Bladet Dagspressen 1985 -1994

Begrepet «redaktørrollen» er hyppig i bruk i det norske bransjebladet. For-holdet mellom eiere og redaktører, og mellom direktører og redaktører, står sentralt i de første årgangene av Dagspressen i kartleggingsperioden. Det gjen-speiles bl.a. i saker om samarbeid og konflikt mellom utgiverorganisasjonene Norske Avisers Landsforbund¹⁸⁹ (NAL) og Norsk Redaktørforening.

Når redaktørene møtes til årsmøte i Norsk Redaktørforening våren 1985 er det to saker på dagsorden; «de nye aviseierne» og «ny organisasjonsstruktur». Det er blitt mulig å søke konsesjon for lokalradio og lokalfjernsyn, og forening-en må avgjøre om de skal være forening-en rforening-en dagspresseorganisasjon eller åpne opp for redaktører fra andre medier. En intern komité går dessuten inn for å knytte seg tettere opp mot avisdirektørene, ifølge Dagspressens referat fra årsmøtet: «Redaktørene må engasjere seg i NAL slik at samarbeidet den veien utbygges. Samtidig må NAL styrke den redaksjonelle kompetansen», sier Audun Bakke, ett av komitemedlemmene på møtet (DP, 5/85:13). Han er for øvrig tilhenger av å utvide foreningens medlemsgrunnlag, mens Arve Solstad, sjefredaktør i Dagbladet, argumenterer for at Norsk Redaktørforening skal være en ren dags-pressorganisasjon. Solstads syn får flertall.

På høstmøtet samme år190 presenteres en undersøkelse av lederne i pressen, utført av Åsmund Ulvenes, Administrativt Forskningsfond ved Handelshøysko-len, Bergen.191 I DPs referat fra møtet, gikk Ulvenes inn på hvem som er ledere i avisene: «Hvis man spør mellomledere i bedriften er det over halvparten av dem som mener at disponent og redaktør ikke er likestilte avisledere. I redak-sjonen er det den oppfatning at redaktøren er den reelle leder, mens de merkan-tile avdelingslederne ser på disponenten som bedriftens leder» (DP, 10/85:4). Redaktørene selv oppfatter, ifølge undersøkelsen, sin rolle noe mer uklart enn disponenten gjør, og mer som «produsent og integrator», dvs. som motivator for medarbeiderne. «Når vi kom redaktørene mer inn på livet, synes vi også administratoren med alle rutinejobbene kom sterkere frem» (DP, 10/85:4). Nyhetsredaktør og seinere sjefredaktør i Bergens Tidende, Einar Eriksen, be-klager i sitt innlegg på møtet at norsk presse har forsømt lederopplæringen: «i det redaksjonelle miljø har det hittil ikke vært «stuerent» å ta lederjobb. La nå dette fortidens tankegods ligge bak oss», sier han, og mener at redaktøren også må definere seg som del av den totale bedriftsledelsen. (DP, 10/85:7). Flere tar til orde for at det er nye krav til redaktøren som bedriftsleder og at det trengs lederopplæring.

189 På årsmøtet i 1992 vedtas en fusjon mellom NAL (Norske Avisers landsforbund) og AA (Avi-senes Arbeidsgiverforening). Det nye navnet blir NAL, Norske Avisers landsforening. Kjell Aamot, konsernsjef i Schibsted blir den fusjonerte organisasjonens første formann.

190 Norsk Redaktørforening har to store møter pr år: Årsmøtet om våren samt høstmøte. Dette mønsteret følges fortsatt i 2017.

191 Senere ble undersøkelsen Frist meg ikke inn i ledelsen (Ulvenes, A, Svardal, A & Gammelsæter, H 1986): gitt ut av Institutt for journalistikk.

Samtidig er diskusjonen om forholdet mellom direktør og redaktør levende i spaltene. Debattene viser spenningsfeltet redaktøren og avisen opererer i; hvor langt inn i den kommersielle delen av virksomheten bør redaktøren gå?

