Studiens resultater viser at hvordan barna forhandler, har sammenheng med både hva de forhandler om, og hvilke strategier de velger for sine forhandlinger. På samme måte som at deres forhandlinger synes å være en del av deres lek, synes det å være en nær sammenheng mellom hvordan de forhandler og hvilke strategier de benytter. Denne sammenhengen dreier seg om barnas erfaring med og innsikt i forhandlinger med andre. Dermed vil både den måten de forhandler på, og de strategier de velger reflektere deres erfaring og innsikt.
Å beherske en strategi innebærer å ha visse ferdigheter og kompetanser. I studien framkommer det, at de ferdigheter og kompetanser, som kommer til uttrykk, når barna lykkes i sine forhandlinger, er knyttet til perspektivtakning, og det å kunne inngå i
intersubjektive relasjoner. Dette forstår jeg som, at de hensiktsmessige strategier, er
de som muliggjør perspektivtakning og intersubjektive relasjoner. Dette i motsetning til uhensiktsmessige strategier, hvor perspektivtakning og intersubjektive relasjoner ikke
oppnås. Hvordan små barna mestrer perspektivtakning, samt å inngå i
intersubjektive relasjoner, vil komme til uttrykk i hvordan de forhandler.
Studiens resultat viser at barna forhandler verbalt og nonverbalt. Barna kan også forhandle, gjennom en kombinasjon av det verbale og det nonverbale. Når barna forhandler nonverbalt, gjør de ofte sine forhandlinger gjennom at de imiterer eller
hermer etter hverandre, men også ved å skape nye varianter av den andres bevegelser.
Denne måten å forhandle på har jeg forstått som, at deres forhandlinger dreier seg om en gjensidig enighet om bevegelser og variering av disse. Dette inntrykket forsterkes ved at barna synes å være sterkt fokusert på hverandre. I de nonverbale forhandlingene gjør barna ofte små hodevendinger mot hverandre. Disse små hodevendingene er etter min mening både en måte for barna å sjekke ut hva den andre gjør for slags bevegelse, men kan også forstås som en gjensidig bekreftelse av den relasjon, som de inngår i. Gjennom denne måten å forhandle på, viser barna hverandre at de har forstått hverandres intensjoner, og at de deler innholdet i leken.
Deres nonverbale måter å forhandle på kan også fortolkes ut fra deres aktive bruk
av blikk. De ser mye på hverandre. Når den ene gjør noe, ser den andre på, og
omvendt. Jeg tolker dette som at de bruker blikkene sine for å oppnå flere ting. For det første er det et signal til den andre om sin egen intensjon, og for det andre en sjekk på om den andre har forstått denne intensjon. At barna ser mye på hverandre under de nonverbale forhandlingene, er ofte knyttet sammen med at de ler mye til
hverandre. Deres stadige latter under leken forstår jeg som et uttrykk for at de
også deler eller er felles om en følelsesmessig opplevelse av deres lek, samt at barna har et
felles fokus for sin lek.
Barnas bruk av pauser, som en måte å forhandle på, synes også å gi dem begge en mulighet til å sjekke om den andre har forstått intensjonen, og handlingen. Dette fungerer etter min mening både som en bekreftelse på at de deler lekens innhold, og at de ser hverandres perspektiver i leken. Samtidig er deres pauser også brukt som den nødvendige tid for å reetablere deres relasjoner. I barnas nonverbale forhandlinger tolker jeg, at deres metapragmatikk er det som driver deres samvær og lek framover.
Studiens resultater viser at barna også benytter seg av det verbale språk når de forhandler. Hvordan de bruker det verbale språk i sine forhandlinger, kan synes å være noe ulikt, alt etter om deres forhandling har utgangspunkt i en enighet, eller
en uenighet. Dette viser etter min oppfatning, at det verbale språk i barnas forhandlinger brukes på ulike måter alt etter hvilken kontekst leken foregår innenfor. I en kontekst av enighet vil barna ofte bruke språket relativt rikt og variert for å forklare sinne hensikter og intensjoner. Dette slik det kommer fram i eksempel nr. 12 (s. 145) i leken mellom Emma, Preben og Line, og slik det kommer til uttrykk i eksempel nr. 10 (s. 127) i leken mellom Lene, Lars, Julie og Kristian. I disse forhandlingene kan ofte barnas verbale språkbruk forstås som verbale
argumentasjoner. Dette i motsetning til forhandlinger i en kontekst av uenighet.
