Det var katastrofebistanden til Bangladesh og Vietnam som utgjorde hovedtyngden - blant

pen til Island i 1973. Omfattende katastrofehjelp er blitt ytt ligere. Den til Nigeria utgjorde således

av sarnlet i 1969. Det dreiet seg

tid da om bevilgninger, som kom i til den bistanden. I av 1974 og i begynnelsen av

1975 har utenriksledelsen gjentatte sterkt at strofehjelpen måtte skes ytterligere. denne markering skal danne grunnlag for utformingen av den fremtidige bistanden, kan katastrofehjelp komme til å en sektor i som kommer.

Norge har både og gode tradisjoner med til å yte En er enkel å beskrive, og det er enkelt å

skape oppslutning om en slik form for Det lett et press både fra opinionen og fra politikere for å

midlene til å behov hvor akutt må av- hjelpes. Det ligge en sterk fristelse for de politiske myn- digheter til å bevilgninger til utviklingsformål til

Det er langt vanskeligere å bygge opp en positiv opinion for vendigheten av til langsiktig utbygging av og misk infrastruktur i fattige land. Denne virksomheten vzre triviell og den ytre dramatikk. blir ikke mindre viktig av den Det representerer en langt utfordring å

skape forståelse for behov.

Utviklingshjelp er ting, nodhjelp er noe Begge er viktige. Det imidlertid neppe vzre den bruk av bistandsmidlene fra en langsiktig utviklingssynsvinkel å

dem til Selv om det kan fortone seg fristende for de poli- tiske myndigheter å bruke utviklingsressursene til blant for å skape oppslutning om de bevilgningene, kan vise seg å bli en kortsiktig nodvendigvis bli en kostbar form for den må fort fram og nesten alltid må improviseres. Mottakerapparatet vzre lite forberedt, i den utstrekning det overhodet eksisterer. av de hyppigst

innvendinger mot utviklingshjelp, slik de kommer ut- i bygger på forestillinger som er dan- net på grunnlag av formidling av

-

med de svakheter som

er uunngåelige i slike improviserte

i som kommer det sannsynligvis situasjoner i den tredje verden som rask katastrofebistand

Katastrofehjelp har imidlertid en målsetting, reiser andre behov og andre teknikker enn langsiktig utviklingsbistand. Den ikke naturlig inn under bistandsbevilgningene og den mengdemålsetting som er blitt oppstilt for utviklingshjelp. Denne virksomheten bor både administrativt og bevilgningsmessig

ut fra utviklingsbistanden, selv om det tilstrebes en koordinering av virksomheten der kan vzre naturlig i

For å sikre mulig fleksibilitet imidlertid vilgningene til katastrofehjelp og inngå i et fond for katastrofehjelp.

Det lar seg vanskelig på grunnlag av de generelle

beskrivelser vi har redegjort for å trekke entydige konklusjoner om i hvilken utstrekning den faktiske bistanden har i med de generelle målsettingene for bistanden. med det generaliseringsnivå målsettingene er formulert på. Szrlig vanskelig blir det å fastslå i hvilken utstrekning de faktiske keringer har innfridd de kvalitative målsettinger om

og utjevning. Szrlig mye lettere er det heller ikke å si noe bestemt om i hvilken grad de små og norske

bidrag marginalt har den i Bare dybdeboringer i form av forberedte

fortrinnsvis integrert i utviklingsarbeidet, kan gi av denne karakter.

Det er heller ikke blitt formulert eksplisitte eller for hvordan den bistanden bli fordelt på de forskjellige sektorer, hverken for bistanden som helhet eller for de landprogrammer. Det er ikke å trekke konklusjon om hvorvidt eller i hvilken utstrekning de faktiske allokeringer med til det bistandsprogrammet eller bistandsprogrammene for det land har i med eller i med de politiske myndigheters eksplisitte forventninger i denne på et slikt grunnlag. Myndighetene har

tid behandlet både og på forhånd og årsmelding og på etterskudd at innvendinger mot den foretatte al- lokering er

og

Ved fremleggelsen av Regjeringens langtidsprogram for ble det for gang fastlagt årlige rammetall for de offentlige

til utviklingsbistand og internasjonalt hjelpearbeid for planperioden. utgjorde en forutsetning for lang- siktig planlegging. er en rutine med rullerende

legging satt i system. Et rammeprogram utgangspunkt for denne planlegging.

