I andre sammenhenger kan det være vanskeligere for barna å komme fram til en enighet om sin lek. Det kan for eksempel være at leken stiller store krav til det
verbale språk for at barna skal kunne uttrykke sine forståelser av lekens innhold.
Eller det kan være at innholdet i leken krever en viss mengde lekeerfaring fra tilsvarende leker. Det kan også være at ikke alle i leken har samme oppfatninger, verken om lekens innhold, eller lekens roller. Følgende lekesekvens kan illustrere dette.
Eksempel nr. 16 (5.0 min.)
Johanne (3.0), Åse (3.0) og Bente (2.8) leker med en skumgummibanan. Først setter alle jentene seg på bananen. Johanne foran, Åse på midten, og Bente bakerst. De sitter slik ei lita stund til Bente ikke vil mer. Hun roper ”nei” og ”ikke” gjentatte ganger. Johanne og Åse går av bananen, og spør Bente:
”Vil du at vi skal gynge deg litt på bananen?”
”Ja, det vil jeg,” svarer Bente.
Johanne og Åse gynger litt på Bente. Samtidig ler de til hverandre alle tre. Deretter spør de Bente:
”Vil du ligge på bananen, så kan vi ha over deg?” ”Ja, det vil jeg!” svarer Bente
Bente legger seg på bananen. Samtidig går Johanne og Åse til et rom ved siden av for å hente noen tepper, som de kan legge over Bente. Når de har lagt tepper over Bente, fortsetter de å gynge på henne. De gynger på Bente, og legger stadig vekk flere tepper over henne.
Etter en stund går Bente av bananen, og går sin vei. Johanne og Åse fortsetter med å legge tepper over bananen.
Jeg tolker denne sekvensen som en forhandling om lekens innhold. Jeg forstår det videre som at Johanne og Åse har en felles forståelse av lekens innhold, men at denne ikke synes å deles av Bente. Johanne og Åse har under leken en stor oppmerksomhet rettet mot Bente, og hva hun vil i leken. Johanne og Åse gynger henne, legger pledd over henne. Bente på sin side bidrar mindre i forhold til lekens innhold. Det kan synes som at Johanne og Åse har en annen forståelse av hva leken handler om, enn hva Bente har. Dette blir særlig tydelig, når Bente går av bananen, og går sin vei. Det ser ikke ut til å få konsekvenser for leken. Johanne og Åse fortsetter leken med å legge pledd over bananen.
Ut fra det empiriske materialet er det interessant å se hvordan jentenes
samværsmønster kommer til å prege deres forhandlinger i lek. Jeg tolker det slik at
alle jentene har et samværsmønster som preges av konformitet. Johanne og Åse har stor oppmerksomhet på Bentes ønsker for leken, men bare begrenset markering av egne ønsker Tilsvarende forstår jeg det i forhold til Bente. Slik jeg oppfatter deres lek, blir det blant annet av denne grunn vanskeligere for barna å etablere et
felles oppmerksomhetsfokus i leken, og dermed felles forståelse av lekens innhold. Dette
tolker jeg til særlig å komme til uttykk når Bente velger å gå ut av leken. Etter min oppfatning gir det ingen konsekvenser for Johanne og Åses forståelse av
leken, eller deres relasjoner. De forstetter å legge tepper over bananen.
En annen måte å tolke deres samværsmønster på, er at Johanne og Åse evner bra å markere egne ønsker for deres lek, men at de har en begrenset oppmerksomhet på Bentes ønsker for leken. Dette mener jeg ut ifra, at det under leken hele tiden er de som kommer med forslag for lekens innhold. Dette kombinert med at Bente har en stor oppmerksomhet på Johanne og Åses ønsker, men en begrenset markering av egne ønsker. Av denne grunn mener jeg at det blir vanskelig for jentene å forhandle fram en felles enighet om lekens innhold. De leker sammen, men synes å ha ulike agenda for deres lek.
I forhold til jentenes lek og forhandlinger mener jeg det også kan være grunn til å spørre seg om det egentlig er Bentes ønsker for lekens innhold som blir styrende,
og at dette gjør deres forhandlinger vanskeligere. Jeg hevder dette særlig i forhold til lekens start. Leken starter med at alle tre jentene sitter på banen. Etter ei stund vil ikke Bente mer. Hun roper nei og ikke gjentatte ganger. Jeg har forstått det slik, at hun ikke vil den leken mer, men sier eller viser heller ikke hva hun vil istedenfor. Derimot er det Johanne og Åse som spør Bente om hva hun vil, og som deretter gjør det. De spør henne for eksempel om hun vil at de skal gynge henne litt på bananen. Det sier Bente at hun vil. Samtidig med at Johanne og Åse gynger Bente på bananen, så ler de til hverandre. Noe som jeg har forstått som en enighet mellom dem med hensyn til lekens innhold.
