Jeg har tidligere hevdet, at det i disse forhandlingene kan synes å være vanskelig for barna å forhandle fram en enighet. Samtidig kan det også synes som, at det er en forskjell om barna forhandler om små eller store leketing. Dette fordi de små leketing ofte synes mest å appellere til meg og mitt. De store leketing appellerer mer til oss og vårt (Løkken, 2004).
Med hensyn til uenigheter mellom barna i deres samspill anser Michélsen (2004), at dette oppstår enten ved at barna har motstridende ønsker, eller at et barn forsøker å hindre et annet barn på en eller annen måte. Hun viser videre til at uenigheter ofte handler om leketing eller plass for lek (a.a., s. 129). De fleste uenigheter om leketing ender med, at det barnet som opprinnelig hadde lekesaken vinner, og at det andre barnet taper, eller at den som blir avvist går sin veg. Min egen studie viser i tillegg, at uenighet mellom barna i forbindelse med
leketing, kan forhandles til en enighet. Blant annet ved at barna lykkes i å reetablere deres relasjon. Studien viser en sammenheng mellom barnas forhandlinger om leketing, og hvilken relasjon barna inngår i. I dette ligger at jo mer barna lykkes i å ta hverandres perspektiver, jo enklere kan det synes for dem å komme til en enighet, også om leketing.
Det ofte er andre ting, som hender i barnas forhandlinger, når de forhandler om de store leketingene enn om de forhandler om de små. Forskjellen er ikke bare knyttet til leketingens størrelse. Når barnas forhandlinger dreier seg om små leketing, vil ofte forhandlingen knytte seg til hvem som skal ha leketingen. Jeg viser her til Erik og Jens sin lek i eksempel nr. 8 (s. 121). For Erik og Jens handler det om flere leketing, som begge to vil ha. Deres måte å forhandle om leketingene på, er å forsøke å ta dem fra hverandre Erik tar ei dukkeseng, som også Jens vil ha. Jens reagerer på dette ved å ta en bil som også Erik vil ha. Erik reagerer med å ta lekebilen fra Jens.
Når forhandlingen knytter seg til store leketing, vil ofte forhandlingen dreie seg om, hvordan de kan leke med denne leketingen. Jeg viser her til Fredrik og Haakons lek i eksempel nr. 9 (s. 124). Deres forhandlinger dreier seg mer om hva de kan gjøre med barnehagens møblement. Sammen beveger de seg på ulike måter i møblementet. Når de har forstått hverandres ideer smiler og ler de til hverandre. At de så ofte ler til hverandre, oppfatter jeg som at de deler innholdet i sin lek. Det vil si både møblementet, og den måten de bruker det på.
Studien viser også, at hva barna forhandler om med hensyn til leketing, avhenger av, om deres forhandlinger har utgangspunkt i en enighet eller uenighet med hensyn til leketingen. Dette uavhengig av om det dreier seg om små eller store leketing. Jeg viser her til eksempel nr. 6 (s. 116), hvor John og Bjørn forhandler om duploklossene i sin lek. Eksemplet viser at de har ulike oppfatninger om hvem som skal ha de ulike klossene, men de har en enighet om at de ønsker å leke sammen. Av denne grunn tolker jeg deres forhandling til å ha utgangspunkt i en relasjonell enighet. Dette viser i tillegg at barnas forhandlinger om leketing ikke alene kan tolkes og forstås ut fra leketingen alene, men også ut fra de relasjoner og den
interaksjon barna inngår i.
Når det gjelder barnas forhandlinger om barnehagens leketing, har jeg sammenfattende oppfattet disse til å handle om følgende:
• Forhandling om små leketing • Forhandling om store leketing
• Forhandlinger om leketing med utgangspunkt i en enighet • Forhandlinger om leketing med utgangspunkt i en uenighet
Forhandlinger om lekens innhold
Det interessante i disse forhandlingene, er at barna i noen sammenhenger synes å oppfatte lekens innhold på ulike måter. Barnas forhandlinger vil derfor komme til å handle om riktigheten av den andres forståelse. Studien bekrefter dermed også andre studier. For eksempel hevder Strandell (1999), at barna i sine forhandlinger under lek synes å være tydelige med hensyn til hensikter og bestrebelser for å realisere sine oppfatninger om lekens innhold i handlinger. Dette kommer blant annet fram i eksempel nr. 12 (s. 145), hvor Emma, Preben og Line leker i dukkekroken. Når Emma kommer til bordet, ser hun på dukken som sitter på den tredje stolen, og forteller, at nå skal de spise. Deretter smiler hun litt til Line, og sier: ”Jo da, jo da, nei da”, for deretter å gå rette på sak med sitt spørsmål: ”Får ikke jeg plass?”. Slik jeg tolker hendelsen, oppfatter Line dilemmaet. Hun peker på Preben, som om hun vil referere til at det er hans baby, som har fått den tredje plassen. Hun ser på Preben og sier: ”Se”. Deretter flytter hun dukken bort fra stolen, slik at den blir ledig for Lene. Etter min oppfatning, er dette et bilde på hvordan barna, gjennom sine forhandlinger, er tydelige med hensyn til
hensikter og bestrebelser for å realisere sine oppfatninger om lekens innhold. Denne
evne til å forhandle om lekens innhold kan etter min mening forstås i sammenheng med hvordan barnas sosiale praksis gjennom deres lek bidrar til deres mulighet for å kunne ta hverandres perspektiv. At Emma fikk sin plass ble overordnet at babyen skulle ha sin plass. Barna setter relasjonen til hverandre, og deres
samvær, foran lekesaken.
