Emnet for denne rapporten er dødens mentalitetshistorie, med fokus på døden forstått som katarsis. Katarsis-begrepet er i utgangspunktet tidløst og ahistorisk. Metoden i denne artikkelen har derfor vært å avlede hypoteser som er begrenset i sted og tid for å undersøke hvor fruktbart begrepet er for å forstå et bestemt samfunns dødsdiskurs. Den alternative hypotesen har vært at den idealiserte døden bedre kan forstås i lys av æresbegrepet.
Disse to hypotesene har sin rot i hver sin solide tradisjon. Interessen for døden som katarsis blant historikere i dag går tilbake på Phillippe Ariès’ bok L’homme devant la mort fra 1977. Den tar utgangspunkt i den kristne dødsdiskursen. Interessen for døden som kilde til verdslig makt og ære går tilbake til Michel Foucault’s bok Surveiller et punir fra 1975, seinere fortsatt i mer empiriske undersøkelser av for eksempel Pieter Spierenburg.101 Både den religiøse katarsis-tradisjonen og den verdslige ”makt og ære”- tradisjonene har således sine røtter tilbake til den oppblomstrende interessen for mentalitetshistorie i Frankrike i 1970-årene. I en middelaldersammenheng har interessen for død og verdslig ære også tatt
utgangspunkt i forskninga omkring hevndrap, der den fremste undersøkelsen på norrønt område er William Miller’s bok Bloodtaking and Peacemaking fra 1990. Ved å sette opp mot
99 Jonas Kristjansson, Eddas and sagas, Reykjavik 1997, s. 235
100 Islenzk Fornrit bind 7, s. 80-81, se også s. 218 (Grettis saga kapitel 22 og 67)
101 Phillippe Ariès, L’homme devant la mort, Paris 1977; Michel Foucault, Surveiller et punir, Paris 1975; Pieter Spierenburg, The Spectacle of Suffering, Cambridge 1984
hverandre en religiøs og verdslig innfallsvinkel har denne undersøkelsen forhåpentligvis gitt diskusjonen omkring middelalderens dødsdiskurs en ny dimensjon
I den eldste førstatlige perioden viste det seg at ærens krav balansert mot ønsket om fred og reintegrasjon ga den beste innfallsvinkelen til en forståelse av dødsdiskursen. Det var akseptert å gjøre seg til herre over andres død dersom forsvaret av egen ære tilsa det. I praksis var det de sterkeste individene som utøvde denslags legitim vold. En feide kunne gjøre hele samfunnet bedre fordi feiden framelsket de beste egenskapene hos de gode krigerne.
Samfunnet ble ikke reinere, men mer ærefullt.
”Katarsis” blir først en fruktbar innfallsvinkel til dødsdiskursen i det statssamfunnet som vokste fram på norrønt område på 11-1200-tallet. Det gjelder både på samfunnsplanet i betydningen utrensing av uønskede mennesker, og på individplanet i betydningen utrensing av syndige eller urene tanker. Det forhindrer ikke at æren fortsatt var en viktig del av dødsdiskursen, og samme menneske kunne ha begge tanker i hodet samtidig.
Konklusjonen må bli at begrepet ”katarsis” ikke er en innfallsvinkel til en universell forståelse av døden, men til en tid og stedbestemt forståelse.
Uavhengig av om de samtidige forsto døden som katarsis eller æresgiver, hadde forståelsen av ”den gode død” viktige sosiale funksjoner og kan analyseres i et sosiologisk perspektiv.
Det ga politisk makt og prestisje å være herre over andres død. I det førstatlige samfunnet hadde høvdingene den posisjonen, det skapte et sosialt hierarki. I statssamfunnet hadde staten monopol på lovlig voldsutøvelse, det skapte på lang sikt grunnlaget for en stat som hadde samme makt overfor alle undersåtter. En må vel gi Max Weber rett i at det å være herre over andres død var det viktigste uttrykket for samfunnsmakt.
I det førstatlige samfunnet var de fleste ærekrenkelsene også lovbrudd, blodfeiden gjorde omkostningene ved å bryte loven potensielt høye, og et hevndrap kunne derfor styrke respekten for loven på en allmenn- preventiv måte. I statssamfunnet hadde de ritualiserte henrettelsene av lovbrytere samme hensikt.
Måten individet møtte sin egen død på, gjorde synlig de mest grunnleggende samfunnsverdiene, og kunne bli en bekreftelse på de herskendes makt til å forme
mentalitetene. I det førstatlige samfunnet var krigerdøden den gode måten å dø på, en heroisk krigerdød bekreftet derfor at krigerne var de moralsk beste og fortjente sin samfunnsmakt.
Den religiøse ”katarsis” før døden bekreftet at den døende hadde internalisert kirkens normer, og synliggjorde derfor kirkens ideologiske makt. I seinere tid var det viktig å få den
dødsdømte til å si offentlig fra skafottet at han mente straffen var rettferdig.
Men sett fra individets synsvinkel skapte døden også en siste mulighet for å
”distingvere” seg, demonstrere at en hørte med blant de moralsk høyverdige. Dette var viktig for det personlige omdømmet blant de gjenlevende. Men det var også viktig for den gruppen en tilhørte, i den eldste tiden var det ætten eller krigerfellesskapet, seinere nasjonen.
