Bjørg Jacobsen og Beinta í Jákupsstovu
7.1 Indledning
Kvinderollen på Færøerne er i ændring, og i dette kapitel vil vi redegøre for denne proces med specielt fokus på kvindernes politiske medborgerskab. I del 1 fokuseres på kvindernes vej ud i det offentlige rum. Indledningsvis gives en kort beskrivelse af det færøske samfunds traditionelle kønsroller med manden i den offentlige og kvinden i den private sfære. Kvindernes entré på arbejdsmarkedet i 1970-80erne blev efterfulgt af en kraftig udbygning af offentlige velfærdsordninger i 1990erne. Den traditionelle familistiske velfærdsmodel, hvor familierne havde hovedansvaret for at reducere social utryghed, tog form i retning af en mere offentlig styret og finansieret velfærdsmodel. Udviklingen medførte også t
øvrige nordiske lande.
De statistiske oplysninger om arbejdsmarkedsforhold og velfærdssektoren på Færøerne er fortsat mangelfulde, og det har sat begrænsninger for vore analyser af kønsrelationer i arbejdsliv og velfærdspolitik. Også oplysninger om valgresultater foreligger foreløbig kun som rådata, men her har vi selv udarbejdet en del valgstatistik baseret på kommunevalgene på Færøerne 1992, 1996 og 2000. Analyser af dette talmateriale giver en øget forståelse for ulige processer, som kan hindre eller lede til øget kvindelig politiske deltagelse. Tallene viser en ret skæv fordeling mht. kvindelig repræsentation i de kommunale byråd. I nogle kommuner har kvinder taget initiativ til kvindelister, dvs. lister med udelukkende kvindelige kandidater, som opstiller til valg. I de kommuner, hvor kvindelister stiller op, er der en tendens til højere andel kvinder i politiske positioner.
Vi forlader nu makroniveau og fokuserer på de to kommuner Tvøroyri og Vestmanna med hver sine syv byrådsmedlemmer, som ligger i hver sin ende af skalaen mht. kønspolitisk byrådsrepræsentation: I Tvøroyri byråd har der kun siddet én kvinde 1992-96 og ingen siden, mens Vestmanna byråd har haft kvindelig majoritet siden 1992. Vi har undersøgt a
og branchefordeling og ugentlige arbejdstimer. I del 2 går vi tættere på Tvøroyri og Vestmanna og beskriver de historiske, demografiske, politiske og erhvervsmæssige forhold samt velfærdssystemerne. Dertil har vi interviewet en række kvinder i de to kommuner. Interviewene i Vestmanna omfatter otte forhenværende og nuværende kommunalpolitikere og en række organisatorer af kvindelisten. Interviewene i Tvøroyri omfatter tolv opstillede fra forskellige politiske partier, heraf tre valgte og
og den politiske kultur her tilmed er noget speciel, har vi valgt at supplere med inteviews af to
opstillede (men ikke valgte) kandidater til lagtinget91, en repræsentant for en politisk forening samt en
håndfuld organisatorer af en kvindeliste, nogle kvinder i velfærdssystemet og nogle i byrådets undervalg. Ialt er ca. 20 personer i Tvøroyri interviewet, og da der er tale om små forhold, er der en
el overlapninger. Ud fra teorier om social kapital og diskursive (magt)perspektiver søger vi at
n ble i stedet å være de stille hjelperne som sørget for familiens velferd, og
helt fram til vår tid å
ves bl.a. i de nordiske land, er markedsbaserte velferdsordninger, utformet etter
investering i
d
afdække og forklare de to kommuners meget forskellige forhold mht. kønspolitisk repræsentation. Til slut reflekterer vi over fremtidige perspektiver.
7.2 Færøyske kvinners veg ut i det offentlige rom
7.2.1 Lønnet og ulønnet arbeid, velferd og politiske deltaking i et
kjønnsperspektiv
92Det færøyske samfunnet er kjønnssegregert. Dette er en segregering som ikke er juridisk basert eller styrt av et religiøst fundamentalistisk regime, men som er fundert i det som har vært færøyingenes felles forståelse av kjønnenes ”naturlige” plass i samfunnet. Kvinnene har hovedansvaret for den ulønnete omsorgen i familien, og mennene dominerer det offentlige rom.
