En forskningsstudie må ha et design som logisk kobler sammen empiriske data med forskningsspørsmål og sluttsatser (Yin, 2006:39). Bruhn Jensen (2002:237) definerer forskningsdesign som å identifisere og avgrense en del av virkeligheten «which is to be examined with reference to a theoretically in-formed purpose, or conceptualization, and according to a systematic procedure off data collection and analysis». Forskningsdesignens teoretiske grunnlag er en institusjonell rolleanalyse som vil bli nærmere drøftet i kapittel tre. Metodolo-gisk er kvalitative intervjuer hovedstrategien.
Jeg har valgt å undersøke sjefredaktørrollen i en periode på drøyt tretti år. Startpunktet for studien er 1985. Det er valgt av flere grunner.
For det første kommer nye eiere inn i mediebransjen, særlig i Norge, der in-dustriselskapet Orkla kjøper seg inn i pressen i mars 1985. I tillegg ekspanderer tradisjonelle medieeiere, og kjøper seg inn i nye aviser og også i andre medier.
For det andre er partipressen og partipressens ideologi på hell i begge land – selv om restene av (eier)strukturen består. Perioden fra 1981 til 1991 er i Norge kalt «det store oppbruddet» (Bastiansen, 2009). Parallelt med at avisene og de politiske partiene skiller lag, styrkes profesjonaliseringen. «The concept of news journalism that stood independent of party politics had come to predominate by the early 1980s» (Hadenius & Weibull 1999:146). En slik profesjonalise-ringsprosess vil kunne ha betydning for utviklingen av redaktørrollen. Profesjo-naliseringen gjelder også lederrollen der næringslivsprinsipper, personalbehand-ling og HR-avdepersonalbehand-linger gradvis blir mer vanlige i pressen.
For det tredje vil jeg med en start midt på 80-tallet fange redaktørenes rolle før konsernbyggingen starter og ikke minst i en periode før internett. Produktet er først og fremst den trykte dagsavisen. Avisene i studien lanserer nettaviser fra 1995 og utover, med unntak av Aftonbladet som er på nett allerede i ‘94. I løpet av det neste tiåret går fullformatavisene dessuten over til tabloidformatet. På 2000-tallet, spesielt fra slutten av det første tiåret, kommer smarttelefoner og lesebrett som publiseringsplattformer. I tillegg vokser sosiale medier som globa-le kommunikasjons- og distribusjonskanagloba-ler. Digitaliseringen gjelder ikke bare det det redaksjonelle innholdet, men også annonsemarkedet.
For det fjerde er det starten på en reise fra en periode med opplagsvekst for papiraviser til seinere perioder med opplagsnedgang og annonsesvikt. Pressens tradisjonelle forretningsmodell blir spesielt etter årtusenskiftet, svekket. Øko-nomi, eierskap og teknologi er med andre ord helt sentrale rammevilkår å stu-dere redaktørrollen ut fra. En ambisjon med avhandlingen er således å under-søke endringer i redaktørrollen over tid og med forandringene i den skandina-viske mediebransjens vilkår som bakteppe.
I behandlingen av de ulike forskningsspørsmålene deler jeg perioden inn i tre tiår, dvs. 1985-1994, 1995-2004, 2005-2015. Den første perioden var som om-talt over, et hamskifte for norsk presse i forhold til eierskap, konkurranse og fortsatt profesjonalisering. Periode nummer to starter med innføringen av
In-ternett i moderne og kommersiell versjon. InIn-ternett og digital teknologi marke-rer starten på en helt ny æra for pressen. Den siste tiårs-perioden domineres av videreutvikling av internett, lanseringen av mobile smarttelefoner, papiravisenes økonomi blir for alvor svekket og konserndannelsen blir sterkere, spesielt i Schibsted.
