Et fellestrekk innen forskningsfeltet om de yngste barna i barnehagen, er at deres
egne kultur blir tillagt stor vekt. Det er riktig nok ulike begreper som brukes for å
beskrive deres kultur. Blant begrepene finner vi for eksempel kameratkultur, fellesskap, vennskap eller toddlerkultur. Et annet fellestrekk ved studiene, er at de ikke bare beskriver hva små barn gjør, men også reflekterer over innholdet i
hva barna gjør. I min egen studie kommer dette til uttrykk ved at studien ikke bare vil interessere seg for hva barna forhandler om, men også for hvordan de gjør sine forhandlinger. På denne måten vil studien kunne lykkes i å nærme seg spørsmålet om hvilken betydning barns kameratkultur kan ha for deres forhandlinger.
Det engelske ordet ”toddler” (”den som stabber og går”) viser til et kroppslig særtrekk hos barn i ett - og toårsalderen. På denne måten viser Løkken (1999 a, s. 145 - 146) hvordan toddlerbegrepet ikke bare er en beskrivelse av kroppslige særtrekk hos de yngste barna, men også et særtrekk i deres sosiale omgang og kultur. Dette viser seg ved at kommunikasjon, eller det å forstå hverandre gjennom gestikulering oppstår i gjensidigheten mellom mine intensjoner og den andres gester, og omvendt mellom mine gester og andres hensikter. Slik skjer en gjensidig bekreftelse mellom meg selv og andre. Det er med kroppen jeg forstår andre mennesker, akkurat som at det er gjennom kroppen jeg opplever ting. Meningen bak gesten og selve gesten smelter derved sammen, hevder Løkken. Også i min egen studie vil spørsmålet om barnas gjensidige gester, intensjoner og hensikter bli reflektert i lys av teoretiske begreper som å ta andres perspektiv, samt intersubjektivitet.
I sine studier har Løkken (2000 b) tatt for seg norske og internasjonale studier av samlek mellom «toddlere» i barnehage. Studiene identifiserer en særegen lekekultur blant barn i denne alderen. Gjennom kroppslige mer enn verbale handlinger viser barna at de forstår hverandres hensikt og mening i felles lek. Ett- og toåringers karakteristiske sosiale stil viser seg blant annet i gjentatte «korridorturneer» (løping i gangen), «madrassforeninger» (gjentatt hopping på madrassen) og i hyppige «gledeskonserter» (lyd og latter ved bordet). Løkken betrakter slike aktiviteter som meningsfulle handlinger for de yngste barna. Hun mener å se et skifte i toddlerforskningen i løpet av de 20 siste årene, fra å demonstrere og beskrive toddleratferd, til å fortolke den fellesforståelse som ligger i de yngste barnas særlig ritualisert atferd. Dette står i motsetning til den mer behavioristiske tradisjonen, som mer ser små barns handlinger som alderstypisk atferd. Løkken (2004) hevder at de toddlerstudier, som har fokusert på barnas handlinger som atferd, vil være ulike de studier som har fokusert på handlinger som mening (a.a., s. 28 - 31). På samme måte vil også jeg velge å tolke de yngste barnas forhandlinger, som et uttrykk for at de skaper en enighet for sin lek. Dette mer enn at den måten de kommer til enighet på, betraktes som alderstypisk atferd. Jeg mener videre at både det barndomspsykologiske og det
barndomssosiologiske perspektiv gir større mulighet for å tolke barnas forhandlinger som enighetsskapende handlinger, enn for eksempel den tradisjonelle utviklingspsykologien eller innenfor sosiologiens tradisjonelle tenkning om sosialisering. Bedre enn utviklingspsykologien, fordi dens begreper om utviklingsstadier lett fører oss inn i tenkningen om små barns forhandlinger i lek som en alderstypisk atferd, og bedre enn den tradisjonelle sosiologien, fordi dens ensidige beskrivelse av barn som sosialiseres inn i et samfunn og en kultur, kan komme til å usynliggjøre barn som aktive sosiale aktører.
Løkken (2004) understreker at man innenfor begge tradisjoner har gjort gode beskrivelser av hva barn gjør i ulike kontekster. Hun hevder at man innenfor såkalt objektivistisk vitenskap vil studere og presentere levende menneskekropper gjerne med fokus på handling som atferd; det vil si ytre atferd og egenskaper ved kroppen, og relasjonen mellom slike ytre kjennetegn. Slike atferdsstudier viser blant annet at omgangen mellom toddlere, som møtte hverandre to og to for første gang, med mødrene til stede i lekerommet, besto av gjensidig utveksling av smil, latter, vokaliseringer og leketøy og at barna ofte imiterte hverandres handlinger. Et vanlig kriterium, for å kunne konkludere med at resultatet av slik forskning er gyldig, er i følge Løkken, at de ytre egenskaper er registrert et tilstrekkelig antall ganger (Løkken, a.a.). Konklusjonene, som er gjort i de studier Løkken referer til, viser at jevnaldringer står for en annen type ”stimulering”, enn den barnet får med en kjent voksen. Dette kommer i tillegg til at små barn har sine egne bidrag til sosial omgang med andre.
Samtidig hevder Løkken at konklusjonene fra disse studiene likevel er omsluttet av holdninger både om verdien av og det meningsfulle ved det livet som leves gjennom slike atferdskoordinasjoner, uten at begreper som mening og verdi er brukt. Istedenfor begreper som mening og verdier for å beskrive møter mellom de yngste barna, brukes heller begreper som ”sosial atferd”, ”sosial deltakelse”, ”sympati” ”sosiale relasjoner”. Løkken hevder også at lek har vært et vanlig brukt ”keyword” for toddlerstudier, slik som ”jevnaldringslek”, ”sosial lek”, ”komplementær lek”, og ”motorisk lek”. Hun konkluderer med at disse begrep, kan være et uttrykk for den store variasjon i hva barn faktisk gjør. Jeg mener det videre kan tolkes som at hvilke begreper som brukes om barn og deres aktiviteter vel så gjerne kan dreie seg om innenfor hvilket raster av forståelse de yngste barn, deres aktiviteter og relasjoner beskrives og analyseres. Jeg viser også til min avhandlings teoretiske kapittel, hvor jeg blant annet drøfter hvordan ulike
begreper blir benyttet innenfor ulike paradigmer, eksempelvis mellom utviklingspsykologi og barndomspsykologi.