Kjønn, arbeidsliv og lokal velferd i tre kommuner

4.2 Kjønn, arbeidsliv og lokal velferd i tre kommuner

Den norske velferdsstaten er bygget opp for å sikre likhet, trygghet og rettferdighet for innbyggerne. I KOU 2003 kommer dette eksplisitt til uttrykk:

”I Norge har velferdspolitikken i etterkrigstiden hatt sin verdimessige forankring i den nordiske velferdsmodellen. Sentrale kjennetegn ved velferdsstaten i de nordiske land er universalisme, offentlig ansvar, skattefinansiering, likeverd og omfordeling. Stortingets behandling av velferdsmeldingen i 1996 viste bred og tverrpolitisk enighet om det ideologiske grunnlaget for velferdssamfunnet. …

35http://www.fifo.no/finnstat/arbeidsliv%20og%20sysselsetting/arbeidsledighet/arbl_tab3.htm

36http://www.fifo.no/finnstat/arbeidsliv%20og%20sysselsetting/arbeidsledighet/arbl_tab4.htm og

Velferdsordningene skal utvikle et tryggere og mer rettferdig samfunn med like muligheter for alle, reell likestilling, økt livskvalitet for den enkelte og gi bedre tilbud til de grupper som faller utenfor. Velferdssamfunnet skal gi den enkelte frihet og trygghet, og velstandsøkningen skal komme nåværende og framtidige generasjoner til gode. … Befolkningsundersøkelser viser også allmenn oppslutning om disse verdier.” (KOU 2003:3, s. 17)

Oppbyggingen av regionale velferdsordninger i Finnmark innebar oppbygginger av mange kvinnearbeidsplasser. Den kompetanse det innenfor mange av velferdsstatens institusjoner var behov for, var kunnskap kvinner i region historisk sett hadde forvaltet på vegne av husholdet og som kunne konverteres inn i den kompetanse velferdsstatens institusjoner etterspurte. Samtidig var kvinnenes inngang i det lønnede arbeidsmarkedet med på å sikre stabile husholdsinntekter, noe som i mange sammenhenger muliggjorde at menn kunne fortsette sitt arbeid i primærnæringsrette arbeidsplasser innen fiske, jordbruk og reindrift. Inntekt knyttet til disse virksomheter var usikre og varierte med ressurstilgang, kvoter, prisfastsetting på det internasjonale markedet, værforholdene og beitebefatning. Samtidig har disse næringene vært underlagt forholdsvis store og kontinuerlige omveltningsprosesser de siste 30 årene (Brox 1984, 1989, Bjørklund & Brantenberg 1981).

En rekke av disse faktorer som fiskere, arktiske jordbrukere³⁷ og reineiere verken individuelt eller

kollektivt hadde vesentlig innflytelse på, har avgjørende betydning for nåtidig og fremtidig sikring av mange menns inntektsnivå og dermed menns bidrag til husholdets økonomi. Denne sårbarhet og medfølgende usikkerhet som liv i Arktis innebærer, der prekære værforhold kan isolere samfunn i

ukevis, har samfunn og individer lært seg å leve med38. Risiko, og risikoforvaltning er i disse

samfunnene en del av de kontinuerlige hverdagslivserfaringene, og ikke primært knyttet til pågående moderniserings- og globaliseringsprosesser som Beck (1986) har argumentert for endrer betingelsene

for individuelle og kollektive identifikasjonsprosesser39. Samtidig er erfaringer med, og forvaltning av

grenseoverskridelse del av den sosialitet man finner i ulike lokale kontekster i region40.

Sysselsettingen i primærnæringene i Finnmark var i 2002 på 7,9 % mens på landsbasis utgjorde disse 3,6%. Det har vært en nedgang i primærnæringsarbeidsplasser i fylket de siste 10 årene. Den mest dramatiske nedgangen har vært i fiskeriforedlingsindustrien der det i 1995 var 2450 sysselsatte, mens det i 2002 er 1300 sysselsatte. Samtidig viser Bergverk/Industri en nedgang fra 13,3% i 1990 til 8,2% i

2002 og kraft, bygg og anlegg fra hadde en endring på 8,9% i 1990 til 8,2% i 200241.

