Studien viser at det ofte er andre ting som hender i barnas forhandlinger, når de forhandler om de store leketingene. Forskjellen er ikke bare knyttet til leketingens størrelse, men vel så mye at det ofte er flere enn to barn som leker rundt de store leketing. Jeg har valgt å definere den største av de store leketing til å være det fysiske lekerom. Jeg vil starte dette avsnittet med å beskrive en lek mellom Haakon og Fredrik. Begge guttene er 2.5 år. Deres lek foregår på barnehageavdelingens største rom, hvor det i en krok finnes noen møbler slik som en stol, et bord og en sofa.
Eksempel nr. 9 (4.0 min.)
Denne lekeobservasjonen starter med at Haakon står på en stol. Han prøver å få tak i ei bok, som er plassert i ei bokhylle på veggen. Fredrik sitter i sofaen og ser mot Haakon. Haakon gir etter hvert opp å få tatt ned noen bok fra bokhylla. Han blir stående ei stund på stolen. Deretter klyver han over fra stolen til sofaen. Når han har gjort det, ser han ned mot Fredrik og smiler. Deretter krabber han over sofaen, snur seg rundt og smiler mot Fredrik. Fredrik smiler tilbake. Begge guttene ler. Haakon fortsetter med å krabbe tilbake mot Fredrik, mellom sofaryggen og veggen, som sofaen står plassert inntil. Fredrik, som til nå har sittet i sofaen og sett på Haakon, setter nå i gang med det samme som Haakon. Leken fortsetter med at de klatrer fra stolen, opp på bordet, ned i sofaen, over sofaen og videre over på ryggen av en sofa. Når de har tatt en runde, setter de seg litt ned i sofaen, ler og smiler til hverandre, ser seg litt rundt i rommet, og fortsetter med en ny runde.
Slik jeg tolker denne forhandlingen mellom Haakon og Fredrik, handler den om ulike måter å bevege seg på, samt ulike møbler å bevege seg på, slik som sofa, stol og bord. Jeg tolker det ikke som at Haakons prosjekt var å krabbe og klatre på møblementet, men å få tak i ei bok i bokhylla. Det kan tolkes som at Haakon og Fredrik egentlig hadde som en felles intensjon å ville se i boka sammen. Når det ikke lyktes Haakon å få tak i noen bok fra bokhylla, tolker jeg det som at de gir opp sitt bokprosjekt, men viderefører ideen om fysisk å bruke møblementet til deres lek. Av denne grunn tolker jeg det som at utgangspunktet for deres lek, er de store leketing, slik som stol, bord og sofa.
Haakon og Fredrik gjør sine forhandlinger ved at de viser hverandre. Når Haakon har klatret fra stolen til sofaen, ser han mot Fredrik og smiler. Dette tolker jeg både som at han viser Fredrik sine intensjoner for hva han planlegger at de to kan gjøre sammen, samt at han sjekker ut om Fredrik forstår hans intensjoner. Deretter fortsetter han med å krabbe over sofaen, ser igjen mot Fredrik og smiler, krabber så tilbake mot Fredrik igjen. Etter dette fortsetter Fredrik med det samme som Haakon. Dette tolker jeg som at de har forhandlet seg fram til en enighet om hva de vil leke, og hvordan de vil leke. De vil krabbe og klatre i møblementet. Haakon krabber først og Fredrik krabber etter. Haakon forhandler med Fredrik ved å vise fram sin idé. Han stopper ofte opp, smiler til Fredrik, for å sjekke om han forstår ideen. Jeg tolker deres måte å forhandle på både å bidra til at de skaper et felles oppmerksomhetsfokus for sin lek, samt at de sjekker ut med hverandre om de deler en felles intensjon om deres lek. At de er felles om en affektiv
tilstand, kommer etter min tolkning fram ved at de smiler og ler til hverandre. De
forhandler ved å vise hverandre hva de mener, samt at de gir hverandre ideer. Jeg tolker det slik at møblementet er det, som gir ideen til deres lek. Bord, stol og sofa synes å gi guttene ideer til hva de kan gjøre sammen. At de faktisk gjør det sammen er derimot, slik jeg tolker det, et resultat av at de forhandler fram en enighet om hva de vil gjøre med leketingene. Dermed er det ikke leketingen i seg selv som setter i gang deres lek, men guttenes forhandlinger og enighet om hva de kan gjøre sammen med leketingen. At de ler og smiler mye til hverandre, tolker jeg både som deres måte å fortelle hverandre at de fatter hverandres ideer, men også som et uttrykk for deres glede av å være sammen.
