Gullestad (1989) beskriver kultur som å være all sosial handling (s. 14). De sosiale handlinger uttrykkes gjennom ideer, verdier, symboler og tankemønstre. I følge Gullestad vil det være et skille om man ser på kultur som atferd, eller kultur som handling. Dette skille oppfatter jeg som tilsvarende med Løkkens (2004) skille mellom om man ser på barns handlinger som atferd eller mening. På lignende måte vil jeg betrakte de yngste barnehagebarnas forhandlinger som en
kulturell og sosial handling. De yngste barnehagebarnas forhandlinger i lek skal ikke
først og fremst forstås som et uttrykk for en eller annen form for individuell adferd, men mer som et uttrykk for deres forsøk på skape en felles forståelse av deres lek. Michélsen (2004) behandlet i sin studie spørsmålet om hvordan barnas sosiale samspill kan forstås som uttrykk for barnekultur og kameratsosialisering. Hun presiserer at begrepet barnekultur kan ha ulik betydning og definisjon i ulike sammenhenger. I sin avhandling gjør hun interessante beskrivelser av hvordan
de yngste barnehagebarnas samspill starter, hva de inneholder og hvordan de kan avsluttes. I følge Michélsen (s. 71) ser det ut til at det er kameraten, lekesaken og selve aktiviteten som er de bærende elementer i deres samspillssekvenser. Michélsen viser til (a.a., s. 66) hvordan barnas samspill ofte starter ved at et barn gjør noe med eller uten en leketing, som vekker interesse hos andre barn. Samspillene kan også igangsettes ved at et annet barn kommer i nærheten, eller at et annet barn har en leketing som vekker interesse. Det interessante ved disse funn i forhold til min egen studie, er muligheten for at barnas forhandlinger om forholdet mellom kameratene, om leketingene og om selve lekeaktiviteten, vil kunne vise seg å inngå som en sentral del av deres lek.
Michélsen viser videre til (a.a., s. 71) betydningen av at barna i deres samspill imiterer hverandre, og hvordan denne imitering inngår som del av samspillet. Denne imitering beskrives også av Løkken (2004) til ofte å handle om å gjøre ting på samme måte; som å hoppe opp og ned fra stoler eller løpe fram og tilbake i rommet. I og med at barnas samspill innimellom preges av at de gjør noe samtidig sammen, kan det være vanskelig å avgjøre hvem som imiterer hvem. Dette beskrives av Andersen og Kampmann (1997) som de yngste barnas forsøk på å begripe sin verden. Å begripe noe foregår nettopp gjennom en veksling og sammenblanding mellom bestrebelsen på å gripe inn i noe eller ovenfor noen, og så å bli grepet av noe eller noen. Denne variasjon er i følge Michélsen (2004) også til stede med hensyn til hvem av barna som bestemmer i leken. Hun kaller dette et vekslende dominansmønster. Samtidig viser hun til at det også er mønstre, hvor det i hovedsak er det ene barnet som dominerer, og det andre som følger etter. Etter min oppfatning vil disse ulike mønstre for dominans også kunne få betydning for hvordan ulike barn forhandler med hverandre. Samtidig vil det også kunne vise seg at barna selv oppfatter dominans og bestemmelse som noe annet enn oss voksne. For eksempel viser Sheridan og Pramling Samuelsson (2001) gjennom sine intervjuer med fem års gamle barn, at deres oppfatning av hvem, som bestemmer i leken, blant annet handler om hvem som har funnet på leken.
I barnas samspill hevder Michélsen (2004, s. 26 - 28) at det er ulike følelser som uttrykkes. Det vanligste følelsesmessige utrykket kaller hun interesse – iver – nysgjerrighet; en interesse, iver og nysgjerrighet, som min egen studie vil kunne betrakte som en del av de strategier som barna benytter i sine forhandlinger. Det gjelder å vise både interesse, iver og en nysgjerrighet, både for å få inntreden i leken, men også som en forutsetning for at leken kan fortsette. Eller, som
Michélsen (a.a., s. 125) skriver, at samspillet preges av en interesse for hverandre og deres felles aktivitet. Det bærende elementet i deres samspill er altså interessen for hverandre. I en tredjedel av samspillsekvensene uttrykker barna følelsen av glede over å være sammen. Ut fra dette konkludere Michélsen (a.a.), at det er de positive følelser som dominerer samspillet mellom barna.
Også Greve (2007) viser gjennom sin forskning, at vennskap mellom små barn stort sett kommer til uttrykk på samme måte, som hos eldre barn. Hun hevder at viktige kjennetegn i barnas vennskap er intimitet, latter og gleden over å være sammen (a.a., s. 281). Samtidig hevder Greve at hun ble overrasket over mangfoldigheten i barnas relasjoner. Slik som at barna også kunne føle seg sviktet og urettferdig behandlet, utestengt og avvist. Greve hevder at ikke alle barna hadde like lett for å få venner (a.a., s. 281).
I følge Michélsen (2004, s. 66) er barnas samspill knyttet til et innhold. Deres samspill kan være knyttet til lek med leketing. Samspillet kan være knyttet til store kroppsbevegelser. Samspillet kan også være knyttet til at de ser på hverandre, ler til hverandre, eller erter hverandre. I forhold til min egen studie vil det likeledes være av interesse å studere i hvilken grad barnas forhandlinger knytter seg til lek med leketing, lek uten leketing, og til ulike samværsuttrykk; at de ser på hverandre, ler til hverandre, eller erter hverandre.
Når det gjelder hvordan samspillsekvensene avsluttes, kan det i følge Michélsen (a.a., s. 83) skyldes at andre barn eller en voksen forstyrrer eller avbryter deres aktivitet. Det kan også være at noe annet fanger barnas interesse, eller at det ene eller begge barna blir lei av samværet. Samspillsekvensen kan også ta sin slutt ved at barna blir uenige, eller at de behandler hverandre på uakseptable måter.
Med hensyn til uenigheter i barnas samspill, hevder Michélsen at disse kan oppstå enten ved at barna har motstridende ønsker, eller at et barn forsøker å hindre et annet barn på en eller annen måte. Hun viser videre til at konflikter ofte handler om leketing eller plass for lek (a.a., s. 129). De fleste konflikter om leketing ender med at det barnet, som opprinnelig hadde lekesaken vinner, og at det andre barnet taper, eller at den, som blir avvist, går sin veg. Kompromissløsninger forekommer svært sjelden (a.a., s. 131). Når slike kompro-missløsninger forekommer betraktes dette som en forsoning mellom barna. I forhold til min egen studie, vil det i så måte bli av interesse å se, om det som betraktes som en forsoning mellom barna, like gjerne kan være et uttrykk for at barna har lykkes med å forhandle fram en enighet om sine relasjoner og lek.