Rekruttering i svenske avishus 1985-1994: Aktive eiere

Perioden 1985-94 kjennetegnes av hyppige redaktørbytter i flere av avisene. Et unntak er Dagens Nyheter som hadde samme redaksjonelle ledelse i hele perioden.²³⁰ To av informantene i denne studien ble hentet til Dagens Nyheter allerede tidlig på åtti-tallet. Christina Jutterström var sjef for Ekot-redaksjonen i Sveriges Radio da Bengt Dennis, sjefredaktør for Dagens Nyheter, tok kontakt. Han ville ha henne som redaksjonssjef for å bygge opp nyhetsjournalistikken, skape et tydeligere skille mellom «news» og «views»: «Han höll på så i tre må-nader och bearbetade mig, och till slut sa jag ja. Och samtidigt sa jag också till honom att «du ska bara veta att skulle det bli aktuellt nån gång, om du slutar, så kommer jag om jag blir erbjuden, inte att ta chefredaktörsjobbet» (Christina Jutterström 6.12.2013).

Men da Dennis et år etterpå sluttet som sjefredaktør for å bli Riksbanksjef, fikk Jutterström tilbudet hun hadde sagt hun ikke ville ha:

Samma natt som han hade sagt upp sig, så fick jag erbjudande av ordföranden att ta över, for då hade väl han rekommenderat mig. Och då tyckte jag ändå det var synd att lämna allt det här som jag hade börjat. Så jag sa ja. Och tänkte att det här kan jag väl ha 2-3 år, och så blev det 13-14 totalt (Christina Jut-terström, 6.12.2013).

Dette var i 1982. Samme år fikk Arne Ruth tilbud om å bli en av tre sjefredak-tør i Dagens Nyheter, med ansvar for kulturområdet. Da kom han fra jobben som kultursjef på Expressen, en stilling han hadde blitt hentet til av sjefredaktør Bo Strömstedt. Han beskriver rekrutteringen slik:

När den dåvarande kulturchefen i Dagens Nyheter – Per Wästberg – efter 6 år lämnade chefredaktörsrollen, så blev jag tillfrågad av Gerard Bonnier om jag ville bli Wästbergs efterträdare. Det var 1982. Och så blev det, och sen så var jag där i 16 år (Arne Ruth, 26.4.2014).

Både Jutterström og Ruth hadde tidligere blitt rekruttert av avisenes sjefredak-tører til mellomleder-stillinger. Da toppjobbene ble ledige, ble de spurt direkte

230 _{Sjefredaktør-troikaen Jutterström, Bergström og Ruth ble ansatt før 1985. Expressen ble styrt}

av Bo Strömstedt som gikk av i 1991 etter fjorten år i sjefredaktørstolen. Etter han kom redaktør-skiftene som perler på en snor gjennom hele 90-tallet. Redaktørbyttene i Sydsvenskan – som i 1985 hadde familien Wahlgren som hovedeier – fulgte noe av det samme mønsteret. Olof Wahl-gren gikk av i 1987 etter tjue år som redaktør. Etter han fulgte tre kjappe bytter. Svenska Dagbla-det hadde heller ingen stabil redaktørperiode Dagbla-dette tiåret. Skiftene her hadde Dagbla-det til felles med Expressens at ikke alle skjedde frivillig. I Aftonbladet var det en rekke redaktørskifter fram til Thorbjørn Larsson overtok makten i 1987. De neste tiårene var det stabilitet i Aftonbladets sjefredaktørpost.

av eierne om å overta. Flere av informantene forteller om lunsjmøter med en-keltmedlemmer i Bonnier-familien. En slik lunsj var gjerne arena for forespør-selen om å ta nye lederjobber.

