Island, et arbeidsliv under restrukturering?

Den islandske økonomien går på høygir, og aktiviteten er stor i forhold til en tallmessig liten befolkning. Nylig feiret man at den 300.000’ende bor- ger var født. Samfunnsforskere har levert analyser av det islandske ar- beidslivet der det legges stor vekt på de historiske forutsetningene for ar- beidslivsutviklingen. Her påpekes de tydelige og tilnærmet ubrutte linjene fra sagatidens verdier og orienteringer og dagens sterke arbeidslivsorien- tering. Kulturelle og historiske forklaringer står sterkt i fremstillingen av hvordan det islandske arbeidslivet fungerer.

Islendinger identifiserer seg med arbeidet og «å være dyktig», dvs. å klare seg i jobb og med økonomiske krav, er et viktig omdømme å ha for en islandsk borger. Definisjonen av å være en dugendes person, en dyktig person, hevdes å være mer arbeidsrelatert her enn i andre land24. Et tyde- lig uttrykk for denne vektleggingen gir de livshistorier som trykkes ved

86 Bærekr@ftig arbeidsliv

en persons død og som til forskjell fra nekrologer omtaler menns og kvin- ners arbeidsinnsats med stor grundighet.

Industrialismen kom sent til Island, og i begynnelsen av det nye årtu- sen er Island scenen for store industrielle satsninger, både med interna- sjonale og nasjonale aktører. Dette er en prosess som skaper store debat- ter, ikke minst fordi den veldige intensiveringen i industriell utbygging samtidig aktualiserer miljøvernspørsmål, konkurransespørsmål og ar- beidsmiljø- og arbeidskraftsspørsmål. Samtidig gjør islandske aktører seg gjeldende utenlands, og bank- og finansvirksomheten vekker oppmerk- somhet. Den islandske litterære rikdommen har fått følge av en blomst- rende kunst- og trend/fashion- sektor. Mange spør seg hvilken innvirk- ning den nyere utviklingen vil få på de arbeidslivsverdier islendingen for- valter.

Islendingene arbeider mange flere timer i gjennomsnitt enn andre i Norden. Arbeidsledigheten er lav, og det er nå en viss arbeidsinnvandring (6 % av arbeidsstokken er fremmedkulturell).

Vi har allerede påpekt at de nordiske landene er opptatt av mange av de samme utfordringene: demografiske forhold, vanskelig adgang for mennesker med helsemessige begrensninger, svakere integrering av nye medborgere (flyktninger/innvandrere), tidlig avgang fra arbeidslivet og høyt sykefravær.

Det kunne være fristende å si at Island peker seg ut som et moteksem- pel. I 2001 viste Islands Statistiske Sentralbyrås oversikter at 70 % av mennene i alderen 67–69 år fortsatt er i arbeid. Det gjelder også 30 % av kvinnene i samme aldersgruppe. Videre er 27 % av mennene i alderen 70–74 år arbeidsaktive og 5 % av kvinnene. Sykefraværet ligger på mel- lom 3 og 4 % avhengig av bransje.

Det er den lave arbeidsledigheten som, sammen med stram privatøko- nomi og islendingenes kulturbaserte selvbilde, forklarer dette, hevder samfunnsforskere. De peker også på islendingenes store krav til materiel- le goder, noe som naturligvis krever tilgang på penger. For eksempel eier de fleste sine hus eller leiligheter. Leiemarkedet er svært lite. Det finnes flere biler pr. voksen person enn i Norden/Europa ellers, og det er til og med ganske vanlig at gymnaselever eier sin bil. Man kan få førerkort fra 17 års alder i Island. Islendinger har også mange TV- og liknende appara- ter pr innbygger sammenliknet med nabolandene. Samtidig er gjennom- snittlig grunnlønn lav sett i forhold til de skandinaviske/Øst-Nordiske

Bærekr@ftig arbeidsliv 87

landene. Dette innebærer at man må arbeide mye for å oppnå samme ønskverdige materielle standard.

Islendingene regner det som naturlig og normalt å være i arbeid så lenge helsa holder, også etter fylte 70 år. Det er dessuten tradisjon for at man skaffer seg jobb tidlig i tenårene, gjerne ved siden av skolegang og studier.

Vi har sett at nettopp tiltak for å få yngre mennesker tidligere ut i ar- beidslivet, var viktig for den finske reformen og for å holde medarbeider- ne lengre i arbeidsaktivitet. I Island har både seniorenes situasjon og den omfattende arbeidsinnsatsen fra ungdom nå kommet på agendaen fordi den vekker bekymring. Tretthet og stress hos barn og unge er blitt et tema som opptar folkehelse-interesserte.

Hva er det så som ligger bak denne arbeidsorienteringen? I sin av- handling beskriver arbeidslivsforskeren Rafnsdottir (Rafnsdottir 1995) hvordan særlig rytmen i fiskeriene preget arbeidstakten i lokalsamfunnet: Å berge fangsten og bearbeide den mobiliserte alle, og førte enkelte ste- der også til at skolen ble stengt for å hente ut arbeidskraft. Rytmene fra fangst, fiske og innhøstning overstyrte andre aktiviteter. Ennå i dag er det slik at barn – og unge som ikke har jobb etter skoletid og i ferier – finner få andre i samme situasjon. Å arbeide i tillegg til å gå på skolen gir disse ungdommene en egen økonomisk selvstendighet og forsterker interessen i å skaffe seg materielle goder. På den andre siden fostrer mønsteret også en selvstendighet og en innsikt i hva arbeidslivsnormene handler om. Det er påpekt at en mulig effekt av dette er at mange ikke oppfatter at det er så store klasseskiller, at enhver er sin egen lykkes smed. Jobber du, kan du også klare deg og vise deg dyktig. Lærere, leger og jurister kan med stor sannsynlighet møte studenter, pasienter og klienter, dvs. mennesker som en gang har lært dem opp i en jobb de hadde som skoleelev eller stu- dent. Den felles arbeidslivserfaringen man deler kan bekrefte likheten snarere enn ulikhetene.

Fra det gamle sagasamfunnet har noen klare normer og verdier blitt formidlet videre: Islendingen er stolt og klager ikke. Dette kan tolkes som en mestringsstrategi, dvs. at den kulturelle arven lærer bort hva Bandura (Bandura 1997) kaller «self-efficacy», positive mestrings-forventninger til en selv. Islandske arbeidstakere har med andre ord internalisert en an- takelse om at de kan mestre sine utfordringer. Er det en sammenheng

88 Bærekr@ftig arbeidsliv

mellom denne holdningen og det gamle mønsteret med sterke ugifte mød- re som islandske kvinner lenge var enestående representanter for?