Det er vanskelig ut fra statistikken å gi et klart bilde av hva slags lovbrudd systemet fanger opp. Når det gjelder hva meldingene ender opp i som etterforskes og siden påtales så er det snakk om en rekke ganske ulike sakstyper. Det synes som begrepet hvitvasking blir av mindre betydning jo nærmere en kommer de konkrete sakene.
Hoveddelen av det som rapporteres og avdekkes er ikke store komplekse saker, slik det ofte hevdes. De store sakene finnes selvsagt også og er godt synlig fordi Økokrim legger ned store ressurser i dem. I 2001 oppgir Østby (2002) at det ble rapportert inn 992 meldinger, av disse gjaldt 508 beløp på mindre enn 100 000,-, tar man med alt under en halv million så utgjør det 810 av de 992 sakene (dvs mer enn 80 %). Det var også noen omfattende saker på mer enn 5 millioner kroner som trakk opp gjennomsnittet.
I en undersøkelse av de Nederlandske MT meldingene hvor Duyne og Miranda (1999) gikk inn i databasen til MOT, en forkortelse for det Nederlandske politiets finansetterretnings enhet, var en konklusjon at ”mange flytter lite penger og få flytter mye”. Dette synes å stemme godt med norske erfaringer. Man fant at databasen for årene 1994 til og med 1996 inneholdt innrapporteringer på totalt 753 millioner euro. En meget stor del av dette var knyttet opp mot noen meget store sakskomplekser. Medianverdien hos bankenes rapporter lå på mellom 16 000 og 23 000 euro (dvs 130 000 til 184 000 nkr).
Når det gjelder hvilke sakstyper de norske meldingene resulterte i så er ikke antall oppgitt, Økokrim opererer kun med prosenter og oppgir ikke faktiske tall i sin statistikk. Dette gjør det nærmest umulig å si noe om hvor mange saker man har av ulik art.
Dessuten anvendes det relativt vide betegnelser i statistikken som heleri / hvitvasking og bedrageri, som ikke overraskende er de mest
fremtredende25. Disse dekker en hel rekke ganske ulike type handlinger av varierende alvorlighetsgrad. Særlig kategorien heleri / hvitvasking synes relativt håpløs å forholde seg til i en analyse eller i forskningsøyemed. Statistikken sier heller ingenting om hvor mange rapporter man har benyttet i de enkelte sakene eller om dommer og siktelser gjaldt for flere forhold26.
Hvis en skal kunne gi en brukbar beskrivelse av hva som kommer ut av MT meldingene og hvordan de brukes i praksis så trenger man både bedre statistikk og dessuten en kvalitativ gjennomgang av dommene hvor man går nærmere inn på hvilke handlinger som er begått, av hvem, hvor alvorlige lovbruddene er med mer.
I EFEs årsmelding nevnes tre eksempler hvor meldinger har medført såkalt etterretningsrapport og tre hvor de endte i straffesak. Eksemplene er selvsagt ikke representative, men gir et inntrykk av saker Økokrim velger å fremheve. Primærkriminaliteten i de nevnte sakene er skatteunndragelse (en såkalt 31/12 melding), et tilfelle av omfattende svart arbeid, et tilfelle av korrupsjon (et av de største i norsk historie), et med heleri og et med konkurskriminalitet. Felles for disse sakene er at til dels svært store beløp har gått mellom konti og hvor dette ofte strider med tidligere mønster. Saken med svart arbeid er enkel og kan tjene som eksempel.
”I mai 2006 mottok EFE en MT-rapport fra en rapporteringspliktig som meldte om en firmakunde A som i en periode over 2 måneder hadde mottatt rundt 700 000 på sin konto, Noe av pengene ble overført videre til kunde B. Både A og B tar ut beløpene i kontanter omgående.
En annen rapporteringspliktig rapporterer i samme periode om mistenkelige transaksjoner utført av en ansatt i samme firma A. Den ansatte satte inn rundt 300 000 kroner i kontanter, hvorpå mesteparten ble tatt ut i mindre beløp samme dag i ni ulike filialer.
Videre undersøkelser viste at firma A ikke har levert mva oppgaver siden 2001. En av de impliserte er godt kjent i politiets registre for økonomisk kriminalitet. Det er mistanke om skatteunndragelse og utstrakt bruk av svart
25 Disse betegnelsene bygger på de juridiske avgrensingene i lovene. Statistikken
fungerer derfor best som intern driftsstatistikk, noe den jo også er.
arbeid. EFE utarbeidet på dette grunnlaget en etterretningsrapport som ble sendt til rette politidistrikt med tilhørende fylkesskattekontor.”
Forholdene og modus her er enkle, summene er relativt store sett i forhold til kundenes normale aktivitet og det synes å være mye som burde vekke mistanke. Det som ofte slår en ved disse transaksjonene er hvordan noen har nerver til å benytte bankene på denne måten eller kanskje totalt mangler kunnskap om bankenes overvåkning ev- entuelt mangler respekt for kontrollapparatets effektivitet.
Det er ikke mye man kan si ut fra EFEs statistikk, men vi ser at det er svært få saker som omhandler penger knyttet opp mot narkotika og terrorisme. Dette inntrykk har man også i bankene. Man fanger i liten grad opp midler knyttet til omsetning av narkotika eller terrormidler, i stedet synes det som de i stor grad oppdaget midler som stammet fra bedragerier, økonomisk utroskap og skatteunndragelser som igjen kan stamme fra illegal aktivitet.
Disse funnene stemmer godt med internasjonal forskning på effektene av reguleringen mot hvitvasking (Naylor 2002; Levi 1991; Rider 2004). Det meste av hva som rapporteres gjelder relativt begrensede summer, men det fanger også opp noen omfattende saker. De aller færreste meldingene om mistenkelige transaksjoner ender i at det åpnes straffesaker, noen rapporter benyttes i pågående saker. En del meldinger kan ha nytte som etterretningsinformasjon. I de fær- reste tilfellene der rapportene brukes i en straffesak handler det om narkotika eller terror. Det synes å være en etnisk slagside på hva som rapporteres. Statistisk sett synes det å være en klar overrepresentasjon av rapporter rettet mot personer med ikke-vestlig bakgrunn. De aller fleste av de rapporterte er norske statsborgere, mens Irakiske, Paki- stanske og Polske statsborgere topper listen over de ikke-norske (EFE 2007 s. 19).
En kan spørre om hvitvaskingsreguleringen virker forebyggende på narkotikakriminalitet, terrorisme og økonomisk kriminalitet? Få kan nekte på at det med dagens regulering har det blitt noe vansk- eligere å vaske midler ved bruk av finansinstitusjoner. Det er etablert et system som fanger opp de mest synlige formene for vask. Om det har fungert forebyggende og eventuelt hvilken effekt det har er nærmest umulig å dokumentere når man ikke har pålitelige tall å sammenligne med. Man kjenner verken før eller nå situasjonen på noen pålitelig måte (Ingvaldsen & Larsson 2007). Men man trenger
ikke være kyniker for å hevde at det er å forvente at den forebyggende effekten av reguleringen når det gjelder den opprinnelige krimi- naliteten er liten. Penger tjent ved kriminell aktivitet håndteres på mange vis, mye forsvinner i forbruk, sendes utenlands, forblir i en kontaktøkonomi eller reinvesteres i annen ulovlig aktivitet (Larsson 2008b; Naylor 2002). Må man absolutt vaske midler så finnes det fortsatt mange måter å gjøre det på. Reguleringsregimet har nok med- ført at det har blitt noe dyrere og litt mer komplisert å vaske penger, men det finnes fortsatt mange måter å gjøre det på.