Normativ presseteori

Den journalistiske institusjonen som sjefredaktørene er en del av, har en ideologisk forankring som normativ presseteori vil kunne bidra til å fortolke. Begrepet normativ innebærer at «explanations are based on choices among cultural values and ultimately on some premises about the nature and purposes of human existence» (Christians et al, 2009:19). Eli Skogerbø (1991:136) de-finerer normative teorier som «theories or analyses that are explicitly concerned with prescription, evaluations, or analyses or theories that construct and apply standards or criteria along which social and political institutions, organizations and practices may be evaluated».

I 1956 kom boken Four Theories about the Press (Siebert, Peterson & Schramm) ut i USA. Boken var lenge en standardreferanse innen normativ presseteori, også i Skandinavia. Siebert et als grunnleggende hypotese var at mediene gjenspeiler og tar farge av politiske systemer og filosofier i det sam-funnet de er en del av. Forfatterne delte disse systemene inn i fire; det autoritæ-re, det liberale eller frihetlige, det sosialt ansvarlige og det sovjetiske kommu-nistsystemet. Systemene var normative i den forstand at de representerte fore-stillinger om hva pressen burde være og gjøre. I den autoritære modellen er pressen maktelitenes organ, og er med på å legitimere makten. Den frihetlige modellen er bygd på opplysningstidens idealer med det rasjonelle sannhetssøk-ende mennesket i sentrum. Pressen er pluralistisk, og pressens frihet er det viktige. Den tredje modellen, den sosiale ansvarsteorien, bygger på den frihetli-ge eller liberale modellen, men legfrihetli-ger større vekt på pressens ansvar og forplik-telser overfor samfunnet. Den sosiale ansvarsteorien er den som har hatt størst betydning i Sverige og Norge i etterkrigstiden. «Den bygde på en tradition av dagstidningar med nära band till de politiska partierna och på samhällskontrol-lerad tv og radio «i allmänhetens tjänst», oppsummerer Gunnar Nygren (2005:37).

Typologiene – og de tre gjenværende formene etter at Sovjetunionen er opp-løst - er imidlertid kritisert, blant annet for å ha for mye fokus på politiske ny-heter og være svært amerikanske i forståelsen av blant annet pressefrihet, ikke minst fordi den gjenspeiler en kald krig-forståelse (se bl.a. McQuail, 1994:133, 2010:175ff). Skogerbø (1991:138) mener at boken er inkonsistent i bruken av klassifiseringskriterier, har en problematisk miks av teoretiske påstander og en

uklar status for de fire «teoriene». «The popularity of this work has been amaz-ing, considering its methodological, analytical and theoretical weaknesses” (Skogerbø, 1991:133). Som Lars Nord (2012:75) oppsummerer: «Ganska snart kom de fyra teorierna för pressen att snarare betraktas som en ideologisk än en vetenskaplig produkt i forskarsamhället».

Inndeling i typologier og modeller over ulike mediesystemer har samtidig in-fluert senere medieforskere (bl.a. McQuail, 2005, 2010; Hallin & Mancini, 2004; Christians et al, 2009). McQuail (2005:185) har i seinere gjennomganger skilt ut fire andre modeller for normativ teori i vestlige medier: En liberal-pluralistisk eller markedsmodell, en sosial ansvars- eller public interest-modell, en profesjo-nell modell og en alternativ media-modell. I Christians et al (2009) lanserte McQuail og medforfatterne en ny modell for normativ medieteori med flere lag, men der referansepunktet er demokrati og medias rolle. De identifiserer fire sosiale roller for mediene, roller som ikke er begrensa til en bestemt form for normativ modell. For det første har nyhetsmediene en overvåkningsrolle (moni-torial role). Den innebærer å samle og formidle informasjon av interesse for et publikum, men også å distribuere informasjon på vegne av kilder eller annonsø-rer som både kan være statlige og private. Den andre rolle er som fasilitator (facilitative role), dvs. å gi tilgang til en rekke politiske og sosiale prosesser. «Con-sistent with the normative character of journalism’s roles, the news media do not merely report on civil society’s associations and activities but support and strenghten them» (Christians et al, 2009: 31). Den tredje rollen kalles den radi-kale, og innebærer å være en plattform for stemmer som er kritiske til den etab-lerte orden og makt. Den fjerde rollen er samarbeid, og referer til forholdet mellom media og politiske og økonomiske maktkilder, særlig statlige. Forsker-gruppen ser likevel begrensningene med en typologisering:

For example, contemporary journalists may represent in their professional thinking several streams of the normative tradition simultaneously – not least the oldest, corporatist one. Media roles as held by media institutions or indi-vidual communicators are typically composites of different and sometimes contradictory traditions (Christians et al, 2009:17).

