6.4 Hvorfor slutter redaktørene?
6.4.1 De som måtte gå
Sju av mine informanter har sluttet fordi de ble bedt om det, eller fordi re-sultatene tilsa at de burde si opp selv. Alle disse konfliktavgangene var før 2000. Med ett unntak – Arne Ruth – så var heller ingen av oppsigelsene begrunna i motstand mot eierne og medieutviklingen.255
255 Det er imidlertid flere eksempler på slike konflikter i redaktørkorpsene både i Sverige og
Norge Ett eksempel er konflikten 1997 mellom redaktør Paul Bjerke i Klassekampen og avisens hovedeier (AKP) der Bjerke måtte gå. Et annet eksempel er Arnt Sommerlund, enleder i Roms-dals Budstikke som i 2006 selv gikk av etter uenighet om utviklingen av mediehuset. Se for øvrig kapittel fem.
Som vist i kapittel 5 er ikke konflikter med direktører, eiere eller redaksjon uvanlige. At det ikke er flere slike historier blant mine informanter, betyr ikke at det ikke har vært konflikter som har endt med at redaktøren måtte gå eller selv valgte å si opp. I en undersøkelse gjennomført av Norsk Redaktørforening i 1996 svarte 17 prosent av respondentene som hadde sluttet i redaktørjobben, at «de sluttet etter å ha fått oppfordring om dette fra eiere/styre» (Finslo & Moe 1996:49).
Blant informantene er det tre typer avganger: de som fikk oppsigelsen direk-te fra eierne, de som trakk seg pga. manglende resultat eller mistillit, og de som trakk seg pga. interne konflikter. I den første gruppen er Staffan Thorsell som etter fire år som sjefredaktør i Expressen fikk klar beskjed:
Calle256 och Bengt Braun och jag skulle träffas och det gjorde vi. Och jag hade tänkt att jag skulle berätta vilka planer jag hade för att det skulle bli bättre med det ena och det andra, och de hade tänkt att dom skulle berätta att de ville ha en ny chefredaktör. Och så gjorde de det. Jag var jätteledsen. Det var ett stort brott i tillvaron. Jag åkte långt ner i flera månader (Staffan Thorsell, 22.4.2014).
Et tilsvarende scenario opplevde Andreas Norland etter fire år som sjefredaktør i Aftenposten:
Tinius innkalte meg. De kunne tenke seg en annen. (…) Kanskje ville de ha en mer moderne redaktør? Jeg tenkte «grip sjansen». Jeg hadde sett så mange smelle med dørene. Etter smellet er det helt stille. Som Einar Førde sa «kirke-gården er full av uunnværlige mennesker. Jeg beholdt gasjen og jeg fikk et stort, fint kontor i Schibsted-257 Det er mange måter å gå av på (Andreas Nor-land, 29.11.2012).
I begge disse tilfellene ville eierne ha et skifte, og de hadde en kandidat klar til jobben. Einar Hanseid kunne spasere over gata fra VG til Aftenposten. Joa-chim Berner gikk fra Dagens Nyheter til Expressen.
Expressen ble imidlertid skjebnesvanger for Joachim Berner, som den hadde blitt for Christina Jutterström. Begge trakk seg fra sjefredaktørjobben etter mistillit og manglende resultater. Juttersström hadde fått oppdraget om å redde Expressen etter tretten år som markant sjefredaktør for Dagens Nyheter. Det gikk ikke. Etter et knapt år, var hun ute igjen. Strategien om å lage det hun kalte for en «kvaloid» - en kvalitetstabloid - fungerte ikke. I Dagens Nyheter hadde hun opplevd redaksjonelle tillitsavstemninger om henne. Da Expressens redak-sjon ville gjøre det samme, var det nok: «Efter den senaste omröstningen på
256 Carl-Johan Bonnier.
257 Andreas Norland presiserer at han fikk kontoret fordi han var formann i styret for Schibsteds
forlag og arbeidet med Schibsteds historie.
Dagens Nyheter hade jag sagt till mig själv; «aldrig mer en omröstning.» (…) Inte gå in i väggen för den här tidningen. Då säger jag upp mig» (Christina Jutterström, 6.12.2013). Hun kaller sin tid på Expressen «mitt misslyckande».
