Mengdemålsettingen kom etter hvert til å dominere
norske bistandsdebatt. I 1961 refererte Engen-utvalget til den 1 pro- sent-målsetting som var nedfelt i en resolusjon
ling 1960, men konsentrerte seg om målsettingen for den statlige - og denne til av
nalinntekten. Det ble imidlertid ikke satt tidsfrist for
av - igjen å
frist - at «Norge ha som framtidig sikte at de
ytelser, inklusive de statlige bevilgninger, skal kunne komme opp i 1 av Norges netto Regjeringen sluttet seg til utvalgets vurdering og konklusjon, og det samme gjorde Stortingets
og konstitusjonskornite.95)
tok derimot ikke stilling til gen, siden ikke inn under dets I
proposisjon nr. 109 redegjorde derimot regjeringen for behandlingen av 1 prosent-målsettingen i internasjonale Den konstaterte at den kortsiktige målsetting på av netto nalproduktet i offentlige ytelser, som Engen-utvalget hadde oppstilt, var blitt Regjeringen bandt seg imidlertid ikke til fastlagt opptrappingsplan. Den seg generelt for en gradvis okning av bistanden, men ville til enhver tid «bli bestemt på av politiske vurderinger og den situasjonen, finanspolitikken, betalingsbalansen I betraktning av det relativt norske velstandsnivå mente imidlertid regjeringen at det
vzre mulig å til utviklingslandene at det innebzrer for store og virkninger for norsk
I regjeringen tiltredelseserklzring den at den ville gå inn for en gradvis okning av den norske utviklingshjelp, I et brev Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité av 22. mars 1968 redegjorde utenriksministeren for regjeringens målsetting, etter fra utenrikskomitéen. Regjeringen var kommet til at bor tas sikte på å nå frem til offentlige og private overforinger pr. år på minst 1 av netto nasjonalproduktet i halvdel av 1970- Når det gjelder de offentlige overforinger, en med at suksessivt bli betydelig i
Flertallet i Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité - regje- ringspartienes representanter - var enig i regjeringens målsetting på «minst 1 av netto nasjonalproduktet i
ger til utviklingslandene. Denne målsetting bor i av neste langtidsperiode Det fant det vanskelig
å hvilken de private kunne
nå i denne perioden. «Når det derimot gjelder de offentlige bevilg- man ved å basere seg på samme stigningstakt som den man har hatt de 2 siste år, kunne nå et nivå for statlig medvirken i av nevnte periode som tilsvarer av netto nasjonalproduktet. Flertallet at er og med at Regjeringen i det langtidsbudsjett innpasse en slik
Komitéens mindretal1 - Arbeiderpartiets -
om at bevilgningene til norsk utviklingshjelp skulle «slik at de når opp 1 av netto nasjonalproduktet i
I langtidsprogrammet for forpliktet regjeringen seg å
den målsetting som komitéens hadde gjort fram- legg
Denne målsettingen ble
-
for den var for-- gjennom den redefinering av utgangspunktet som fant på UNCTAD II i 1968. Her ble l-prosentmålet til brutto nasjonalproduktet, noe DAC-landene
-
Norge innbefattet-
etter- Denne utvidelse ble formalisert gjennom et brev Utenriks- departementet 12. 1970 sendte Stortingets ved-Regjeringen tok sikte på å nå settingen om 1 av BNP i av 1974. har gått ut fra a t de offentlige bevilgninger bor pst. av
brutto-nasjonalproduktet, samtidig som man seg på den forutsetning at de private pst. av
Regjeringen ville fremme om en opptrappingsplan for de norske bevilgningene i tråd med
medlemmer i finanskomitéen sluttet opp om denne mens Arbeiderpartiets medlemmer inn for en opptrappingsplan der denne målsetting skulle bli innfridd i
av 1973
Norge sluttet seg til det handlingsprogram som general- forsamling hgsten 1970. oppstilte en målsetting på minimum 1 av BNP i årlige fra 1972 og i 1975. gjaldt statlige og private mens den statlige andelen skulle 0,7 Under behandlingen av handlingsprogrammet i FN ble det fra norsk side
i Generalforsamlingen at regjeringen hadde satt seg som mål å over- 1 av bruttonasjonalproduktet i 1974, og at den offent- lige utviklingshjelp samme år målsettingen skulle
av