Et bakteppe for debatten er tilnærmingen mellom redaktør- og utgiverfore-ningene. Hans Erik Matre er i denne perioden sjefredaktør og administrerende direktør i Norsk Telegrambyrå (NTB), og tidligere sjefredaktør for den kristne avisen Vårt Land. Han er også første redaktør som blir valgt inn i utgiverfore-ningens (NAL) hovedstyre. I en kronikk (DP 12/87:12) stiller han spørsmålet om direktør og redaktør spiller på samme lag. Han oppsummerer at begge par-ter har vært kritiske til samarbeidsprosessen mellom Norsk Redaktørforening og Norske Avisers Landsforbund. «Enkelte redaktører frykter at en for sterk kobling til eier- og utgiversiden kan true både forholdet til journalistene, selve redaktørinstituttet og avisenes uavhengighet. Direktørene frykter uklare kom-munikasjonslinjer i den økonomiske driften av avisen». Matre konkluderer med at «redaktørrollen ikke er endimensjonal», og at redaktøren ikke «kommer noen vei ved å gi seg selv en noe uklar posisjon et stykke over og til side for den vir-kelige ledelsen av bedriften».

NAL setter ned et utvalg for å vurdere ansvarsforholdet mellom styre, re-daktør og direktør. Utvalget, bestående av jurister, konkluderer blant annet med at «både lovgivningen og avtaleverket tillegger redaktøren en spesiell stilling som savner sidestykke ellers i næringslivet og gjør ham til ansvarshavende for definerte deler av avisbedriften» (DP, 9/89:15-16). Direktøren og redaktøren har atskilte arbeidsområder og sorterer på hvert sitt område direkte under sty-ret, mener utvalget. Det erkjenner samtidig at det i enkelte spørsmål, særlig økonomi og personalsaker, vil være overlapping mellom de to. Uklarheter og uenighet må avklares av styret.

Forholdet mellom de to lederrollene er diskutert i flere numre, dels som re-sultat av et tettere samarbeid mellom organisasjonene, og dels i forlengelsen av en større vekt på redaktøren som bedriftsleder. Metaforen «børs og katedral» blir stadig brukt, men gjerne knyttet til tidligere tiders motsetninger, motset-ninger som nå bør legges bort (se bl.a. lederen i DP 15/89:3). Norske Avisers Landsforbund har sitt årsmøte på høsten, og Dagspressen oppsummerer i sitt referat at «selv om synspunkter fra direktør og redaktør undertiden kolliderte kraftig, burde diskusjonen gi et godt grunnlag for den videre behandlingen av NALs vedtekter» (DP, 10/89:6). Oppfordringer til tettere samarbeid mellom redaktører og direktører i avishusene kommer fra flere hold. «I gamle dager satt redaktøren ett sted og stelte med sin ånd, et helt annet sted satt en hovedbok-holder og stelte med avisens daglige drift. De tidene er omme. Nå må redaktør og direktør samarbeide om avisenes totale interesser. Børs og katedral må være under samme tak», sier NALs administrerende direktør, Knut Fossum (DP, 14/89:6) i intervju etter møtet. Samarbeidsstemmene er i flertall i Dagspressens spalter. Men enkelte redaktører betoner at redaktørinstituttet, redaktørplakaten

og den uavhengige redaksjonens integritet må vektlegges.192 Og det tar tid for NR og NAL å komme til en ny samarbeidsavtale (notis, DP, 7/90:20). Debat-ten får en ekstra omdreining når NAL også vil fusjonere med avisenes arbeids-giverorganisasjon, AA, noe som skjer i 1992.

