Institusjoner og organisasjonskultur

Det er ulike retninger også innen organisasjonsteori. Mitt utgangspunkt er institusjonelt, der også det kulturelle spiller en stor rolle. «Den som vil utforske kulturen, må tolke virkelighetsoppfatninger, symboler og idésystemer. Dette innebærer at kultur og sosial struktur representerer forskjellige abstraksjoner eller innfallsvinkler for likeartede fenomener» (Alvesson 2002:18). Organisa-sjons- eller ledelseskultur kan være et verktøy for å avkode og analysere de fak-torene som skaper «redaktørrollen». Det betyr på ingen måte at økonomiske strukturer, eierskap osv ikke er viktige faktorer. «The individual newspaper leader´s way of thinking interacts with cultural ideas on multiple levels: the company, the newspaper industry, and society at large» (Djerf-Pierre & Weibull, 2011:296).

Organisasjonsforskere legger vekt på rutiner og mønstre. Schein (1985) defi-nerer kultur i denne sammenhengen nettopp som:

168 _{Sitert fra Mierzejejewska & Hollifield, 2006.}

et mønster av grunnleggende antakelser – skapt, oppdaget eller utviklet av en gitt gruppe etter hvert som den lærer å mestre sine problemer med ekstern til-pasning og intern integrasjon – som har fungert tilstrekkelig bra til at det blir betraktet som sant og til at det læres bort til nye medlemmer som den rette måten å oppfatte, tenke og føle på i forhold til disse problemene (Schein, 1985:7).

Samtidig kan kulturbegrepet brukes som det Alvesson omtaler som ulike inng-anger til likearta fenomener. For eksempel vil digitalisering i vid forstand ha betydning for endringer i redaktørrollen.

Det er ulike institusjonelle tilnærminger innen organisasjonsforskning, men felles for mange er betydningen av kultur. Den såkalte agentteorien (bl.a. Jensen & Meckling, 1976; Ohlsson, 2012) bygger på forholdet mellom ulike aktører, eller agenter, der den ene delegerer ansvar til den andre. «The agency relation-ship is where one party (the principal) delegates work to another party (the agent) (Ohlsson, 2012:76). Teorien er blant annet brukt til studier av forholdet mellom aviseiere og redaktører/direktører eller styrer. Jonas Ohlsson studerte styrene i svensk lokalpresse i en periode på femti år med et grunnleggende premiss om at eierskap er en av nøkkelfaktorene for produksjon av innhold i en mediebedrift. Med mindre eieren personlig styrer bedriften vil denne jobben være delegert til styret som igjen delegerer til ansvarlig redaktør. Et premiss i agentteorien er at atskillelsen av eierskap og direkte kontroll fører til «the possi-bility of self-interested actions by managers» (Ohlsson, 2012: 80). Eierskap vil altså ha betydning for redaktørenes rolle og maktposisjon.

Flere institusjonelle studier av organisasjoner er opptatt av actors og agency (bl.a. Emirbayer & Mische, 1998; Lawrence & Suddaby, 2006; Lawrence et al, 2009), og hvordan aktører gjennom bevisst arbeid eller handling kan skape endringer. Institusjonelt arbeid defineres som «the purposive action of individ-uals and organizations aimed at creating, maintaining and disrupting institu-tions” (Lawrence & Suddaby, 2006:215). Det legges større vekt på aktørenes rolle i institusjonelt arbeid og på deres intensjoner. I en nyere studie av en itali-ensk businessavis bruker Raviola og Norbäck (2013) en slikt perspektiv. De undersøker journalisters institusjonelle arbeid slik det blir trigget av ny tekno-logi, og med journalistenes forsøk på å skape mening i sine handlinger. Poenget i denne sammenheng er at elaboreringen rundt aktør og struktur og hvilken gjensidig innflytelse de har under hvilke omstendigheter, er sentrale diskusjoner i institusjonell teori. Flere betoner mulighetene for at aktørers handlinger kan føre til endring av strukturelle forhold i organisasjoner. Dette samsvarer med mitt syn på forholdet mellom aktør og struktur slik det er skissert over.