Den omstilling som gjennom hele 90-tallet og inn i det nye årtusenet skjer har særlig rammet primærnæringene, fiskerisektoren, reindrifta og jordbruksnæringa. I fiskerisektoren har lave markedspriser, dårlig råstofftilgang med blant annet bortfall av leveranser fra russiske trålere, tap av råstoffandeler, usikker og varierende kvotetildelinger, tap av markedsandeler og svekket konkurranseevne i forhold til lavprisland ført til at en rekke fiskeribedrifter har innstilt eller gått konkurs. De samiske innlandskommunene har tidligere vært mer stabile med mindre fraflytting til tross for høy ledighet. I Kárásjoga gielda/Karasjok kommune viser befolkningstallet for 2001 og 2002 imidlertid til en økende utflytting, i 2002 var denne på 1,2 %. Noe av disse endringene bør ses i relasjon til restrukturering av reindrifta hvor man i Vest-Finnmark reinbeitedistrikt har et høyere reintall enn det som er fastsatt av reindriftstyret. Det er avsatt midler til å stimulere til reduksjon. De

37 I de nordlige områder er forholdene for jordbruksproduksjon så marginale og med så spesifikke kjennetegn at UiTø har etablert studiet og forskningsfeltet; Arktisk jordbruk for å kunne komme landsdelens behov for regional kompetanse i møte.

38 En illustrasjon kan hentes fra Sørøya utenfor Hammerfest der strømkabelen til fastlandet ble brutt under en vinterstorm 2002, noe som medførte at øyværingene var uten strømtilførsel i 3 mnd. Dette medførte ikke at kriseplaner og evakuering av befolkningen var nødvendig, tvert om fantes det lokal kompetanse, løsninger og beredskap til å møte en slik situasjon.

39 Beck (1986) argumenterte i boken "Risikosamfunnet" for at folks regionale, nasjonale og individuelle identitet blir uskarp, usikker og mer (ut-)blandet i takt med den pågående globaliseringen.

40 Se mer Kramvig & Stien (2002) ”Grenseløs verdighet” og Kramvig (2005) ”The Silent language of ethnicity” 41 Tallmaterialet finnes på www.fifo.no/finnstat

viktigste av disse virkemidlene er avviklingsbonus til reineier pr rein for slakt, reduksjonsbonus til den driftsenhet som gjennom dette tar ansvar for å tilpasse reintallet til fastsatt størrelse – i tillegg til at

reineier som avvikler sin reindrift er berettiget til stipend til utdanning42.

Effektiviserings- og rasjonaliseringstiltak innenfor offentlige sektor, fører også til nedlegging av arbeidsplasser i mange distriktskommuner. Fylkesmannen kommenterer disse endringene på følgende vis:

”Selv om strukturendringene er vel begrunnet, kan summen av de enkeltvise omstillings- og effektiviseringsprosessene ha utilsiktede virkninger for enkelte lokalsamfunn og for fylket som helhet. Finnmark vil som marginalfylke i de fleste sammenhenger falle uheldig ut i sentrale rasjonaliseringsprosesser både innenfor privat næringsvirksomhet og forvaltning, med tap av kompetansearbeidsplasser, og bli sittende igjen som en ren råvareleverandør. Mangel på fagmiljøer og forventninger om problemer med å rekruttere kompetent arbeidskraft, blir i neste omgang brukt mot disse områdene når det gjelder snakk om lokalisering av nye offentlige etater, institusjoner eller bedrifter (2003:3)⁴³.