Flere forskere har argumentert for at de mediesystemene som fins i Norden har sterke fellestrekk (Hallin & Mancini, 2004; Syvertsen, Enli, Mjøs & Moe, 2014). Hallin og Mancini (2004) deler vestlige mediesystemer i tre modeller; den nordatlantiske, den liberale og den demokratisk korporative. Det nordiske me-diesystemet hører, ifølge Hallin og Mancini, hjemme i den demokratisk korpo-rative modellen. Det er historisk karakterisert først og fremst av høye avisopp-lag, sterk partipresse som har utviklet seg til en kommersiell presse og sterk statlig intervenering for å beskytte pressefrihet og mangfold. Syvertsen et al (2014) argumenterer for en nordisk modell de kaller the Media Welfare State. Den bygger på fire pilarer; «universal services, editorial freedom, a cultural poli-cy for det media; and last, but not least, a tendenpoli-cy to choose polipoli-cy solutions that are consensual and durable, based on consultation with both public and private stakeholders».26
Poenget i denne sammenhengen er å påpeke at de norske og svenske presse-systemene tross visse ulikheter har klare fellestrekk. Å studere redaktørrollen i tilsynelatende like pressesystemer27 vil gi en ekstra dimensjon til analysen og gjøre den bredere. Den vil kunne gi større tyngde til likhetene og avdekke muli-ge forskjeller som kan skyldes de to landenes pressestruktur, historie, kultur el.l. Den vil tilsvarende kunne avdekke forskjeller som kan skyldes de ulike konser-nene i studien, for eksempel mellom børsnoterte selskap og familiebaserte ak-sjeselskap.
Avhandlingen er en komparativ studie som også har som ambisjon å kunne identifisere likheter og forskjeller i mediehusene eller konsernene, og tilsvarende mellom Sverige og Norge. Komparative studier er utbredt også i Norden, ikke minst innenfor samfunnsvitenskapen (bl.a. Rokkan, 1969; Anckar, 2006; Anck-ar & Sundberg, 2015). Det er hevdet at å tenke er å sammenligne (Dogan & Pelassy, 1984), og at begrepet komparativ nærmest er unødvendig foran sam-funnsvitenskapelig analyse (Beniger, 1992). Det skilles ofte mellom studier som sammenligner likest mulig systemer, Most Similiar System Design, og mest mulig ulike systemer, Most Different Systems Design (bl.a. Anckar, 2008). En studie av redaktører i norske og svenske mediehus handler om sammenligning av enheter i likest mulig systemer.
26 http://quod.lib.umich.edu/n/nmw/12367206.0001.001/1:2/--media-welfare-state-nordic-media-in-the-digital-era?g=dculture;rgn=div1;view=fulltext;xc=1
27 I kap. 2 går jeg inn på organisering av, og strukturelle forhold ved, pressen i Norge og Sverige.
Strömbäck, Ørsten og Aalberg (2008:15ff) hevder i boken Political Communi-cation in the Nordic Countries at det av ulike grunner er et behov for flere kompa-rative studier. Ikke minst bidrar komparativ forskning til en utvidelse av den empiriske databasen, og til både å forstå andre og egne systemer bedre.Få stu-dier analyserer imidlertid både norske og svenske medieledere.28 To bidrag er Erik Wilberg (2003), som i sin avhandling analyserte enleder- og toleder-modeller i begge lands dagspresse, og Jens Barlands (2012) avhandling om journalistikk og marked i Aftonbladet og VG.29 Ingen av disse har imidlertid redaktørenes rolle som primær analyseenhet. Der vil min avhandling kunne bidra med å fylle et lite utforsket område. Historisk har nordiske medieledere hatt nær kontakt, og blant annet svenske og norske medieeiere har investert i sine nabolands markeder. I dag er mediene er i stor grad transnasjonale i eierskap, distribusjon, innhold og samarbeid. Både publikum og medias egne aktører kommuniserer gjennom sosiale medier og deling av erfaringer. Da den interne rapporten om New York Times innovasjon og digitale arbeidsflyt og satsing, ble offentliggjort30, ble den umiddelbart et tema også i norske og svenske mediekretser. Svenske Aftonbla-det startet arbeiAftonbla-det med å lage en tilsvarende tilstandsrapport. Sjefredaktør Ei-vind Ljøstad i Fædrelandsvennen sa etter å ha lest den såkalte New York Ti-mes-rapporten: «Jeg har aldri følt avstanden mellom New York og lille Kristian-sand som så liten. Det er helt ufattelig at det går an, at det er så likt».31
For å kunne fange inn disse komparative perspektivene teoretisk, og besvare mine forskningsspørsmål, gjør jeg en institusjonell rolleanalyse. I tillegg er nor-mativ medieteori og politisk økonomisk teori relevant for analysen. Begrepet redaktørrollen brukes i denne avhandlingen som summen av de normer og forveninger som knytter seg til sjefredaktørposisjonen.