Det er utenfor denne studiens rammer å analysere utviklingen av normative modeller. Poenget er at studiens objekter – sjefredaktørene og redaktørrollen – er del av den journalistiske institusjonen og dermed sterkt knyttet til normativ presseteori og ideologi. Mediepolitikken i de skandinaviske landene er dessuten i store deler av perioden forankret i samme normative tradisjon og oppfatning. Institusjoner «kan også studeres som normative ordener som fastlegger status til interesser og mål, ideer og handlemåter, grupper og enkeltpersoner, og som skaper adferd drevet av moralske forpliktelser og ikke av egeninteresse» (Olsen, 1985: 5).

Normativ teori har relevans for min analyse fordi redaktørene er en del av dette normsettet. Redaktørrollen defineres i stor grad av den historiske og nor-mative tradisjonen. Deres rolleoppfatninger, men også mulige rollekonflikter, vil kunne studeres i forhold til normativ teori om pressens oppgaver og status både i det norske og svenske samfunnet. Denne normative holdningen preger også mediebransjens etiske rammeverk, dens organisering osv. I svensk medie-politikk er journalistikkens demokratiske oppgaver tradisjonelt definert som informasjons-, granskings- og forumoppgaver (Nord & Strömbäck, 2012:17). Det samme gjelder norsk mediepolitikk. Sjefredaktørene kan altså ses som øverste forvaltere av dette oppdraget.

Oppgavene mediene har i samfunnet, som nyhetsprodusenter og debattfora, er en viktig grunn til at de behandles annerledes enn andre aktører på markedet. Ideene om hva som er pressens oppdrag har sine historiske røtter i oppfat-ninger om hva som bør være pressens rolle i et demokratisk samfunn. Det er imidlertid ikke et statisk normsett. Partipressen hadde i sin tid normer om poli-tisk engasjement og ansvar som senere ble erstattet av profesjonelle journalis-tiske normer knyttet til partipolitisk upartiskhet. Parallelt har det skjedd en pro-fesjonalisering av pressens aktører – både på merkantil og journalistisk side. Til tross for at mediebedrifter erkjenner medienes demokratiske rolle, er ifølge Nord og Strömbäck (2012:33) «steget ofta långt till att denna principuppfatt-ning slår igenom i de interna beslutsprocesserna på olika nivåer. Då finns det snarare anledning att anta att de demokratiska perspektiven är underordnade företagsekonomiska ställningstaganden och redaktionella nyhetsvärderingskrite-rier». Sjefredaktørene er også ledere av forretningsdrevne bedrifter som over tid er blitt mer markedsstyrt. Nord og Strömbäck (2012.26) framholder at «me-dierna har i princip alltid varit beroende av lönsamhet, men över tid och i takt med en hårdnande konkurrens om såväl publiken som annonsörernas pengar har ekonomiska målsättingar fått större tyngd på bekostnad av publicisistiska ambitioner».

Samtidig har teorier om «sosialt ansvar» de siste årtiene fått økt betydning i ulike deler av næringslivet som del av en generell næringslivskultur.159 I en mer management-orientert tankegang er alle organisasjoner i stor grad like (Anders-son & Wiik, 2013:708). Men innen mediebransjen har nettopp «sosial ansvars-teori» lenge spilt en viktig ideologisk rolle – et ansvar for informasjon, politisk debatt og kritisk granskning. «Vaktbikkje»-idealet er i høyeste grad levende. Et aktuelt eksempel er Stavanger Aftenblad som nedbemanner, men samtidig utvi-der sin gruppe for gravende journalistikk160. Andersson & Wiik (2013:713)

opp-159 Blant annet har Schibsted sin egen portal for sosialt ansvar. Hentet 7.2.2017 fra:

http://howwecare.schibsted.com/ og Bonnier en tilsvarende for yttrandefrihet och Samhällsan-svar. Hentet 27.2.2017 fra http://www.bonnier.com/sv/page/yttrandefrihet--samhallsansvar

160 Hentet 2.2.2017 fra: http://journalisten.no/2016/08/stavanger-aftenblad-styrker-gravegruppen

summerer at sjefredaktører ikke skiller profesjonelle, journalistiske mål fra le-dermål slik journalister gjør. «They believe that even if managerial forces have become increasingly influential, this is also valid for professional and journal-istick forces.(…) To managers, journalistic professionalism is a main capital and a resource of the organization, one waiting to be exploited».

Det innebærer at analysen av sjefredaktøren ikke bare kan ta utgangspunkt i en normativ tilnærming, men også må se på den økonomiske markedsoriente-ringen.