Identitet og lederroller

Rolle brukes også som begrep innenfor organisasjons- og ledelsesforskning. Mest kjent er Mintzbergs klassiske sjefsrolle-modell fra 1973. Modellen kalles for The Manager´s Working Roles og er delt i tre hovedgrupper som igjen er delt i undergrupper: interpersonelle roller (leder, bindeledd og gallionsfigur), informa-sjonsrelaterte roller (overvåker, formidler av informasjon og talsperson) og beslutningsrelaterte roller (iverksetter, problemløser, ressursfordeler og for-handler) (Mintzberg 1973:59). Selve lederrollen er bare en liten del. Lederskaps-forskning skiller også ofte mellom lederskap og sjefskap eller management (bl.a. Yukl 2012, Kotter 1990), der Mintzbergs kategorisering hører til den siste rol-len. Men også mellom disse to rollene kan det oppstå konflikter og ubalanse (Kotter, 1990).

Sosiologer legger blant annet vekt på identitetsskaping innen organisasjoner som etablering av «en følelsesmessig tilknytning mellom individ og organisa-sjon. Organisasjonen framstår som noe den enkelte har del i, noe en vil forsvare utad» (Martinussen, 1991:162). For ledere er identitet sentralt. Alvesson og Wenglén (2010)165 _{forklarer identitetsbegrepet slik:}

In short, identity concerns the question of who (I think) I am and who I am striving to become. It is at least partly an explicit, cognitive, discursive

con-165 _{http://www.lri.lu.se/media/lri/workingpapers/2010-4.pdf}

struction of oneself (one’s group, profession, organization, etc), often seen in a favourable light, in terms of key orientations, with a distinctiveness and some degree of continuity and coherence (Alvesson & Wenglén, 2010:2).

Forfatterne bruker også begrepet «self identity» tilnærrmet lik identitet, men mer relatert til et slags narrativ av selvet. Organisasjonsteoretikeren Haukedal (2002:62) ser selvforståelsen som konstruksjon: «Ledere er tvunget til å konst-ruere en egen selvforståelse som profesjonsutøver fordi alternativene er så mange og forholdene så ulike». På ett vis kan man si at begrepet selv-identitet har sterke likhetstrekk særlig med rolleoppfatning. Identitetsbegrepet er i så måte nyttig i denne studien som nettopp søker aktørenes – redaktørenes – egne opp-fatninger, deres «construction of oneself», men med det utgangspunkt at identi-teten skapes og opprettholdes på aktør- og organisasjonsnivå.

Kärreman og Alvesson (2001) gjorde en casestudie av identitetsbygging un-der et møte om opplaget i en løssalgsavis. Ytre sett var det et vanlig møte, men samtidig skjedde byggingen og bekreftelsen av «newsmakers» som identitet hos deltakerne på møtet. «Identity constructions, such as the newsmaker, as con-structed during the news bill meeting, provide certainty and reduce feelings of isolation and personal responsibility. They also reduce vulnerability in relation-ship to the expectations and norms of other people and groups in the organiza-tion» (Kärreman & Alvesson, 2001:83).

I organisasjons- og ledelsesforskningen brukes ikke bare identitetsbegrepet, men også begreper som lederstil eller ledertype, kort definert som «mønster i den basale atferden» av Blake og Mouton (1985:14). Dette må ikke forveksles med rolle eller identitet, men i daglig bruk er ofte «stil» et begrep ledere bruker til å definere eller forklare seg selv som leder. I så måte kan det brukes for nett-opp å få tilgang til selvnett-oppfatningene. Blant annet definerer Blake og Mouton (1985:13) fem ledertyper eller stiler som den autoritære ledelse, «koseklubb»-ledelsen, utarma ledelse, «midt på treet»-ledelse og lagledelse. Jeg tolker det mer som idealtyper enn som rolle i sosiologisk forståelse, men typologier er også brukt i medieforskning.