Dagens kjønnsrolleforståelse har sine røtter i 1800-tallets liberale ideologier som blant annet resulterte i frihandel i 1856. Overgangen fra et statisk bondesamfunn til en pengebasert økonomi basert på fiskeri, var med på å forme et mannsideal av entreprenører. De færøyske kvinnenes rolle i det moderne
apitalistiske samfun k
eventuelt gjennom kollektiv innsats samlet midler til samfunnsnyttige og velgjørende formål. Rundt forrige århundreskifte skilte den færøyske kvinnerollen seg nok ikke så mye fra kvinners roller i de andre nordiske landene. Men Færøyene kom til å være frakoplet den sosialpolitiske utviklingen under framveksten av de skandinaviske velferdsstatsmodellene. Mens staten overtok mye av ansvaret for den
nkeltes helse og velferd i de skandinaviske landene, kom de færøyske kvinnene e
beholde omsorgsansvaret, uten økonomisk eller personellmessig avlastning fra et offentlig hjelpeapparat.
Esping-Andersen (1998) ser velferdspolitikk som risikoreduksjon: befolkningens kollektive systemer som kan avhjelpe uforutsibare hendelser som sykdom og arbeidsløshet, og mer forutsibare påkjenninger som omsorg for barn og gamle. - Esping-Andersen skiller mellom tre ulike velferdsmodeller, ut fra om det er staten, markedet eller familisme som står bak de kollektive politiske tiltakene for å redusere sosial usikkerhet. Husholdningene er grunnenhetene i alle disse velferdssystemene, men det vil variere i hvilken grad ansvaret for helse og omsorg vil være plassert i familien. I Danmark, som i de andre skandinaviske velferdsstatene, har staten gjennom ulike universelle kontrollordninger og rettighetsbaserte tjenestetilbud overtatt mange av de oppgavene som tidligere ble ivaretatt i familien. Det liberale alternativet, kjent fra anglo-amerikanske land og som nå
gså utprø o
enkeltindividers interesse, mulighet og behov for å betale for økt sikkerhet mot sosiale ulykker. De
familistiske ordningene kjenner vi bl.a. fra de konservative samfunnssystemene i Sør-Europa.
Familismens fundament er familiens gjensidige forpliktelser for familiemedlemmer, der hjelpen på en ene side anses som en ufravikelig forpliktelse, på den andre side også som en
d
motytelser, om det skulle trenges ved senere høve.
Færøyene er del av det danske kongeriket, og tilknytningen til den danske staten har medført statlige forpliktelser og lokale forventninger til at færøyingers velferd blir ivaretatt. Men den færøyske velferdsmodellen har hatt færre offentlig finansierte sosiale ytelser og tjenestetilbud enn den danske. Politikkutformingen på Færøyene har alltid skulle tilpasses færøyske forhold. Forskjellen mellom
91 Det nationale parlament på Færøerne 92 Dette avsnittet bygger på Jákupsstovu (2003)
dansk og færøysk velferdssystem synes å bunne i ulike grunnholdninger hos dem som har vært i posisjon til å prege utformingen av færøysk helse- og sosialpolitikk fram til vår tid mht hvor ansvaret for den enkeltes velferd skulle ligge. I Esping-Andersens (1998) terminologi kunne den færøyske velferdsmodell karakteriseres som familistisk fram til de siste tiår i det 20. århundre.
En annen viktig nøkkel for å forstå frakoplingen fra velferdsutviklingen i de andre landene ligger i færøysk skattehistorie. I andre land kom innføring av moderne skatteinnkrevingsmåter samtidig med framveksten av de nasjonale velferdsstatene (Steinmo 1993). Overgangen til inntektsskatt fikk følger for den politiske forståelsen og fortolkningen av behov. Man fikk begreper som skapte en ny forståelse av samfunnets medlemmer: Mens noen fikk status som familieforsørgere, ble andre rsørgerens byrde, og minstesatsen ga et signal om offentlig inngrep for å sikre den reproduktive
ser for moderne færøysk olitikk. For det første la det politiske regimet i Danmark seg på en linje der de valgte å forholde seg
t som progressiv inntektsskatt er. I en periode da nye prinsipper g modeller for offentlig styring ble adoptert parallelt i grannelanda, kom den færøyske nasjonen til å
nabolandene. De strukturelle føringene ved skattesystemet har ledet til rdelingspolitiske diskusjoner om næringspolitikk heller enn sosialpolitikk. Fokus har vært på å sikre
elferdsstaten begynte å ta form i de andre nordiske landene. an har funnet løsninger på sosiale risiki som fattigdom, sykdom og handikapp, tap av
ed rbeidsløshetstrygd, og det hadde derfor ingen hensikt å registrere og telle de arbeidsløse. - Hvordan fo
sfæren. Innføring av inntektsskatt ga rom for en omfordelingspolitikk, ved at det kunne legges en progressiv profil i skatteinnkrevningen. Dessuten kunne skattemidler finansiere tjenester og/eller brukes til direkte overføringer til mindre bemidlede.