Metodologisk består avhandlingen av en hovedstudie og en delstudie. Hovedstudien består av kvalitative intervjuer med sjefredaktører som er eller har vært knyttet til mediehus som i 2015 er eid av Schibsted i Norge og Bonnier og Schibsted i Sverige. Informantene i utvalget er, eller har vært, sjefredaktører for følgende aviser/mediehus:
x Aftonbladet og Svenska Dagbladet (Schibsted Sverige)
x Dagens Nyheter, Expressen og Sydsvenska Dagbladet (Bonnier) x VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og
Fædre-landsvennen (Schibsted Norge).
28 Det fins imidlertid studier av norsk-svensk dagspresse, blant annet Høst og Severinsen (1997):
Avisstrukturen i Norge og Sverige – 1960 til 1995 – arbeidsrapport nr. 1 fra prosjektet norsk-svensk dagspresseutvikling, IJ-rapport 5/97.
29 For utdyping, se pkt 2.6.
30 Hentet 1.2.2017 fra
https://www.scribd.com/document/224845023/The-Full-New-York-Times-Innovation-Report-unlocked-and-printable-version
31 I intervju til denne studien 23.5.14.
Dette er en studie av sjefredaktører som arbeider, eller har arbeidet, i medie-hus som tilhører de største dagspresse-konsernene i Norge og Sverige. De kan ses som representanter for ledende medieorganisasjoner med stor innflytelse i bransjen.
Alle studier må gjøre avgrensninger og valg. Jeg har prioritert å intervjue sjefredaktørene. I tillegg har jeg intervjuet sjefer for de tre konsernene i studien for å komplettere redaktørintervjuene. Konsernsjefene er valgt fordi de i stor grad representerer markeds- og eiersiden, og denne er av betydning for den konteksten en sjefredaktør opererer i. I dag er konsernsjefene sjefredaktørenes overordnede, noe som her har betydning. Jeg har derimot valgt å ikke la andre aktører rundt redaktørene komme til orde. Det kunne vært interessant å in-tervjue flere aktører. Journalister, eiere, styreledere, fagforeningsledere, under-ordnete redaktører, administrerende direktører og andre i mediebedriftene ville kunne gitt verdifulle innspill i fortolkningen av sjefredaktørrollens utvikling. I denne studien er imidlertid sjefredaktørenes egenforståelse av rollen sentralt.
Å intervjue førstehåndskilder er etter min mening den beste metoden for å få et unikt datamateriale. Dokumentstudier på dette feltet har sin begrensing, ikke minst fordi de fleste redaksjoner har uformelle beslutningsprosesser, og for eksempel styredokumenter ville ikke fanget opp sjefredaktørenes spesielle rolle. En større survey ville ikke gitt samme anledning til å gå i dybden og stille opp-følgingsspørsmål. Samtidig er det opplagt at dybdeintervjuer har sine begrens-ninger og kildekritiske utfordringer, det gjelder både hva informantene velger å svare, og hva de husker om ting som ligger tilbake i tid. Kildenes hukommelse kan for eksempel være mangelfull eller skjev, ikke minst i forhold til hvordan de i ettertid tolker erindringene. Dessuten kan ulike informanter ha forskjellige syn på samme hendelse. Det fins i tillegg flere memoarbøker fra tidligere redaktø-rer, først og fremst svenske. Disse kan ses som subjektive minner og framstil-linger, og kan være med på å fylle ut bildet av redaktørene i deres tid. Jeg har derfor i en del tilfeller komplettert informantenes beretninger med biografier, årsbøker fra Norsk Redaktørforening og historiske bøker om mediehus og konserner.
