Et av de spørsmål som Corsaro (2002) reiser, er hvordan kameratkulturer oppstår. I følge ham har nyere forskning identifisert spesifikke kameratprosesser, som bygges opp rundt rutiner, interesser og verdier (a.a., s. 41, 183). Kamerat-kulturer oppstår, utvikler seg og blir vedlikeholdt og utbygget i alle de sosiale miljøer som utgjør barns verden. Til grunn for den etablerte kameratkultur ligger vennskap, fellesskap og sosial deltagelse. Gjennom de sosiale utvekslinger og interaksjon utvikler barna felles rutiner for samspill og kommunikasjon, rutiner som danner grunnlaget for deres vennskap og kameratkultur. Begrepet kamerater kan brukes som en spesifikk betegnelse på en samling eller gruppe av barn som daglig tilbringer tid sammen. Corsaro hevder at kulturen, som barna er en del av, både skapes og oppleves gjennom deres interaksjoner, ansikt til ansikt (a.a., s. 139).
Hvordan denne kulturen skapes og oppleves gjennom barnas interaksjoner, beskrives blant annet av forskerne Stambak og Verba (1986). De har i en studie analysert hvordan små barn kommer fram til en felles mening, uten å sette ord på dette. På bakgrunn av sine observasjoner, mener disse to forskerne å kunne
påvise at barnas prosesser med å konstruere leker med felles mening, har visse fellestrekk:
1. Etter en første kontakt mellom barna, foreslår ett av dem en idé, der ideens innhold blir gjort mer eller mindre eksplisitt.
2. Det andre barnet forstår denne ideen helt eller delvis og handler i samsvar med denne.
3. Denne respons utløser i sin tur en respons fra det første barnet – og slik fortsetter det en stund.
4. Barna ”deler” en første felles forståelse og bygger videre på et felles tema ut fra denne forståelsen.
5. Hvert barn tilpasser og omformer sine handlinger i forhold til det andre barnets handlinger, og til det andre barnets skiftende interesser på hvert trinn under lekeprosessen (a.a., s. 243 - 244)
Slik jeg tolker denne studie av Stambak og Verba, kan den prosessen de her beskriver mellom barna også være en beskrivelse av de yngste barnehagebarnas forhandlinger. I motsetning til voksenverdens forhandlinger, som i stor grad styres av en rasjonell logikk, er barnas forhandlinger i større grad preget av en fleksibilitet i assosiasjons- og handlingsmuligheter. Jeg tolker det videre som at det også kan være en viss ulikhet mellom hvordan de yngste og de eldste barnehagebarna gjør sine forhandlinger. De eldste barnehagebarnas forhandlinger kan i større grad, gjennom deres metakommunikasjon om deres lek (Bateson, 1972), betraktes som å styres gjennom en viss rasjonell logikk. De yngste barnehagebarnas forhandlinger styres mer gjennom deres metagrammatikk (Sawyer, 1997). I forhandlingen tilpasser og omformer de yngste barna sine handlinger i forhold til hverandre, og til hverandres skiftende interesser på hvert trinn under deres lek. Til sammen kommer dette til å utgjøre hva vi kan betrakte som de yngste barnehagebarnas forhandlinger.
Barnas produktive forhandlinger i lek, kan etter min mening også være et uttrykk for deres lærende fellesskap. Williams (2001) viser for eksempel til hvordan barnas kameratinteraksjon også kan betraktes som at barn lærer av hverandre, og at barn lærer sammen. Corsaro (2002) viser til hvordan også de yngste barna produserer en rekke lekerutiner, som blir videreutviklet gjennom året i barnehagen. I følge Corsaro (a.a., s. 174 - 176) gir rutinene barna en følelse av
kontroll over deres fysiske miljø. Den enkle aktivitetsstruktur i de yngste barnas lekerutiner er i overensstemmelse med en sentral verdi i kameratkulturen: å gjøre
ting sammen. Kameratkulturen blant de yngste barna bygger altså ikke primært på
en verbal kommunikasjon mellom dem, men mer på det faktum at de gjør ting
sammen. Derav kan de yngste barnas forhandlinger forstås mer som noe de gjør
sammen, enn som en verbal aktivitet.
Tradisjonelle studier av barns sosiale utvikling og læring, har hatt et ensidig fokus på individuell utvikling, samtidig som undersøkelsene har hatt et funksjonalistisk syn på kultur, dvs. at kultur betraktes som å være en internalisering av verdier og normer, som er ment å skulle styre barnas atferd. Corsaro (a.a., s. 39 - 41) hevder at det er nødvendig å bryte med denne tradisjonelle oppfattelsen av barn og kultur. Etter hans oppfatning er barn og deres kameratkulturer i seg selv verdig for dokumentasjon og undersøkelser på deres egne premisser. Tilsvarende, som Corsaro, mener jeg, at også de yngste barnehagebarns forhandlinger, må kunne dokumenteres og undersøkes på deres egne premisser.
Slik jeg forstår Corsaro (a.a., s. 176 - 178), bygger barna opp sine vennskap kollektivt, gjennom deres aktive deltagelse, og forhandlinger i kameratkulturen. Det er i disse forhandlinger, at barna prøver å etablere et felles eierskap til leken innenfor den lille gruppen, samt en beskyttelse av deres felles lek mot andres inntrenging. Slik jeg tolker Corsaro, kan forhandlinger mellom barna både handle om den pågående lek, samt det å holde andre barn unna deres egen lek. Barna beskytter sin egen lek mot inntrengere ved å gi kommentarer slik som ”her leker vi, og ingen andre får være med”. Dette skjer samtidig som de bekrefter for hverandre den lek de har sammen, ved å si: ”Vi er venner – ikke sant!”. Det kan dermed være en krevende oppgave for barnehagebarn å få tilgang til lekegrupper, opprettholde relasjoner og å få venner. Særlig krevende er det fordi barna på andre siden også er meget opptatte av å beskytte sine felles rom, gjenstander og igangsatt lek mot andre barns inntrengen. Corsaro viser også til hvordan barna utvikler ulike adgangsstrategier for å komme inn i pågående lek:
Corsaro (a.a., s. 178 - 180) gir eksemplet om barnehagejenta Debby, som gjerne vil leke sammen med Jenny og Betty i sandkassa. For å komme inn i deres lek, er det flere, og ulike strategier hun tar i bruk. Først plasserer hun seg i lekeområdet; en strategi som Corsaro velger å kalle en nonverbal strategi. Når hun ikke får noen reaksjon fra de lekende barna, fortstetter hun med å se på leken, samtidig som hun sirkler rundt sandkassen. Denne strategien betegner Corsaro som en
innkretsing, og den må ikke forveksles med begrepet ”tilskueratferd”, som ofte, i følge Corsaro, er brukt for å beskrive et barns tegn på fryktsomhet eller umodne sosiale ferdigheter. Det er viktig at barn utvikler sine strategier for å komme inn i pågående lek; viktig fordi det gir dem muligheten for å tre inn i lekeområdet og produsere en variant av den pågående lek (a.a., s. 180). Det er av blant annet denne grunn av betydning å observere barnas adgangsforsøk i slike sosiale sammenhenger. Det vil kunne gi kunnskap om hvilke strategier de kan ta i bruk, når de skal forhandle seg inn i en lek. Det kan også gi kunnskap om hensiktsmessige og mindre hensiktsmessige strategier for slike forhandlinger.