Representanter for Bonnier-familien var aktive i rekrutteringene. Bonnier hadde ikke én tydelig personifisert eier i denne perioden slik Tinius Nagell-Erichsen etter hvert ble innen Schibsted. Men Gerhard Bonnier hadde et ho-vedansvar for avisene. Seinere fikk Carl-Johan Bonnier det samme. Ulike repre-sentanter for Bonnier-familien var med i konsernstyret og i de enkelte avissty-rene og var slik inne i rekrutteringsprosessene. I 1989 ble Bengt Braun hentet fra lederjobb i Procter & Gamble i Cincinnati, USA for å bli administrerende direktør for Marieberg og siden konsernsjef for Bonnier. På mange måter var han den svenske parallellen til Schibsteds Kjell Aamot i Norge. Konsernsjefen, Braun, var ifølge flere av mine informanter, også helt sentral i redaktør-rekrutteringer, ikke minst sammen med styreleder Olle Måberg.

I Bonniers andre avis, Expressen, hadde Bo Strömstedt styrt skuta siden 1977 da han gikk av i 1991. Det var ingen opplagt etterfølger. Pressens Tidning skriver i et intervju med Erik Månsson: «Chefredaktörsbytet på Expressen har stötts och blötts alltsedan i höstas. Rekryteringen av efterträdare till Bo Ström-stedt är en ägarfråga, men journalistfacket har på olika sätt försökt påverka utnämningen» (Pressens Tidning, 10/91:19). Valget falt først på Erik Månsson, men han fikk bare et par år som sjefredaktør. Etter Månsson kom Olle Wästberg. Eierfamiliens representant, Johan Bonnier, var som vist i kapittel fem, kritisk til ansettelsen av Wästberg og bidro til å avsette ham.231

Rekrutteringen av sjefredaktører innen Bonnier-sfæren foregikk altså, som i Schibsted, med utstrakt grad av personlige henvendelser og kontakt. Eierne var direkte involvert, flere av dem satt også i avisenes styrer. Men styrelederen var den som formelt ga tilbudet. Dette gjaldt Stockholmsavisene.

Forholdet til Sydsvenskan i Malmø var mer distansert fra Bonnier-ledelsens side. Jan Wifstrand hadde vært redaksjonssjef i Dagens Nyheter, og fikk i 1992 spørsmålet om å bli sjefredaktør og utgiver i Sydsvenskan. Bonnier hadde ak-sjemajoriteten, og eierne «under Bengts ledning» var sentrale, men mer tilbake-trukne i prosessen. Ifølge Wifstrand kom forslaget om å spørre han fra eierne, men det var administrerende direktør på Sydsvenskan som førte forhandlinge-ne. Eiernes noe distanserte rolle her kan ha sammenheng med en sentrum-periferi dimensjon. Sydsvenskan var ikke på samme måte del av eiernes daglige avisbruk, og ble heller ikke heleid av Bonnier/Marieberg før i 1994.

231 _{Bengt Braun skriver: «Ägarfamiljen ville ha Olle Wästberg och det ansågs inte finnas några}

tydliga, interna kandidater av format» (Braun, 2015:124). Han skriver også at ved møtet der Wästberg ble ansatt, var styreleder Måberg, han selv og tre Bonnier-representanter – Johan, Pontus og Tomas – tilstede.

Det er et klart skille mellom Norge og Sverige at administrerende direktør i avisen er så tydelig inne i rekrutteringsprosessen. Jeg har ikke sett tilsvarende eksempler på dette på norsk side.

De to andre svenske avisene i studien, Aftonbladet og Svenska Dagbladet, var utenfor Bonniersfæren. To av informantene jeg har intervjuet, ble sjefredak-tører i Aftonbladet i dette første tiåret. Aftonbladet var heleid av LO og hadde i motsetning til Bonniers liberale aviser et sosialdemokratisk ståsted. LO som eneeier kunne styre rekrutteringsprosessene, men ser ut til å ha vært langt mer åpne for forslag og press fra redaktørene selv. Yrsa Stenius var kulturredaktør. Da den politiske sjefredaktøren ble statssekretær i 1982,²³² anbefalte han eierne å velge Stenius som sin etterfølger. Stenius mener hun ble ansatt fordi hun re-daksjonelt hadde en stemme eierne likte. Hennes kollega, Thorbjørn Larsson, mener derimot selv at han ble ansatt som allmenn sjefredaktør på tross av eiernes politiske ønsker. Larsson styrte da allmennredaksjonen som redaksjonssjef, mens Rolf Alsing var sjefredaktør i Aftonbladet. «Han hade den formella titeln och jag skötte det reella arbetet. Så var det egentligen. Och det har väl ingen förnekat sen.» (Larsson 12.11.2012). Da Larsson fikk redaktørtilbud fra konkur-renten, fra Bonnier, ble eierne urolige for at han skulle forsvinne: «Vi var på någon restaurang med Aftonbladets ordförande. Så erbjöds jag att bli chefre-daktör. Och då blev Rolf istället politisk chefrechefre-daktör. Och Yrsa Stenius var politisk chefredaktör, och hon blev istället kulturchef» (Thorbjørn Larsson, 12.11.2012).

