Tema om leketing oppfatter jeg ut fra mine empiriske data til å handle om barnas forhandlinger knyttet til små og store leketing. Jeg tolker deres forhandlinger om leketing som å framstå på ulike måter alt etter om det er ønsket om en enighet, eller en uenighet som ligger til grunn for deres forhandlinger. Dette mener jeg kommer til uttrykk i forskjellene på Bjørn og Johns forhandlinger om duplo-klosser i eksempel nr. 6 (s. 116), og Mona og Lises forhandlinger om gyngehesten i eksempel nr. 11 (s. 130). Jeg tolker det som at Bjørn og John har et felles ønske om å komme fram til en enighet gjennom sine forhandlinger. Derimot tolker jeg forhandlingene mellom Mona og Lise til å ha et utgangspunkt i en uenighet. Dette mener jeg utgjør forskjellen i disse to forhandlingene.
Forhandling og empati
En annen forskjell i barnas forhandlinger, som jeg tolker ut fra det empiriske materiale, er barnas evne til å inkludere den andres perspektiv i sin tenkning, for derved å kunne ta den andres perspektiv. Blant annet kommer dette til uttrykk i eksempel nr, 8 (s. 121), hvor jeg tolket det slik at Erik inkluderte Jens sitt perspektiv i sin egen tenkning, og ved dette kunne ta Jens sitt perspektiv. Dette tolker jeg både som evne til perspektivtaking, og en evne til å ta del i den andres subjektive opplevelse. Det kan etter min mening forstås som Eriks empatiske evne. Med begrepet empati forstår jeg en kognitiv (Piaget, 1965; Lickona, Geis & Kohlberg, 1976) og emosjonell (Hoffman, 2000) evne til å sette seg inn og dele et
annet menneskes følelser. Et fellestrekk mellom intersubjektivitet og empati, er
menneskets evne til å forstå andre mennesker som separate subjekt. Jeg tolker det derfor slik, at hvor vidt barna kommer til enighet eller ikke i sine forhandlinger også kan forstås ut fra deres evne til å se hverandre som adskilte subjekt med ulike
intensjoner og følelser.
Å kunne se hverandre som separate subjekter kan, etter min tolkning av det empiriske materiale, også knyttes til barnas forhandlinger som omhandler integritet. Dette mener jeg blant annet kommer til uttrykk i eksempel nr. 7 (s. 119), hvor Tommy og John prøver å forhandle seg fram til en enighet om en lekebil, som begge to gjerne vil leke med. Deres forhandling kan forstås til
primært å handle om en lekebil. Om jeg derimot tolker hvordan de forhandler, og hvilke strategier de benytter i sine forhandlinger, kan den etter min oppfatning knyttes til Tommys opplevelse av respekt for sin egen integritet. Dette blant annet når John prøver å få bilen ved å dra Tommys armer ut fra hans kropp, slik at han skulle miste lekebilen.
Forhandling og ulike samværsmønstre
Studiens observasjoner viser, at barnas forhandlinger om leketing er vel så mye knyttet til relasjonen mellom dem, som til leketingen i seg selv. Det avgjørende for om de lykkes i sine forhandlinger eller ei ser mest ut til å være knyttet til i hvilken grad de kan dele en lekeopplevelse sammen, og i hvilken grad de mestrer å ta hverandres perspektiver. Jeg tolker det videre som at om de kommer til enighet
eller ikke i sine forhandlinger også kan knyttes til deres samværsmønster (Sommer,
2004). Av de fire ulike samværsmønster, som i følge Sommer uttrykkes blant barn, mener jeg å kunne identifisere tre av mønstrene i studiens data med hensyn til forhandling om leketing.
