er bra konstrucrt.

Malmer er av de få i Norden som hele tiden insisterer på at hovedsaken må disku- teres for detaljene. Dessuten h a r hans klare og provoserende form cn egen evne til å gi debatten et puff framöver. Jeg tror at denne formen ofte er nodvendig for å få problcme- ne tilstrekkclig klart fram. Den mer runde og omtrentlige form som vi ofte velger for ikke å stote hverandre, cr lettere å akseptere personlig, men gagner arkeologien mindre.

Vi får legge oss i fortsatt trening for å klare den Malmerske debattform.

3. M a l m e r i mitt liv

Jeg begynte å studere arkeologi i 1962, og

tok cksamen i 1967. Det er kort tid siden

dette, men likevel er det utrolig hvor lite som

da fantes av det Axel Christophersen frem-

holder som selvsagte deler av "historie- og

samfunnsvitenskapen". At det ikke fantes i min arkeologiske verden, skyldtes ikke mine utmerkede laerere Hagen, Bakka og Odner.

Det inngikk bare ikke i oppfatningen av hva arkeologi skulle vaere.

Tidlig på 60-tallct var det f. eks. ikke van- lig ved noen arkeologiske laeresteder i Nor- den at man lestc nyere amerikansk arkeolo- gisk litteratur. Enda sjddnerc var det at man lot seg påvirkc av slik lesing i sin egen prak- tiske forskning. Senere er det derimot blitt en sterk amerikanisering i enkelte deler av det arkeologiske miljö. Ikke alltid er denne påvirkning saerlig reflektert.

Den gamle kontakten med kunsthistorie, etnografi og etnologi var blitt mer sporadisk, og hos mange helt avbrutt. Noe a v förkla- ringen på dette var muligens at m a n var blitt skremt av den fascistiske arkeologi un- der krigen, og derfor holdt seg borte fra alt som kunne oppfattes som forsok på å befol- ke fortiden med levende mennesker. Denne redselen holder fremdeles arkeologer borte fra enkelte fruktbare problemstillingcr, f. eks.

omkring etnisitet og "kulturgrenser".

Den hurtigvoksende sosialantropologi så på arkeologien naermest som en laerdomshis- torisk relikt. — Visst kunne m a n drive ar- keologi, men burde i så fall komme til sosial- antropologiens intellektuelle arsenal og få lånt ut de teorier eller modeller m a n h a d d e tenkt å anvende. Dette ga dårlig grunnlag for kontakt. Spesielt enkelte av de "ameri- kaniserte" arkeologer h a r senere utviklet en naermest religiös tro på sosialantropologiens rolle i arkeologi. Jeg oppfatter dette som en banalisering av arkeologi, bl. a. fordi det lett forer til at man i fortiden letcr bare etter det som er kjent i nåtiden. Dette er bare en ny form for samtidsprojeksjon.

Epistemologi og vitenskapsfilosofi var ved godt liv, men dette satte ingen som helst spor innenfor arkeologien. Det ble ingen varig för- bindelse mellom oss, til tross for kontaktför- sök fra begge sider, og til tross for bra filo- sofisk skolering blant arkeologistudentene.

I prinsippet kjente vi filosofihistorien bra, men uten at man tok med seg verken Aristo- teles, Berkeley, K a n t eller Wittgcnstein inn i arkeologien. G r u n n e n var nok bl. a. at uni-

versitctsfilosofene hadde for lite erfaring som empiriske forskere, og at vi på arkeologisk side tross alt var for svake i filosofi. Vi for- stod ikke hverandres språk.

Denne situasjoncn i 60-tallcts nordiske ar- keologi kan man forvisse seg om ved å gå gjennom periodens vitenskapelige produk- sjon. Arkeologi var det vi leste hos Muller, Mathiassen, Arbman, Ekholm, Eggers, Pit- tioni, Shetelig og Brogger. Avvikere som Childe og Gjessing var også med, men vi slapp dem aldri så långt inn på oss at de klarle å bryte den nordiske arkeologitradi- sjon i saerlig grad.

I denne arkeologi var det mängt å undre seg över for den som kom inn uten å ha noen akademisk bakgrunn: Först og fremst mcrket en at det var så mye som ble underförstått, eller i alle fall aldri uttalt. I perioder hadde jeg foldsen av å stå överfor en sluttct gruppe eller ct laug med h e m m d i g e vedtekter og et fremmed språk. Jeg kunne iaktta medlem- mencs handlinger, men jeg manglct koden som gjorde dem förståelige. Av og til hörte jeg antydet at det jeg manglet var "moden- het" eller "arkeologisk erfaring".

M a n diskuterte f. eks. gravingsrcsultater, funn og typologi, men aldri hvorfor men- neskenes adferd overhodet skulle typologise- res. I det praktiske liv hadde jeg aldri sett noe menneske handle etter en abstrakt norm.

Dersom de h a d d e noe handlingsideal, bestod det alltid av konkret utforte handlinger. V a r det Platon som hadde satt griller i arkeolo- gencs hodcr? Selve fortidens abstrakte idea- Icr kunne vel ikke arkeologcne grave opp av jorden? — M e n de påstod i alle fall at de gjenstandene man fant skulle oppfattes som mangdfullc konkretiseringer av ulike type- idcaler. Selve kriteriet på at m a n hadde opp- nådd den nodvendige modenhet, var at men hehersket denne kryptiske likhctsanalyse og kunne si "Rygh 314" så snart man fikk glimt av en gjenstand.

Etterhvert som jeg modnct, förstod jeg at

det var en h d underskog av slike mer eller

mindre klare og aldri uttalte tenke- og fore-

stillingsrcgler hos etablerte arkeologer. Först

når m a n hadde tilegnet seg disse reglene,

kunne man fungcre som arkeolog. Noe peda-

gogisk opplcgg for tilegndscn fick jeg derfor ikke. Reglcnc sivct visst gradvis inn i studen- tencs hoder etterhvert som vi slet i magasin, arkiv og bibliotek med gjenstander, rappor- ter og avhandlingslesing. "Förståelse" var det også noen som kalte det.

Av denne uklarhet og tushet oppstod et behov for kartlegging av dette mentale land- skap som alle h a d d e inne i seg, men som man ikke kunne snakke hoyt om uten å bli be- traktct som dum. O g akkurat her var det Mats P. Malmer trådte inn i min verden:

For all framtid kommer Jungncolithische Studien til å stå som den störste lescopplc- velse jeg har h a t t i arkeologien: Malmer krevde nettopp den presisering av det uklare og undcrforståttc som jeg behövde i min kartlegging. Arkeologen skulle uttale klart i ord både hva hans metode bestod i og vilkc spesifikke d e m e n t e r i materialet som han bygget sin argurnentasjon på. O g M a l m e r demonstrcrte effekten av sine krav ved å ut- fore virkningsfulle praktiske eksperimenter.

Korrdasjonsdiagrammenc i Jungncolithische Studien ble som retningsgivere ut av den tause og omtrcntligc arkeologi. O g jeg vet at de fleste av de samtidige norske arkeologstu- denter hadde liknende opplevdser av Mal- mers helbredende kraft. Dette cr h a n mu- ligens ikke klar över selv. I så fall underret- tcs han hermed om sin effekt som veiviser og inedisinmann. — Selv om det er risikabdt å gi historiske vurderinger av det man selv h a r opplevt, våger jeg å tippe at Mats P. M a l m e r kommer til å stå i forskningshistorien som en av de meget sentrale personer i disse ti- årenes arkeologi.

Tiden gikk, og jeg ble klar över at min sykdom bare delvis var helbredet av Malmer.

Tvilen og funderingene våknet p å nytt: H v a slags underlag hadde h a n for sine krav om presisjon? Hvorfor var det oksenes störste lengdc og bredde som var interessant? V a r ikke Malmer klar över at også oksens vekt og dens vinkel på eggen 7,3 millimeter til side for midten kunne vaere av interesse? Jeg leste at han i prinsipp betraktet antallet typo- logiske element som u e n d d i g stort, men syn- tes ikke at han tok konsekvensene av det.