På Dagens Nyheter hadde Anders Mellbourn overtatt Jutterströms jobb. Han hadde også rekruttert Joachim Berner som redaksjonssjef. Etter kort tid ble det klart at Berner ønsket seg Mellbourns jobb:
Mot slutet såg jag att det var alldeles tydligt att det skulle inte funka om han in-te fick ta hela makin-ten själv. Och då hade jag ju ett val; skulle jag forsöka sätta stopp för det här i ett läge där det uppfattades ganska positivt för tidningen, dom här sakerna han gjorde.(…) Då bestämde jag mig för att jag inte ville ta någon maktkamp (Anders Mellbourn, 22.11.2013).
Mellbourn er klar på at om han ikke hadde gått, ville det blitt en åpen konflikt. Det ville han ikke. Berner bekrefter at han utfordret Mellbourn:
Han tyckte det var jättejobbigt så klart. Han hade bidragit till att ta mig dit och så efter två dagar utmanar jag honom. Jag ville och ägarna ville (...) Det var in-te nån harmonisk process. Det var ganska stökigt (Joachim Berner, 8.1.2014). Han fikk til dels motbør i redaksjonen fordi hans journalistiske legitimitet ikke ble ansett som sterk nok. Etter to år overtok Berner også jobben til administre-rende direktør og ble publisher i Dagens Nyheter. Bare et år senere gikk han videre til Expressen. Men suksess på Dagens Nyheter ble det motsatte i Ex-pressen. Det ble til slutt et dramatisk sorti med sjefredaktørjobben. Etter kort tid med dårlige økonomiske resultater og beskyldninger om trakassering av en kvinnelig ansatt, sa han opp. Da hadde det gått om lag åtte måneder. Trakasse-ringssaken ble en utløsende faktor:
Jag blev väldig kränkt av det. För det är en kvinnosyn som jag absolut inte delar. Jag hade jobbat ganska mycket under ett antal år, och jag var trött på bilden av mig själv som nån frälsare och så där, så jag ville bara bort därifrån. Det slutade med att jag sa upp mig, vilket har tolkats som att jag fick sparken, men jag förekom. Jag hade nog fått sparken om jag inte hade sagt upp mig, men jag ville ha den värdigheten i mig själv på något sätt. Det var turbulent, men det var en befrielse (Joachim Berner, 8.1.2014).
Etter oppsigelsen, men mens Berner fortsatt var ansvarlig utgiver i påvente av at en ny redaktør skulle overta, kom et skandale-oppslag om politikeren Gud-run Schyman.258 Berner og Expressen ble senere dømt i retten for oppslaget.
258 I november 2001 hadde Expressen følgende oppslag på sin «löpsedel»: GUDRUN SCHY-MAN spelar in EROTISK FILM med sin ex-man: "SCHY-MAN SKA BLI KÅT"". Schyman saksøkte
Da han fikk jobb som administrerende direktør i Sveriges Radio, dukket saken opp igjen. Motstanden mot Berner ble så sterk at han ble fratatt direktør-jobben før han startet. Å oppleve situasjonen som den jagete i mediedrev både i Ex-pressen-tiden og i SR-saken, førte til en personlig krise:
Det är klart att det tog mig. Sveriges Radio, det var en livskris så klart. Absolut. Hade jag inte haft barn så hade jag nog hoppat ifrån nån bro nånstans. Det var fruktansvärt kränkande. Och de händelserna har format mig som person så klart (Joachim Berner, 8.1.2014).
En personlig krise var det også for Yrsa Stenius da hun gikk fra jobben som politisk sjefredaktør i Aftonbladet.259 Høsten 1987 satt Rolf Alsing løst i redak-tørstolen da Thorbjørn Larsson fikk tilbud fra Bonnier-sfæren og utfordret Alsing om sjefredaktørjobben.
Då var ju frågan hur man skulle lösa det där. Och då var jag så dum som man kan vara i sådana emotionella situationer. (…) Så jag erbjöd mig att avgå. Och så fick Rolf mitt jobb, och så fick Thorbjörn bli chefredaktör. Det var det dummaste jag kunde göra. Jag var ju helt förtvivlad. Så det slutade ju i att jag var på psyket i ett halvår, 1989. Det blev jättekatastrof. Men Aftonbladet mådde bra (Yrsa Stenius, 9.1.2014).
Stenius ble senere Almänhetens pressombudsmann (PO) fra 2007 til 2011.