Regjeringen Bratteli bygget videre på denne målsetting, da den i Stortingsmelding nr. 29 (1971-72) opprettholdt den vedtatte trappingsplan som Stortinget i juni 1970, og tok sikte på å
nå opp i av brutto nasjonalproduktet i offentlige over- i 1974. Regjeringen at de private ble utskilt fra målsettingen, og
at de offentlige bistandsbevilgninger innen 1978 bringes opp i 1 pst. av brutto nasjonalproduktet. Med som Regjeringen i samband med langtidsbudsjettet for perioden 1973-76 fram en trappingsplan med indikative tall for bevilgninger i denne perioden. For 1972 de offentlige bistandsbevilgningene 460 millioner ner. 1 pst. av brutto nasjonalproduktet i 1978 i 1972-kroner er til 1260 millioner
Samtidig ble tidligere forbehold til denne målsettingen: utsetningen for bidrag til for å ut- jevne mellom den rike og den fattige del av var en «fortsatt jevn i vår egen innenfor en normalt sjonerende Regjeringen sluttet seg
til denne målsettingen
-
med dens forutsetninger - ved åfremme meldingen for behandling i
Stortingets utenriks- og konstitusjonskomite seg i sporsmålet om opptrappingsplanen. Flertallet
-
samtlige medlemmer av téen representanter - sluttet seg til regjeringensDet understreket imidlertid det forbehold om en normalt funksjonerende og jevn i norsk
som regjeringen hadde formulert: «Skulle må den kvantitative for norsk
hjelp vurderes på Flertallet regjeringen om
å foreta en utredning av de valuta- og kredittmessige virkninger som den forutsatte ville for norsk
Det sluttet seg til regjeringens om å ut de private overforingene fra de offentlige, men fremholdt at det en verdifull stimulans i fastsetting av en målsetting for private
«Det fortsatt kunne et mål for de private over-
å nå et nivå som til minst
%
av brutto Mindretallet, sluttet seg til den trappingsplan som 1969 «med sikte på å bringe den norske [offentlige og private overforinger let] opp i 1 pst. av bruttonasjonalproduktet i Detat private var av stor verdi, og mente at det var «riktig å se private og offentlige under ett når det gjelder målsetting og rammeplan for norsk til
Mindretallet fant at det for tiden ikke var riktig å
seg til det foreliggende til opptrappingsplan for de offentlige bevilgninger fram 1978,121) fastholdt den gjeldende
ting. Det konstaterte at denne var i med handlings- program for det samtidig som de offentlige
utgjorde en noe
I stortingsdebatten 8. februar 1973 fulgte representantene stort sett i de spor de forskjellige partier hadde opp i
og konstitusjonskomitéens innstilling. ble fortsatt stående om mindretallets idet talsmennene for de to partier som ikke var representert i utenriks- og konstitusjonskomitéen,
Folkeparti og Venstre, sluttet seg til
En meningsmåling som viste at oppslutningen om
- og en okning av - ikke var stor, var publisert kort for debatten. Denne ble hyppig kommentert. Fra
nesten talere
-
ikke minst fra talsmenn - ble det fremholdt a t slike meningsmålinger ikke måtte diktere partienes standpunkt i den foreliggende sak: politikerne hadde en plikt til å gå foran og lede opinionen, noe som gjaldt iLangtidsprogrammet for 1974-77 formulerte en mengdemålset- ting som forutsatte at de offentlige til bistandsfor- mål skulle nå opp i 0,7 pst. av BNP i 1975 og 1 pst. innen 1978, noe som ville fra 572 mill. i 1973 til om lag 1140 mill. i 1977 regnet i Opptrappin- gen noe ut for de to år av programperioden i til den vedtatte opptrappingsplan - 0,7 i 1975, sammenholdt med innen 1974 - men mengemålet falt med den målsetting som Stortinget slut- tet seg til i februar 1973. I langtidsprogrammet ble det ikke noe forbehold eller forutsetninger denne mengdemålset- tingen. Målsettingen er ikke blitt i tiden etter, men
er betydelig, som et resultat av de forventede oljeinntekter. et P.M. som Utenriksdepartementet i forbindelse med Brofoss-utvalgets utredning, ville målsettingen offent- lige bevilgninger til bistandsformål som fra 989 mill. kro- ner i 1975 til 1 mill. i 1978 (1975-priser og inkludert okning av nasjonalproduktet som av petroleumsaktivi-