4. Malmer og del ubevisste sjelcliv

I denne tilstand — som en sterkt medisinert, men likevel ikke helbredet pasient — stod jeg da jeg selv begynte å skrive arkeologi omkring 1966. Jeg måtte fortsette karlegg- ingen, men hadde mistct troen p å vciviseren.

Nesten alt det jeg h a r skrevet siden da er rapporter fra mine fortsatte kartlcggingsfor- sok på egen hand. Men både Malmers og de andre debattantenes innlcgg viser at rappor- tcne ikke har vaert gode nok. Selvsagt h a r rapportcne heller ikke blitt lest så fullstendig og med så stor förståelse som forfatteren had- de håpet. M e n vilken forfatter oppnår det?

I kartleggingsarbeidct h a r jeg provd å holde god kontakt med konkret arkeologisk arbeid. Jeg ville unngå at også mine reflck- sjoner skulle förbli cn abstrakt teoretisk dis- kusjon som ikke behövde å få noen praktiske konsekvenser. En slik kloft mellom det m a n teoretisk mente og det m a n praktisk gjorde, hadde jeg först og fremst opplevd i mitt stu- dium av europeisk midddaldcrhistorie i Ber- gen. På den ene siden ble det holdt yppcrlige fordesninger ovcr teoretisk viktige temaer som "objektivitet", " d a t a " , "hypoteser" og

"kildcbegrcpet" ( e . g . Dahl 1964). På den andre siden konsentrerte m a n sin forskning om å konstatere "hva som faktisk hadde skjedd" i m i d d d a l d e r .

Ett resultat av min tilknytning til prak- tisk arkeologi cr at jeg h a r lätt de språklige hjdpcmidlcr voksc fram fra det arkeologiske arbeid, i stedet for å låne dem utenfra. Det vesentlige med f. eks. mitt begrep "teori" er ikke om det stemmcr overens med det me- ningsinnhold ordet h a r hos en eller annen fagfilosof. For meg cr det viktigst at begre- pet kan kaste lys över arkeologisk arbeid, t, eks. ved at det kan stå for "de forestillinger en arkeolog h a r for han oppdagcr sine data".

Disse fordataforestillingcnc h a r jeg også kalt

"holdninger", "modeller", "helhetsoppfat- ningcr" og "fortidsbildcr". Denne vide språk- bruken h a r jeg valgt for å gi assosiasjonsmu- lighetcr for flest mulig arkeologer.

Jeg har forövrig ikke funnet noen entydig

bruk av termer som dette blant filosofer og

hcrdomshistorikcrc heller. De synes å anven-

de sine uttrykk med den mening som den en- kelte situasjon krever. Det får vel jeg gjore også. Prcsis og stabil språkbruk er ikke noe mål i seg selv.

En annen grunn til å holde seg godt fast i den praktiske arkeologi når m a n diskutcrer prinsipidle problemer cr faren for a t det også her utvlkler seg et eget laugsspråk. Vi har hatt tendenser til dette i senere år f. eks.

i tillopene til ekstatiske hyllninger av en se- kundaer filosof som T h o m a s S. K u h n ( T h e Structure of Scientific Revolutions). Folgen har blitt et terminologisk brorskap der "Rygh 314" er erstattet av "paradigme". Så kan resten underförstås, og m a n behöver ikke oppsoke K a n t , H u m e og Wittgenstein. Vi m å kontinuerlig vaere på vakt mot utviklingen av en prinsipidl og konsekvensfri "kongress- arkeologi".

Christophersen og delvis Malmer synes å tro at jeg betrakter min teoretiske diskusjon av arkeologi som et vesentlig bidrag til idé- historisk debatt. — En slik tanke h a r aldri falt meg inn, og det h a r jeg gitt tydelig be- skjed om flere gånger (e. g. 1968 s. 5 f.). Jeg er fullt klar över at mine tanker om forsk- ningsprosessen er dementaere sett fra filoso- fisk synsvinkel. Deres eventudle revolusjo- naere effekt skal bare bestå i at de fungerer som en tankevekker for arkeologer.

I kartleggingen av det skjulte mentale landskap h a r jeg også h a t t som regel at jeg skulle holde meg til de enkle sporsmål. Som man ser mer eller mindre tydelig både hos Malmer (s. 264) og de 3 andre debattantene, leder dette fortsatt til at mine synspunkter blir oppfattct som banale. H e r h a r jeg tyde- ligvis gjort cn pedagogisk feil. Jeg holder likevel fortsatt fast ved det enkle fordi jeg tror at det er enkle faktorer som styrer forsk- ningsprosessen.

Det som forte meg ut av harmonien hos Malmer, var tanken på det store antall typo- logiske d e m e n t e r som kunne h a krav på å bli presisert ( e . g . 1968 s. 29). Hvorfor ikke også presisere 450 overflatedetaljer eller flere tusen mål på vinklene mellom oksenes ulike flater?

Ettersom det på denne maten er lett å se at ethvert objekt består av et u e n d d i g stort

antall d e m e n t e r i form, kjemlsk og fysisk konstitusjon e t c , förstod jeg at Malmer nod- vendigvis måtte ha gjort et valg for h a n presiserte de få d e m e n t e n e h a n bygget sine analyser på. Av denne enkle innsikt kunne det utlcdes interessante konsekvenser. En av dem var at fullstcndighct i beskrivdser — selv av det enkleste objekt — er en umulig- het. Dersom noen derfor f. eks. setter likhets- tegn mellom objektivitet og fullstendighet, kan man konstatere at denne objektivitet er umulig.

Den fullstendighet som så ofte synes å vaere et ideal f. eks. i dokumentasjon av utgrav- ingcr, er bare en mest mulig komplett dek- ning innenfor den smale sektor som vedkom- mende arkeolog er blitt oppmerksom på gjennom egen eller andres forskning. Dette er ikke så alvorlig for beständige og solide gjenstander som flintokser. Der får man og- så "gratis" med seg inn på museet bl. a. alle gjenstandens formaspekter, selv om vi bare er oppmerksomme på en forsvinnende liten sektor av dem. M e r tragisk er det med f. eks.

kontckstdata. De er også u e n d d i g e i sitt an- tall, men går definitivt tapt ved utgravingen dersom de ikke dokumenteres med det sam- me.

Neste problem i min kartlegging ble å un- dersoke grunnlaget for dette valget som nod- vendigvis ligger förut for enhver beskrivelse.

Konklusjonen på mine fundcringer var at arkeologens valg alltid skjer ut fra det biide han h a r av den fortidige situasjon der da- taene oppstod. — Malmer tar lengde og bredde som de betydningsbaerende d e m e n t e r på sine okser fordi de er lett målbare og fordi hans fortidsbilde sier at de er saerlig sterkt av- hengige av den spesidle tradisjonsbakgrunn som den enkelte okseprodusent eller oksebru- ker tilhorte. Hvorfor han tror akkurat dette og ikke noe helt annet, bestemmes först og fremst av Malmers oppfattning av mennes- ket.

Det pedagogiske problem her er at denne

tankeprosessen skjer helt automatisk hos en

skolert arkeolog. U t e n at en vanligvis trekker

det klart fram i bevisstheten, har en med

seg ct biide av sitt forskningsobjekt. Det er

nettopp dette biidet som er det viktigste

sluttresultat av den arkeologiske skolerings- og modningsprosess. — M a n h a r laert seg å

"förstå"; dvs. at man h a r overtatt hele den samling av tankegods som det arkeologiske broderskap har samlet opp gjennom flere gencrasjoners virksomhet. Bare sjelden kom- mer dette skjulte landskap fram i lyset. Mest synlig cr det når arkeologer som sitt siste ar- gument viser til at noe er "selvsagt", "natur- lig" eller "logisk". O g dette mentale land- skap eller fortidsbilde bestemmer ikke bare vilke data vi skal få oye på, men også vilke analysemetoder vi velger og vilke troverdig- hetskriterier vi anvender i vår akademiske proving av resultater.