I tillegg til hovedstudien har jeg gjort ytterligere en studie. Den utgjøres av en kartlegging av utvalgte redaktør-temaer i bransjetidsskriftene Pressens Tid-ning/Medievärlden og Dagspressen/Dagens Medier i perioden fra 1985 og fram til papirutgavene ble nedlagt i 2008/09. I denne analysen undersøkes hvordan redaktørrollen er blitt framstilt og diskutert i bransjebladene i den perioden som min avhandling behandler. Jeg mener at dette styrker avhandling-ens empirske grunnlag ettersom materialet i delstudien tidligere er publisert og representerer data som er uavhengig av mine intervjuer og av informantutval-get. Materialet fra bransjebladene representerer også en diskusjon av «der og da» av redaktørrollen. Dette bidrar til en kontekstuell forståelse av faktorer som eksempelvis tidsaspekter, den tekniske utviklingens betydning for redaktørrol-len osv.
Min studie vil gi et bidrag til forståelsen av hvordan utviklingen av de struk-turelle rammevilkårene virker inn på sjefredaktørrollen og endringene i den. Den vil gjennom dybdeintervjuer gi ny kunnskap om en samtidshistorisk utvik-ling av en rolle som oppfattes som svært viktig både for organiseringen av pres-sebedriftene og for journalistikkens posisjon og innhold. Studien omfatter re-daksjonelle toppledere i ti ledende mediehus i to land, eid i 2015 av to av de mektigste mediekonsernene i Norden. På den måten vil studien fylle ut i deler av medieforskningen der det så langt har vært lite forskning på sjefredaktørrol-len og mer på journalistrolsjefredaktørrol-len. Den gir i tillegg et spesifikt bidrag til studier av sjefredaktørrollen i et institusjonelt perspektiv.
1.4.1 Redaktør-begreper
Redaktørene jeg intervjuer er, eller har vært, sjefredaktører, men ikke alle de svenske har vært ansvarlig utgivere. Denne studien omfatter hovedsakelig sjef-redaktører for allmennredaksjonene.
Begrepet redaktør er ikke identisk og entydig i Sverige og i Norge. Det kan derfor være nyttig med en gjennomgang av de ulike betegnelsene:
x Sjefredaktør/Chefredaktör brukes både på svensk og norsk, og er beteg-nelsen på den som har det øverste redaksjonelle ansvaret i mediebedrif-ten. Sjefredaktøren er vanligvis ansatt av og svarer til styret. Synonymt med sjefredaktør brukes særlig i Norge ansvarlig redaktør. Enkelte titule-res også kun redaktør. Huvudredaktör er brukt tilsvarende chefredaktör, særlig i VLT-konsernet,32 men tidligere også i blant annet Expressen.33
x Ansvarlig utgiver er et juridisk begrep som legger et rettslig ansvar for innholdet i mediet på én person. Paragraf 269 i den norske straffelo-ven definerer «Redaktørens ansvar for innholdet i trykt skrift eller kringkastingssending».34 I Norge er sjefredaktøren ansvarlig utgiver. Utgiverskapet er også basert i Redaktørplakaten og i Lov om Redak-sjonell fridom. I Sverige er begrepet fundert i Tryckfrihetsförordning-en og i YttrandefrihetsgrundlagTryckfrihetsförordning-en. DTryckfrihetsförordning-en som skal være ansvarlig utgiver, må være registrert som det hos Patent- og registreringsverket. I svensk presse har utgiver-rollen ofte vært knyttet til stillingen som sjefredak-tør, men også andre innenfor mediehuset kan ha dette ansvaret. x Publisher er et amerikansk begrep som i Skandinavia er brukt om