Fram til 1974 var NORADs styre den hoyeste myndighet som fikk seg forelagt rammeprogrammet og landprogrammene til

nelse. Etter at de prosjekter var bearbeidet i forvaltningen -

i samarbeid med myndighetene i mottakerlandet - ble de enkeltvis eller i på få oversendt til

Der ble de proposisjoner som ble forelagt for Regjeringen og Stortinget utformet.

Denne saksbehandlingen gav de politiske myndigheter - både gjeringen og Stortinget - bare begrenset mulighet til å

bistandens utfonning på forhånd, dels på grunn av manglende sikt over samlet planlagt og dels NORADs styre var den instans som fikk seg forelagt de viktigste

- av rammeprogrammet og landprogrammene. Forst i 1971 fikk Utenriksdepartementet en representant i NORADs styre, men denne hadde ikke stemrnerett. Regjeringens muiighet til

stilling til de enkeltprosjekter den ble forelagt. Den var imidlertid veiende indirekte, gjennom oppnevnelsen av NORADs styre. Det er vanskelig å i hvilken grad skiftende regjeringer har slike ved oppnevnelsen av NORADs styre. Styret har nomgående hatt en allsidig partipolitisk sammensetning, om styreformannen

-

ved

-

som regel har

ministerens parti. Enda vanskeligere er det å i hvilken ut- strekning eventuelle med sikte på å politisk styring av bistandsvirksomheten - av skiftende regjeringer - har svart til intensjonene og fort til en effektiv indirekte styring. Det er

vanskelig å si noe om i hvilken utstrekning

mentets representant i styret har kunnet bidra til en in- direkte styring av virksomheten. Utenriksdepartementets

i NORADs styre skulle tjene en nikasjonsfunksjon.

Et slikt system kunne neppe fungere tilfredsstillende fra gens synsvinkel. Den av den etablerte

på område som fant fra 1974 av, da

tet og i siste omgang Regjeringen og fastsatte det rammeprogrammet for bistandsvirksomheten, tyder på at gen vurderte det på samme Oppnevnelsen av

i 1974, med det eksplisitte mandat komme fram til den

strasjonsordning som gir de muligheter for politisk styring og for den ansvarlige i samme retning.

konkluderte blant med at det skulle tes en i Utenriksdepartementet med bistands-

politikken som arbeidsfelt, at det skulle etableres et bistandsutvalg med policy-funksjoner under av og at

i stor utstrekning skulle fra til Utenriksdepartementet - inklusive ansvaret både for

og Om blir det

bedre mulighetene for politisk styring og koordinering av

i til den tidligere ordning, men neppe i samme grad som ved å opprette et eget departement for utviklingssamarbeid. Ved å opprette et eget departement ville sannsynligvis

behov, perspektiver og problemstillinger kommet sterkere inn under forberedelsen og utformingen av norsk og bistands- politikk, og i siste omgang under Regjeringens behandling av

sporsmål.

var som nevnt begrenset av manglende det seg forelagt enkeltsaker. Hverken det rullerende

met eller ble forelagt Stortinget fram til 1974. Inntil da var dets mulighet til styring og kontroll begrenset til forhåndsgodkjennelse av enkeltsaker, av og retningslinjer for virksomheten - på eget initiativ eller på

av stortingsmeldinger fra Regjeringen - og ved å

årsmeldinger og i etterhånd. Det Råd Stortinget har valgt, har en klart rådgivende status - begrenset i omfang og stort sett til initiativ fra Rådet selv. Dets at forst og er å fungere et kontaktorgan mellom forvaltningen og Det har hatt små muligheter til å

gere som et indirekte og kontrollorgan, og slike funksjoner har heller ikke tilsiktet fra Stortingets side. Ved den reform som ble foreslått 1973 og satt ut i livet ett år har imidlertid Stortinget noe på vei fått mulighet til å danne seg en over den fremtidige bistandsvirksomheten ved at det blir forelagt budsjett-tallene for det folgende år fordelt på land og akti- viteter. Men får ikke Stortinget seg forelagt

grammet for den 4-årsperiode.