Det forskningshistorisk viktige i alt dette er at fortidsbildenc alltid må finnes for data oppdages og forskningsprosedyren begynner.

Fortidsbildenc er primacrt empiriens forut- sctning og bare sekundaert dens resultat. Det cr derfor jeg påstår at all forskning cr deduk- tiv. Synes vi den ser induktiv ut, kommer det bare av at vi ikke har tittet under overflaten.

Hva blir det til med v-åre empirisk opp- bygde fortidsbilder, når vi ser at vi må ha bilder av denne fortid for vi kan finne data om den? Arkeologi blir noe annet enn for når vi forstår at fortiden må forutsettes kjent for vi kan få kunnskap om den. Tilsvarende forhold mellom data og forskningsobjekt ser ut til å g j d d e for all empirisk forskning.

I min arkeologi ble resultatet at ansvaret for å skape og opprettholde en rik, nyttig og skiftendc kunnskap om fortiden ble flyttet ovcr fra den empiriske bevisprosedyre til min person og dens evne til å skape gode fortids- bilder. Med disse som redskap kunne jeg gå ut og gjennomfore empiriske prosedyrer og skrive boker om resultatene. En arkeolog som ikke h a r klar vilje, men stoler på at h a n blir ledet av det faktisk foreliggende kilde- materiale, blir et viljelöst redskap for kon- vensjoner og påtrykk utenfra.

Axel Christophersen kritiserer meg fordi jeg ikke har spurt ". . . hvor kommer de fra, og hvilke er de idéer som gjor det mulig for ABJ og alle oss andre å formulere teo- rier, . . .". — Jeg har berört dette problemet flere gånger, bl. a. 1974 s. 63. Jeg mente at det viktigste var å påvise at forhåndsbildene

(teoriene) h a r en bestemmende betydning for forskningens resultat og at dataene ikke d e r noen selvstendighet verken i initiering eller bevisföring. M e n jeg er klar över det spennende og viktige psykologiske og sosiolo- giske arbeid som kan gjores med å avdekke disse bildenes bakgrunn. Det m a n kommer inn i cr nok en endelos leting etter stadig mer primaere underlag for forskerens for- håndsbilder f. eks. i hans/hennes barndom, oppvekst, opplevdser og liv som forsker.

Mine egne teorier eller forhåndsbilder er et produkt av akkurat min mentale konstitu- sjon. M e n denne konstitusjon eller personlig- het er formet av en mengde forhold, både i det genetiske og i omgivelsenc. Ekscmpdvis er det bortimot banalt å peke på at min per- sonlighet vil få ulike preg alt etter om jeg er vokset opp i ett intdlektuelt og velberget bor- gerlig miljö eller om jeg kommer fra et fat- tig, utrygt og antiintellektuelt miljö, og om jeg levde på 1800-tallet i J a p a n eller i 1982 i Göteborg.

Derimot vil jeg ikke vaere med på å inn- snevre produksjonen av fortidsbilder til bare å omfatte de som f. eks. sier noe om "histo- riens logikk" eller "kulturproscssenes rasjo- nalitct", eller de som omhandler kulturfor- mer i systemteoretiske termer. Også de fors- kere som tror på det ulogiske, irrasjondle og uorganiserte i historien skal ha full frihet til å vaere med i det arkeologiske arbeid.

I det siste — bl. a. muntlig fra Axel Chris- tophersen — er jeg blitt anklaget fordi jeg vil en "anarkistisk" arkeologi. Med dette me- nes trolig en arkeologi som betrakter alt som like interessant, og som ikke h a r noen klare idéer om det som har hendt i fortiden. Det h a r vel fremgått föran at jeg nettopp önsker en arkeologi som vil noe, og som klart utta- ler sin vilje (jfr. også Joh. 1980 s. 28). M e n det skal vaere vide grenser for denne vilje.

Nettopp i ct åpent og vidt landskap er det ckstra viktig å stikke ut en klar kurs for sin vandring. M e n kursen skall kunne endres ra- dikalt fra én tur til den neste.

De 4 FV-debattanter er av dem som synes

å irritere seg över at jeg til kjedsommdighet

skriver om teori/data-problemet. Til dette

kan jeg bare love at jeg skal bli flinkere til

å anrette temaet, men ikke at jeg skal slutte å servere det. Bcskjcftigcr vi oss ikke konti- nuerlig med det, forfaller vår forskningsevne.

5. M a l m e r og forskningsprosessen

Med bakgrunn i det jeg h a r sagt föran, skal jeg gi noen supplerende direkte kommenta- rer til Malmers artikkel og til de 3 andre dcbattantenes manuskriptcr:

Malmer åpner (s. 260) med å sporre om

"arkeologien (är) på väg att utvecklas till en vetenskap, där de fasta fornlämningarna be- tyder mycket litet, och fornsakerna ingenting alls". O g han fortsetter med å hevde at det er "teori" som övertar nå når "källmateria- let är ointressant". O g han avslutter med et sitat av meg om opphopning av banale data.

Ettersom h a n går direkte över fra denne inn- lednlng til å behandle mitt syn på forholdet mellom teori og data, får jeg tro at han sikter på meg med sin påstand. — Men jeg h a r ikke sagt at data i og for seg er banale. Der- imot mener jeg at de nodvendigvis blir minst like banale som den teori de er et resultat av.

Ekstra banale blir de når denne teori bare består av uklart gammelt tankegods, og det dessuten aldri utledes klare konsekvenser fra den. Jeg mener definitivt ikke at data bor erstattes av teori, men derimot at vi må laere u utforme teoriene klart slik at vi blir ledet til å finne også andre datatyper enn de vi kjenner fra for. Teori uten data er som en maler uten lerret.

Neste moment hos Malmer (s. 261) cr min påstand om at arkeologen bare kan oppdagc sitt materiale dersom han h a r en oppfatning av hva kultur er. Det är denne forhåndsopp- fatning av kultur jeg senere h a r kalt teori, fortidsbilde osv. Dette skulle kunne testes forskningshistorisk ved at en så etter om ar- keologcne först oppdaget de artefaktforme- ne som lå naermest deres tidlige fortidsbilder.

En kildc til fortidsbilder er ens egen umid- delbare samtid (samtidsprojeksjon). Malmer skriver: " M e n h u r kan det då komma sig att C. J. Thomsen i Ledetraad (1836, s. 39) av- bildar cn fågelpil ("Beenspidser med indsattc meget fine Flintflackker, hvilke også synes at maatte henfores til Klassen av Pile og Kastevaaben") ? V a r sådana i allmänt bruk

i köpenhamnska borgarhem på 1830-talet?"

— N å var ikke fuglepiler de förste redskaper Thomsen oppdaget. H a n var overhodet ingen stor artefaktoppdager. Hans innsats bestod först og fremst i å ordne de artefak- ter som forlengst var erkjent. Det ville vaert et mer bdysende eksempel om m a n f. eks.

gransket det som hendte da stikler ble opp- daget i nordisk arkeologisk materiale. Etter- hvert som stikkdidéen spredte seg fra D a n - mark ut över Norden, ble stikler synlige i boplassmaterialer både i Sverige og Norge.

De hadde vel ligget der tidligere også?

Problemet med å teste teori/data-proble- met forskningshistorisk er for det förste at det praktisk tält ikke finnes noen arkeologisk forskningshistorie, og dessuten at forskernes idéer får lov til å leve så mye i det ubevisste.