Deres strategi for forhandling forstår jeg primært som nonverbal. De viser hverandres hensikter, mer enn å fortelle om dem. Haakons strategi for å få med Fredrik på sin idé har trekk av den metapragmatiske lek. Han er oppfinnsom,
oppmerk-somhetsfokus etableres og vedlikeholdes gjennom deres aktive blikk mot hverandre. De benytter også humor og glede, som en forhandlingsstrategi, gjennom at de ofte ler sammen. Jeg tolker deres lek slik at de også selv finner sine påfunn i møblementet som artig og morsomt.
Oppsummering av forhandlingen
Denne forhandlingen tolker jeg til å handle om ulike måter å bevege seg på, samt ulike steder å bevege seg. De forhandler gjennom å vise hverandre hva de mener, og de gir hverandre ideer for hvordan de kan klatre i møblementet. Når de har forstått hverandres ideer, smiler og ler de til hverandre. At de så ofte ler til hverandre, tolker jeg som at de deler innholdet i sin lek. Den relasjon de inngår i under deres lek, tolker jeg som et uttrykk for deres intersubjektive kommunikasjon. Dette gjennom at de deler en felles oppmerksomhet, felles intensjoner, og er felles
deltagende i affektive tilstander. De viser sin forhandlingskompetanse ved både å
kunne uttrykke egne intensjoner, samt at de har stor oppmerksomhet på hverandres intensjoner i leken.
Den strategien de primært benytter seg i forhandling er en nonverbal strategi. Dette gjennom at de oppnår enighet i sin lek primært gjennom å vise hverandre hva de mener, samt å bekrefte at de har forstått. Jeg har allerede tolket det som at deres latter og rop til hverandre kan tolkes som at de deler innholdet i sin lek. Jeg mener videre at deres aktive bruk av latter og smil i deres lek, kan tolkes som at de benytter seg av humor som strategi i deres lek. At deres lek og forhandling preges av en god stemning, mener jeg blant annet kan skyldes deres humor og glede over å være sammen.
Betydningen av et felles fokus i forhandlinger
I noen av studiens lekeobservasjoner har leketingene, og det fysiske rom stor betydning for barnas lek og samvær. Etter min tolkning kan leketingene og det fysiske rom, i noen lekesekvenser, bidra til barnas felles fokus i deres forhandlinger. Det er følgende lekesekvens et eksempel på. Denne sekvensen utmerker seg ved at de store leketing og det fysiske rom blir viktige i forhold til å bidra til et felles fokus i barnas forhandlinger. Barna synes å lykkes i sine forsøk på å holde et felles fokus inn mot lekens innhold, og dermed ser de også ut til i større grad å mestre de nødvendige forhandlinger for at leken skal kunne fortsette. I dette legger jeg, at deres felles fokus i leken bidrar til barnas forsøk på å komme fram til en enighet om sin lek.
Eksempel nr. 10 (7.30 min.)
Fire barn leker sammen. Alle er i alderen 2.5 år. Det er Lene, Lars, Julie og Kristian. Lene, Lars og Julie står på hver sin krakk. Kristian står på gulvet og titter på dem. Lene utløser det hele ved å hoppe ned av krakken, samtidig som hun ler til de andre, som følger opp hennes hopp. Når Lene har landet på gulvet, klatrer Kristian opp på hennes krakk og gjør et hopp han også. Under veis i hoppingen hender det at barna ser på hverandre, og ser seg rundt i rommet samtidig som de sier:
”Vi hopper!”