I motsetning til Bonnier var LO først og fremst en politisk eier, og vurderte ikke avishuset som et investeringsobjekt.

I Svenska Dagbladet var det i denne perioden mange eiere. I 1987 hadde 188 organisasjoner og selskaper aksjer i Handelsbolaget Svenska Dagbladet AB & Co.233 Da Mats Svegfors ble sjefredaktør i 1991 hadde Wallenberg-sfæren kon-trollen.²³⁴ Svegfors var først politisk redaktør mens Bertil Torekull²³⁵ var sjefre-daktør. Svegfors forteller om et spesielt styremøte da Wallenbergs representant overtok styreledervervet på direkten og sjefredaktør-kabalen ble lagt på ny. Mats Svegfors oppsummerer det avgjørende styremøtet slik:

Då hade ägarna meddelat styrelseordförande Olof Ljunggren att han inte längre var styrelseordförande. Så när styrelsesammanträdet öppnades så satte sig Lennart Hagelin²³⁶ på styrelseordförande-posten och förklarade att han var numera styrelseordförande och sen förklarade han att Bertil Torekull inte

232 _{Carl Johan Åberg ble statssekretær i Utenriksdepartementet} 233 _{http://www.zetterberg.org/Press/SvD/sd880411.htm}

234 _{I 1994 ble handelsbolaget SvD eid av et holdningbolag der Wallenbergsfären hadde 59}

pro-sent av aksjene, mens Stiftelsen Svenska Dagbladet eide 19,6 propro-sent (SOU 1994:145, s 116)

235 _{Bertil Torekull har skrevet bøkene Svenskan och hennes hövdingar og Att dansa med vargar - en bok}

om relationen mellan slaven och slavägaren om tiden i SvD og forholdet til eiere.

236 _{Lennart Hagelin var styremedlem i Svenska Dagbladet før han ble styreleder. Han var}

vise-administrerende direktør i Stora Kopparberg og var Wallenbergs representant..

längre var chefredaktör. Och det visade sig väl i efterhand att det fanns nog en majoritet i styrelsen för att Torekull skulle ha varit kvar. Det hade nog inte spelat någon roll för hade den majoriteten visat sig obstruera så hade det blivit kallat till en bolagsstämma. Så hade styrelsen bytts ut (Mats Svegfors, 5.9.2013).

Til tross for det dramatiske i denne spesielle ansettelsen, så har den trekk som er symptomatisk for rekrutteringsprosessene både i Sverige og Norge i denne perioden. I aviser med sterke eiere var det disse som pekte ut og ansatte sjefre-daktører uten at styrene hadde reell innflytelse. Med Wallenberg-sfæren som dominerende eier i Svenska Dagbladet, tok de direkte regi over valg av sjefre-daktør.

Dette er et felles trekk ved ansettelsene av sjefredaktører i Norge og Sverige i perioden. Den personlige rekrutteringen var tydeligst i Schibsted, men også innen Bonnier ble kandidater valgt og hentet inn gjennom personlig kontakt, gjerne over en lunsj, med eierrepresentantene og/eller konsernsjefer. I Svenska Dagbladet og Aftonbladet var det eiernes representanter i form av styreledere som var sentrale.

I aviser med spredt eierskap var rekrutteringsprosessene noe åpnere, i den forstand at det var større rom for at andre sterke aktører fikk en viss innflytelse. Men til sjuende og sist var det eierne, gjennom styret, som måtte velsigne avgjø-relsen.

6.1.3 Rekruttering i norske avishus 1995-2004: Begynnende