I det autentiske minnelandskapet, hvor offerperspektivet har vært det dominerende i formidlingsarbeidet, kan nye formidlingskonsepter (som i Neuengamme og i Sachsenhausen) være et problematisk an- liggende der tidligere fanger tradisjonelt har vært en sterk press- gruppe og premissleverandør for stedenes meningsinnhold. Den fag- lige ledelsen ved minnestedet Neuengamme forventet derfor reak- sjoner både fra tidligere fanger, fra pressen og publikum, slik tilfellet var da Sachsenhausen viet et eget utstillingslokale til årene 1945– 1950 da leiren var underlagt det sovjetiske hemmelige politiet NKVD. 12 000 fanger bukket under for forholdene i Sachsenhausen i denne perioden, og er derved et problematisk kapittel i tysk etter- krigshistorie.
Debatten om utstillingen i Sachsenhausen nådde nye høyder da den havnet i det tyske parlamentet, samtidig som den skapte diplomatiske bølger da den russiske ambassaden boikottet åpningen av utstillingen i 2001. Talsmann for det russiske utenriksdeparte- mentet gikk til frontalangrep på utstillingskonseptet som man mente var å oppfatte som ’et forsøk på å hvitvaske nazismen’, og anklaget de som stod bak utstillingen om å ha et mål om å sette likhetstegn mellom nazistenes forbrytelser og handlinger begått av de sovjetiske
okkupasjonsstyrkene.15 Det kom også skarp kritikk fra representanter
fra den internasjonale fangekomiteen i Sachsenhausen, som argu- menterte for at dette var relativisering av nazistenes forbrytelser ved å
plassere ofre og overgripere i samme kategori.16 Til tross for at de
ansvarlige for utstillingen i Neuengamme uttrykte bekymring for at utstillingen Dienststelle KZ Neuengamme: Die Lager SS’ kunne bli utsatt for kritikk for sin overgriperfokus, ble det ingen opphetet
debatt om valg av perspektiv og tematikk her.17
De tidligere konsentrasjonsleirene er bærere av minnet om ofrene for det nazistiske diktaturet, og er dermed de mest prominente stede- ne for denne type minnepraksis. Som jeg har vært inne på tidligere, ble mange av de største og viktigste leirenhetene gjort om til minne- steder på 1960-tallet, mens mange av de mindre leirenhetene ganske enkelt er blitt destruert og glemt. Og det har vært en tendens til å
15 Traynor 2001.
16 Ibid.
17 Samtaler med lederen for «Studienzentrum» i KZ-Gedenkstätte
Neuengamme, Jens Michelsen, april 2005.
bagatellisere nærværet av lokale leirenheter rundt omkring i Tyskland, som omfatter underliggende og mindre leirer som i dag mangler synlige spor. Det ville uansett vært umulig å ta vare på alle i dette omfattende systemet, og mange steder er det tilfeldigheter som har reddet dem fra destruering. Blant annet var det en oppfatning blant britiske okkupasjonsstyrker i 1945 at bevaring av levninger fra leir- systemet ville sementere hat, og at det dermed ikke var ønskelig å ta vare på levningene etter nazistenes leirer. Framveksten av den minne- kulturen vi er vitne til i dag, har, som vist, gått gjennom flere faser hvor de tiltak som er gjort for bevaring av leirlevningene har vært viktige for senere bruk. Siden har politiske, sosiale, religiøse og faglig interesser og tiltak hatt stor innflytelse på utformingen og bruk av minnestedene. Hvorfor er stedene interessante for ulike aktører/ aktørgrupper, og hvilke mekanismer spiller inn for etableringen av en minnekultur etter andre verdenskrig?