Bruk av institusjonell teori både i organisasjonsanalyse og i journalist- og medieforskning bygger på klassiske studier av Meyer & Rowan (1977) og DiMaggio & Powell (1983, 1991). Jeg skal her se på det sistnevnte forskerparets teori om isomorfisme og endring, fordi det har relevans til de organisatoriske rammene som sjefredaktørene arbeider innenfor. DiMaggio og Powell hevder

at i etableringsfasene er det mangfold i et organisatorisk felt. Straks et felt er vel etablert starter en prosess der organisasjonene blir likere hverandre. De trekker fram forutsetninger for en slik organisatorisk og institusjonell endring, dvs. endring i formelle strukturer, organisasjonskultur, mål og strategi (DiMaggio & Powell, 1991:65-66ff). Det skjer en homogenisering eller isomorfisme. Organi-sasjoner innenfor et felt tenderer mot «mirroring dominant practices and forms, thereby seeking to avoid claims of negligence and to demonstrate public legiti-macy» (Lowrey, 2011:66). Tre ulike mekanismer fører til en slik endring.169

For det første skjer det en tvangsmessig isomorfisme som resultat av formelt og uformelt press fra andre organisasjoner (som organisasjonen er avhengig av) og fra kulturelle forventninger i samfunnet for øvrig. Dette er en vid kategori, men kan være relevant for endringer også i medieorganisasjoner både publisis-tisk, økonomisk og organisatorisk. I en studie av endring i amerikanske ny-hetsmedier viser Lowrey (2011:74ff) at usikkerhet rundt markeder og ny tekno-logi følger tendenser til isomorfisk oppførsel, og særlig en tvangsmessig isomor-fisme: «Findings suggest change may come if economic realities push through in the form of coercion from owners and investors, or statistical information on readers». Tilsvarende trekker Napoli (2014:351) tvangsmessige krefter «relat-ed to the ne«relat-ed to meet the establish«relat-ed expectations of news consumers».

For det andre startes en etterlikningsprosess som særlig oppstår i organisasjoner der det hersker usikkerhet om alt fra teknologi til mål osv. Endringen blir altså et svar på usikkerhet. At medieorganisasjoner etterlikner hverandre, er blant annet innføring av digitale betalingsløsninger et nylig eksempel på. I Norge innførte Fædrelandsvennen, som første regionavis, betalingsmur på nett i mai 2012. Stor usikker rundt digitale inntekter gjorde at de fleste mediebedrifter etter hvert fulgte etter. Og Fædrelandsvennen imiterte igjen utenlandske me-diebedrifters betalingsløsninger. «Much homogeneity in organizational struc-tures stems from the fact that despite considerable search for diversity there is relatively little variation to be selected from» (DiMaggio & Powell, 1991:70).

Den tredje kilden til organisatorisk endring kaller de to forskerne normativt press, først og fremst forbundet med profesjonalisering. Det er særlig to aspek-ter ved profesjonaliseringen som er viktig. Den ene er formell utdanning og den andre veksten i profesjonelle nettverk. Det får igjen betydning for rekruttering til organisasjoner. Profesjonalisering av ledelse «tends to proceed in tandem with the structuration of organizational fields» (DiMaggio & Powell, 1991:72). De mener også at profesjoner er utsatt for samme press som organisasjoner. Det gjør deres perspektiv spesielt nyttig for min studie av sjefredaktører.

169 _{I en studie av mediebransje-organisasjoner bruker Nordqvist, Picard, Pesämaa, (2010) disse tre}

mekanismene til å vurdere hvordan lederne ser deres roller i utviklingen av industrien. Konklu-sjonen er bl.a.at topplederne spiller en normativ rolle.

Et slikt syn på organisasjoner får kritikk fra kulturorienterte forskere. Alves-son (2002:219) mener at institusjonell teori har en tilbøyelighet til å å belyse strukturer ut fra standariserte forestillinger og konstruksjoner, i stedet for mer nyanserte og spesifikke prosesser og meningsinnhold. Dermed kan institusjo-nell teori komme til å legge overdreven vekt på homogeniteten i de virke-lighetsoppfatningen som blir uttrykt av forskjellige grupper. Etter min mening er likevel styrken ved en institusjonell tilnærming at det gir en mulighet for å vurdere både strukturer og aktører og samspillet mellom dem. I dette samspil-let er kultur én faktor som spiller inn.