I neste hopp sier Lars: ”skihopp” i det han hopper. Dette følges opp av de øvrige barna. Julie hopper også fra sin krakk, men passer på å falle ned på sin rumpe når hun lander. Hun ler til de andre. Et tilsvarende hoppe - fallehopp gjøres av Kristian og Julie også. Etter en stund står Lene, Lars og Julie på sine krakker. Om Kristian ønsker å hoppe før Lene, svarer hun som regel at hun skal hoppe først og at Kristian skal se på henne. Deretter kan han hoppe mener hun. Kristian godtar dette.
Etter at Kristian har stått og tittet opp på Lene, Lars og Julie, som står på sine krakker, sier han til Lene:
”Lene, kan du hoppe nå, slik at jeg kan klatre opp på din krakk?”
Lene til Kristian: ”Du kan heller komme og sitte på min krakk, så kan jeg stå på samme
krakken.”
Etter å ha sittet en stund på krakken, klatrer Kristian opp på krakken og blir stående foran Lene. Lene tar sine hender og dytter Kristian ned. Kristian reagerer på dette ved å ville gå til en voksen og fortelle om hva som hadde hendt.
Lene hopper ned av krakken, løper etter Kristian, og forteller at de skal hoppe sammen, og at han skal hoppe først. Kristian blir med på det. Barna fortsetter å hoppe opp og ned fra sine krakker. Lars og Julie fra sine egne krakker, Lene og Kristian fra den krakken de to deler.
På et tidspunkt i leken prøver Lene å klatre opp på Lars sin krakk. Lars kommer løpende til, og drar Lene bort fra sin krakk, samtidig som han sier nei til henne. Lene prøver å forklare Lars at hun gjerne vil hoppe fra hans krakk. Lars rister på hodet som svar. Både Kristian og Julie står og ser på Lene og Lars. Til slutt hopper Kristian ned fra sin krakk. Nå klatrer Lene opp på krakken, og leken fortsetter.
Slik jeg tolker denne lekesekvensen, er barnas forhandlinger knyttet til leketingene,
lekens innhold, hvem som bestemmer, og om ulike roller i leken. På den ene siden tolker
jeg forhandlingene til å handle om hvem som skal hoppe, og hvordan det skal hoppes. Samtidig tolker jeg deres forhandlinger også til å handle om deres samvær. Slik jeg forstår deres lek, er det Lene som er lekens leder. Hun setter rammene for leken gjennom sitt første hopp. Hennes forslag bifalles av de øvrige barna, noe de viser ved både å imitere hennes hoppeaktivitet, men også gjennom de
varianter de legger inn i sine egne hopp. Når Kristian hopper, sier han at han skihopper. På denne måten bygger de også opp en felles historie gjennom sin lek. Slik sett blir lekens historie også en del av deres forhandling.
Etter at barna har gjort sine første hopp ned fra krakkene, ser de på hverandre og rundt i rommet, samtidig som de sier: ”Vi hopper”. Med dette utsagnet tolker jeg at de både bekrefter for hverandre den relasjon de har til hverandre, samt hva deres samvær og lek handler om. Jeg tolker det også som at de, gjennom å se seg ut i rommet, også vil fortelle de andre barna, som ikke deltar i deres lek, om deres etablering av et sosialt lekerom, som de har etablert sammen.
Barnas forhandlinger er også knyttet til leketingen, tre krakker. Fordi det er fire barn og kun tre krakker, inngår det også en forhandling om krakkene. Gjennom hele leken er det primært Lene og Kristian som forhandler om samme krakk. Lene prøver en gang å forhandle om Lars sin krakk, men blir avvist av Lars. Dette løses ved at Kristian frigjør sin krakk. I løpet av leken er det ingen av barna som prøver å forhandle med Julie om hennes krakk. Både Lars og Julie inntar rollen som ”krakkepassere.” De passer alltid på å lande ikke langt fra sin krakk, og de er raske til å bestige sin krakk etter at hoppet er utført. Kristian og Lene på sin side starter med å dele på en krakk, og fortsetter med det videre i leken. Dette kan etter min mening forstås som en underforstått enighet i deres lek med hensyn til hvem som forhandler og hva det forhandles om.