I 1906 ble det færøyske Lagtinget tilbudt økt selvstyre mot større færøysk finansiering av offentlige utgifter. Tilbudet ble avslått. Det politiske utfallet fikk flere konsekven
p
politisk ”nøytrale” i forhold til politikkutforming på Færøyene; dette ble overlatt til arenaer med særlig forståelse for færøyske forhold, dvs den statsadministrative ekspertisen og /eller færøyske politiske organ. Grunnholdninger hos de som har vært i posisjon til å prege utformingen av færøysk helse- og sosialpolitikk, har ofte vært at man kunne vente med å iverksette kostbare reformer på Færøyene (Jákupsstovu 2003).
For det andre fikk de politiske styringsorganene på Færøyene verken offentlige midler til å initiere tiltak eller det omfordelingsverktøye
o
stå frakoplet diskurser om offentlige forvaltningsreformer og fordelingspolitikk.
Da Lagtinget i 1934 fikk rett til å kreve inntektsskatt, økte det Lagtingets muligheter til å sette inn næringspolitiske tiltak som kunne styrke om yrkesgruppers og distrikters konkurranseevne. På den andre side ble Lagtinget ganske skjermet fra andre former for fordelingspolitisk debatt om offentlig velferd som preget politikken i
fo
mennenes forsørgerevne. Færøyske politikere hadde ikke nasjonalstatlige forpliktelser for innbyggernes helse og velferd, det var den danske staten som dekte det meste av utgiftene og som la opp løyper for en offentlig helse- og sosialpolitikk, løyper som færøyingene kunne velge å følge eller la være. Hvis disse løypene ble fulgt, ville det innebære en sterkere innlemmelse i dansk main-stream-tenkning, blant annet gjennom tilpasning til standardiserte rutiner og standard fordelingskriterier i de offentlige institusjonene. Hvis ikke, ville resultatet være en tilsvarende frakopling fra dansk policy på området.
Færøyene fulgte altså ikke bølgen da v M
familieforsørgere osv innen familien – eventuelt supplert med litt hjelp fra det offentlige.
Hva med arbeidsløshet? På Færøyene var det ikke registrert arbeidsløshet før på 1990-tallet. Hele 1900-tallet har de fleste færøyske familiene vært avhengige av lønnen til familieforsørgere, og både på 1930-tallet, på 1950-tallet og rundt 1990 var tallet på arbeidsløse høyt. Men det var ingen ordning m a
løste husholdningene problemet med arbeidsløshet og inntektstap? En vanlig løsning var (og er) at lønnstakeren reiste utenlands og sendte lønningen hjem til familien – en typisk diaspora-økonomi, slik vi i dag kjenner den fra Den tredje verden (Mørkøre 1997).
Ikke før 1992 fikk færøyske lønnstakere rett til arbeidsløshetstrygd. Det var krisetider, mer enn 20 % av arbeidsstyrken mistet arbeidet, mer enn 7000 mennesker reiste i tidsrommet 1989-1995 fra Færøyene (Thomsen 2002). For første gang siden den første folketellingen i 1801 gikk folketallet ned.
tvandringen innebar nemlig noe nytt: Nå var det ikke bare ungdommer som reiste ut, og mannlige
Kapitalistisk økonomi og samfunnsform har medført at folks behov og arbeidskraft har fått et og hennes status som lønnstakere på
m har innpass på arbeidsmarkedet, må
det offentlige – staten / landet/kommunene – sette inn tiltak. Enten må det skapes muligheter for at
gerskap g fødsel fra 2001. Ikke minst gjelder det den store satsingen som nå skjer på kommunenivå, med
ommunepolitiske ledelsen gjennom hele 1990-tallet og fram til i dag. å den andre siden er det fortsatt kommuner der kvinner er svakt eller slett ikke er representert. U
familieforsørgere som søkte seg arbeid i utlandet i en kortere eller lengre periode. Nå flyttet hele familier, for nå søkte begge ektefeller ut på alternative arbeidsmarkeder. Familieøkonomien og arbeidsmarkedet var endret. Familiene var blitt avhengige av to inntekter. Mens kvinnenes rolle fram til omkring 1970 hadde vært å utføre ulønnet omsorgsarbeid i privatsfæren, var de aller fleste nå lønnstakere. Også kvinnenes arbeidskraft var blitt en vare på arbeidsmarkedet. Og det krevde ny politiske handling hos færøyske myndigheter.
varepreg. Den enkeltes velferd er blitt avhengig av hans arbeids arkedet. Når folks behov ikke kan dekkes, fordi de ikke
folk kan delta på arbeidsmarkedet (kommodifisering), eller må det skapes rom for at folk kan livnære seg uten lønnsarbeid (dekommodifisering) (Tornes 1993; Helgesen 1998).