6.5 Sammenfatning
I dette kapitlet har jeg analysert intervjumaterialet for å kunne besvare forsk-ningsspørsmålet: hvordan har rekrutteringen av sjefredaktørene foregått og har det vært endringer i rekrutteringsprosessen i perioden? Svaret kan oppsummeres i fem hoved-punkter.
Konklusjonen er for det første at rekruttering av redaktørene er vurdert som en svært viktig oppgave av eiere og konsernledelse. Makten over redaktøranset-telsene gir eierne strategisk innflytelse over medieorganisasjonens redaksjonelle
Expressen og sjefredaktør/ansvarlig utgiver Joachim Berner. I Tingsrätten ble avisen frikjent, i Hovsrätten dømt. Saken ble anka til Högsta Domstolen som dømte Berner for «förtal» og han måtte betale 50.000 kr i erstatning (det var halvparten av hva Hovrätten hadde bestemt i sin dom) Expressen ble i HD frikjent for avisoppslaget og saken, det var kun «löpsedeln» som ble dømt. Saken er drøftet blant annet i Elin Strand Hornnes doktoravhandling: Når kvinner må si unnskyld. Medierte skandaler, kvinnelige politikere og retoriske forsvarsstrategier. Oslo: Institutt for medier og kom-munikasjon, Universitetet i Oslo 2014.
259 Yrsa Stenius ga i 1993 ut boka «Makten och kvinnligheten» der hun blant annet skriver om
maktkampen på Aftonbladet.
og strukturelle utvikling. Denne prioriteringen gjelder hele perioden. Vektleg-gingen av rekruttering kan ses i lys av det som i organisasjonsteori framheves som sentrale styringsmekanismer, der rekruttering er en av fire hovedtyper (bl.a. Jacobsen og Thorsvik, 2013:91 ff). Særlig i første del av perioden – og mest særpreget i Schibsted – var det et personlig engasjement fra eiernes side med direkte utplukking av sjefredaktører. På mange måter kan vi si at det personlige eierskapet i rekrutteringsprosesser forsvant med «Tinius» Nagell-Erichsen. Etter årtusenskiftet ble rekrutteringsprosessene mer profesjonalisert med kartlegging og testing av kandidater, blant annet av eksterne hodejegerfirmaer og psykolo-ger. Innenfor Bonnier har administrerende direktør i avisen eller mediehuset hatt en mer direkte rolle i ansettelsesprosesser, særlig gjelder det for regionavi-sen Sydsvenskan.
For det andre har eierne hatt sterkest innflytelse i aviser der det har vært én dominerende eier. I aviser med spredt eierskap har det vært større rom for på-virkning fra for eksempel avtroppende sjefredaktør. Av mitt intervjumateriale framgår det at formene for eierskap påvirker rekrutteringene på den måten at spredt eierskap minsker muligheten til å anvende sin eierinnflytelse. Når grens-ene for hvor eiernes makt blir uklare, åpnes muligheter for aktører med andre posisjoner i organisasjonen til å få innflytelse (Ohlsson, 2012). Med konsernei-erskap endres dette.
For det tredje er de fleste sjefredaktørene håndplukket, dvs. oppfordret til å søke eller direkte tilbudt jobben. Svært få av informantene har formelt søkt stillingen. På svensk side er de færreste stillingene utlyst. De fleste norske sjef-redaktørjobbene særlig i det siste tiåret er utlyst eksternt. Likevel oppgir de fleste norske informantene at de er blitt hentet til stillingene. Dette kan også etter min mening ses som et uttrykk for harmonisering og filtrering (DiMaggio & Powell, 1991).
For det fjerde så er redaktørene i hovedsak rekruttert internt. Det gjelder hele perioden. Dette er en bevisst strategi fra eiere og konsernledelse. Å ansette toppledere i mediehusene er en investering og interne ansettelser regnes som sikrere. Dette funnet bekrefter at en aktør rekrutteres til en rolle ved å oppføre seg på en måte som svarer til de normer som er fastlagt av forventningene fra omgivelsene (Aubert, 1979). Min studie bekrefter også svenske studier om at kandidater til topplederstillinger i mediene, hentes fra mediefeltet (Djerf-Pierre & Levin, 2005). De hentes særlig fra den mannlige delen. Kvinner i sjefredak-tørposisjoner er et unntak i hele perioden. På norsk side fikk mediehusene i studien først kvinnelig sjefredaktør i 2008. Materialet viser at det er menn som rekrutterer menn.
