Folkeopprøret

Samtidig som det over lang tid har vært kvinner som reiser og menn som blir i de mindre fiskerisamfunnene, kvinnene som tar høyere utdanning og menn som blir i de tradisjonelle næringene, er det kanskje ikke så paradoksalt at det var kvinner som ble de vesentlige røster og som organiserte folkelig motstand mot disse prosessene i Vadsø og Øst-Finnmark. I byen Vadsø kom noen kvinners politiske aksjoner utenfor det representative demokratiet i kommunestyret til å bli en fakkel som på kort tid tente et voldsomt engasjement og debatt i Finnmark og i det øvrige Norge. Om morgen 2. desember år 2000 kunne finnmarkingene lese i avisen Finnmarken:

Nå er tålegrensen for finnmarkinger nådd, og det burde den være for alle distriktsområder i Norge. Sentralisering av offentlige arbeidsplasser, politisk strupetak på primærnæringene og kommunal fattigdom er bevisst og arrogant politikk som vi ikke skal tåle mer. Vi har i en årrekke sett at det ikke nytter å bruke vanlige, demokratiske kanaler som politikk, byråkratiske system eller saklig argumentasjon. Da blir vi kalt for sytere eller statsfikserte. Det eneste som nytter nå er et folkeopprør, en samlet protest fra grasrota i Finnmark! Og det passer godt, ettersom det er stortingsvalg til neste høst, og da bruker jo rikspolitikere å bli svært så lydhør og «var» for folkets røst. Vi har to valg, vi som er folket i Finnmark: Enten resignerer vi og flytter, eller vi reiser oss i protest. Det valget står du foran nå. Ikke i mårra, da er det for sent. Hvor mange der ute kunne tenke seg et massivt folkeopprør??? Bruk avisene og andre medier til å vise din protest. I mellomtida skal vi prøve å finne ut hvor mange finnmarkinger vi klarer å mobilisere, om folk tør å protestere og hvem som skal lede protesten. Vi står ikke lenger på sidelinja og ser at fylket våres og fremtida til ungan våres raseres av arrogante politikere og sentraliseringskåte byråkrater!

Finnmarkingene kjente seg igjen. Oppropet til grasrot engasjement og mobilisering - som det viste seg å bli - var signert Torill Olsen, Verdiutvalgsmedlem, småbarnsmor og finnmarking. Disse orden hadde bærekraft blant folk flest i Finnmark. Bak aksjon sto de åtte initiativtakerne Torill Olsen, Eva-Lill Margit, Mette Tennås Westli, Dagny Anita Ottesen, Line Leikvold, Hege Johnsen, Vigdis Kristiansen

og Asle Persen72. Disse til sammen utgjorte et erfarings- og kunnskapsnettverk med initiert kjennskap

til journalistikk i NRK og øvrig media, arbeid innenfor offentlig politisk organisasjon og byråkrati i kommuner, Aetat Finnmark, Fylkesmannen i Finnmark, Statens vegvesen. De hadde kompetanse i forhold til bedriftsetablering, bedriftsledelse, næringsliv og bransjekunnskap i forhold til moteforretning, butikk, apotek, konsulentfirma og organisasjonsliv i Finnmark. I gruppa fantes det foreldre, samfunnsplanleggere, samfunnsvitere, bedriftsledere og ingeniør. Det ble understreket at de alle sammen var og er finnmarkinger, flesteparten ”ekte vadsøværinger” eller fra kyst og fjordstrøk i

Øst-Finnmark. For øvrig omnevntes ytterligere åtte personer73 som deltagerer på møtene og med når

det var jobb å gjøre. Folkeopprøret var allerede fra start og gjennom hele mobiliseringa ledet av kvinnene.