Her vil ofte språket kunne framstå som enklere, mer begrenset og knyttet til få ord, slik som nei og ikke. Dette kan tolkes som at forhandlinger, som foregår innenfor en kontekst av uenighet, inneholder at barn kjenner sin integritet krenket, og derfor setter grenser rundt seg selv gjennom sitt nei og ikke. Dette kommer blant annet til uttrykk under studiens eksempel nr. 5 (s. 102), hvor Bente avviser Erik fra deres lek og relasjon og i eksempel nr. 18 (s. 165), hvor Erik og Jens hopper i dukkesengen.
Studiens resultater viser at barna forhandler gjennom et kroppslig og fysisk språk. Forhandlinger av fysisk karakter, kan gjøres gjennom at barna posisjonerer seg fysisk ovenfor hverandre, slik som Erik og Jens i eksempel nr. 1 (s. 87), eller slik som Kine, Jakob og Jens i eksempel nr. 4 (s. 98). Den fysiske måte å forhandle på kan også uttrykke seg som en fysisk avvisning, hvor hensikten kan være å skape
distansen mellom et ”vi” og et ”dem”. Dette kommer blant annet til uttrykk i eksempel
nr. 4, hvor Kine og Jakob avviser Jens fra sin lek. Slike avvisninger kan også være, at barn som kommer inn i andre barns sosiale lekerom kan bli ignorert for sin tilstedeværelse i rommet. Når barna bruker avvisning, som en måte å forhandle på, må avvisningen ikke nødvendigvis være direkte. Den kan også være indirekte ved at den som avvises blir bedt om å gjøre noe annet. Dette kommer blant annet til uttrykk i eksempel nr. 5 (s. 102), hvor Bente sier til Erik at han heller må gå til en voksen.
Studien viser også at barna gjør sine forhandlinger i deres lek gjennom turtakning, og at dette er en vanlig måte de forhandler på. Jeg viser her til eksempel nr. 3 (s. 96), i leken mellom Ivar og Kristine, og til eksempel nr. 9 (s. 124), i leken mellom Fredrik og Haakon. Forhandlinger gjennom turtakning skjer ofte ved at det er det ene barnet som først kommer med et innspill til leken. Dette følges opp med et innspill fra det andre barnet. Forhandlingene mellom barna kan betraktes som en dans. Etter min mening har barna gjennom disse forhandlinger til hensikt å vise
hverandre sine intensjoner for leken. Gjennom å vise hverandre sine intensjoner, tolker
jeg som at de også etablerer et felles fokus for sin forhandling og lek, samt at de
delaktiggjør hverandre i affektive tilstander. Dette slik som smil og latter.
Slik jeg forstår studiens empiriske data, benytter barna seg ofte av humor i sine forhandlinger. Deres glede over å være sammen har ofte sammenheng med at de
har det artig sammen. For eksempel at de gjør ting som er komiske, og som derved framkaller latter mellom dem. Dette kommer blant annet til uttrykk i eksempel nr.
17 (s. 164), hvor Kine gjør det motsatte av hva Jakob sier hun skal gjøre, og at de i tillegg er enige om at leken skal være slik. Gjennom en slik måte å forhandle på, forstår jeg det som at de relativt enkelt kommer til en enighet om hva leken skal handle om, og hvordan de vil leke den. Samtidig oppfatter jeg det til å bidra til et
felles oppmerksomhetsfokus knyttet til deres forhandlinger om lek.
Det er et gjennomgående trekk i studiens resultater, at barna bruker lite verbalt
språk i sine forhandlinger. De viser hverandre mer på andre måter hva de vil, og
ikke vil gjøre. De ler og smiler til hverandre, for å markere at de har det bra sammen, og at de forstår hva den andre vil. Når de er enige om hva som skal skje bruker de ikke særlig mye med ord. Når de derimot ikke kommer til enighet, kan ord som nei og ikke brukes. Eller at de gråter og ser seg om etter en voksen. Det samme kommer også til uttrykk i mer frydefulle og gode samspill og relasjoner, hvor barna opplever å ha det bra sammen. Heller ikke i slike situasjoner bruker de mange ord. Det er ofte gledes uttrykk som ”Oaaaaaa” eller at de ser på hverandre, ler og smiler. Uttrykk som kan tolkes som at de forholder seg til
hverandres forståelser og ser hverandres intensjoner.