Skulle vi fått tak på Thomsens idébakgrunn for det h a n gjorde i arkeologien, måtte vi intcrvjuet h a m selv. M e n i den utstrekning Thomsen oppdaget fuglepilene, var det tem- melig sikkert fordi de tilhorte arkeologiske kontekster og fordi de var sammansatt av komponenter som hver for seg var erkjent som menneskeprodukter. Det er disse grunn- leggende erkjenndseskategoriene jeg h a r provd å sette etikett på ved kriteriene tildan- ning, form, materiale og kontekst (1968 s.

10—18).

Malmer skriver videre på samme side:

". . . Johansens exempel visar h u r verklig- hetsfrämmande hans ståndpunkt i denna frå- ga är: den bibeltrogne forskaren skulle själv- fallet icke förneka de paleolitiska artefaktcr- nas existens eller deras egenskap av artefak- ter; deremot skulle h a n möjligen bestrida de- ras höga ålder". E n d a tyddigere er feilen litt lengre oppe i samme spalte: " M i n tes är, att de flesta människor utan någon föregåen- de arkeologisk träning är i stånd att skilja artefakter från naturbildningar, om de pre- senterades blandade i en korg. Och för ut- bildade arkeologer är detta överhuvudtaget icke något problem . . . "

Forskningshistorien viser tydelig at Mal-

mer her tar feil: De paleolitiske artefaktene

ble först erkjent som menneskeprodukter på

slutten av 1700-tallet og tidlig p å 1800-tallet

( e . g . Frere 1797). Dette skyldes ikke at de

först da kom fram i lyset, men at de for dette tidspunktet lå framme uten å bli lagt merke til. Oppdagelsens årsak må derfor vaere at folks oppfatning (teori) om fortiden endret seg. I diskusjonen da (se f. eks. volu- mene av tidsskriftet "Archaeologia" omkring århundreskiftet) er det da også nettopp de grunnleggcnde kriterier på menneskeproduk- ter som står i sentrum: Skal menneskepro- dukter forckomme i like serier? Skal de be- stå av spesidle råstoffer? Skal de h a romlig naerhet til hverandre? Skal de vaere sym- metriske? Skal de vaere assosiert med dyre- bein?

For å illustrere kompleksiteten i vår tenk- ning på dette området brukte jeg cn gäng bergkrystaller som eksempel: De er perfekt symmetriske, de h a r glatte og plane flater, og de förekommer i serier. Likevel h a r vi sluttet å tro at de er menneskeprodukter, samtidig som vi bygger på de samme krite- rier i erkjenndsen av flintokser og andre artefakter. H v a kan dette komme av? Jo, bl. a. av at vi mener å ha fått en naturhisto- risk förklaring på hvordan bergkrystaller oppstår, at de ikke opptrer i "overlevdses- kontekst" og at vårt biide av fortiden sier at menneskene da verken hadde teknologi eller behov for bergkrystaller. V å r naturgitte evne til å skille menneskeprodukter fra naturpro- dukter finnes ikke. Vi er totalt "i hendene p å " de forhåndsbilder av natur og menneske som vi til enhver tid har. Thomsen h a d d e sine, Malmer og jeg h a r vare. Visst er de i stor utstreckning samtidsprojeksjoner, men ikke i den overfladiske forstand at Thomsen oppdaget fuglepiler på museet fordi hans kone anvendte fuglepiler i sitt kjokken. Vi m å analysere vare forestillinger noyere enn dette dersom vi skal förstå hva vi gjor når vi forsker. Klarer vi ikke dette, kommer vår kunnskap om fortiden til å stå like stille fort- satt som den h a r gjort nå i 100 år.

Vare forhåndsbilder av n a t u r og men- neske etableres u m e r k d i g i oss etterhvert som vi — f. eks. i et arkeologistudium — omgås med mennesker og litteratur som h a r vel etablerte konvensjoner om dette. De mener med den störste selvfolighet at de vet hvor- dan naturen, på den ene siden, og menneske-

ne på den andre siden "oppforte seg" i for- tiden. O g nettopp fordi de vet det med så stor selvfolgdighet, er det banalt og derfor belastende å legge det fram for andre som besitter de samme selvfolgdigheter. Derfor kan vare mest fundamentale og resultatbe- stemmende forestillinger leve uanalyserte gjennom generasjon etter generasjon av fors- kere.

N å er problemet med å skille natur fra kultur bare ett av mange erkjenndsesproble- mer i arkeologi. M e n det er av grunnleggcn- de betydning for hele den forskningsprosess som folger etter datainnsamlingen. H a r vi hatt et dårlig biide av grensen natur/kultur under innsamlingen, er det for all framtid for sent å gjore supplementen

Hittil h a r jeg mest reflektert ut fra flint- okser, bergkrystaller og tilsvarende "konven- sjonssikre" objekten Förlåter vi denne inn- bilte trygghet, ser vi i vilken grad vår for- tidskunnskap balanserer på en knivsegg. L a oss ta utgångspunkt i begrepet "artefakt":

H v a mener vi egentlig med dette? — En gjenstand som h a r fått sin form modifisert av mennesket? M e n da faller alle de gjen- stander utenfor som h a r vaert av betydning for folk, men som ikke er modifisert i for- men — i hvertfall ikke slik at vi klarer å opp- dage det. Mitt fortidsbilde er slik at jeg lett kan forestille meg en rekke slike gjenstander av ulik betydningsgrad — og kvalitet. D a burde man også ta vare på slike gjenstander f. eks. under en boplassgraving, og så analy- sere dem etterpå. Kansje burde vi finne opp et nytt uttrykk for dem? "Betydningsgjen- stand" f.eks.? Eller "nyttegjenstand"?

M e n hvordan skulle Malmer klart å finne

dem på Alvastra? Jeg tror ikke at hans ener-

giske vilje til å undersoke og publisere " p å

ett sådant sätt, att alla nu levande och fram-

tida forskare i största möjliga utsträckning

skall kunna få svar på sina frågor till mate-

rialet, vilken intresseriktning de än företrä-

der" ville vaert h a m til mye h j d p . Jeg h a r

f. eks den idé at folk h a d d e store mengder

med lett tilgjengdig kastcstein på eller i naer-

heten av sine boplasser. — H a r Malmer sett

etter dette, og h a r h a n samlet dem inn så

jeg kan komme til Stockholm og studere

dem? Hvilken avgrensning h a r han i så fall gjort av "kastestein-kategorien"? Jeg tror at både menn, og kvinner, barn og gamle tok ct tak med steinkasting når det f. eks. kom en konkurrerende gruppe for naer boplassen, eller når et byttedyr oppsokte avfallshaugene ved boplassen på natten. Derfor tror jeg at Alvastrafolket samlet i hop kastestein av hoyst vekslende storrelse, vekt og form. T r o r Malmer det samme? — Gjor h a n ikke det, har han heller ikke sett steinene som jeg be- hoven

"Nyttegjcnstander" er trolig en enda stör- re kategori enn artefaktkategorien når vi först begynner å bry oss om den. Eksempdvis tror jeg at folk, på og omkring sun boplass, hadde lagret råstoff til det de behövde i den nacrmcste framtid, av redskap og til hus- bygging. — H a r Malmer vaert så fullstendig i sin datainnsamling at han h a r lett systema- tisk etter den begrensede andel av disse nyt- tegjenstandcne som hadde å gjore med pro- duksjonen av hardmaterialartefakter? Selv innenfor denne smale sektor er jeg ikke inte- ressert i amboltsteiner, slagsteiner og trykk- stokker, men bare i de blokker av flint eller bergart som folk h a d d e tätt ut av den natur- lige posisjon og bräkt med seg mot boplas- sen, med tanke på produksjon av skrapere, kniver, pilespisser osv. Skulle M a l m e r fun- net dette, måtte h a n avdekket, helt eller etter ct samplingsystem, også betyddigc arealer omkring selve boplassflaten. Det h a n fant av blokker på de avdekkede arealene måtte han så sammcnholdc med områdets naturlige förekomst av blokker. Ellers kunne han ikke vite hva som var fraktet til stedet av men- nesker. Dermed måtte han också först finne ut hvordan naturen hadde oppfort seg i Al- vastraområdet. Dette ville imidlertid ikke vaere tilstrekkclig h j d p fordi verken M a l m e r eller noen naturhistoriker vanligvis vil vaere sikker på om ikke naturen h a r gjort ct unn- tak fra det generdle monster. Også Malmer ville da bli avhengig av sitt forhåndsbilde av fortidens mennesker. Eller kunne h a n kan- skje klart seg ved å sammenligne de funne blokkene med de ndiskutable artcfaktene han fant på selve boplassen? Nei, heller ikke pet- rograficn hjelper. — Jeg tror f. eks. at de

mest vellykkede redskapene, nettopp fordi de var vellykket, ble tätt med bort fra boplas- sen og mistet eller odelagt ute i terrenget.