redak-tøren som enleder, dvs. som både redaktør og direktør. Betegnelsen
32 Se Estmer, P. Pressens Tidning 9/99:27: «Prestapågen hos Pers».
33Hentet 24.2.2017 fra:
http://bloggar.expressen.se/thomasmattsson/2011/03/chefredaktor_huvudredaktor_eller_kans ke_tidningschef/
34 Den norske straffelovens §269 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-9#§269
har vært vanligere på svensk. Staffan Sundin (1996:78) bruker blant an-net begrepet om eiere i regionpressen på 1900-tallet som har ledet hele avisen, både redaksjonen og de administrative avdelingene. Norske medier har de seinere årene også begynt å bruke begrepet, mens norske enledere i starten av studien ikke brukte tittelen.35 Begrepet tidningschef er brukt tilsvarende publisher i Sverige.36 Enkelte svenske mediehus bruker kombinasjonen «publisher/tidningschef»37, og også «chefre-daktör och vd» brukes. I norsk presse brukes særlig kombinasjonen «ansvarlig redaktør og daglig leder» og «sjefredaktør/adm.dir».
x I svensk presse har som nevnt betegnelsen politisk chefredaktör en sterk tradisjon. Denne har en annen og til dels tydeligere posisjon enn på norsk side. Historisk har politisk sjefredaktør i Sverige vært ansatt av styret, og ikke vært underlagt sjefredaktøren for den allmenne redak-sjonen.38 I Norge er den tilsvarende tittelen politisk redaktør, og ansettes formelt av sjefredaktøren og er underlagt denne.
x Redaktionschef brukes i svenske redaksjoner ofte på stillingen som på norsk kalles nyhetsredaktør. I norsk presse er nyhetsredaktør som regel den som også er stedfortredende redaktør. Den tilsvarende tittelen på svensk er biträdande chefredaktör. Redaksjonssjef kan på svensk også være sjef for andre områder enn nyheter. Det fins også eksempler på at re-daksjonssjefen har utgiveransvaret (Hulten, 1999:99), men i hovedsak jobber de på fullmakt av sjefredaktør.
x Kulturredaktør/kultursjef, digital redaktør/sajtchef, utviklingssjef, or-ganisasjonsredaktør, personalredaktør osv er betegnelser for ulike re-daksjonelle ledere med plass i redaktørkollegiet, men de er ikke sjefre-daktører. I en avis (Dagens Nyheter) var det en periode også sjefredak-tør for kultur.39 Det kommer stadig nye redaktørtitler. Et slikt eksempel er kommersiell redaktør.
x Et nyere begrep er konsernredaktør eller stabsredaktør (Eide, 2000:265). Det brukes om redaktører ansatt sentralt i et konsern. Flere tidligere sjefredaktører har fått en slik posisjon. En konsernredaktør har ikke ansvar for en redaksjonell produksjon. Det brukes også mer generelt
35 Thor Bjarne Bore var enleder i Stavanger Aftenblad fra 1991 til 2000, og oppgir i forbindelse
med denne studien at han aldri brukte tittelen publisher: «Syntes det var greiest å være
sjefredaktør, var det riktig høytidelig slengte jeg på adm.dir, men det var ikke mange ganger».
36 I det svenske språkrådets liste over engelske ord på svensk er publisher oversatt med
tid-ningschef. Se også sjefredaktør Axel Andén om begrepene: Hentet 24.2.2017 fra: http://www.medievarlden.se/blogg/axel-anden/2011/02/publisher-eller-tidningschef
37 Det gjelder for eksempel for Piteå-Tidningen.
38 De nåværende politiske redaktørene i Expressen og Dagens Nyheter har tittelen Politisk redaktør
(chef för ledarredaktionen).
39 Arne Ruth var sjefredaktør for kultur i perioden 1982 – 1998.
og til dels nedsettende om redaktører i mediehus eid av konsern, «en redaktør som skal forvalte konsernets strategier».40