Både sjefredaktørene selv og konsernet driver aktiv bygging av etterfølgere, blant annet med å gi aktuelle kandidater posisjoner som gjør at de skaffer seg nødvendig erfaring. Denne prosessen er formalisert og tydeliggjort det siste tiåret, men det fins klare spor i hele perioden. Som profesjonaliseringsprosess betraktet muliggjør rekrutteringene altså at man kan forvisse seg om å få
perso-ner som kan bransjen og har rett utdannelse og kompetanse. Dette er også en del av den filtrering som beskrives av DiMaggio og Powell (1991:71).
For det femte er det mulig å se sjefredaktørene som en publisistisk elite der det i hele perioden har vært vanlig å gå fra en posisjon til en annen. Særlig gjel-der det sjefredaktørposisjoner innenfor samme konsern – Norland og Hanseid i VG og Aftenposten er ett eksempel, Berner og Jutterström i Dagens Nyheter og Expressen et annet. Det er også eksempler på rekruttering på tvers av eiers-elskaper, men det er sjeldnere. Thorbjørn Larsson gikk fra Aftonbladet og Schibsted til Bonniers TV4 og Dagens Nyheter.260 Intern mobilitet er blitt viktigere med sterkere konsernstyring og mer profesjonalisert rekrutteringspro-sess.
I tillegg har analysen vist at det er mange årsaker til at sjefredaktørene slutter. De fleste velger selv å forlate stillingen. For enkelte av informantene skyldes det at endringer i organisasjonen eller stillingen, bryter med egen identitetsoppfat-ning (Martinussen, 1991), og fører til at aktøren får en distanse til rollen (Hyl-land Eriksen, 1993). Det fins imidlertid flere eksempler konflikter blant infor-mantene der de har måttet trekke seg eller direkte blitt bedt om å gå. Der har eierne utøvd sin rett til å avsette sjefredaktørene de selv har ansatt.
260 Det ble konflikt mellom Larsson og Schibsted da han forlot selskapet. Schibsted krevde 1.1 mill kroner i erstatning for avtalebrudd da han valgte å gå til TV4.
7 Fra avismaker til digital «transformatør »
På 80-tallet var det fortsatt noen ideologer som fikk toppleder-jobbene, og man så etter deres meninger og deres rolle i det offentlige rom. Det var veldig få snekkere som ble redaktører den gangen. Men det er avissnekkerne som har vunnet makta. Det er de som får redaktørjobbene nå. Og så har du noen kombinasjonstyper (Hans Erik Matre, 26.11.2012).
I dette kapitlet går jeg videre i analysen av studiens hovedmateriale. Medieinsti-tusjoner dreier seg ikke minst om praksiser og om forventninger, rutiner og normer for utøvelse av jobben. Kapittel sju skal gi svar på forskningsspørsmå-let: Har kravene til sjefredaktørenes kompetanse, oppdrag og arbeidsoppgaver endret seg – og i så fall hvordan?
Tematisk følger kapitlet de tre delene av forskningsspørsmålet. Først tar jeg opp informantenes kompetanse. Et uttrykk for krav eller forventninger til sjef-redaktørrollen kan vi blant annet finne i den kompetansen som blir vektlagt når redaktører skal ansettes. Deres profesjonsbakgrunn gir en klar indikasjon på hvilke kvalifikasjoner som er, og har vært, etterspurt. Jeg vil derfor først ta for meg informantenes bakgrunn, deretter hvilke spesifikke krav til kompetanse som har vært gjeldende i de ulike tiårene. Dette vil jeg drøfte i forhold til fire idealtyper, og informantenes beskrivelser av sin lederstil.
I del to undersøker jeg hvilke oppdrag redaktørene har jobbet etter. For-ventningene og kravene vil også ses i hvilke oppdrag redaktørene direkte eller indirekte har fått. Både kompetansekrav og leveringskrav vil kunne belyse for-holdet mellom journalistikk og marked.
Den siste og mest omfattende delen av kapitlet tar for seg sjefredaktørenes arbeidsoppgaver og organisering av arbeidsdagen i perioden. Det vil vise infor-mantenes utøvelse av redaktørrollen og belyse praksiser gjennom tre tiår.