Barnas forhandlinger om lekens innhold kan også tolkes som å omfatte en forhandling om relasjonen mellom barna. Når for eksempel Line i eksempel 12 (s. 145) fordeler plasser rundt bordet, ser jeg dette som deres avklaring av hvem som er med i leken. Ut fra dette forstår jeg det som at barnas forhandlinger om
relasjoner og overenskomster for samvær er sammenfallende, med hva de også erfarer som lekens innhold. Dette framkommer også i eksempel nr 15 (s. 158), hvor John og flere
barn leker sammen. Deres fryd over å gjøre dette sammen kommer til uttrykk gjennom deres rop og latter til hverandre. Deres lek synes ikke å ha annen hensikt, enn den glede barna opplever sammen der og da, gjennom at de bruker
kroppene sine sammen. På denne måten oppfatter jeg det som at deres relasjoner og overenskomster for samværet utgjør hva som er deres forhandling om lekens innhold.
Studien viser videre at barnas forhandlinger om lekens innhold også kan dreie seg om ”riktigheten” av den andres forståelse. Også her viser jeg til studiens eksempel 12 (s. 145), hvordan Emma og Line forhandler om hvor riktig det skulle være å ta av seg alle klærne når de skal på do. Dette viser etter min mening hvordan Emma og Lines forhandlinger ikke alene foregår innenfor en kontekst av deres lek, men også innenfor den barnehagekonteksten de er en del av. I denne sammenheng hvilke regler og normer barna oppfatter er gjeldende i deres barnehage. Dette viser også etter min mening hvordan barnehagen som institusjon blir en ramme for barnas forhandlinger.
Studien viser at barnas forhandlinger om lekens innhold også er knyttet til de rutiner som etableres under deres lek. Løkken (2004) hevder at den (leke)kultur som dannes mellom barna, har sitt utspring i at de hermer hverandre og gjentar visse (leke)handlinger slik at de blir til rutiner. Det at lekehandlinger dyrkes over tid til rutiner, viser at dette hviler på deling av felles følelser, en felles forståelse og felles hensikter mellom barn(a.a., s. 23). Dette oppfatter jeg også kommer til uttrykk i studiens eksempel 14 (s. 156), hvor Kine og Jakob leker at de skal sove. Gjennom sin lek tolker jeg det som at Kine og Jakob forhandler fram rutiner for hvordan leken skal gjøres. De forhandler om hvem som skal sove, og hvem som skal legge teppe over, og hvem som skal bestemme når det er sovet ferdig. De forhandler fram en overenskomst og enighet for sin lek. Hvilke regler som skal gjelde når akkurat denne lek lekes. Leken skal starte slik, handle om slikt og ende slik. Det at de etablerer rutiner for hvordan akkurat denne lek skal lekes, forstår jeg som grunnen til at dette blir en rutinelek. Tilsvarende mener jeg kommer til uttrykk i eksempel nr. 13 (s. 154), hvor Jenny og Åse leker med bildekket på huskestativet. I deres lek oppfatter jeg både at de forhandler fram rutiner for lekens innhold, hvor også en overenskomst for samarbeidet om bildekket inngår. Studiens resultat viser at det er et skille i hvilke relasjoner barna inngår i, alt etter om de er enige om lekens innhold eller ikke. I studiens tolkning og analyse av hva barna forhandler om, har det derfor vært viktig å forstå disse forhandlinger ut fra
Å studere de yngste barnehagebarnas forhandlinger i lek, betinger en forståelse av at barnets relasjoner til andre barn, er av stor betydning for deres læring av forhandling (Williams, 2001). Barna vinner innsikt i forhandlinger med hverandre gjennom de erfaringer de får i sine forhandlinger. De yngste barnas øving på, og erfaring med forhandlinger, må ikke ses på som et resultat av deres stadieutvikling, men som en del av deres erobringer av kulturell, sosial og personlig kompetanse (Sommer, 1997). Deres forhandlinger skal heller ikke sees på som en del av deres generelle sosialisering, men mer som samspill og interaksjon, der det enkelte barn opptrer som en aktiv aktør (Corsaro, 2002). De yngste barnehagebarnas tilegnelse av forhandlingskompetanse, er blant annet en følge av deres aktive oppsøking av innsikt og læring gjennom forhandlinger ideres lek.
Når det gjelder barnas forhandlinger om lekens innhold, har jeg sammenfattende oppfattet disse til å handle om følgende:
• Forhandlinger om riktigheten av den andres forståelse • Forhandlinger om lekens rutiner og regler
• Forhandlinger om lekens handlinger
• Forhandlinger om lekens relasjoner og overenskomst for samvær