Vi har valgt de tre kommunene med utgangspunkt i å gjøre synlig den forskjellighet som finnes i region. Samtidig er ingen av de valgte kommunene blant de minste og dermed heller ikke de kommuner der nedgangen i folketall, arbeidsplasser og nedbygging av institusjoner har vært størst. Hammerfest er en by og historisk sett en fiskeriavhengig kommune i Vest-Finnmark. Vadsø er en by i Øst-Finnmark og betegnes som ”fylkeshovedstaden” gjennom å være vertskap for fylkeskommunen, mens Kárásjohka/Karasjok er en innlandskommune som er blitt utpekt til ”den samiske hovedstaden”. I denne regionale konteksten var Hammerfest stedet der industrialiseringen av fiskerinæringen tidlig fikk feste, noe som har bidratt til å integrere region i ekstensive globale nettverk (Finstad & Valen 2002, Lien 2003). Hammerfest har gjennom denne næringsinnretningen vært knyttet til internasjonale konjunkturer, noe som innebar at byen ble hardt rammet ved at fiskerikrisen på begynnelsen av 90-tallet og nedleggelsen av Findus, som hadde vært nøkkelbedriften i byen i hele etterkrigstiden. Hammerfest er i dag base for en ny industrireisning gjennom utbyggingen av Snøhvit og ilandføringsanlegget for olje og gass på Melkøya like utenfor Hammerfest by. Sommeren 2004 var det 1500 arbeidere engasjert i dette arbeidet som har en samlet kostnadsramme på 46 milliarder. Vadsø er administrasjonsbyen i fylket. Dette innebærer at Vadsø har forholdsvis høyt antall, men samtidig en stor grad av mobilitet blant høyt utdannet arbeidskraft, mange offentlige institusjoner og arbeidsplasser. Dette innebærer også at Vadsø som kommune stilles ovenfor noen spesifikke utfordringer i de omstillinger som skjer i en stor og forholdsvis sårbar offentlig sektor. Kárásjoga

gielda/Karasjok kommune er vertskap for viktige samiske institusjoner som Sametinget, Sameradioen

og lignende, samtidig som Karasjok både har hatt og fremdeles har et høyt innslag av primærnæringsrettet virksomhet, både jordbruk og reindrift.

I 2002 ble folketallet i fylket redusert med 220 personer⁴⁴, noe som gjorde at befolkning var på

73 512, det laveste siden 1960-tallet. I perioden 1980-1999 ble folketallet redusert med 25 %. 14 av fylkets 19 kommuner hadde i 2002 nedgang i folketallet, der kystkommunene var de med den største nedgangen. 9 av 10 kystkommuner har negativ flytting. Disse dramatiske endringene må knyttes til tiltakende problemer i fiskerisektoren, med lave markedspriser, dårlig råstofftilgang, en usikker ressurssituasjon og svekket konkurranseevne i det internasjonale marked. Dette har hatt som konsekvens at en rekke fiskeribedrifter har innstilt eller gått konkurs i løpet av de siste årene, noe som ikke bare har skapt økende arbeidsledighet, men også leveringsproblemer for den lokale flåten, i mange av de mindre fiskerisamfunnene langs kysten. I månedsskifte januar/februar 2003 var 10

42 Forskrifter om økonomiske virkemidler i forbindelse med reintilpassningen i Vest-Finnmark reinbeitedistrikt. Fastsatt av Landbruksdepartementet 19. 12. 2003

43 Fylkesmannens virksomhetsplan 2003

ordinære foredlingsbedrifter uten aktivitet og ytterligere 6 drev som rent mottak⁴⁵. Flyttestrømmen skjer altså først og fremst fra kystsamfunnene inn til de regionale sentrene, samtidig ser vi tendenser til at kjønnssammensetningen i utkantkommunene endres på 90-tallet, der kvinnene i større grad enn menn er de som flytter fra utkantkommuner inn til de større stedene i region.