Æren dominerte elitens dødsforståelse i tidlig middelalder, men har i dag overlevd som en subkultur i enkelte marginaliserte grupper som vil beskytte seg mot storsamfunnets
innblanding. Det gjelder mafiaer og motorsykkelklubber, i det siste har media rettet søkelyset mot æreskulturen i visse innvandrermiljøer.102 Bevisstheten om og interessen for æreskulturen blir holdt ved like på fiksjonsplanet gjennom amerikanske westernfilmer – og i en annen kulturtradisjon i japanske samuraifilmer.
Forståelsen av døden som katarsis vokste fram på 11-1200-tallet og dominerte elitens og folkets dødsdiskurs fram til 1700-tallet. Seinere har behovet for en religiøs renselse forut for døden avtatt i takt med frykten for helvete, og finnes vel i dag bare i marginale religiøse miljøer. Ønsket om å skape et ”rent” samfunn ved å ta livet av minoriteter er i dag
kriminalisert i internasjonal rett og dødsstraff praktiseres bare i noen få vestlige land. Det forhindrer ikke at etnisk rensing er en realitet flere steder i det globale samfunnet.
Å gjøre seg til herre over andre menneskers død ble fram til 11-1200-tallet brukt av mektige enkeltmenn, og i den følgende perioden av staten for å skaffe seg makt og prestisje.
Etter 1700-tallet er døden i stadig mindre grad blitt brukt bevisst på denne måten. Staten har andre måter å få sin makt akseptert på, og indoktrinering har erstattet vold som et middel til å skape et homogent eller ”rent” samfunn. På individplanet dør de fleste neddopet av medisiner på et sykehus, måten dette foregår på får ikke lenger sosiale følger. Døden er blitt privatisert, medikalisert og avpolitisert.
Døden gir nøkkelen til noen av de mest dyptliggende mentalitetene i et samfunn og disse hører til det som endrer seg langsomst. Den franske historikeren Fernand Braudel kalte disse svært trege strukturene for la longue durée. Nye mentaliteter introduseres først i eliten.
Den tidligere elitementaliteten fortrenges da fra eliten og synker ned i marginale grupper og bevares der.103 Døden som æresgiver begynte å marginaliseres allerede under oppbygginga av stat og kirke på 11-1200-tallet. Døden som renselse begynte å marginaliseres under
rasjonalisme og avkristning på 1700-tallet. Men begge er fremdeles med oss.
102 Se f.eks Unni Wikan, For ærens skyld. Fadime til ettertanke, Oslo 2003
103 Temaet ”sinking” i kulturutviklinga er sentralt i Peter Burke, Popular Culture in Early Moderen Europe, London 1978.
Litteraturliste
Angenendt, Arnold, Geschichte der Religiosität im Mittelalter, Darmstadt 1997 Ariès, Phillippe, L’homme devant la mort, Paris 1977
Arnorsdottir, Agnes, Konur og vígamenn. Staða kynjanna á Íslandi á12. og 13. Öld, Reykjavík 1995
Burke, Peter, Popular Culture in Early Moderen Europe, London 1978.
Byock, Jesse, Viking Age Iceland, London 2001
Ferrer, Marlen, Emosjoner i norrøn tid, utrykt hovedoppgave Universitetet i Oslo, Historisk institutt, høsten 1999
Ferrer, Marlen, ”Middelaldermenneskets emosjonelle atferd”, i Historisk tidsskrift nr. 3/2001 Foucault, Michel, Surveiller et punir, Paris 1975
Frostatingslova, oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Oslo 1994 Gulatingslovi, oversatt av Knut Robberstad, Oslo 1969
Hirdloven til Norges konge og hans håndgangne menn, utgitt av Steinar Imsen, Oslo 2000 Haakstad, Eirik, ”… hann skal vera hvers manns niðingr”. Ære og ærekrenkelser i norrøn
middelalder, utrykt hovedoppgave Universitetet i Oslo, Historisk institutt, høsten 2001 Islenzk Fornrit bind 2. Reykjavik 1933 (Egils saga)
Islenzk Fornrit bind 7. Reykjavik 1936 (Grettis saga) Islenzk Fornrit bind 8. Reykjavik 1939 (Vatnsdøla saga) Islenzk Fornrit bind 12. Reykjavik 1954 (Njáls saga)
Jochens, Jenny, “The Illicit Love Visit”, Journal of the History of Sexuality, vol. 1 3/1991 Karlsson, Gunnar, Iceland’s 1100 Years, London 2000
Kristjansson, Jonas, Eddas and sagas, Reykjavik 1997
Magnus Lagabøters Landslov, oversatt av Absalon Taranger, Oslo 1915 Miller, William Ian, Bloodtaking and Peacemaking, Chicago 1990 Nedkvitne, Arnved, Møte med døden i norrøn middelalder, Oslo 1997 Norges Gamle Love, bind 5, Christiania 1895
Rygg, Anton, Fra spontanitet og voldsglede til selvkontroll og avsky for vold? utrykt hovedoppgave Universitetet i Oslo, Historisk institutt, våren 1997
Sandberg, Torill, Kvinner og ære. Kjønnsperspektiv på æresdiskursen i norrøn middelalder, utrykt hovedoppgave Universitetet i Oslo, Historisk institutt, høsten 2001
Spierenburg, Pieter, The Spectacle of Suffering, Cambridge 1984 Spierenburg, Pieter, The Broken Spell, London 1991
Sturlunga saga I-II, oversatt av Kristian Kålund, København 1904; Norrøn utgave Sturlunga saga utgitt av Örnolfur Thorsson, Reykjavik 1988
Sørensen, Preben Meulengracht, Fortelling og ære, Århus 1993 Wikan, Unni, For ærens skyld. Fadime til ettertanke, Oslo 2003