Jeg tror også at råstofflagrene var "stratifi- sert". Det vil si at folk skaffet seg lager både av god og av noe mindre god kvalitet i for- hold til de ulike funksjoner som skulle fyl- les: Til tangepilcr var det én bestemt flint- kvalitet som var ideell, men en samlet seg også noe "billigere" vare i tilfelle behovet uventet og korttidig skulle oke kraftig. Hvor- for jeg tror dette? — Jo, fordi jeg vet at det ville vaere nodvendig å h a slike "lager- ringer" omkring boplassen dersom den skulle vaere et trygt og bekvemt oppholdssted. En grunn til at jeg "vet" dette er a t jeg "sam- tidsprojiserer" min barndomserfaring fra en marginal og brattlcndt bygd i Gudbrandsda- len. Folk der var vel omtrent like interessert i å leve trygt som Alvastrafolket. O g i min barndom var det selvsagt at alle hushold samlet opp omkring seg "ringer" av det em- nesmateriale som de, ut fra erfaringen, antok at de ville få bruk for i en rimelig framtid.

Denne idéen cr ikke avansert, men den er tilstrekketlig spesiell til å illustrere at det ikke er nok å "ständigt vara beredd på över- raskningar". Evnen til å overraskes styres og- så helt av vare forhåndsbilder av fortiden.

Selvsagt projiserer vi vare egne erfaringer

över på fortiden. M e n denne projeksjonen

cr en så personlig sak at den ikke burde kal-

les samtidsprojeksjon. "Ego-projeksjon" var

kanskje bedre. Fordi jeg h a r 20 års skolering

som arkeolog, tror jeg selvsagt ikke noe sä

banalt som at Alvastrafolket kan sammenlig-

nes med småkårsfolk i Gudbrandsdalen. Jeg

har laert at slik gjor ikke kulturforskere. Men

det er noe fundamentalt med dette å vaere

menneske som sitter igjen likevel: N å r Mal-

mer velger ut sine typologiske element, eller

sine data på Alvastra; — er det ikke da res-

ter av helt personlige opplevdser som ligger

bak? Jeg kjenner ikke Malmers erfaring som

oksebruker, men jeg tror at en skogsarbeider

fra Finnskogen ville valgt ut andre typolo-

giske elementen Min "okseerfaring" gjor

f. eks. at jeg helt automatisk ville sortert

öksene i to hovedkategorier, nemlig de som

hadde en form som lett ville sprenge et om-

gripcnde okseskaft, og så de öksene som ikke så lett ville gjore dette. Denne egenskapen ved en flintoks avhenger av en rekke for- hold både ved dens tverrsnittsfigurer og dens lengdesnitt.

Derettcr ville jeg f. eks. se etter om denne oppdelingen i to "anvendbarhetskategorier"

samsvarte med oksenes spor av härd bruk og deres funnomstcndigheten M e n disse arte- faktene h a r vi ,som sagt, allerede på mu- seum, og da er det ikke så farlig at de i fram- tiden stadig skal utnyttes av forskere med helt ulike cgo-projcksjoner og fortidsbilder.

Det er verrc med det som ligger igjen på Alvastra og tusenvis av andre utgrävde loka- liteter. De personlige erfaringcne som både Malmer og jeg h a r med b a r n d c k e r blir for eksempel altfor lite utnyttet ved utgravinger:

Hvordan ser barns lekesaker ut? Er det glat- te, runde steiner, eller er det steiner som h a r fasong som dyr? Eller kansje som troll?

E n d a mye verre er det med det som ver- ken er nyttcgjenstander eller artefakter: H v a med fargeforskjdler i jorden, eller hva med de kjemiske spor som vi först får fram som resultat av den länge, kompliserte analysen som ikke avsluttes for lenge etter gravingen?

Da m å vi vel ha helt presise forhåndsbilder slik at vi tar ut den ene c m

med jord akku- rat på det rette sted? O m jeg f. eks. hadde den idé at flintokser også var brukt til skrap- ing av skinn, og at de derfor hadde kjott- rester längs eggen da de ble deponert: D a måtte jeg ta ut millimctertynnc jordprover både längs eggen og på deler av oksen som ligger godt borte fra eggene. Muligens kun- ne cn biokjemiker belyse denne idéen ved h j d p av provene?

Malmers neste angrep (hovedsakdig s.

262) gjelder samme sak egentlig. H a n refe- rcrer til Schliemanns Iliaden-dcduksjon og hans derav folgende feiltolkning av grav- ingen i Hissarlik. M a l m e r synes å tro at når m a n arbeider deduktivt, da h a r m a n bare en eneste idé som man prover å få bekreftet, og alt annet blir översett. O g det var derfor Schliemann grävde seg tvers gjennom Tröja I H - I X og odela så mye kildcmateriale. Det var först "senare, mindre deduktiva gräv- ningar" som klarte å vise at det var lag V I

som var Iliadens Tröja.

Selvsagt er det ikke slik: Vi h a r overhodet ikke noe valg mellom induktiv og deduktiv datainnsamling. Valget er mellom ulike be- vissthets- og kvalitetsgrader på den deduk- tive datainsamling. Det Schliemann even- tuell kan kritiseres for er ikke at h a n var de- duktiv. Tvert imot var det hans förståelse for forskningens deduktive struktur som fikk ham til å lete akkurat der han lette. Hvor- dan skulle man induktivt valgt akkurat den rette 1/1000 km2 blant de 50.000 km2 det var å velge p å ? Forskningshistorisk h a r vel nettopp hans deduktive stahet vaert ett av de viktige momenter. H a d d e dagens midt- osten-arkeologi vaert så sentral dersom Schliemann ikke h a d d e ryddet vei? Natur- ligvis kan vi klandre h a m for at han hadde for smalt hypotesespektrum da h a n grävde.

M e n h a n var neppe mer farlig i sin seleksjon enn vi er på vare möderne, nordiske grav- inger. N å r en ser bort fra Alvastra og visse andre hoykvalitetsgravinger, er det et utrolig banalt biide av fortiden som vi satser vare feltarbeidsmillioner på. Les rapportene som strommer inn til Statens historiska museum eller Göteborgs arkeologiska museum etter hver feltsesong! De flytter ikke grensene for vår erkjenndse én millimeter.

Faren i illusjonen om den induktive data- innsamling er ikke bare at vi kastrerer vår egen evne til å se data. Det cr like alvorlig at vi får en begrunndse for en endelos, og mål- los innsamling av likt og ulikt: H v a skal vi bruke alle nivdlementer og alle loddfotogra- fier til? O g hvorfor alle disse plan- og profil- tegninger? T r o r m a n at neste generasjons forskere skal oppdage noe på vare tegninger som vi selv ikke la merke til da vi tegnet dem? M e n dette banale og sterile materiale krever lokale, personale, konservering, kor- respondanse og kongressen Dit går en full- stendig dominerende del av vare ressurser i dag.

