Videregående opplæring i Norge – struktur og oppbygging

Alle barn i Norge begynner på skolen det året de fyller seks år. Forut for dette har de aller fleste norske barn gått i barnehage. Det er i dag (så godt som) full barnehagedekning, dvs. at alle som ønsker en barnehageplass til sitt barn skal få dette. Den obligatoriske grunnskolen er tiårig, og er satt sammen av en sjuårig barneskole og en tiårig ungdomsskole. Ofte bytter de unge skole ved overgangen fra barneskole til ungdomsskole.

Barne-      

8 Markussen (2003) introduserte begrepet Bortvalg i den norske debatten om gjennomføring og kompetanseoppnåelse. Hensikten var å fokusere på at det å slutte i videregående opplæring er et fenomen med mange aspekter, og at det kunne være vel verdt å reflektere over begrepsbruken. Begrepet bortvalg ble introdusert for å synliggjøre at det er et element av valg i det å forlate videregående opplæring før tida. I denne artikkelen vil vi bruke begrepet Frafall, med unntak for når vi omtaler prosjektet Bortvalg og kompetanse.

skolen er karakterfri, dvs. at all evaluering av barna skjer uten karakterer. Fra og med åttende klasse får elevene karakter i så godt som alle fag, og disse karakterene teller ved søkning og inntak til videregående skole.

Fra og med 1976 har Norge hatt én videregående opplæring; da ble de tidligere yrkesskolene og det gamle gymnaset samlet i et skoleslag. På dette tidspunktet gikk 60 % av 16 åringene direkte fra grunnskolen til videregående skole, i 1984 hadde dette økt til 84 % (Bjørndal 2005). I 1990 var andelen steget til 90 %, og før Reform 94 var andelen som gikk rett fra grunnskolen og over i videregående opplæring enda høyere (Sandberg og Vibe 1995). Forklaringen på at en stadig større del av ung-domskullene gikk rett fra grunnskolen til videregående opplæring kan forstås både ut fra høyere kompetansekrav fra arbeidslivet, ut fra et ung-domsarbeidsmarked som var forvitret (Grøgaard 1992), men også at det i økende grad var blitt en norm at man skulle gå rett fra ungdomsskolen til videregående opplæring.

Da ungdommene strømmet til videregående opplæring på slutten av 1980-tallet var det ikke kapasitet nok til at alle kunne få en plass. De eldre søkerne gikk foran de yngre, slik at det var ungdommene som kom fra ungdomsskolen som ble stående utenfor. I tillegg var det innefor de yr-kesfaglige retningene færre plasser det andre enn første året og færre plasser det tredje enn det andre året. Resultatet var at mange av de som hadde fullført første år ikke fikk fortsette inn i andre år, men ble gående «på kryss og tvers» fra grunnkurs til grunnkurs (Markussen 1991, NOU 1991:4). Det var også stor mangel på læreplasser, og også her gikk de eldre foran de yngre søkerne.

Norge trengte en ny videregående opplæring, og fra og med august 1994 ble Reform 94 innført. Reformen var en rettighetsreform fordi alle med fullført grunnskole fikk en individuell, lovfestet rett til å begynne, og alle fikk rett til å gjennomføre tre års videregående opplæring. Den var en

strukturreform fordi de 109 tidligere førsteårs-kursene ble erstattet med

13 nye grunnkurs. Det ble etablert tilstrekkelig med tilbud i andre og tredje år av videregående opplæring og læreplasser i bedrift, og lærling-ordningen ble koplet til videregående skole. Reformen var en

innholdsre-form fordi hele læreplanverket ble revidert med mindre fokus på tidlig

spesialisering og økt fokus på større bredde tidlig i videregående opplæ-ring, og fordi man med Reform 94 innførte prinsippet om målstyrte lære-planer i videregående opplæring (Monsen 1996). Reformen var en

kom-petansereform, fordi et hovedmål var at flere skulle gjennomføre en

ut-danning frem mot en formell kompetanse, og fordi reformen innførte en ny kompetanseform, dokumentert delkompetanse, i videregående opplæ-ring (Lov om videregående opplæopplæ-ring § 3).

Med virkning fra august 2006 fikk vi en ny reform, Kunnskapsløftet. Denne reformen omfatter hele den 13-årige grunnopplæringen. En sentral begrunnelse for videregåendedelen av Kunnskapsløftet var at struktur- og kompetansereformen bare delvis hadde lykkes, dokumentert ved den svake gjennomføringen i videregående opplæring (St.meld. nr. 30 2003– 2004). Reform 94 hadde riktignok ført til at andelen som oppnådde yr-keskompetanse var doblet (Støren m.fl. 1998), men fortsatt var det rundt 30 % av de som begynte i videregående opplæring som ikke fullførte med studie- eller yrkeskompetanse når dette ble målt etter fem år (SSB 2009).

Med Kunnskapsløftet ble 15 tidligere studieretninger redusert til 12 nye utdanningsprogrammer, en endring av begrenset betydning, ettersom dette i hovedsak var sammenslåinger og omstruktureringer av de tidligere studieretningene. En annen viktig endring er innføringen av de nye fagene

utdanningsvalg (i ungdomsskolen) og prosjekt til fordypning (i

videregå-ende opplæring), samt etableringen av partnerskap for karriereveiledning. Disse nye elementene skal bidra til at ungdom foretar mer bevisste utdan-ningsvalg ved overgangen fra grunnskolen til videregående opplæring og mellom trinnene i videregående opplæring.