De politiske myndigheter har bare i begrenset omfang de mulighetene til indirekte styring som har foreiigget. Denne styring i rekke til utformingen av målsettinger og retningslinjer for bistandsvirksomheten. Som påpekt flere

ligger de vedtatte målsettinger på et

ringsnivå og er lite egnet til å styre utformingen av bistands- virksomheten. De et magert planleggingsgrunnlag for for- valtningen, men gir denne gjengjeld stor fleksibilitet ved

av bistanden.

Ideelt sett bor utviklingsbistand som ren budsjettstotte, der det er opp til myndighetene i mottakerlandet fritt å disponere den i tråd med de behov de selv finner mest presserende, for å

fri de utviklingsmål de selv har formulert og i den prioriterte rekke- de selv har oppstilt. på vei imidlertid all bistands- virksomhet kunne få denne virkning. gjelde slik som - i likhet med den norske

-

forutsetningen skal innrettes på virksomhet som er prioritert av

dets myndigheter. I den utstrekning er tilfelle, ville

synlig utviklingslandets myndigheter egne ressurser eller andre bistandsyteres til tilbudet om norsk

ikke hadde foreligget. Gjennom denne får de frigjort sine egne ressurser til andre

former vzre lettere å integrere i utviklingslandets eget ut- byggingsprograrn enn andre - rent generelt programbistand, szrlig i form av finansielle overforinger til sektorprogrammer og finansieringsinstitusjoner, lettere å integrere enn til kon- krete enkeltprosjekter. Tilsvarende det fra utviklingslandets side vzre enklere å integrere finansiell budsjettstotte enn som forutsettes å skulle generelle eller mer spesielle målsettinger og bli til forskjellige sektorer etter et bestemt monster,

den ble til konkrete prosjekter. Det bare dreie seg om gradsforskjeller, selv om kan vzre viktige

resonnement oppmerksomheten mot bistandsformene.

I dets forlengelse kommer imidlertid valg av hovedsamarbeidsland og kriteriene for valg av helt inn. Detta

seg som det ved utformingen av

sett fra bistandsyterens side. Det er bare delvis blitt i denne boken

-

en mer systematisk av

i et Et hovedproblem i denne er i hvilken utstrekning et bistandssamarbeid

-

og valg av sam- arbeidspartner

-

bor ta utgangspunkt i eksistensen av en stor grad av mellom myndighetene i de to land med til utvik- lingsmålsettinger og prioriteringer. I de hvor er til stede,

-

eller ubundet programbistand

-

restriksjoner i form av retningslinjer for hvilke sektorer skal inn, lettere kunne forsvares av giverlandets myndigheter for hjemlandets opinion. neppe la seg det ikke eksisterer et slikt med til målsettinger og teringer.

må utformingen av utviklingsmilsettingene på forskjellige nivåer - både på et generaliseringsnivå og på lavere nivåer -

danne det grunnleggende utgangspunkt for bistandsvirksomheten. De politiske myndigheter i Norge har mye å ta på område, når det gjelder å formulere målsettinger på noe lavere nivåer i operasjonaliserbare termer, og å prioritere med til såvel målsettinger som virksomhetsområder. Målsettingene på som

på andre naturligvis endre seg over tid, i takt med endringer i den kulturelle og poli- tiske virkelighet i giverlandet og i mottakerlandet og med

persepsjoner av virkeligheten - og med verdier som av innsikt i hvordan former for og andre stimuli i politiske systemer, med poli- tiske, og kulturelle verdier og verdisystemer, kan bidra både til utformingen av bistandsmålsettingene og

setningen av bistanden. Til tross for at de nordiske land - og den

-

har erfaring fra mer enn års

er imidlertid vår innsikt i slike fremdeles ytterst begrenset. For å det best mulige resultat, bor erfaring fra praktisk utviklingsarbeid med systematisk

sats. På område har innsatsen hverken systematisk omfattende.

Noter

Introduksjon

1. Svenskt Utvecklingssamarbete, Rapport över statlig het 1969170, SIDA, Stockholm 1970, p. 10.

2. Internasjonal statistikk kunne inkludere kommersielle transaksjoner

In document Nordiska afrikainstitutet, Uppsala (Page 147-154)