Meningsdannelsen innenfor en gruppe kan ses på som starten til en sosial bevegelse. Alberto Melucci (1991) gir denne formen for rekrutteringsnettverk en betydningsfull rolle for prosessen å engasjere individer inn i et kollektivt engasjement eller sosiale bevegelse. Han mener at ingen

mobiliseringsprosess begynner i et tomt rom..." og videre at: De eksisterende nettverkene av sosiale relasjoner forenkler engasjementsprosessen og minker kostnadene ovenfor individenes satsing på

kollektiv handling⁷⁴. Det var i utgangspunkt dette venninnenettverk som ble aktivisert til politisk

72”Informasjonsnotat om Folkeopprøret i Finnmark januar 2001”, Finnmark.net 16. 02. 01

73 Tom Haukland, Cecilie Berglund, Tove Anti, Siri Grøtta, Evy Mauseth, Marion Degerstrøm, Ragnhild

Andersen og Håkon Wara.

handling ut fra bekymringsfylte diskusjoner hjemme i stuesofaen om tap av arbeidsplasser og velferdstilbud i Vadsø og rundt om i Øst-Finnmark.

...vi kjente en snikende bekymring. Vi ble i hvert fall enige om å undersøke litt. Vi fant ut at det langt

ifra bare var i Finnmark sentraliseringen fikk konsekvenser. Og i avisene - tenk, vi begynte til og med å lese Nationen! - merket vi at det var en uro rundt om. Det tente en følelse av at nok er nok. Og det

kom et spørsmål: Hvorfor i all verden er det ingen som sier noe?”⁷⁵

Motstandere var makteliten i Oslo

Motstandere var den makteliten i Oslo som representerte velferdssentralisering og globaløkonomisk tilpassning på bekostning av Finnmark og det øvrige Distrikts-Norge. Mandag 26. februar 2001 kom Statsminister Jens Stoltenberg og ”fikk så øran flagra” da han møtte drøyt 1000 opprørte finnmarkinger ved folkemøte i Varanger-hallen i Vadsø. Debatten ved møtet ble sitert og kommentert i mange aviser, i radio og TV i de følgende dagene. Under rubrikken ”Heftig og forbannet” kunne man lese følgende gjengivelse i Dagbladet tirsdag 27. februar 2001:

...- Jeg forstår uroen når enkeltmennesker utsettes for omstilling. Men dere må snu pessimisme til optimisme. Finnmark har store muligheter, særlig innafor gass, oppdrett og handel med Russland, forsøkte Stoltenberg. Men det kom til syne en avgrunn mellom eliten på toppen av Regjeringsbygget og folket på finnmarkskysten. Utkantfolket vil slett ikke «moderniseres» av Stoltenberg og hans unge

rådgivere. Aps store prosjekt blir møtt med dyp mistro.⁷⁶

Stoltenbergs innlegg om omstilling i begynnelsen ved folkemøtet åpnet for en flom av kritikk. Gjennom sitt valg av ord snakket han til finnmarkingene som en gruppe mennesker som måtte følge med bedre i klassen og tilpasse seg bedre til den nye tid. Det ble tydelig i mange av de spørsmål og kritiske kommentarene som fulgte at menneskene var opptatt av grunnleggende demokratiske verdier som det å bli respektert og behandlet og lyttet til som likeverdige borgere:

… - Raseriet og opprøret her nord er et produkt av politikere som er blitt markedskreftenes marionetter, dere lytter jo ikke til folket. Pass deg, Jens, ellers får du et nasjonalt utkantopprør i fanget under valgkampen, advarte Torill Olsen, til stormende applaus fra 1000 finnmarkinger. - Jeg er dypt skuffet over mitt eget parti, Aps maktarroganse er en hån mot oss som bor i utkantene, fortsatte Odd Oskarsen. - Vi blir utsatt for en «drittsekkpolitikk», med mangel på omsorg, likebehandling og solidaritet, mente Kjell Gunnar Stålsett fra Vadsø. - Ingenting er verre for et menneske enn å miste sin

selvrespekt. Og det er der vi finnmarkinger har i dag, sa Roald Karlsen fra Nesseby.⁷⁷