Jeg tolker barnas forhandlinger i leken til mye å foregå gjennom at de viser sine
intensjoner til hverandre gjennom hva de gjør. Samtidig er også det verbale
framtredende i leken. Barna forteller og forklarer hverandre både hva de selv gjør, og hva de ønsker at de andre skal gjøre. Dette blir særlig tydelig i to av lekens partier. Den ene gangen er når Lene har dyttet Kristian ned av krakken, og han er på vei for å fortelle en voksen hva som har hendt. Lene løper da etter ham, og gir ham en forklaring. En forklaring jeg oppfatter som interessant på grunn av hennes tidligere argumentasjon i forhold til Kristian. Så langt i leken har Lene alltid sagt at hun skal hoppe først, Kristian skal se på henne, og deretter kan han hoppe. Etter at hun har dyttet Kristian ned, snur hun på sin argumentasjon, og argumenterer for at Kristian skal hoppe først, og at hun skal hoppe deretter. Dette tolker jeg som at Lene mestrer å forstå hvordan Kristian oppfatter det som har hendt. Hun forstår at han er lei seg for hva som hendte, ut fra hvordan hun har erfart og tolket situasjonen. Deretter er hun målrettet i forhold til sin intensjon om å få Kristian til å fortsette leken, framfor å gå til en
voksen. Jeg oppfatter dette som at Lene forstår at Kristian er lei seg, og at hun vil rette opp det hun har gjort mot ham. .
Det andre tilfellet i barnas forhandlinger, hvor deres forhandlinger foregår mye verbalt, er knyttet til når Lene prøver å forhandle med Lars om hans krakk. Når Lene er på vei opp på hans krakk, drar Lars henne ned igjen og sier ”Nei”. Lene argumenterer da verbalt for at hun gjerne vil hoppe fra hans krakk, men Lars avviser dette. Deres forhandling ender med at Kristian hopper ned fra sin krakk, slik at Lene kan overta den.
I sine forhandlinger benytter barna ulike strategier. Lene, som er ledende i leken, benytter seg av en fysisk strategi gjennom at hun med hele sin kropp viser de andre
barna hvilke intensjoner hun har for deres hoppelek. Hun benytter en verbal
strategi gjennom sin argumentering med Kristian og Lars, samt at hun benytter en pragmatisk strategi, etter å ha dyttet Kristian ned fra krakken.
Oppsummering av forhandlingen
Barnas forhandlinger i denne lekesekvens gjøres gjennom at de etterligner hverandres hopp, men også at de skaper en forskjellighet i hvordan det hoppes. Deres glede over fellesskapet i leken understrekes ved at de ler til hverandre. Deres forhandlinger foregår også ved at de forteller og forklarer hverandre både hva de selv vil gjøre, og hva de ønsker at andre skal gjøre. Deres forklaringer følges også opp ved at de viser hverandre. Deres felles fokus i leken synes å bidra til at barna mestrer å dele opplevelsen av leken.
Jeg tolker det videre slik, at både deres forklaringer til hverandre, samt at de ofte viser hverandre, kan forstås som at de både er tydelige på egne perspektiv, samt er ivrige etter å se de andres perspektiv i leken. Samtidig tolker jeg det til å være ulikheter med hensyn til barnas samværskompetente mønstre. Jeg oppfatter det slik at Lene og Kristian er samværskompete, i den forstand at de ser hverandres intensjoner, samtidig som de er tydelige på egne intensjoner. Dette til forskjell fra Lars og Julie, som jeg oppfatter mer innenfor et selvartikulerende samværs-mønster. De er tydelig i sine intensjoner med hensyn til sin krakk og lekens innhold, men ser i mindre grad andres intensjoner. Dette kommer særlig til uttrykk i forhandlingen mellom Lene og Lars om hans krakk.