Jeg er så enig med Malmer i at man, slik

som på Alvastra m å "gräva på bas av de

samlade erfarenheterna. . .". Gjorde m a n

det, kom m a n i alle fall et stykke på vei. M e n

da må m a n h a en översikt över forsknings-

status som svaert mange feltarkcologer mang-

ler i dag. M e n — som jeg h a r vist föran — rckkcr det ikke med denne statuskunnskap.

M a n må i tillegg gjore a n t a g d s e r om for- tidens forhold. U t e n denne ideologiske spyd- spiss får vi ikke inn ny kunnskap, men bare variasjoner över den gamle.

H a d d e vi klart å tvinge vare fortidsbilder mer fram i lyset til kontroll og kritikk, ville vi innsett at vår evne til å bli overrasket eller til å få oye på det uventede bare er en mis- forstådse: V å r formelie skolering får oss f. eks. til å tro at det er relativt typefaste flintokscr eller pilespisser vi ventcr å finne.

N å r vi så finner en gjenstand som avviker fra det typefaste f. eks. i form eller materiale, uppfatter vi det som uvcntet. O g så bestyr- kes vi i trocn på vår evne til å erkjenne det udefinertc. Skal vi berge oss fra dette over- motet, m å vi analysere det som hender: N å r vi til vår overraskdse oppdager en skiferoks av en form som vi hittil bare har sett i flint, skyldes det ikke noen kompetanscokning, men cn solid videreforing av vare grunnleg- gende crkjenndscskategorier: Vi h a r visst i hundre år at flint og skifer er artefaktmate- rialer, og vi har kjent formen på oksen D a cr sammcnkoblingen av "okseformet" og

"skifer" långt fra noen genistrck, og slctt ikke noe å bygge kunnskapsutviklingen på.

Det finnes ingen annen utvei til kompe- tanscokning enn å arbeide systematisk med å utvikle vare forhåndsbilder av fortiden.

Sett f. eks. at vi på Alvastra ville lete etter spor av barnas sosialiscring: Alle mennesker starter sitt liv som inkompetente samfunns- medlcmmer. Etter 15 års tid eller så er de innskolert. At det på Alvastra h a r bodd barn på ulikc kompetansetrinn, skulle f. eks. gi som resultat at det på eller omkring boplass- flatcn skulle finnes spor av flint- og kera- mikk-arbcid på alle kvalitetsnivåer. Der bor cn finne et barns förste forsok på å slå flint- flckkcr og deretter alle "klassetrinn" fram til

"skoleslutt". Forutsatt at en h a r et forhånds- bilde av dette, burde f. eks. de förste, ube- hjelpclige avslag vaere lett kjennbarc.

Videre kan en ha en idé om at barnas opp- laering var noenlunde organisert. Dette ville gi som konsekvens at man cksempdvis kartia dette ubehjelpeligc avslagsmaterialcts forde-

ling ovcr boplassflaten. Det burde kansjc vaere konsentrert til avgrensede områder? På disse mistenkte "barneområdene" kunne en dcrnest lete detaljert etter andre spor av barne-aktiviteter som f. eks. lekesaker, slik graving i jorden som barn gjor, spor av spe- sielle sorter mat, spor etter barnesykdommer osv.

Tilsvarende forventninger kunne bygges opp f. eks. for å finne spor etter at også de gamle h a d d e bodd på Alvastra, eller for å finne ut om arbcidsoppgavene hadde vaert klart fordelt mellom menn og kvinner.

Klarer man ikke å finne spor av barn el- ler gamle, blir det snart grunnlag for å for- mulere interessante hypoteser om lokalite- tens funksjon eller karakter. Dette kan lede til at man eksempdvis begynner å lete etter de naermeste nabolokalitetene for å kunne se en större sosial sammenheng. Det virker som Malmer nettopp cr opptatt av Alvastrabo- plasscns funksjon i en större sammenheng.

H a n rcflekterer över om den er et forsvars- verk, cn kultplass, en gravplass eller en se- songboplass. Innenfor denne sektor vil h a n tydcligvis investerc store deler av sin obscrva- sjonskapasitet. O g det er i denne sammen- heng han vil arbeide "som om en fullkomlig objektivitet vore möjlig". Denne doble kon- junktiv gjentar Malmer forövrig på samme side (s. 262). Betyr det at han tross alt tviler på sin evne til å oppdage det uventede? M e n han avslutter i alle fall tankerekken med at

"Utgrävning och a n n a n datainsamling bör vanligen och i princip vara induktiv". M e n

"i princip" antyder kanskje også en liten tvil?

Det er da også tydelig at evnen til å sette

Alvastra inn i större sammenhengcr ville oke

betydelig dersom denne tvil fikk vokse seg

sterk: Sett at man f. eks. har i sitt fortidsbilde

at menneskene bl. a. provde å få störst mu-

lig matutbytte av sin arbeidsinnsats. Det vil

f. eks. si at de provde å få tak i maten på

kortest mulig avstånd fra lokaliteten. Eller

rettere: De plasserte sine matkonsumenter

(sin boplass) på et geografisk punkt der det

var billigst mulig å få tak på den nodvendige

mat. For arkeologen skulle dette bety at han

flyttet deler av sitt feltarbeidsvolum över fra

en "fullstendig" dokumentasjon av det man så på selve lokaliteten, til en "proteinkart- leggning" av det naermestliggende landskap.

Hvor kunne hjorten lettest fånges? Hvor lå de gode fiskeplassene? H v o r fantes hassel- nötter og proteinrike rötter? Eventuelt kom- binert med en analyse av transportomkost- ningene fra "proteinpunktene" inn til lokali- teten kunne dette lede til en klar opfatning av matspckteret på Alvastra. Konsekvensen av dette kunne igjen bli at m a n f. eks. be- gynte å skaffe seg översikt över lokalitetens spor av hassdnott-forbruk eller fiskekon- sumpsjon. Dette kunne igjen h a som én av mange nyttige sckundaereffekter at pollen- analytikcre begynte å forske noyaktigere på hasselens spredningsforlop i Norden, og på dens utbreddse i forhold til boplasser. Der- som det — slik enkelte naturhistorikere har hevdet — viser seg at hasselen h a r hatt

"spredningshjelp" av menneskene gjennom hele mesolitisk tid, kan dette före til at vi helt må revidere f. eks. vårt syn på hva jord- bruk er.

Malmer synes også å tro at deduksjon in- nebserer at m a n bare leter etter bekreftdse på sine idéer. M e n det er selvsagt at man leter etter data både for og imot. Finner man ingen spor av hassdnottforbruk, leter man etter andre spor av mat.

Det cr karakteristisk for deduktive struk- turer at de likner sterkt på den klarest ut- viklede deduktive struktur mennesket h a r frembrakt, nemlig matematikken: M a n star- ter med enkle aksiomer og utleder av dem mengder med konsekvenser som man ikke ante i starten. Hos oss cr det forhåndsbildcne av fortiden som fungerar som aksiomer. De kan (og bor?) vaere enkle, men skal kom- bineres og utnyttes til å tvinge fram ny inn- sikt om fortiden. Så får vi, sammen med andre empirikere slåss med det intellektuelle problem at vår fortidskunnskap er analog til de trigonometriske formler eller infinitcsimal- regningens utledninger.

O g dette er kansje det eneste sted i Mal- mers artikkel at jeg synes han er litt urettfer- clig i sin vurdering (s. 264).

Etter å ha referert mitt aksiom om at men- nesket h a r overlevdsdyst og -evne, at det er

én av faktorene i et totalmiljo, at det söker å tilpasse seg dette totalmiljo, og at det i stor utstrekning överlever ved h j d p av kultur, konstaterer h a n : "Finns det något arkeolo- giskt arbete som inte utgår från den model- len?" Senere i samme kontekst fortsetter han ironisk: ". . . M å n n e det är så stor skillnad mellan olika forskningsriktningar i arkeolo- gien? Andra, mera uppseendeväckande sidor av Johansens modell finner man långt inne i texten."

