Et nordisk «arbeidsethos»?

Arbeidslivet står sentralt i de nordiske kulturene. Samtidig er det røster som hever stemmen med spørsmål om hva som har hendt med opplevel- sen av arbeidet og mulighetene til å bevare arbeidslivsorienteringen under innflytelse av de store omleggingene fra industrisamfunn til kunnskaps- samfunn. For rundt 70 % av arbeidsstokken er arbeidsdagen endret, og det er skjedd merkbare endringer i tids- og oppgavestrukturer med lange tradisjoner. Nye arbeidsorganisatoriske mønstre forutsetter mer medvirk- ning og egenorganisering (Hanson 2004). Et av kjennetegnene ved det «nye» arbeidslivet er grenseløshet gjennom frikopling fra tradisjonelle arbeidsorganisatoriske mønstre:

«Frikopplingen från dessa strukturer betyder inte att individen blir fri att göra vad hon eller han vill – det betyder snarare att individen själv i

Bærekr@ftig arbeidsliv 43

större utstreckning måste ta över reglering och gränssättningar i tid rum och arbetsuppgifter.» (Allvin & et al. 1999).

Den svenske arbeidslivsforskerne Gunnar Aronsson trekker linjene videre og hevder at:

«Den enskildes kontroll i sin arbetssituasjon ökar medan individens kontroll över större förändringar i företag och över sin ställning på ar- betsmarknaden sannolikt minskar.» (Aronsson 1999).

Dette fremstår som et nordisk arbeidslivsparadoks.

Arbeid og arbeidsomhet utgjør ifølge den svenske forskeren Åke Daun fundamentet for nordboernes sosiale identitet (Daun 1989 sitert i Linde-Laursen og Nilsson 1991). I en studie av Norge og det norske hev- der Steen Jacobsen at når det norske folk synes å sette sitt arbeid så høyt, henger det sammen med arbeidsplassen som sosial basis.

«Arbeidsglede» hevdes å være den alminneligste av alle gleder for nordiske arbeidstakere. Selve begrepet «arbeidsglede» er nordisk og fin- nes i de gamle sagaene.8 I anglosaksiske språk snakker man om «job sa- tisfaction», et begrep med andre konnotasjoner enn arbeidsglede. Islands- ke forskere som har studert dagens arbeidslivskultur, vektlegger sammen- hengen mellom tydelige verdier som «å være dyktig» og «å klare seg» og å vise gjennom arbeidsomhet at man er en del av fellesskapet. I den glo- baliserte økonomien hevdes det at selve arbeidsomheten transformeres mer i retning av amerikanske enn skandinaviske/nordiske tenkemåter. Dette medfører debatt.

Henrik Ibsen trakk begrepet arbeidsglede inn i sin dramatikk, og det ble viktig som mobiliserende del av en nydannet nasjonalisme for eksem- pel for Norge.

Blir det da tyngre å være utenfor arbeidslivet?

1.6.1 I Norden har man like anslag mht utslagning fra arbeidslivet I de nordiske landene er fraværsratene litt ulike: lavest fravær i Danmark med ca 4–5 %, i Norge ca 7–7,5 % og omtrent det samme i Sverige, i Fin- land 4 % og lavest i Island. I Norge er fraværet redusert betydelig i løpet av 2004/5, men rekrutteringen til uføretrygd ligger høyt fortsatt. Stigende fravær ser ut til å tolkes som en markør på ubalanse mellom forventninger

8 _{Den protestantiske etikk og predestinasjonslæren gjorde ifølge Max Webers klassiske stu-}

44 Bærekr@ftig arbeidsliv

og krav mellom (arbeidskontrakt-) partene, og varer tendensen ved over noen tid, fører den til tiltak også på nivåer over virksomheten selv.

I Danmark har frafallet fra arbeidsstyrken vært størst, noe som også kan forklares med landets nære økonomiske historie. Danmark opplevde høy ledighet allerede fra 70-tallet. Samtidig har myndigheter, arbeidslivs- partene og forskere samarbeidet om viktige programmer som har bidradd til å belyse hvilke utfordringer fastholdelse av arbeid representerer. Sve- rige har vært kjennetegnet av en sterkt utbygd velferdsstat. Med en stig- ning i uførhet fra slutten av 1990-årene forsterket man interessen for sy- kefravær og uførhetsprosessen, og rettet søkelyset mot håndteringen av den hjelpetrengende. Danmark var tidligst ute med en debatt om bedrifte- nes sosiale ansvar, CSR (Corporate social responsibility), en debatt som først senere ble viktig for eksempel i Norge. I Island har stor grad av ny- etableringer aktualisert diskusjon om samme tema. Debatten om EUs tje- nestedirektiv har blant mange flere tema også påpekt risiko for sosial dumping, og det sosiale ansvaret knyttet til arbeidskontrakten.

Dansker og finner opptatt av fastholdelse i arbeidsforholdet

Danskenes nære historie med arbeidsledighet avløst av markert kon- junkturoppgang har satt fart i arbeidet med å skape økt validering av ar- beidskraften. Lovgivning fra 1994 og 1996 hadde til hensikt å samtidig øke gjeninntreden i arbeidslivet/skape nye arbeidsmuligheter for mennes- ker med svake forutsetninger/begrensninger og øke servicegraden i of- fentlig sektor. Her var det en tydelig kopling til debatten om virksomhe- tenes samfunnsansvar.

1.6.2 Ikke nok å skape jobber

Erfaringen fra Danmark viser at det er krevende nok å skape nye jobber. Arbeidstakernes respons på tiltak viser at arbeid er mer enn inntekt, det dreier seg også om selvforståelse og verdighet. Lønnsgarantien ble utvi- det i varighet, og det hadde god effekt. Allikevel viser det seg at arbeids- takerne foretrekker «skånejobber» fremfor jobber som dekkes med lønns- subsidiering. Verdighet og opplevd mestring har stor betydning også for dem som sliter med å finne en plass i arbeidslivet.

Ønsket om å tilbakeføre uførepensjonister til et arbeidsaktivt liv var bakgrunnen for et prøveprosjekt i 5 av Norges fylker. Uførepensjonen skulle fungere som lønnstilskudd, men ordningen oppnådde kun lav opp-

Bærekr@ftig arbeidsliv 45

slutning fra de aktuelle pensjonistene eller arbeidsgiverne. Ordningen har hatt kort utprøvingstid og det er ytret ønsker om å videreføre ordningen.

Nyere svensk forskning har bidratt med en analyse som reiser spørs- mål med stor betydning for å forstå responsen på tiltak for å tilby arbeid (von Otter 2004). Von Otters omvärlsdsanalyse viser til mobilitet som et gode.

Velferdsstatens rolle

Velferdsstatens rolle er blant annet å tilby et rimelig utkomme også for dem som ikke kan være i arbeid. Gjennom «å få en diagnose», hevdes det, kan vi leve verdige liv som trygdemottakere. Velferdsstaten tilbyr en almenn løsning; også som trygdemottakere er borgerne «innenfor» det re- gulerte samfunnets normer.