Martin Eide har i sin bok om redaktørrollens norske historie beskrevet ulike idealtyper som avismakeren, meningsredaktøren, dikterredaktøren, provinsre-daktøren og andre. (Eide 2000).¹⁶⁶ Kravene til avismakeren er ifølge Eide at

166 _{Tilsvarende har Torsten Thurén (1988) svenske journalist-typer som «skjutjärnet», «agitatorn»}

og «hantverkaren» Ekström & Nohrstedt (1996) bygger videre på disse og innfører i tillegg «den samhällsengagerade», «ämnesspecialisten», «dramatikern» og «nyhetstillverkaren». Margaretha Melin-Higgins (1996) deler svenske journalister i fire idealtyper som «pedagoger», «talsmenn», «blodhunder» og «håndverkere». Jan Fredrik Hovden (2010) bruker feltanalyse til å identfisere det han kaller en norsk journalisttypologi med fire kategorier; «oppdrageren», «granskeren», «speile-ren» og «agnostike«speile-ren». Cecilia Zadig og Nora Oleskog Tryggvason (2014:43 ff) har på bakgrunn av en surveyundersøkelse av 208 svenske kvinnelige mediesjefer, delt inn i fire ledertyper:

han/hun behersker håndverket, inspirerer redaksjonen, men også treffer «tidens tone», dvs. forstår sitt publikum, og kan omsette det til et kommersielt vellykket resultat (Eide, 2000:122 ff). I en bok om «tidningsmakarna» brukes begrepet som «ett honnörsord som inte används som beteckning på alla som kan hant-verket utan bara på de främsta, det vill säga på dem som lyckas slå an rätt ton, fånga en publik och få dess förtroende» (Gustafsson & Ryden, 1996:9).

Meningsredaktøren handler om redaktørene som «samfunnsdebattanter og åndsmennesker» (Eide, 2000:132), og er gjerne den typen som er feira i presse-historien. Redaktørene kan også definere egen identitet innenfor ulike typolo-gier. Delvis inspirert av Eide bruker jeg i denne studien fire idealtyper. Hoved-typene er for det første avismakeren, den som mestrer og gjerne er en mester i det redaksjonelle håndverket, og for det andre meningsbæreren, den som gjennom egen skriving og deltakelse i debatter setter sitt preg på den offentlige samtalen. Utfra egen erfaring og forforståelse har jeg definert ytterligere to idealtyper: organisasjonsbyggeren og digitaliseringsredaktøren. Den tredje idealtypen er da organisasjonsbyggeren, den som først og fremst jobber med utvikling av ansatte og organisasjonsstruktur- og kultur. I tillegg ser jeg digitaliseringsredaktøren eller den digitale endringsredaktøren, dvs. den som behersker, forstår og har erfaring fra ledelse av digitale mediehus, som den fjerde og nyeste idealtypen. Denne skiller seg fra avismakeren ved at den digitale kompetansen ikke er en håndverker-kompetanse. Han/hun har gjerne ledet digitalredaksjonen i mediehuset, men ikke selv vært for eksempel nettjournalist. Det er så langt ikke den tidligere frontredigereren eller live-reporteren som er blitt digitalredaktør i denne ning av begrepet. Det dreier seg om forståelsen av digital teknologi og betyd-ningen for medieutviklingen. Lucy Küng (2017:197) bruker begrepet «geek» som en av rollene en redaktør må fylle.167 En «geek» kan oversettes med nerd, men kan også ses tilsvarende idealtypen digital redaktør. Denne har evnen til å forstå «digital technologies and put them at the heart of the organization, to insert technological awareness and expertise into its very DNA». Bartosova (2011:198) mener på sin side at ledere i konvergerte mediesystemer må ha «convergent skills» der teknologiske og multimediale ferdigheter inngår som en del av typesettet.

Identitet og rolle brukes til dels overlappende av ulike teoretiske retninger. Begge begreper har i seg en kombinasjon av aktørenes selvforståelse og (til dels motstridende) normer og forventninger knyttet til denne. Jeg støtter meg i førs-te rekke på Auberts klassiske definisjon av rolle som summen av de normer som knytter seg til en bestemt oppgave eller stilling og med en ring av forvent-ninger rundt aktøren. Og dermed også med mulighet for rollekonflikter.

nence (driven och drivande), influence (kommunikativ och nyfiken), stability (empatisk och insikts-full) og conformity (organiserad och nogrann).

167 _{De tre andre rollene eller dimensjonene ved medielederskap som Küng (2017:196 ff) trekker}

fram, er «the strategist», «creative hero» og «corporate steward».