Selvsagt vet jeg at alle arkeologer er klar over de enkle sctningcr jeg h a r satt opp som ekscmpler på aksiomer som kan benyttes.

N å r Malmer synes at denne enkelheten gjor dem banale, kan det tenkes at h a n vurdercr dem på samme mate som forskningsresulta- ten M e n det er de altså ikke. Euklids geo- metriske aksiomer og Peanos tallaksiomer er også meget "enkle". M e n verken Malmer eller jeg ville benytte dette som noe argu- ment mot bruken av dem.

Det cr banalt at det gjennom ethvert punkt bare kan trekkes én rett linje som er parallell til en gitt rett linje. M a n aksiomet h a r likc- vel dannet hovedfundamenfet for hele den klassiske geometri. O g enda viktigcrc: Der- med har dette enkle aksiom gitt det nodven- dige grunnlag for å vise denne geometriens grenser og med dette lagt grunncn til de ikke-euklidiske geometrier som er så viktige i möderne tenkning og forskning om Verden omkring oss.

O p p r i n n d i g var aksiomene i matematik- ken nettopp en verbalisering av det som var selvinnlysende. Senere h a r m a n förstått at aksiomene ikke i og for seg er selvinnlysende.

men at menneskens erfaringer får dem til å se selvinnlysende ut. Derfor oppfatter mö- derne matematikk de ulike aksiomsystemcr som vedtatte arbeidsregler omtrent analogt til spillereglene for sjakk. O g presis som i sjakk så gir et meget enkelt regelsett opphav til grensdost kompliserte spill.

I arkeologi h a r vi en överflöd av lettvinte

diskusjoncr og overenskomster om at "men-

nesket begrenses av sitt naturgrunnlag" eller

at "kultur er menneskenes viktigste overlevd-

sesredskap". M e n m a n verken presiserer hva

som ligger i slike oppfatninger eller utleder

cksakte konsekvenser av dem. I stedet går man direkte fra sine kongresser eller manu- skripter om metode og teori ut i felten og tror at m a n med tomt hode skal klare å opp- dage det som er interessant. H a d d e mate- matikcre stilt så små intellektuelle krav på seg selv, ville vi fremdeles sittet og ventet på at vi skulle få uventede resultater av den pytagoreiske laeresetning.

Det viktige med aksiomer er kanskje nett- opp at de ikke skal likne mer eller mindre på en empirisk erfaring. De ligger bakenfor det empiriske og skal ikke underkastes em- piricns regler. Det betyr ikke at vi er avskå- ret fra å forske på vare aksiomers sannhets- verdi. Men i så fall får de ikke lov til å fun- gere som aksiomer i den samme forsknings- situasjon. Det forer til sirkdslutningen Ak- siomenes funksjon er at de skal gl oss "full- makt" til å starte på nytt, uavhengig av den empirisk oppbygde kunnskap vi h a r fra for.

Det fundamentalt viktige i dette er at empi- risk kunnskap i sin dypeste grunn er "inne- lukkct i seg selv", dvs. cr begrenset av be- grepsapparat og gamle tenkemåtcr. F r a ett synspunkt betraktet er all empirisk kunnskap systemer av sirkdslutningan V å r eneste mu- lighct til å bryte oss ut av dette fengslet er å skifte aksiomer. M e n vi kan ikke skifte dem dersom vi ikke cr klar ovcr at de ekistcrcr og vet om hva de består av. Det aksiom som har spilt den störste rolle i all kulturforskning er troen på at mennesket er et dyr med stor og rasjonell vilje og evne til å overleve. M ö - derne sosialantropologer vender seg med for- akt bort fra Malinowskis funksjonalismc.

Men likevel h a r jeg enda ikke lest noen av- handling som ikke i bunn og grunn h a r til mål å vise at "også dette kulturelementet har en funksjon i samfunnet". Dette h a r selvsagt som konsekvens at m a n overhodet ikke får oye på det destruktive eller ikke-funksjondlc.

Slik også i arkeologi.

M e n om jeg nå for oyeblikket holder fast på aksiomet om det overlcvdsesdyktige men- neske, viser det seg at dette enkle fundament etter få tankestcg gir inventerings-, lokalise- rings -og gravingsprosedyrcr som ikke er ba- nale i forhold til det som er normal feltar- keologi i dag. Vi overser også problemene

omkring temaene "subjekt" og "valg", ce starter med aksiomet at mennesket alltid vel- ger å handle slik at det best mulig vedlike- holder eller helst oker sin overlevdsesevnc:

Én konsekkvens av dette må vaere at folk slår seg ned på et sted, eller förlåter dette sted fordi det "lonner seg". K a n det tenkes feltarbeidsprosedyrer på Alvastra som kan få fram data om dette? — J a , visst: Eksempd- vis kunne en vente at bosetningen på lokali- teten innledes med en "eksperimentfase" og avsluttcs med en "kapitulasjonsfase". Men- neskene undersökte, f. eks. ved bosetningsfor- sok, om stedet var "lonnsomt" for man etab- lerte seg der for älvor. O g man ble tvunget bort fra lokaliteten fordi utbyttet av virksom- heten der definitivt ble dårligere enn det man kunne få på alternative lokaliteter.

Neste steg skulle vaere å legge et program for hvordan eksperimentfasen og kapitula- sjonsfasen skulle belyses med d a t a : Fordi mennesket er overlcvelsesdyktig, ville en eksperimentfase h a sitt utgångspunkt i en fungerende sosial enhet, og muligens ha en annen lokalitet som base. Eksperimentfasen burde derfor bestå i at folk kom med kom- plett utrustning og försökte hvordan det var å skaffe mat, opprettholde kommunikasjoner etc. på det nye sted. Derfor burde arkeologen legge stor vekt på å skille ut den aller tid- ligste bosetningstiden og så soke omhyggelig etter sporene av denne eksperimentering med de essensidle ressursenc. I denne fasen burde arkeologen ikke vente å finne saerlige spor etter det brede spektrum av boplassaktivite- ter som redskapstildanning og barnesosiali- sering.

På den andre siden skulle arkeologen syste-

matisk prove å skille ut "bosetningens siste

dager" på lokaliteten: Er det noe som tyder

på at man satte i gäng eksperimenter uten-

for lokaliteten, med sikte p å å finne et nytt

og bedre sted? Arkeologen burde f. eks. lete

etter "eksperimcntlokalitetcne". Hvor skulle

h a n lete? — Selvsagt på punkter med natur-

vilkår av samme type, men av bedre kvali-

tet enn på den gamle lokalitet. O g vilke data

skulle man lete etter på "kapitulasjonslokali-

tcten" i dens absolutt siste fase? Selvsagt

f. eks. de data som kunne tyde på at "eks-

pcrimentteamet" var ute på jobb, dvs. at mcnnene med sin flintslagning og sine

" t u n g e " aktiviteter var borte, mens kvinne- ne, de gamle og barna satt igjen.

Jeg nekter å tro at m a n får inn data til dette dersom man ikke har akkurat dette for- tidsbildet som arbeidsredskap under feltar- bcidet. Folger m a n vanlig god og ansvars- bevisst gravingsprosedyre, h a r m a n eksem- pdvis ikke engang mulighet til å få tak på bosctningens aller förste og aller siste fase så noyaktig at det blir mulig å gjennomfore ar- beidet. E n d a mer utrolig cr det at arkeolo- gen skulle slumpc til å kombinere disse spe- siellc kronologiske hensyn med leting etter spor av barn, gamle, ekspcrimentteam, es- scnsidle ressurser osv. Den induktive og full- stendige ansvarlighet blir her omskapt til den störste uansvarlighet. Slike idéer for data- innsamling må selvsagt ikke bli til perma- nente dogmen M a n anvender dem som lete- redskaper inntil de er tilstrekkclig belyst, og så skifter m a n aksiom.