Stoltenberg ble oppfattet som rett og slett ikke interessert i dialog og bytte av ideer mellom seg som tillitsvalgt og innbyggerne i Finnmark. Den åpne, demokratiske samtale for å utvide analysen av situasjon i Finnmark og for å ærlig spørre deltagerne om råd uteble. Veivalg og strategi for Vadsø kommune og Finnmarks utvikling var sånn sett ikke åpent for forhandlinger, og frustrasjon ovenfor velferdsstatens sentraliseringsprosjekt kom på tale hvor også de lokale politikerne deltok med kritiske innlegg:

… - Du sa sjøl at du har lagt ned arbeidsplasser i Kirkenes, Rena og Rana. Jaggu har du gjort mye

ugagn, sa Vardø-ordfører Hermod Larsen. ...- At så mange vil møte deg viser den enorme frustrasjonen. Det blir skeivt når modernisering betyr flere offentlige jobber i Oslo. Flytt heller noen jobber hit! Da er du moderne, Jens, sa Vadsø-ordfører Anne Strifeldt Ballo. ...En småirritert statsminister forsøkte å ta til motmæle mot anklagene. Han mer enn antydet at finnmarksfolket bør besinne seg: - Jeg kom for å lytte, og vi har notert det som er sagt. Hvis jeg ikke hadde brydd meg om uroen, kunne jeg like gjerne blitt i Oslo. Men jeg er helt uenig i at vi raserer og ikke sikrer bosetting.

75 Dagsavisen, Intervju med Torill Olsen av Per Helge Seglsten, 03. 03. 2001 76 Dagbladet, Skjalg Fjellheim, ”Heftig og forbannet”, tirsdag 27. februar 2001 77 Ibid.

Tvert imot bruker vi milliarder på Finnmark, sa en sliten Stoltenberg, før finnmarkingene ga ham fred

klokka 23.3078.

Statsministeren refererte to dager senere den samme debatten i Finnmark angående omstilling av arbeidsplasser hvor han da kunne omtale omstillingsprosessene som suksesshistorier uten innvendninger fra politiske kolleger i spørretimen på Stortinget. Ut fra Folkeopprørets perspektiv kan en si at å gjenta den samme argumentasjon i spørretimen representerer den sentrale maktelitens strategi for å trosse alternative og kritiske perspektiver fra utkantnorge, enda etablere det som er tatt-for-gitt, nemlig fornyelse i forhold til de globale markedsstrukturer og tilpassning til en modernisert velferdsstat - ikke ut fra vadsøværingene og finnmarkingenes egne behov men definert og påtvunget

fra sentrum.⁷⁹

Diskursen om folket i nord og folkeopprøret

Mediedekningen og den debatt som kommenterte Finnmarksopprøret sin sak bidro til å synliggjøre den nasjonale diskurs om Finnmark med innlegg ut fra både sentrum og periferi om dets forhold til velferdsstaten og hvordan Finnmark ble sett på innenfor den nye globale økonomien og dens utfordringer. I en leder til avisa Finnmarken ble de politiske partiene løftet frem som riktig nok de sentrale aktører i velferdsstaten, for å sikre distriktenes framtid:

Folkeopprører startet beskjedent i begynnelsen av desember måned, av noen jenter som ønsker å gå ut av passivitetens skygge. De ville synliggjøre at noe er galt med distriktspolitikken. At den gnisten som ble tenkt skulle bli til en storbrann, det ante vel ingen. Slett ikke lederne av de etablerte partiene. De er til de grader tatt «på senga» av et folkeopprør som forlanger en omlegging av distriktspolitikken. Nå er det Arbeiderpartiet som blir beskyldt for ikke å ta distriktspolitiske hensyn. Men i sannhetens navn, Arbeiderpartiet har «arvet» en feilslått sentrumspolitikk. Og det er grunn til å huske at Arbeiderpartiet ikke har flertall i Stortinget. At det distriktspolitiske bildet hadde sett helt annerledes ut med Fremskrittspartiet i en nøkkelposisjon er en helt annen sak. Men Carl Ivar Hagens partiet sier da også med klare ord hva deres politikk handler om, noe velgerne da kan forholde seg til. I de aller fleste programformuleringer hevdes at distriktene skal videreutvikles, og her skal verdiskapningen skje. Realiteten er økende kommunal og fylkeskommunal fattigdom. Jentene bak folkeopprøret forlangte på møtet i Vadsø at statsministeren dokumenterer at det styrende parti virkelig satser på distriktene. Og ikke minst kreves det handling. At mye er gjort, som statsministeren hevdet, holder ikke som argument for å stoppe den misnøyen som har spredd seg over hele landet. Folk forlanger at vi kommer bort fra «Albania-tilstander». Tross alt er vi et av verdens rikeste land, og rikere blir vi i form av klingende mynt for hver dag som går. Men ser vi oss rundt, er det fattigdom som preger lokalsamfunn.⁸⁰

Leder i avisen Finnmark ble til den røsten som talte ut fra et Finnmarksperspektiv. Artikkelen avdekket det som ikke ble tydelig uttalt fra flere partier enn Frp; at distriktspolitikken ikke lengre sto på den politiske agendaen. Dette ble i tråd med folkeopprørets argumentasjon, beskrevet som de etablerte partienes utilstrekkelige evne til å favne om periferiens folk som likverdige borgere med likverdige rettighetskrav til nasjonen og velferdsstaten. Skylden lå hos de etablerte politiske partiene. Innenfor dette perspektivet ble det argumentert for at distriktenes utviklingspotensial var avhengig en bedret kommune- og fylkeskommuneøkonomi. Det urbane perspektiv på Utkant-Norge og spesifikt Finnmarks posisjon innenfor den globale økonomien ble snart fanget opp i et rimelig kynisk debattinnlegg av Erling Fossen i april 2001, en forfatter som med en gang tok rollen som urbane Norges første advokat:

Toril Olsen i Folkeopprøret for Finnmark har fortalt i alle medier at hennes elskede Finnmark blør, og at de har startet en opprørsild som skal bre seg over hele Utkant-Norge. Det har jeg ingen tro på.

78 Ibid.

79 Stortinget, Møte onsdag den 28. februar kl. 10, 2001. Sak 1. Spørretime. 80 Leder, Finnmarken 01.03.01: ”Opprørs-liste”

Finnmark og de som bor der har ene og alene seg selv å skylde på. Som blinde torsker har finnmarkingene insistert på at i Finnmark skal alle bo på hver holme og livnære seg som fiskalbønder med en sjark og noen sauer og for guds skyld ikke ta utdannelse. /.../Hvem har så kjøpt trålerne? Det er stygge kapitalister på Vestlandet og i Møre og Romedal. Der ser de nemlig på fiske som business, ikke som livsstil. I stedet for å slåss som menn mot maurerederne, syter finnmarkingene som kjerringer til staten. Det er så man får lyst til å ta en diger skrå og spytte som Oluf. Framfor å danne motmakt, avslører finnmarkingene i disse dager bare avmakt. Det er ikke et pent syn. Man får vekselvis lyst til å synes synd på dem og tuppe dem bak. Deres evige klagesang om at de blir utbytta av Oslo og resten av Norge er ikke riktig. Fisken i havet utenfor Finnmarkskysten er ikke et resultat av at finnmarkingene har arbeidet hardt. Den er således ikke finnmarkingenes eiendom. /.../ Det er ikke engang finnmarkinger som tar opp fisken vi spiser eller eksporterer. Fisken blir tatt opp av havet av driftige redere fra Møre og Romedal. Fakta om Finnmark er stikk motsatt. Finnmark bidrar omtrent ingenting til verdiskapningen i Norge. Brytes BNP ned fylkesvis, kommer Finnmark nederst. /.../ Kun ved å stimulere de kunnskapsbaserte næringene, har fylket en framtid. Bare slik blir fylket attraktivt for