Ut fra debatten om disponent/direktør vs redaktør springer også en disku-sjon om hvilken ledermodell som er den beste; en- eller toleder-modell. Administra-sjonen i den nye medieeieren Orkla Media konkluderer i en nyhetssak i DP med at Orkla vil fortsette med to-delt ledelse (DP, 2/89:11). For å avklare ansvars-forholdet mellom de to lederne vil styret vedta «retningslinjer for hvordan di-rektør og redaktør skal hevde sine kompetanseområder seg imellom og i for-hold til avisenes styrer. Retningslinjene bygger på Redaktørplakaten og de plik-ter og rettigheplik-ter redaktør og direktør har etplik-ter norsk lov». I samme nummer uttaler Opplandenes Redaktørforening at delt lederskap er det beste. De «ak-septerer at også avisbedrifter er økonomiske foretak, men uttrykker engstelse for at redaktørinstituttet og avisenes «samfunnsrolle» skal svekkes til fordel for sterkere økonomisk vektlegging» (DP, 2/89:11).

I spaltene i bransjebladet er det imidlertid også representanter for, og til-hengere av, enleder-modellen. Marit Haukom er både disponent og redaktør i Gjengangeren, og mener at for både redaktører og direktører fins det et felles mål om å skape en god lokalavis med solid økonomi. «Min hovedoppgave er å få ned de vanntette skottene mellom avdelingene og fremme samarbeidet», sier hun i et intervju i DP (1/90:6-7). Under tittelen «Redaktørrollen må overvåkes», sier redaktørforeningens generalsekretær, Steinar Moe, i et intervju at forening-en følger utviklingforening-en av forening-enleder-modellforening-en i norske avishus: «Hittil er det redak-tører som også er blitt administrerende direkredak-tører. NR anser det viktig å utvikle rollen og gjøre redaktørene best mulig rustet til oppgavene som toppleder» (DP, 14/91:17).

I spørsmålet om ledermodell blir konflikten mellom redaksjon og marked satt på spissen. Redaktørene har historisk sin normative forankring i en modell der pressens samfunnsnyttige rolle vektlegges (Christians et al, 2009, McQuail, 2002). Denis McQuail, (2002:159) hevder at «….the operations of every means of publication is never a purely neutral matter, but has implications for society as a whole as well as component individual members and groupings». Denne normative rollen stiller forventninger om at pressen – og aktørene - tar sine avgjørelser uavhengig for eksempel av økonomiske særinteresser. Når redaktø-rene i tillegg blir leder for det økonomiske området, utfordres den normative forankringen. Samtidig ser vi at de som innehar dobbeltrollen, slik Haukom er et eksempel på, argumenterer for at en overlapping og fusjon. I tillegg blir det en del av en makt- og profesjonskamp mellom direktør og redaktør der det viktigste for redaktørene blir å være den som styrer mediebedriften.

192 _{Det gjelder blant annet sjefredaktør i Ringerikes Blad, Trond Hjerpseth (DP, 14/89:22).}

Utover 90-tallet blir redaktørrollen trukket mer og mer fram. Det skrives også om «lederkrise». Avisene har problemer med å finne toppledere på redak-sjonell side. Redaktørene går sammen med journalistene om en arbeidsmiljøun-dersøkelse. Stig Finslo, assisterende generalsekretær i Redaktørforeningen, sier i en reportasje med tittelen «Mediemiljøet under lupen» at «redaktørrollen er kanskje den vi har minst kunnskap om. Spesielt interessant blir det å se hvordan ledelsen vurderer sin egen rolle og hvordan medarbeiderne vurderer ledelsen i det daglige arbeidet» (DP, 1/93:11). Undersøkelsen legges seinere fram på jour-nalistlagets landsmøte, og viser at «redaktører må være både gode journalister og lojale i styringshierarkiet» (DP, 5/93:10). Resultatene av undersøkelsen viser i tillegg at redaktørene oppfatter arbeidsmiljøet som mer positivt enn det jour-nalistene gjør. De opplever seg også som bedre til å informere enn det deres underordnede gjør.

Ett år seinere, i Dagspressen 3/94, er redaktørrollen under debatt igjen. Re-daktørforeningen vil sette redaktørrollen på dagsorden og den er hovedtema på foreningens vårmøte. I forhåndsartikkelen slås det fast at «Redaktørrollen er i endring. Større krav og økt press fra eiere og styre. Forventningspress fra jour-nalister. Krav om faglig veiledning. Krav om tilstedeværelse. Krav til økonomi. Kunnskaper om administrasjon. Redaktørrollen kan synes umenneskelig å fylle» (DP 3/94:10-13). Også i lederen i samme nummer stiller redaktør Trond Deg-nes spørsmålet: «Må redaktører være overmenDeg-nesker?» (DP 3/94:3).