Det samværskompetente mønster mener jeg kommer særlig til uttrykk i eksempel nr. 6 (s. 116), hvor John og Bjørn forhandler om duploklossene. Gjennom den måten de forhandler og de strategier de tar i bruk, viser de begge en evne til å markere
egne intensjoner. Dette viser de gjennom den måten de tar klosser fra hverandre,
samt hvordan de også kan dra i samme klosse. Dette som en markering av en felles intensjon om å ville ha klossen. Jeg tolker det slik at guttene ikke bare er tydelig på sin egen intensjon om å ville ha klossen, men at de også har en
oppmerksomhet på den andres tilsvarende intensjon. Samtidig som at de forhandler om
sin uenighet knyttet til klossene, tolker jeg det også som at de mestrer å lese det sosiale samværets mening. De forhandler altså ikke bare om klossene, men også om sitt samvær. Dette kommer for eksempel til uttrykk når de tar sin time-out, for deretter å leke videre. Eller tilsvarende når de lar klossene blir brølende dyr, for deretter å leke videre. Alle disse ulike strategier, som John og Bjørn velger i sine forhandlinger, forstår jeg som deres idéproduksjon for å forhandle fram deres samvær til nye former. Gjennom sin evne til å etablere, bevare og forhandle deres sosiale samvær, tolker jeg det som at de styrker den relasjon de har til hverandre. Ikke på grunn av deres uenighet om klossene, men på tross av denne. Av den grunn er det min oppfatning, at deres samværskompetanse i forhandling med hverandre kan knyttes til deres evne til å bevare og vedlikeholde deres sosiale
Det selvartikulerende mønster oppfatter jeg til å komme delvis til uttrykk i flere av forhandlingene. Særlig i deler av forhandlingene, hvor det ene eller det andre barnet viser evne til markering av egne intensjoner, men begrenset oppmerksomhet på den andres intensjoner. For eksempel kommer dette til uttrykk i eksempel nr. 8 (s. 121), hvor Erik og Jens leke sammen. Her kan deres forhandlinger etter min oppfatning tolkes som et samvær preget av å være fysiske,
voldsomme, euforiske, aggressive, og med manglende omsorg for hverandre. Samtidig
mener jeg likevel at de gjennom sin forhandling og sitt samvær oppnår et slags
vendepunkt i sin lek. Et vendepunkt hvor deres relasjon reetableres, slik at de kan
fortsette å leke sammen.
Derimot tolker jeg det slik at det i eksempel nr. 10 (s. 127) uttrykkes hva Sommer (2004) karakteriserer som et selvartikulerende samværsmønster. I eksempel nr. 10, hvor Lene, Lars, Julie og Kristian leker sammen, bruker jeg begrepet ”krakkepassere” om Lars og Julie. I dette la jeg, at de hadde et klart fokus på sin egen intensjon om å beholde sine krakker for seg selv, men et begrenset fokus på Kristian, som ikke hadde noen krakk, men likevel var en del av leken. I eksemplet beskrev jeg også hvordan konsekvensen av dette ble, at det i hovedsak var Lene og Kristian som forhandlet om den ene krakken. Jeg tolker det ikke slik at Lars og Julis på noen måte inngikk i samværet preget av å være fysiske, voldsomme, euforiske og aggressive. Derimot forstår jeg det som at deres
selvartikulering bidro til at de i mindre grad kunne ta omsorg for andre. Dette
kommer særlig til uttrykk når Lene er i ferd med å klatre opp på krakken til Lars. Først drar han henne fysisk ned fra sin krakk. Deretter forsterker han sin fysiske handling med et tydelig verbalt nei til Lene. Lene på sin side oppfatter jeg til å inngå en verbal forhandling med Lars om å få bruke hans krakk. Dette lyktes hun ikke i, og løsningen ble at Kristian hoppet ned av krakken, som han delte med Lene, slik at hun kunne klatre opp på den. Jeg tolker det selvartikulerende til å kunne eksistere i alle disse forhandlinger som barna gjør om sine leketing. Derimot mener jeg det er vanskelig å hevde, at noen av barna har dette som et
mønster for sitt samvær med andre, men at barna i større eller mindre grad også
evner å ha oppmerksomhet på den andres intensjoner. Dette forstår jeg også til å handle om ulik kompetanse blant barna med hensyn til evne til perspektivtaking og en
intersubjektiv delaktiggjøring.
