Denne studie peker i retning av at barnas lek er nært knyttet til deres forhandlinger. For at leken skal kunne etableres og utvikles, kreves det at barna kan komme til en enighet i sin lek. Det kreves en felles forståelse av lekens innhold for at leken skal kunne fungere for barna. Samtidig er deres relasjon og det de har felles i sin relasjon av betydning for deres forhandlinger. Følgende lekeobservasjon kan illustrere dette:
Eksempel nr. 18 (4.0 min.)
Erik (2.8) og Jens (2.10) hopper i dukkesengen. Etter å ha hoppet en stund, faller Erik ned på gulvet. Han blir liggende i ro en kort stund på gulvet. Jens står i sengen og ser på Erik nede på gulvet. Etter hvert reiser Erik seg, og går opp i sengen igjen. De ler til hverandre, tar hverandre i hendene og hopper videre.
De holder rundt nakkene på hverandre og hopper videre. De bryter hverandre ned. De ler til hverandre. De sier tydelig nei til hverandre om det er noe de ikke liker. De bytter plass i sengen. De holder seg fast i sengegjerdet og hopper mer. Jens legger seg ned på rygg i sengen. Han sparker Erik i baken. Dette liker ikke Erik. Han roper ”nei, nei” til Jens. Dette uten at Jens holder opp med det han gjør. Erik skriker og ser mot meg og mitt videokamera.
Etter en kort pause i leken, fortsetter de den samme leken.
Jeg tolker dette som en forhandling knyttet til lekens innhold. Samtidig som de forhandler om lekens innhold, forhandler de også fram deres relasjon. Det er et markert skille i relasjonen mellom guttene, alt etter om de er enige om lekens innhold
eller ikke. Deres forhandling om lekens innhold dreier seg i hovedsak om
hvordan og hvor de skal hoppe i sengen. De bruker tid på å finne ut av hvordan de skal holde seg fast i sengegjerdet, samt på å bytte plass. Forhandlingene gjøres også gjennom at guttene er tydelige i sin markering i forhold til hverandre. Hva er
lov å gjøre mot hverandre og hva er ikke lov. Dette blir særlig tydelig når Jens
sparker Erik i baken, og Erik ber ham holde opp, uten at Jens tar det til følge. Når Jens bare fortsetter sin sparking, er det at Erik roper nei, nei og ser mot meg og kamera.
Noe av det interessante i denne sekvensen, er at Erik ikke går, når Jens ikke vil stoppe sin sparking. Han går heller ikke for å finne hjelp hos en voksen. Dette kan naturligvis handle om, at jeg i denne situasjonen ikke valgte å gripe inn. At Erik ser mot meg og kamera, kan forstås som at han hadde forventninger til at jeg skulle gripe inn. Dette spørsmålet vil jeg drøfte nærmere i forbindelse med studiens etiske spørsmål, samt under min oppsummering av forhandlingen. De strategier som Erik og Jens bruker i sine forhandlinger, tolker jeg til å være
fysiske, nonverbale, verbale, og pragmatiske. Den fysiske og nonverbale strategi kommer til
uttrykk ved at de viser hverandre hva de vil i leken. De holder også rundt hverandre når de hopper. Deres enighet og felles oppmerksomhetsfokus om lekens innhold, markerer de ofte ved å le til hverandre. Uenighet mellom dem i leken markeres ofte ved en verbalt argumenterende strategi. Dette ved at de sier nei eller ikke til hverandre. Når Jens ikke vil holde opp med å sparke Erik i baken, benytter Jens
først en argumenterende strategi. Når denne ikke synes å fungere, velger han en emosjonell strategi ved å skrike. Denne strategien kombinerer han med en
pragmatisk strategi, ved at han ser mot meg. Dette har jeg oppfattet som hans
ønske om, at jeg skulle hjelpe dem i deres uenighet.
Oppsummering av forhandlingen
I flere av mine observasjoner av forhandlinger mellom Erik og Jens i deres lek, har det blitt et spørsmål for meg om og når jeg burde har grepet inn. Dette handler både om når jeg skulle ha grepet inn, og hvordan. På den ene siden burde jeg kan hende, som voksenperson, ha grepet inn oftere i forhold til deres forhandlinger. Det ser jeg nå i etterkant. På den andre siden mener jeg selv, at deres forhandlinger har gitt meg svært mange opplysninger knyttet til mine forskningsspørsmål, opplysninger jeg kanskje ikke hadde fått, om jeg hadde grepet inn på feil tidspunkter, og på mindre heldige måter. Jeg oppfatter denne problematikken som knyttet til skillet mellom aktørperspektivet og
observatørperspektivet. To ulike perspektiver, som etter min oppfatning bør belyses i
et forskningsetisk perspektiv. Hvordan og når jeg skulle gripe inn, diskuterer jeg under avhandlingens avsluttende diskusjon.
Selv om jeg i forrige avsnitt viste til, at de positive følelser ofte dominerer i relasjonene mellom barna, viser studien, at det er en mangfoldighet i relasjonene, en mangfoldighet, som også innebærer at barna kan kjenne seg sviktet og
urettferdig behandlet i relasjonen. Dette er slik jeg tolker det i relasjonen mellom
Erik og Jens. Jeg forstår det som, at Erik oppfatter seg som sviktet av Jens, når han ikke vil holde opp med sin sparking, selv om Erik ber ham om det. Jeg tolker Eriks reaksjoner som at han krever at Jens viser respekt for deres samvær og fellesskap. Samtidig vurderer jeg forhandlingen mellom Erik og Jens også til å handle om, at de ikke lenger deler et felles fokus, eller lenger har de samme intensjoner eller følelser knyttet til sin lek. Deres relasjon, slik jeg forstår den, er dermed ikke lenger preget av en intersubjektivitet. Jeg oppfatter det videre slik, at den manglende intersubjektiviteten i deres relasjon er grunnen til, at de ikke
kommer fram til en enighet i sin lek, og at dette gjør det vanskelig for dem å fortsette sin lek. At de likevel fortsetter sin lek, har jeg forstått ut fra deres strategiske valg om å
ta en pause. De velger å avslutte pågående lek, for dettter å fortsette den. Dette har jeg tolket som at deres bruk av pause som strategi var nødvendig for å reetablere deres relasjon, for derved å kunne fortsette sin lek sammen.