Utdanningsnivået er lavere i Finnmark enn på landsbasis⁴⁶. I 2002 hadde 20 % av fylkets befolkning

universitets- eller høyskoleutdanning, noe som er 3 % færre enn i landet for øvrig. På landsbasis har 24 % av kvinnene og 23 % av mennene universitets- og høyskoleutdanning. I Finnmark er denne forskjellen langt større. Blant kvinnene i Finnmark har 23 % av kvinnene universitets- og høyskoleutdanning mens blant mennene er det 16 % som har høyere utdanning. Det høyeste utdanningsnivået finner man i de regionale sentrene med 21 %, det laveste i kystkommunene med 11-12%. Den største kjønnsforskjellene finner man i de samiske innlandskommunene; der det i for eksempel Guovdageaidnu-Kautokeino i 2002 var en situasjon der 28 % av kvinnene og 14 % av mennene hadde universitets- og høyskoleutdanning.

Når man ser på disse tallene ser man en generelt deprimerende situasjon for folk og steder i Finnmark, der kvinner reiser og menn blir, eller der menn utviser evne til mindre mobilitet enn kvinner både geografisk, yrkes- og utdanningsmessig. Det kan se ut som at kvinner har større muligheter til sosial og kulturell mobilitet enn det som er mulig for menn. Samtidig er en slik slutning rent hypotetisk så lenge vi ikke går inn bak disse, fra fylket sett som deprimerende statistikkene og ser på hva som ligger som sett av ulike verdier, kunnskaper, preferanser og ikke minst visjoner bak dette tallmateriale. Dette studiet har dette som intensjon. I forskningsforløpet har vi først og fremst lært at det i en region finnes ett utall sett av ulike strategier, tilpassningsformer og visjoner for hva utviklingsforløp – og fremtiden i regionen skal være. Dette har vært den viktigste kunnskapen vi som forskerkollektiv har høstet. Å ha blikk for forskjellighet og dermed være forsiktig med å generalisere om en regions situasjon, målsetning og strategier. Det finnes et uttall individuell variasjoner i måter unge gutter og jenter, voksne kvinner og menn, organisasjoner, bedrifter og lokale og regionale forvaltningsenheter orienterer seg i forhold til egen nåtid og de utfordringer de ser som vesentlige. I tillegg finnes det en mengde og til dels konkurrerende perspektiver og tilhørende handlingsvalg for det som ses som gode og meningsfulle strategier og perspektiver på fremtiden i Finnmark. Dette er det vår målsetning i den følgende artikkelen å vise frem, for stedene har såpass ulik historie, og ulike strategier på det som for så vidt er de samme utfordringene at vi innledningsvis vil presentere disse stedene hver for seg, før vi går over i en generell og komparativ analyse av forholdet mellom kjønn, arbeid og velferd i region.

45 Se Fylkesmann i Finnmarks virksomhetsplan 2003

Steder Strategier Metaforer Kjønn

Hammerfest 1. Olje energi –

reindustrialisering 2. Fiskeforedling Næringsindustri som vesentlig strategi Reproduksjon av forskjellskategorier; lokalt: globalt (flyktninger – gullgravere osv. som kommer og går i en by)

Menn: kvinner

Remaskulinisering?

Vadsø 1. Produksjon av

offentlige tjenester

Offentlig virksomhet som vesentlig strategi Reproduksjon av forskjellskategorier; etnisitet/klasse Retrospektive strategier (for eksempel Folkeaksjon forsvar av off. arbeidsplasser) Karasjok 1. Produksjon av administrative tjenester 2. Utvikling av nisjeprodukter på basis av tradisjonelle næringsvirksomheter 1. Integrasjon av nytt og gammelt 2. Sofistikert modernitet 3. Transnasjonale relasjoner Androgynisering, bl.a. kvinners stilling styrkes gjennom å være de best utdannende samt den som bidrar med faste og påregnelige

inntekter til husholdet.