Jeg synes videre det er interessant hvordan leken mellom de tre slutter. Bente går av bananen, og går sin vei. At lekens innhold og relasjoner endres, synes ikke å få noen konsekvenser for Johanne og Åse. De fortsetter å legge tepper over bananen. Lekens avslutning kan på en måte være vanskelig å forstå, men behøver kan hende ikke være mer komplisert enn at det skjer et vendepunkt i leken. Fra at det var en lek mellom Åse, Johanne og Bente, til at det ble en lek mellom Åse og Johanne.
De strategier barna benytter for sin forhandling i lek, tolker jeg som knyttet til det verbale og emosjonelle. Deres forhandlinger gjøres primært ved at Johanne og Åse spør Bente om hun vil at de skal gynge henne på skumgummibananen, eller om de skal legge pledd over henne. Bente på sin side svarer at det vil hun. Underveis i leken smiler og ler de til hverandre. Dette tolker jeg som deres strategi for å bekrefte hverandre, at de deler en følelsesmessig opplevelse av leken. Samtidig tolker jeg ikke deres valg av strategier som hensiktsmessige, i forhold til å bygge videre på deres tema for lek. Jeg har tidligere i min analyse av denne forhandling drøftet de problemer knyttet til min tolkning av at jentene ikke synes å ha tilstrekkelig oppmerksomhet knyttes til hverandres intensjoner for leken. At de ikke synes å kunne bygge videre deres lek, forstår jeg også til å kunne handle om at de bare i mindre grad tilpasser og omformer sine handlinger i forhold til hverandre, og til hverandres skiftende interesser under deres lek. En grunn til en slik tolkning mener jeg er å finne på slutten av lekesekvensen. Sekvensen ender med at Bente reiser seg opp fra bananen. Johanne og Åse fortsetter å legge tepper over bananen. Med andre ord, at endringer i lekeprosessen ikke synes å få noen konsekvenser for de lekende barna.
Oppsummering av forhandlingen
Slik jeg tolker deres lek og forhandling, er det primært Johanne og Åse som er innstilt på forhandling. Bente uttrykker, etter min oppfatning, mindre hva hun
vil. Det interessante i deres lek, slik jeg tolker det, er hva som hender når barna i utgangspunktet har en ulik forventning til lekens innhold. Johanne og Åse viser en oppmerksomhet, og vilje til å møte Bente med forslag om hva de kan gjøre. Bente svarer mindre på deres utspill. Etter en stund velger hun å forlate hele leken.
En annen tolkning av hva som hender i denne forhandlingen, kan naturligvis knytte seg til Johanne og Åses vilje til å se Bentes forståelse av lekens innhold. Det kan være grunn til å spørre seg om Bente egentlig blir sett på som et eget
handlende subjekt i leken, eller om Johanne og Åse mer betrakter henne som et objekt for leken på linje med skumgummibananen og alle pleddene. I et slikt
perspektiv kan denne lekesekvensen også, etter min mening, tolkes og forstås i lys av hvilke roller som forhandles fram gjennom leken. Rollen som aktivt handlende
subjekt, hvilket Johanne og Åse inntok, eller rollen som passivt objekt, som Bente
inntok. Samtidig kan det også være grunner for å spørre seg om det egentlig er Bentes rolle i leken som styrer lekens innhold. Dette ut i fra at det er Johanne og Åse som synes å være de som gir innspill til lekens innhold, men det synes å være opp til Bente å godta eller avvise de ulike innspill.
I flere av mine observasjoner viser det seg, at mange av forhandlingene mellom barna, dreier seg om å forstå hverandres forståelser. Men også i hvilken grad de både evner å uttrykke egne intensjoner, samt å se andres intensjoner i leken. Barna i min studie ser ut til å være ulike med hensyn til å gi uttrykk for egen intensjoner, samt å forstå andres intensjoner. Det ser også ut til at det er enklere for de yngste barna å ta hverandres perspektiv i nonverbale samspill og dialoger, enn i
verbale samspill og dialoger. Alle barna i gruppene har mye erfaring med de
nonverbale samspill og dialoger. De kan være mer ulike med hensyn til erfaring med de verbale samspill og dialoger. Dette i seg selv kan virke kompliserende for deres forhandlinger i ulike situasjoner. I den grad de yngste barna i min studie brukte ord i sine forhandlinger, var det ofte for å markere en uenighet med den andre. De ordene som ofte brukes er nei og ikke.