andre enn russiske prostituerte.⁸¹

Erling Fossen leverte en analyse ut fra markedsøkonomisk sentrumsperspektiv til folkeopprøret og de han mente var taperne i Finnmark. Dessuten ved å åpent bruke fordomsfylte arketyper og sexistiske sjikaneringer av det Nord-norske i sine forklaringer ble ikke bare ”han Oluf”, men hele Finnmark en eneste ”kjerring”. Finnmarkingene ble beskrevet som sytende kjerringer med en evig klagesang til staten, avmakta blant finnmarkingene var i hans øyner ufordragelig, og Finnmark var attraktivt bare for russiske prostituerte. Fossen gir sånn sett en skriftlig dokumentasjon av den fortrykkerteknikk som har blitt brukt i forhold mellom sør og nord, mellom sentrum og periferi i mange år. Samtidig ga Fossens innlegg i debatten også opphav til motstand og utdypende analyser til den Nord-norske situasjon i det norske offentlige rom. I Dagsavisen langt seinere i mai 2002 gir Leif Wold-Karlsen sitt historiske perspektiv på utviklinga i Finnmark:

I programposten «Først og sist» svarte finnmarkingen og filmprodusenten Knut Erik Jensen, på spørsmål om hva han trodde årsaken til frustrasjonen i landsdelen skyldtes: De føler vel at de bor i en koloni! Svaret førte til en kraftig reaksjon fra en av debattdeltakerne, /.../ Norsk økonomisk historie forteller oss da også at Nord-Norge, og i særlig grad Finnmark, i årtier har vært behandlet som en koloni. Kapitalmangel har vært og er fortsatt Finnmarks næringslivs hovedproblem, og Vestlands-kapitalen har alltid vært interessert i å utnytte landsdelens fiskeressurs som råstoffleverandør. Fra middelalderen og frem over mellomkrigsårene og inn til dagens Finnmark, beskrives den samme historien hvor det gode fisket /.../ kunne ha gitt gode muligheter til økonomisk vekst, kapitaloppbygging, modernisering av produksjonsanlegg og velferdsgoder. /.../ Så til mytene om alle de goder samfunnet sender over til de «sytende» finnmarkingene. - Kravstore finnmarkinger som er vant til at ethvert problem skal løses ved støtte fra staten, skriver Dagsavisens redaktør (Dagens

kommentar 2002.03.03.) Feil! Kravet er at staten ikke skal løse storkapitalens eller trålredernes

problemer på bekostning av landsdelen. Jeg våger også den påstand at de «subsidier» som Finnmark har mottatt, bare er en brøkdel av hva landsdelen har bidratt med ettersom eksportinntektene av

landsdelens fiskeproduksjon har havnet i andre landsdeler.⁸²

Wold-Karlsen viser til at det finnes en annen fortelling enn den Fossen gir, om hvordan landsdelen mistet kontrollen over de egne naturresursene hvor staten gjennom alle tider hadde spillet en sentral rolle for å støtte vestlandsinvestorene på bekostning av Finnmark. I Wold-Karlsens analyse var finnmarkingenes avstand til de politiske maktalliansene uheldig sånn at de ikke hadde en sjanse til å bygge seg opp økonomisk og velferdsmessig, på grunn av at de sentralpolitiske interessene allerede hadde treffet sitt valg og sto på noen andres side. Finnmark som en annerledes periferi var ikke en selvfølgelig del av nasjonen, men virkelig en koloni i kongeriket Norge. Med dette perspektivet på Finnmarks situasjon var det heller ikke kunstig at de som ønsket å bli tatt på alvor som økonomisk aktør utenfor Finnmarks grenser også fikk problemer med lojaliteten til de egne innbyggernes sak sånn