Malmer gir meg også en litt urettfcrdig kommentar til. H a n refererer min uttaldse om at vi under feltarbeidet i Laerdal var for lite oppmerksomme på muligheten for at hver lokalitet kunne vaere resultat av ct stort antall besök av mennesker fra samme lokal- tradisjon gjennom et långt tidsrom. Hans kommentar er: " M e n h u r kan någon vara okunnig om at stenäldersboplatser vanligtvis varit använda vid upprepade tillfällen? En forskare av den objektiva skolan hade under alla omständigheter arbetat med minst två alternativa modeller: att boplatsfynden är resultat av en enda säsongs bosättning, och att de är resultat av många säsongers bosätt- ning". H a d d e Malmer lest boken med större förståelse ( e . g . s. 179—219 og 294—298), ville h a n ha sett at feltarbeidet ble drevet med minst disse to modellene som utgångs- punkt, og at det etter rimdige mål hadde hoy kvalitet i forhold til sine modeller.

Det som skulle vaert gjort, var å utvikle klare forventninger om hvilke data som kun- ne ventes dersom grupper med ulike lokal- tradisjon hadde besökt området f. eks. hver hest gjennom flere tusen år. Ekscmpdvis er det klart at cn slik bruksmåte normalt ikke

blir avslort ved flategraving eller ved de vanlige stratigrafiske metoder. Jeg tenkte meg en gäng at en kansje kunne komme vi- dere dersom en provde å forestille seg hver sesongs "aktivitetspakke", dvs. den samlede sum av de aktiviteter som hver gruppe ut- forte hver sesong: Folk kom til lokaliteten, de reiste teltet, supplerte sine fångstredska- pen ventet på reintrckket, fanget dyrene, släktet dem, konsumcrte o g / d l e r konserverte kjottet osv. I dette perspektiv var altså hver lokalitet en oppsamlingsplass for sporene etter et stort antall slike aktivitetspakker.

Ved å forestille seg hver aktivitetspakke klart og tydelig kunne en så vende denne proscssen rundt og subtrahcre årspakkene fra den sam- lede lokalitet én for én. Dermed kunne en teile det antall gånger lokaliteten hadde vaert i bruk. M e n jeg fikk aldri tid til å undersoke om denne muligheten cr noe mer enn en utopi.

Malmer losriver også fra sin sammenheng mitt utsagn om at jeg ville bort fra artefak- ter som var rettet inn mot spesialproblemer og spesialaktivitetcr. Min bakgrunn for dette er utförlig forklart i begge volumene av pub- likasjonen: For å få gode tradisjonsindikato- rer måtte jeg finne fram til formdementer hos artefaktene som var minst mulig aktivi- tetsbestemte, og som fantes på flest mulig lokaliteter. Det er bare misvisende og begren- sende å studere tradisjonstilhorighet ved h j d p av pilespisser som vekslcr i form etter brukssituasjonen, og som dessuten finnes bare på 2 av 50 lokaliteter.

Malmer vender saken opp-ned og påstår at jeg anvender dette som en motivasjon for ikke å omtale eller avbilde "Pilspetsar, skra- por och a n d r a mera utarbetade artefak- ter . . .". — Publikasjoncnc legger fram de data som betyr mest som belysning av de problcmstillinger jeg arbeider med. O g jeg h a d d e alltså ingen problcmstilling som gjor- de det aktuell å gi f. eks. mer omfattende illustrasjoncr av skrapernc enn det som fin- nes i publikasjoncn. Skulle jeg hatt noen form for "fullstendighet" eller "objektivitet"

i materialprescntasjonen, ville det blitt

hundrevis av illustrasjoner og hundrevis av

sider med verbalbcskrivdse bare for å få for-

midlet noen få, enkle trekk av skrapernes grove form. N å r jeg dessuten ikke så noen grunn til å legge spesiell vekt på de gjenstan- der som hadde såkalt skraperretusj, og gren- sene omkring denne kategori er meget flyten- dc, blir det ingen motivasjon tilbake for et stort illustrasjonsmateriale.

Så ct konkretiserende supplement til de kommentarer jeg allerede h a r gitt til Chris- tophcrsens inniegg: H a n mener det er av

"fundamental betydning at det innfores en klar distinksjon mellom begrepene "kilde- materiale" og " d a t a " : Det arkeologiske kilde- materialet — de fysiske levningene etter for- tidig menncskdig aktivitet — representerer en alltid cksistcrende objektiv instans, uav- hengig av enhver teori, forestilling, a n t a g d s c og modell".

Dette er jeg uenig i: Det er Christophcr- sens ubevisste biide av "fortidig menneskdig aktivitet" som får h a m til å tro p å et objek- tivt eksisterende kildemateriale. Dette er den samme kortslutning av tanken som når fors- kere snakker om "miljö" som noe selvstendig eksisterende. Godt beite, hoy lufttemperatur og rikdom på vatn erkjennes som miljöfak- torer först når m a n iakttar at akkurat disse betyr noe for visse dyrearter. En annen art gjor f. eks. at "steinblokkcr hoyere enn 2 m "

blir til en miljöfaktor ved at disse dyrene utnyttcr skyggen bak blokkene til beskyttelse mot solen og til å gjemme seg for rovdyr el- ler jegere. "Miljö", selv i sine mest abstraktc former, er alltid synonymt med "bruksmå- ter". N å r vi av og til fristes til å tro noe an- net, kommer det av at bare noen av de bruks- måter vi kjenner ekscmpler på, aktualiseres i den enkelte observasjonssituasjon. Det er disse "tomme bruksmåtene" som oppfattes som det objektivt ekisterende miljö.

Christopherscns "kildemateriale" er heller ikkc noe annet enn hans ubevisste summe- ring av alle de data h a n h a r sett i bruk. Det finns ingen andre former for arkeologiske data enn de vi oppdagcr ved å benytte for- tidsbilder som "briller". O g dette tror jeg ikke engang at vi skal sorge över. Tvert imot truer i motsatt fall den samme farc for forsk- ningsprosessen som vi nå sliter med å redde oss u n n a : Så snart det kan lokaliseres et selv-

stendig eksisterende "kildemateriale", cr det lett å forutsi at det også blir inrettet et om- sorgs- og redningsapparat for dette materia- le. Da går ressursene og oppmerksomheten på nytt dit. O g kunnskapsutviklingen stag- nerer.

Denne holdning — at det tross alt finnes noe som er objektivt gitt — har jeg mött hos selv de mest energiske motstandere av den objektive arkeologi. Det cr en slags anti-posi- tivismens logiske kollaps ved enden av tankc- rekken. Fordi denne holdningen kan vaere gjemt under så fine etiketter, föreslår jeg at den dopes til "krypto-positivisme" D a blir det lettere å se den.

Til de to andre debattantene har jeg vel gitt nok svar i det jeg allerede h a r sagt.

6. Sammenfatning

Arkeologer og andre empirikerc må slutte å tro at det cr uventede data som endrer vår kunnskap.

Referenser

Dahl, O. 1964. Innfering i historieforskningens Melodlrrre. Oslo: Universitetsförlaget.

Johansen, A. B. 1968. Hoyjjellsfunn ved LoeriUih- vnssdraget I. Bergen: Årbok for Universitetet i Bergen. Også utgitt av Universitetsförlaget.

- 1974. Forholdet mellom teori og data. Ber- gen: Historisk museum.

1978. Hoyfjcllsfunn ved Lcerdalsvassdragel 11.

Oslo: Universitetsförlaget.

— 1979. Prosjekthåndbokk for humanistisk forsk- ning, (medfört.) Oslo: NAVF.

— 1980. Opp eller ned for norsk arkeologi?

Oslo: Nicolay, 33 s. 16—27.

— 1980. Arkeologi. Presentation av ämnesområ- den utgivna i samband med Göteborgs uni- versitets Professorsinstallation lördagen den lit oktober 1980 s. 22—28.

Arne B. Johansen Inst. för arkeologi Box 2133

413 13 Göteborg