Mange av de velferdstjenestene og offentlige stønadsordningene som er gamle og etablerte i de andre nordiske landene, er nyetablerte på Færøyene. Det gjelder som nevnt arbeidsløshetstrygd, innført i 1992, det gjelder også blant annet den nye ordningen om foreldrepermisjon med lønn ved svan
o
tilrettelegging for offentlig barnepass og omsorg for eldre. Det er en prosess i gang der det offentlige i større grad nå overtar noe av det ansvaret som til nå har ligget i hjemmene, hos kvinnene. Samtidig pågår det prosesser der tidligere private problemer nå blir deprivatiserte, gjennom oppretting av bruker- og interesseorganisasjoner.
Den tradisjonelle kjønnssegregeringen i det færøyske samfunnet avspeiles også i sammensetningen av de folkevalgte politiske organene. De har vært og er fortsatt svært mannsdominerte, både på nasjonalt og kommunalt nivå. Det er nok ofte en overforenkling av virkeligheten å påvise direkte sammenhenger mellom politikkutforming og politisk representasjon; men i det færøyske samfunn synes det imidlertid å være en nær sammenheng mellom lav kvinnerepresentasjon i politiske organ og en familistisk velferdsmodell.
Kvinnene fikk stemmerett til kommunevalg i 1908, og til lagtings- og folketingsvalg i 1915; men fram til 1978 ble kun menn valgt til nasjonalforsamlingen Lagtinget. Heller ikke i de nå 48
kommunestyrene93 har det vært vanlig med kvinner. Men i noen kommuner synes synet på kvinners
deltaking i politisk virksomhet å være i endring. Her utvikles nye kjønnsmønstre, og det skapes lokale bevegelser som mobiliserer og integrerer kvinner i lokalpolitikken. I en kommune, Vestmanna, har faktisk kvinner sittet med den k
P
Tvøroyri er en av disse; siden 1996 har ingen kvinne sittet i kommunestyret; og i perioden 1992-96 var det bare én kvinne blant de folkevalgte.
Tvøroyris mangel på kvinnelige kommunepolitikere har til nå ikke blitt betraktet som noe stort problem, verken lokalt eller på nasjonalt nivå har man forsøkt fra offentlig side å endre på forholdene. Likestilling mellom kjønnene er et felt som på Færøyene er blitt stilt i skyggen av de to dominerende aksene i færøysk politikk: den økonomiske som spenner fra sosialdemokrati til ny-liberalisme, og den nasjonale som spenner fra løsrivelse fra Danmark til vern om nåværende hjemmestyreordning.
Interessen for kommunestyrenes kjønnsfordeling har økt de siste årene, noe som kanskje særlig det færøyske likestillingsrådet (opprettet etter at likestillingsloven ble vedtatt i 1994) har medvirket til (se
www.javnratt.fo). Men på Færøyene har det til nå ikke blitt utarbeidd valgstatistikk som kan danne
grunnlag for systematiske analyser av de folkevalgtes representativitet. Det finnes ikke tallmateriale som for eksempel beskriver kandidatenes og representantenes kjønn og alder, verken for lagtings- eller
ommunevalg.