Et tredje samværsmønster som etter min tolkning kommer til uttrykk i forbindelse med barnas forhandlinger, er det sosiale isoleringsmønster. Dette mener jeg uttrykker seg i eksempel nr. 11 (s. 130), hvor Mona og Lise forhandler om en
gyngehest. På den ene siden er både Mona og Lise klare i sine intensjoner med hensyn til gyngehesten. I den forstand at Lise vil ha den, og Mona vil ikke gi den fra seg. Samtidig skal ikke intensjonen bare knyttes til en vilje om noe. Etter min oppfatning må en intensjon også betraktes i lys av en tanke eller en følelse om noe. I følge Sommer (2004) vil det å bli ignorert eller avvist kunne være betegnende for barnas kontaktforsøk i det sosiale isoleringsmønster. Dette er også slik jeg tolker den sosiale relasjon i Monas og Lises forhandlinger. Jeg har forstått forhandlingen som at Mona benytter en strategi som innebærer både en
ignorering og en avvisning av Lise og hennes forsøk på å komme opp på hesten. Jeg
har også forstått deres forhandlinger til å kunne handle om at de verken ønsker eller vil forhandle. Videre har jeg tolket det som at deres forhandlinger ikke lykkes, på grunn av at deres valg av strategier ikke er hensiktsmessige. Etter min oppfatning kan deres samværsmønster være en forklaring på hvorfor de ikke kom til enighet i sin forhandling. Et samværsmønster, hvor begge parter både ignorerer og
avviser hverandre, og hverandres hensikter og ønsker knyttet til leketingen.
Forhandling og humor
Som det framgår av de presenterte resultater, synes det å være ulike utfordringer som er knyttet til barnas forhandlinger om de små leketing, og de store leketing. Hvorfor det synes å være ulikheter i disse forhandlingene, vil jeg komme tilbake til i forbindelse med de overgripende perspektiver knyttet til barnas forhandlinger om leketing. I denne sammenheng vil jeg stoppe opp ved det interessante i studiens resultat, som knytter seg til barnas bruk av humor, latter og sang i sine forhandlinger.
Med begrepet humor forstår jeg en likevektig holdning til livets motgang; en
sympati og forståelse for det som er ufullkomment og vanskelig. Det kan også forsås
som en hvile eller ro for sinnet. En annen vanlig betydning av ordet er det som virker komisk og dermed framkaller latteren (Store norske leksikon, 1985). At barna ler sammen i sin lek og sine forhandlinger oppfatter jeg både som et uttrykk for humor, og et uttrykk for en glede over samværet. Det som jeg imidlertid finner interessant i studiens resultat, og som særlig kommer til uttrykk i eksempel nr. 6 (s. 116), er hvordan det oppstår ulike innslag av humor i forhandlingene mellom Bjørn og John. Jeg tolker det som at de benytter humor som strategi i sine forhandlinger på grunn av sin forståelse av det vanskelige i deres forhandling. Deres uenighet om klossene påvirker både deres forhandling og relasjon. Samtidig kan det tolkes som at deres bruk av humor, gir dem en likevektig holdning til den motgang de møter i deres forhandlinger. På den ene siden deres felles
erkjennelse av deres uenighet, og på den andre siden deres felles ønske om å komme til en enighet, blant annet ved hjelp av strategier som latter og sang.
Overgripende perspektiver knyttet til barnas forhandlinger om leketing
I likhet med Michélsen (2004), viser også denne studiens resultat, at de mest problematiske forhandlinger mellom barna er knyttet til leketing. Jeg tror imidlertid ikke det er lekesaken i seg selv som vanskeliggjør forhandlingene mellom barna, men mer i hvilken grad leketingene blokkerer de minste barnas mulighet til å ta hverandres perspektiv. Samtidig ser jeg også en forskjell på deres forhandlinger, om det dreier seg om de små eller de store leketing. Det synes enklere for dem å forhandle om de store enn om de små. Dette kan, som også Løkken (1996) hevder, handle om at de små leketing appellerer til følelsen av meg
og mitt. Dette i motsetning til de store, som mer synes å appellere til det vi har sammen.