4.2.1 Hovedfunn i denne undersøkelsen

1) Finnmark er en region med mange ulike strategier og til dels motsetningsfulle prosesser. Det utvises stor lokal fleksibilitet, der personer og steder gjør konstante overveininger av det de ser som mulige løsninger på det som måtte være generelle utfordringer innenfor næringsutvikling, kompetansekrav, nye økonomiske og juridiske rammebetingelser, og ikke minst i forhold til en for mange opplevelse av mange sammenfallende dramatiske endringsprosesser og tilsvarende utfordringer. Hvordan disse utfordringene møtes, varierer i ulike lokaliteter og steder.

2) Menns aktiviteter har større feste i de landskap der disse aktivitetene finner sted enn hva kvinner har. Kunnskapsbaserte, sosiale mannlige felleskap som vi, inspirert av hva Rossvær (1996) kaller mannsfamilier, utviser stor fleksibilitet, men har samtidig ikke de samme konverteringspotensialer som kvinner, kvinnefelleskap og kvinners kunnskapssystemer har og har hatt.

Vi mener at noe av forklaringen på disse forskjellene ligger i den historiske og komplementære arbeidsdelingene mellom kvinner og menn (Rudie 1980, Kramvig 1999) i disse næringene i region. Kvinnene har vært beskrevet både som fiskarbonde og omsorgsperson (Larsen 1980). Dette medfører til dels riktighet, men vi ønsker å se nærmere på hvilke omsorgsansvar begge kjønnene har hatt ansvar for. Menn har hatt vesentlig mer innflytelse enn kvinner på offentlige politiske og økonomiske arenaer. Samtidig vil vi argumenter frem at menn i mange sammenhenger har hatt hovedansvaret for den

kulturelle reproduksjon. Kultur reproduseres i det ordløse ”trege feltet” (Rudie 1995), som har

kroppen, og kroppslig kunnskap som sitt mest vesentlige verktøy. Kunnskapen er inkorporert og reproduseres hovedsakelig gjennom praksis knyttet til de næringer og de felleskap der disse praksisene er meningsfulle. I det kroppslige kunnskapsfeltet, som Rudie (opc.) har vist, skjer endringer tregere, enn i de sosiale og politiske feltet. Samtidig er det vesentlig at denne praktiske kunnskapen er knyttet til høsting og bearbeiding av ressurser og dermed nært knyttet til sted.

Kvinner har hatt hovedansvaret for den sosiale reproduksjon, for å holde hushold, familie, nettverk og lignende sammen. Kvinner har i mange sammenhenger hatt ansvaret for forvaltningen av huset og

fjøset i fiskarbondetilværelsen, for husholdets økonomi, bearbeiding av de ressurser menn har brakt inn i huset – og ikke minst har kvinner hatt hovedansvaret for forvaltningen av husholdets ære og verdighet (Kramvig 1999). Det sosiale feltet strekker seg potensielt sett ut over sted som den vesentlige enhet og er dermed mer fleksibelt i forhold til hvilke oppgave og relasjoner som kan integreres og til de mobilitets- og konverteringspotensialer som denne kunnskapen har.

3) Lokal velferd produseres innenfor ulike offentlige institusjoner der tjenesteproduksjon registreres og kvantifiseres. Samtidig skjer en stor del av produksjon av hva folk opplever som lokal velferd i ulike frivillige organisasjoner og i hverdagslivets gavebyttepraksiser (Kramvig 2005). Denne tjenesteproduksjon blir ikke registrert og kommer ikke til syne i offentlig oversikter og statistikker for velferdsordninger. Vi ser lokale frivillige velferdsordninger som for det første et nødvendig supplement til de offentlige velferdstilbud som eksisterer, i tillegg til at disse kan ses som lokal

motstand – der lokal kunnskap og begreper har ”et skjulested” og der erfaring av anerkjennelse og

felleskap, er mulig.