Ulike former for representasjoner og museumsutstillinger omgir seg med en aura av autentisitet og søker å forsterke forbindelsen mellom besøkende og ofrene med bruk av det fysiske stedet som refe- ransepunkt. Stedene er materielle spor og ’tidsvitner’ på de over- grepene som skjedde. Bruk av autentisitet som formidlingsgrep er viktig, og vektlegges ofte der det finnes. Levningene er den egentlige utstillingen hvor autentisiteten blir utnyttet for å kommunisere både de overordnede perspektivene om leirsystemet, og de hendelsene som skjedde på bestemte steder i leiren. Her fungerer tilrettelegginger som veivisere og bruksanvisninger. I Auschwitz I vil besøkende finne tid- ligere fangebrakker som formidler lidelsesfortellinger fra ulike land med bruk av en rekke virkemidler for å skape engasjement og inn- levelse, nysgjerrighet og interesse. Mange nasjonaliteter er represen- tert her, men ikke alle som fortjener en plass kan identifiseres like tydelig. Derfor vil det mest trolig bli etablert nye nasjonale utstilling- er i Auschwitz I i årene som kommer, som konsekvens av økt fokus
på Holocaust i faglige og politiske fora.18 De historiske levningene,
18 Det siste og kanskje det viktigste initiativet i så henseende er ’Task Force
for International Cooperation on Holocaust Education, Remembrance, and Research’. Denne organisasjonen består i 2006 av 23 land fra tre kontinenter (Nord-Amerika, Sør-Amerika og Europa) og fordeler seg på følgende arbeidsgrupper: Academic, Education, Information, Memorials og Fund: se videre http://taskforce.ushmm.org/. Norge er representert ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Norge (Academic working group) og Stiftelsen Falstadsenteret (Memorials working group), Utdanningsdirektoratet og Utenriksdepartementet.
hvor Auschwitz-Birkenau er det viktigste symbolske stedet, represen- terer således mer enn kun minnet om fortidens lidelser.
En utfordring er at mange anser minnestedene som hellig grunn. En må kunne gå ut fra at deler av offentligheten har forventninger til minnestedene som nettopp hellige steder, og at vissheten om en slik førforståelse legger spesifikke føringer for tilrettelegging ved hvert enkelt sted. De historiske kjensgjerninger er i seg selv en utfordring å håndtere både emosjonelt og kognitivt, men hva med de historiske stedene som var åsted for ugjerningene? Hvordan kan tilpasning og bevaring av stedene påvirke hverandre? Her gjelder kulturelle, politiske og sosiale begrensninger, og det er ikke alltid at for eksempel didaktiske inngrep i minnelandskapet kan kombineres med minne- kulturen uten at det oppstår interessekonflikter. Utforming og uttrykk er derfor oftest et resultat av forhandlinger mellom ulike aktører/aktørgrupper, og kommer til syne både i form av at historie brukes som redskap, og der historie brukes som mening.
Folk har gjerne spesielle grunner for å oppsøke de tidligere kon- sentrasjonsleirene. Mange er utenlandske turister som søker å få opp- leve noe spesielt, mens andre er veteraner og pårørende. En annen viktig og stor gruppe er skoleelever som har leirbesøk som en del av skolehverdagen. Dette faktum krever at formidlingen må operere på ulike nivåer for å kommunisere med aktører/aktørgrupper med ulik erfarings- og kunnskapsbakgrunn. Dokumentasjon og kritikk av undertrykkelsessystemet var opprinnelige blant de viktigste motivene for etablering av minnestedene etter andre verdenskrig, og doku- mentasjon av naziregimets forbrytelser krever presis analyse, samtidig som identifisering med ofrene nødvendiggjorde en form for kognitiv brobygging mellom ofrene og de som skulle minnes dem.
Å kombinere disse to ulike tilnærmingene er krevende, og blir gjort med varierende hell. Minnet etableres derfor aldri i et uavhengig vakuum. De kulturproduktene (monumentene/minnes- merkene/utstillingene) som er etablert ved minnestedene har ulik funksjon. Funksjonene bestemmes av hvem som er produsent av dem, og hvem de henvender seg til. Oftest æres de døde, mens andre opplyser om viktige historiske begivenheter. Formålet med enkelte minnesmerker er å innvie nye generasjoner i et nasjonalt fellesskap, mens andre fokuserer på skyld og soning overfor fortidens for- brytelser. Bildet er altså sammensatt.