Det som blant annet er interessant i disse forhandlingene, er barnas felles
utgangspunkt i forhold til barnehagens leketing. Det er, etter min mening, ingen av
barna som kan kreve en rett til noen av barnehagens leketing. Det som finnes av lekemateriale i barnehagen, er ment til felles bruk for alle barna (Corsaro, 2002). Dette oppfatter jeg både som en utfordring, men også en betydelig mulighet med hensyn til å kunne bidra til de yngste barnas læring av forhandlingskompetanse. Framfor å se barnehagens leketing som konfliktfremmende i barnehagen, skulle vi mer kunne se det som et betydningsfullt læringsobjekt for forhandlinger mellom barna. Barnehagens leketing er felles for alle barna, og utgjør dermed et tema for forhandlinger mellom barna.
Med hensyn til uenighet i samspillsekvenser, anser Michélsen (2004) at dette oppstår enten ved at barna har motstridende ønsker, eller at et barn forsøker å hindre et annet barn på en eller annen måte. Michélsen hevder at fleste uenigheter om leketing ender med, at det barnet som opprinnelig hadde lekesaken vinner, og at det andre barnet taper, eller at den som blir avvist går sin veg. Kompromissløsninger forekommer svært sjelden (a.a., s. 131). Vi kan naturligvis tolke utfallet av barnas forhandliger i termer av vinne, tape, eller kompromiss. For denne studie er den forståelse som legges til grunn, at barnas forhandlinger dreier seg om en enighet eller uenighet mellom barna. På den måten vil deres forhandlinger bli tolket i et perspektiv av om de kommer til enighet eller ikke. At det barnet som hadde leketingen i utgangspunktet får beholde den, kan også tolkes som at partene i forhandlingen kommer fram til en enighet om dette.
Om barna kommer til en enighet eller ikke, handler etter min oppfatning mest om i hvilken grad barna har lykkes i sine valg av strategier. Selv en forhandling mellom barna, som ikke ender med en enighet må, slik jeg tolker det, kunne betraktes som en forhandling, men der barna har benyttet uhensiktsmessige
strategier. Dette på tilsvarende måte som at vi ikke betviler at det har funnet sted
en forhandling mellom partene i arbeidslivet, til tross for at de ikke kom til en enighet i forhandlingene.
Som det fremgår av de sekvenser jeg har presentert i dette avsnittet, er spørsmålet om rett til leketing sentralt i barnas forhandlinger. Når de erfarer, at deres rett til en leketing trues eller krenkes av andre barn, reagerer de ofte med sinne, fortvilelse og gråt. Dette i tillegg til at de ser seg rundt i rommet. Jeg tolker for eksempel deres søken med blikket ut i rommet, som et forsøk på å få en voksen som hjelp i situasjonen. Johansson (1999) viser til hvordan barna i hennes studie uttrykte en selvklar rett til å kunne undersøke ulike leketing, ha dem, eller leke med dem på ulike måter, alene eller sammen med andre barn. Når barna opplever at denne rett blir truet, reagerer de med sinne, sorg eller ved å bli redd. De protesterer, klager, skriker, sloss eller gråter. De kan forlate lekeområdet, eller søke hjelp hos en voksen. Johansson (a.a.) hevder, at barna i slike situasjoner opplever sin rett krenket. Dette er de samme reaksjoner som jeg også finner blant barna i mitt eget materiale. Det ser ut til, at i situasjoner der ett eller flere barn kjenner seg krenket, er også deres forhandlinger vanskelig. Forhandlinger i slike sammenhenger skjer ofte etter prinsippet ”tar du fra meg, så tar jeg fra deg”. Forhandlinger som blir mer preget av uenighet enn enighet. Samtidig tolker jeg det slik at det nettopp er i uenigheter mellom barna, at forhandlinger både behøves og kan oppstå. Både for å komme til enighet i lek, men også for at deres relasjon kan gjenopprettes.
Johansson (1999) hevder at et viktig utgangspunkt for å ha retten til leketing, er å kunne kontrollere dem. Hun mener videre (a.a., s. 119) at det å ha kontroll kan bety ulike ting. Det kan bety at barnet bruker lekesaken, leker med den, eller gjør noe annet med den. I sin tekst gir Johansson følgende situasjonsbeskrivelse fra en lek mellom to barn:
I dockrummet leker Josefine (3:4) och Johanna (3:3). De lagar mat och äter. Johanna står vid spidsen och rör i två stekpannor. Josefine försöker ta en av pannorna, men Johanna håller händerna skyddande över dem. Hon protesterar. ”Jag vill ha” säger hon högt. Josefine forsöker ta skeden ur Johannas hand, men Johanna släpper inte taget. Josefine ger upp (s. 119).