81 Erling Fossen, 06. 04. 2001 Kommunal Rapport

som det ble utrykt gjennom Folkeopprøret. Bedriftsleder Ann-Kristin Karoliussen var nødt til å ta sterk avstand fra Folkeopprørets sak:

Det er galt å ta Vest-Finnmark med i det såkalte folkeopprøret fra Finnmark. Det sier bedriftsleder Ann-Kristin Karoliussen i Vest-Finnmark. Hun viser til at det nå er en svært positiv utvikling på kysten av Vest-Finnmark, og mener folkeopprøret bare forsterker mytene om at folk i Finnmark bare syter og klager.⁸³

Gjennom disse få ord fra Karoliussen ble det uttalt det som trolig mange innenfor næringslivet i Finnmark tenkte, men ikke kunne si høyt i årene 2001-2002 når Finnmarksopprøret var på sitt største. Det hadde vært å svike hjemmestedet, familien og menneskene man levde sammen med i det daglige.

Fortolkning av den tause periferi og folkeopprørets identitet

Kanskje hadde finnmarkingene allerede mistet definisjonsmakta, det hadde jo vært nærmest stille i fylket til tross for det meget alvorlige i utviklinga? Bente Aasjords analyse i en debattartikkel gir en mulig forklaring til tausheten, til hvorfor ingen reagerte ovenfor en reell trussel til Finnmark og andre steder i den nordnorske periferien.

Nordnorsk akademia forvalter den nordnorske periferiens identitet langs to dominerende perspektiver. Det ene er dyrkingen av det moderne og konkurransedyktige Nord-Norge. Vi aner en smule mindreverdighet på landsdelens vegne: «Se - vi kan måle oss med dere sørpå, og vi er på høyde med det beste i utlandet.» Her spiller periferien rollen som vareproduserende ressurssatellitt på et globalt marked. Lokalsamfunnenes berettigelse og suksess avhenger av om de greier å trekke til seg konserner som er konkurransedyktige på verdensmarkedet. Utfordringen ligger i å sikre tilstrekkelig kapital og markedsadgang. Dette er Røkkes og laksekapitalens Nord-Norge. Det andre dominerende perspektivet er dyrkingen av det spesielle ved Nord-Norge og landsdelens kultur og identitet. Dette er stoltheten og tryggheten over det «nordnorske» lokalsamfunnet - slik de har definert det - både det som er og det som var. Her er periferiens berettigelse definert ved rollen som ressursforvalter og kulturbærer. Småskalalandbruk og fiske, kanskje med turisme attåt, er svaret på regionale og globale miljøutfordringer. Det gjelder å bevare og videreutvikle primærnæringene på en måte som ivaretar en tradisjonell småskalastruktur tilpasset dagens globaliserte økonomi. Utfordringen er å sikre lokal

ressurskontroll og å få ungdom inn i jordbruk og fiske. Dette er det Broxianske Nord-Norge. ⁸⁴

Som Bente Aasjord spissformulerer det, blir den nordnorske periferi fortolket dikotomisk som en arena for turbokapitalisme på den ene siden og som nostalgi på den andre. Det hun blant annet finner er problematisk er at risiko for å bli kynisk utnyttet eller spist opp av de store aktørene innenfor det globale markedsøkonomien er like truende som at lokalsamfunnene ikke blir fanget opp som en helhetlig modernitet sånn som folk opplever seg å være en del av. Altså sjølfølelsen i bygda, det som kunne fungert som konstruktiv identitet og opplevelse av felleskap i den nordnorske periferien. Disse folkeopprørskvinnene kom fra Vadsø og fra de små utkantsamfunnene hvor de hadde levd og kunne uttale seg med legitimitet om hvordan det virkelig var å leve som finnmarking og i periferien. De hadde kompetanse inne til å gjøre en initiert analyse av velferdsstatens tilbaketrekning fra utkanten, om tapte arbeidsplasser, om minkende offentlige service, om høyere kostnader og minkende transport- og kommunikasjonstilbud. Kvinnene hadde adgang til den store verden og ville samtidig