Disse debattene viser at redaktørene kan oppleve krysspress der ulike aktører forsøker å overbevise om sine egne normsett og forventninger. Dette kan føre til en rollekonflikt, eller i alle fall en varsel om en mulig slik konflikt. Artiklene beskriver først og fremst en intrarollekonflikt (Martinussen,1991), dvs. forvent-ninger som både er forenlige og uforenlige knyttet til posisjonen som redaktør. Forventningene om å være et journalistisk kompass og veileder er tydelig. Det synes imidlertid klart at markedsaktørenes forventninger er de som har økt i styrke og kraft. I tillegg gis det klart uttrykk for at arbeidsmengden er økende, og nærmer seg en overbelastning. Hvordan redaktøren oppfatter krysspresset avhenger blant annet av hvilke sanksjoner senderen kan bruke. Både journalis-tene og eierne har sanksjonsmuligheter, og bruker dem. Men bare eierne har formell myndighet til for eksempel å avsette en redaktør som ikke svarer på deres forventninger.

De nye eierne som kom inn på mediemarkedet på 80-tallet, er beskrevet i kapittel to. I Dagspressen vies de stor spalteplass og diskuteres også fra et re-daktør-ståsted. I referatet fra debatten på Redaktørforeningens årsmøte presen-teres ulike meninger. Blant de som har opplevd Orkla Media som eier, er argu-mentasjonen at også de nye eierne «vil vise en tilstrekkelig tilbakeholdenhet og la avisenes profesjonelle krefter i redaksjonen og andre avdelinger få maksimal utfoldelsesfrihet» (Fredrik Bolin, sjefredaktør Moss Avis i DP 5/85:14). Rolf Kluge, den verdikonservative redaktøren i Asker og Bærum Budstikke, mener derimot at bedriftsprofilen til nye eiere som Media Visjon, ikke er forenlig med pressens tradisjoner, og siteres slik: «Hittil har det nemlig ikke vært avisenes

hovedformål å tjene penger». Blant skeptikerne står Gunnar Bodahl-Johansen193

i spissen. Han advarer i en kronikk: «storkapitalen kan ødelegge avisenes uav-hengighet» (DP, 1/86:15). På lederplass behandles også de nye aviseierne og redaktørene. Trond Degnes slår fast i lederen (DP, 12/85:3) at «Presseåret 1985 vil bli husket som investorenes inntogsmarsj i norske aviser», og fortsetter:

Redaktørene klynger seg til Redaktørplakaten. Disponentene tror stemmer-ettsbegrensninger i vedtektene er sikkerhetsventilen. Dette er etter vår mening kortsiktig tenkning. Det er store konserneiere som marsjerer inn i avisene. De har et «nettverk av en eiendomsoppbygning som er like finurlig som edder-koppens.» Deres maktposisjon er i seg selv en trussel for den redaksjonelle fri-het.

Skismaet mellom redaktører som ser på de nye eierne med stor skepsis og de som mener at det er lite å frykte, fortsetter gjennom store deler av denne første perioden. I Dagspressen nr 12/93 pryder Schibsteds konsernsjef, Kjell Aamot, forsiden. I et større intervju betoner konsernsjefen viktigheten av integritet og uavhengighet. «Det er helt avgjørende at en i media respekterer delingen mel-lom det forretningsmessige og det redaksjonelle ansvaret». Samtidig understre-ker han at «Redaktørplakaten og andre grunnleggende presseetiske og prinsi-pielle forutsetninger kan bare virke tilfredsstillende om «butikken» drives på en fornuftig måte. Trygg økonomi er den største garanti for redaksjonell frihet og uavhengighet» (DP, 12/93:14-15).