I sin tematikk kan denne beskrivelsen av Johansson minne om min studies beskrivelse av lekesekvensen, hvor Tommy og John vil ha samme bil. Jeg mener det er interessant å se hvordan min egen studie og Johansssons studie fanger opp mange av de samme lekesituasjoner mellom barna, men der vi på grunn av ulik forskningsinteresse og ulike teoretiske utgangspunkter, kommer til å vektlegge ulike sider i vår analyse av data.
I sin analyse av den refererte sekvens hevder Johansson (a.a.), at Johanna beholder kontrollen over sine leketing. Hun holder dem fast, for å beskytte seg mot at Josefine skal ta dem. Josefine gir også opp å forsøke å ta leketingene. Johansson hevder videre at Johanne gjennom sin handling ovenfor Josefine uttrykker, at den som bruker leketingene, har rett til dem. Josefine har derimot en annen idé. Hun mener også selv å ha en rett til å ha pannene, og forsøker derfor å få retten til dem og kontrollen over dem gjennom å ta dem. Jeg tolker det slik at Johansson tolker og forstår lekesituasjonen til barna ut fra et raster om at en rett til leketing handler om å kontrollere dem. For å vise hvordan min egen studie og Johanssons studie kan utvide og berike den samlede forståelse av hvordan vi kan forstå de yngste barnehage barnas lek, vil jeg nå presentere en tolkning og analyse av Johanssons situasjonsbeskrivelse i et forhandlingsperspektiv.
Slik jeg tolker og forstår leken mellom Johanne og Josefine, så dreier deres forhandlinger seg om de leketing, som er tilgjengelig for deres lek. Det framgår av situasjonen at det dreier seg om panner og en skje. Barna forhandler på ulike måter. Den ene gjennomen fysisk strategi. Josefine på sin side prøver å ta leketing fra Johanne. Johanne på sin side holder enten sine hender beskyttende over grytene, eller holder godt fast i skjeen. Deres forhandlinger gjøres også verbalt. Det kommer til uttrykk ved at Johanne protesterer ovenfor Josefine, og sier ”Jag vill ha”. Her er det også interessant hvordan Johanne sier dette, som en forsterkning av at hun holder sine hender beskyttende over grytene. Dette er det samme som skjer i min egen studie der Erik og Jens leker med biler (eksempel nr. 2, s. 92). Erik flytter sin bil ned fra vindusruten til vinduskarmen samtidig som han sier til Jens: ”Kan du holde opp med å kollidere i min bil?”. Dette tolker jeg som at han lar sin handling og sitt verbale språk gjensidig forsterke hverandre i hans budskap til Jens. Tilsvarende som jeg også forstår Johannas bruk av det verbale språk og handling i sin forhandling med Josefine.
Slik jeg tolker forhandlingene i leken til Johanne og Josefine, benytter de seg av tre ulike strategier for forhandling. Begge jentene benytter en pragmatisk strategi for å nå sine mål. Josefine vil ha leketing, som også Johanne vil ha. De har et felles problem, som de forsøker å løse på ulike måter. Johanne ved å holde hendene sine beskyttende over grytene, samt holde i skjeen. Dette for å forhindre at Josefine tar det. Josefine på sin side velger å løse sitt problem ved å prøve på å ta leketingene fra Johanna. Dette velger jeg å forstå som en fysisk
strategi. I tillegg benytter Johanna seg av en verbal strategi i sin forhandling med
Josefine, ved å si høyt til henne: ”Jeg vil ha”. Når Josefine ikke får noen av leketingene velger hun å gi opp. Dette kan etter min mening forstås som at Johanne fikk beholde sin rett, men kan også forstås som at Johanna og Josefine ikke kom til enighet på grunn av ikke hensiktsmessige valg strategier, eller ikke