llinger av valgresultat blir situasjonen avdekket og synlig; og med det kanskje på sikt en situasjon der ”statistical tools have helped to fashion a ”public sphere” in the Habermasian
g politikk
tviklingen med stadig flere kvinnelige politikere ga etter hvert grunn til revurderinger av forståelsen
ås? Noen tillegger utviklingen av
kje det heller er slik at ”det centrale spørgsmål ikke er, hvad der er det politiske felt konstitueres historisk og i forskellige politiske
e hvordan kvinneandelen vokste ng og i statsadministrasjonen. Satsningen på offentlige velferdsordninger mente hun kunne betraktes som en strategi for at kvinnene kunne oppnå en ny medborgerstatus. Hennes fokusering på kvinners ulike roller som klienter, arbeidstakere og skattebetalere, og hvordan disse rollene førte til kryssende lojaliteter, men også solidaritet med forskjellige grupper og identifikasjon med ulike verdier, alt etter sammenhengen (Hernes 1987/1997:96), var en forløper til de mer nyanserte forståelsene av kvinners politiske medborgerskap, representert ved bl.a. Anne Phillips (1995) og Anna Jónasdóttir (1991). Kvinner ”som kvinner” har ikke nødvendigvis felles interesser, identiteter og verdier, men gjennom politisk praksis - hvis også kvinner er til stede i fora for politisk beslutningstaking - kan det bygges bro over de forskjellige interessene som representeres i de politiske institusjonene. Ut i fra et slikt pluralistisk syn vil en positiv særbehandling for å få en jevnere kjønnsfordeling kunne sikre en mer k
Det kan være en mulig forklaring på at fraværet av kvinner på Tvøroyri ikke har blitt eksponert. Mens kvinners posisjon i Vestmanna ble kjent over hele landet da den som den første færøyske kommunen fikk kvinnelig borgmester i 1988, og fordi kvinnelisten der har fått absolutt flertall ved alle valg siden 1992, har et absolutt fravær av kvinner i Tvøroyri ikke blitt fanget av nyhetsbildet. Først gjennom systematiske sammensti
meaning of a context of collective debate.” (Desrosières 1998:324)
7.3 Forskning om kjønn o
Fram til 1980-tallet ble det, naturlig nok, i den nordiske kvinneforskningen fokusert på kvinners utestenging og marginalisering fra denne offentlige politiske sfæren. Studiene bar gjerne preg av deterministiske forståelser, med fokus på hvordan segregering og hierarki mellom kjønnene ble reprodusert. Kvinners omsorgsorientering i den private sfære ble oppfattet som en barriere for politisk deltaking, makt og innflytelse. Skillet mellom offentlig og privat sfære forklarte ulik politiske deltaking blant kvinner og menn (se Means 1973, Pateman 1988; Hirdman 1990, Siim 1997).
U
av kvinners relasjoner til politisk makt og politiske institusjoner. Empiriske studier dokumenterte, som Siim (1997:195) skriver: ”kvinder voksende politiske tilstedeværelse på alle planer i det politiske liv i Skandinavien” (se Karvonen og Selle 1995, Raaum 1995, Berquist m.fl. 1999).
vordan kan denne politiske mobiliseringen av kvinner forst H
arbeidsmarkedet, eventuelt også utdanningssystemet, den sentrale forklaringsfaktoren: Behovet for kvinner som lønnstakere i arbeidsmarkedet gjorde det nødvendig å erstatte deres ulønnete arbeidskraft som omsorgsutøvere i familien, med barnehager, alders- og sjukeheim, og nye typer institusjoner for funksjonshemmede. Og med arbeid uten for hjemmet, på lik linje med mannen, mener man da at kvinner også vil delta i politisk arbeid, på lik linje med mannen (Hirdman 1990). Dette er en tilnærming der ”Kønsforskelle i politikk opfattes som en effekt af den kønsmessige arbejdsdeling”. (Siim 1997:197). Det er grunn til å spørre om en forståelse der kvinners politiske medborgerskap ses som en konsekvens av sosialisering til livet i den offentlige sfære, gir økt forståelse for de raske endringene i kjønnssammensetningen av noen lokalpolitiske fora som vi har vært vitne til, blant annet i Vestmanna på Færøyene. Kans
olitikk, men snarere hvordan p
kontekster.” (Siim 1997:205).
Nyere kvinneforskning har gjerne tillagt kvinnene en mer bevisst delaktighet i utformingen av den politiske medborgerrollen. Helga Hernes’ presentasjon av statsfeminismen og de kvinnevennlige nordiske velferdsstatene var skjellsettende (Hernes 1987). Hun påpekt
ulike deler av offentlig liv, og da særlig blant folkevalgte, i offentlig kommunal forvaltni i
rettferdig fordeling av goder, tjenester, makt og innflytelse (og samm brukes for en bedre representasjon av andre underrepresenterte gruppe
e argument kan selvfølgelig også r).
på kvinners deltaking i færøysk kommunepolitikk. H
edborgerskap? I første omgang skal vi se på mulige institusjonelle barrierer for ners representasjon i kommunepolitikken. Hva kjennetegner de færøyske kommunepo
Er det dørterskler i form av en partistruktur, og/eller et valgsystem som gjør det van
kvinner (og andre underrepresenterte grupper) å bli no jonelle partilistene og å
elgernes stemmer?