Det ovenstående peker i retning av at Reform 94 må betraktes som den sentrale reformen av videregående opplæring. Det skjedde viktige endringer med reformene i 1976 og 2006 også, men det var Reform 94 som utformet den videregående opplæringen vi har i Norge i dag. Det var Reform 94 som innførte en rett til videregående opplæring for alle, som knyttet lærlingordningen til videregående opplæring og som erstattet tidlig spesialisering med bredde tidlig i videregående opplæring9.

Videregående opplæringen i Norge anno 2009 etter disse tre reforme-ne i 1976, 1994 og 2006 kan fremstilles som i figur 4.1.

Figurforklaring: STF = studieforberedende utdanninger, YF = yrkesfaglige utdanninger, NA = naturbruk, MK = medier og kommunikasjon, PGS= påbygning til generell studiekompetanse H.UTD = høyere utdanning, ARB = arbeidslivet. Figur 4.1. Videregående opplærings oppbygging og struktur

Når de unge går ut av grunnskolen søker de om en plass i videregående opplæring. De må oppgi tre utdanningsprogrammer i prioritert rekkeføl-ge, og er garantert å komme inn på et av disse tre. Det er konkurranse om plassene, og de med de beste karakterene fra ungdomsskolen får sine førsteønsker oppfylt først, og de som har de dårligste karakterene må i større grad ta til takke med andre eller tredjeønsket sitt. Noen utdannings-programmer er mer populære enn andre (for eksempel musikk, dans og drama), og her kreves gode karakterer fra ungdomsskolen for å få en plass. Ved søkning til skoleåret 2007 fikk 83 % innfridd førsteønske til utdanningsprogram. 72 % fikk oppfylt førsteønsket både ved valg av skole og utdanningsprogram (Frøseth m.fl. 2008).

Ungdommene kan velge mellom tre studieforberedende utdannings-programmer:

• Studiespesialisering • Musikk, dans og drama • Idrettsfag

Utdanningen innenfor disse utdanningsprogrammene er treårige rettlinje-de løp, og ved bestått i alle fag oppnås generell studiekompetanse som kvalifiserer for inntak til høyere utdanning på universiteter og høyskoler. Ved valg av gitte fagkombinasjoner av realfag oppnås spesielle studie-kompetanse som gir adgang til spesielle høyere utdanninger som krever særlig realfagskompetanse ved inntak.

De ni yrkesfaglige utdanningsprogrammene er: • Bygg- og anleggsteknikk • Design og håndverk • Elektrofag • Helse- og sosialfag • Medier og kommunikasjon • Naturbruk • Restaurant- og matfag • Service- og samferdsel

• Teknikk og industriell produksjon

Utdanning innenfor yrkesfag følger to modeller (jf. fig 4.1). Hovedmodel-len er to år i skole og to år i bedrift som lærling. Dette betyr at etter å ha gjennomført de to første skoleårene må de unge skaffe seg en læreplass. Denne skaffer de seg i hovedsak tre veier; enten ved at de søker gjennom det fylkeskommunale fagopplæringskontoret, de søker direkte til en ar-beidsgiver eller de skaffer seg denne læreplassen gjennom bekjente, fami-lie eller venner. De to årene i lære er fordelt mellom et års læring og et års verdiskapning. En instruktør er lærlingens lærer. På slutten av læretiden går de opp til en fagprøve, og når den er bestått dokumenteres oppnådd fagkompetanse innen et yrke ved et fagbrev. Det fins om lag 190 slike fagutdanninger i Norge.

Den andre veien til yrkeskompetanse går gjennom et treårig skoleløp. Dette betyr at hele yrkesutdanningen er innenfor skolen. Utdanningen avsluttes med eksamener og dokumenteres med et vitnemål som viser at ungdommene er kvalifisert for utførelsen av et yrke. Det er mulig å ta yrkesutdanning denne veien for 10 yrker.

Mulighetene for å endre fra et påbegynt løp mot studiekompetanse til et løp mot yrkeskompetanse er begrenset. For å få til dette er det nødven-dig å ta den yrkesfaglige utdanningen fra starten. Det motsatte valget, å

gå fra et påbegynt løp mot yrkeskompetanse til et løp mot studiekompe-tanse, er derimot innebygd i strukturen. Den ene muligheten går gjennom utdanningsprogram for naturbruk eller medier og kommunikasjon. Her fins det treårige løp som gir studiekompetanse. Til sammen følger om lag 6–7 % av et årskull denne veien. Innenfor medier og kommunikasjon ender om lag 90 % opp med studiekompetanse, slik at selv om dette ut-danningsprogrammet er definert som yrkesfaglig, er det empirisk sett et studiekompetansegivende løp.

Den andre veien til studiekompetanse fra en yrkesfaglig start er

på-bygning til generell studiekompetanse. I dette kurset som elevene kan ta

det tredje året etter først å ha gått to yrkesfaglige år i skole, fullfører de fellesfagene (norsk, matematikk, naturfag, historie, kroppsøving) de mangler for å få generell studiekompetanse. Det har vært en stor økning i overgangen fra yrkesfag til påbygning til generell studiekompetanse over tid, fra 6 % i 1994-kullet til 10 % i 1999-kullet (Støren m.fl. 2007).