Elitekilder

Utgangspunktet for denne drøftingen er kvalitative intervjuer med elite-personer. Med elite forstår jeg personer som har ledende posisjoner innen næ-ringsliv, politikk, offentlig administrasjon el.l. De har makt og innflytelse i kraft av sin formelle yrkesmessige stilling. Jeg mener at mine informanter klart plas-seres innen kategorien elitekilder.

Den tradisjonelle tegningen av forholdet mellom forskeren som spør og in-formanten som svarer, viser forskeren som den dominerende, den som styrer og som har høyest status. Men den omvendte asymmetri; den der forskeren har lavest rang og informanten høyest, er i mindre grad problematisert og teoreti-sert. «However, handbooks on qualitative methodology do not address the «double trouble» that most of us face, namely, the task of conducting an in depth interview, while simultaneously balancing the power of an influential elite» (Welch, Marshan-Piekkari, Penttinen, Tahvanainen, 1999).

Elite-personer har ofte stor kunnskap og erfaring med intervjusituasjoner, og de er vant til å uttrykke seg. Slik kan forskeren havne i en underordnet rolle, og miste noe av kontrollen over intervjuet. Elitepersoner – som redaktører - er vant til å ha styringen (bla. Berry, 2002; Figenschou, 2010). Ofte er de på hie-rarki-toppen i en bedrift eller organisasjon der det fins en vedtatt kommunika-sjonsstrategi og interne og eksterne prosesser styres gjennom informasjon. Omdømme er sentralt både for organisasjoner og personer. Elite-informantene vil ofte ha medietreningen og infostrategiene med seg inn i forskerintervjuet. Ikke minst gjelder dette mine informanter. De er medieledere som gjerne selv har lang erfaring i å intervjue – og å bli intervjuet.

Tidligere ble medieforskningen noen ganger beskrevet som en kamparena mellom praktikere i pressen og «virkelighetsfjerne» akademikere (Nag, 1997). Forholdet mellom forskere og aktive pressefolk har endret seg til det bedre. Men noe av den gjensidige skepsisen lever videre. Jeg har for eksempel opplevd i intervjusituasjoner at min egen pressebakgrunn er trukket fram som positivt, at jeg som har vært på «innsiden» har andre forutsetninger for å forstå.

Å få tilgang til sentrale kilder er nøkkelen i enhver kvalitativ undersøkelse med intervju eller observasjon som metode. Det blir ofte hevdet at det å få innpass hos personer i ledende stillinger er vanskelig (bl.a. Thomas 1993, Hertz & Imber, 1995, Küng, 2006). Küng (2006:5) hevder at empirisk forskning på ledere kan være problematisk: «Those at the very top of media organizations are a difficult population to gain primary access to – partly because they are ex-tremely busy and move around a lot, but also because they tend to be sensitive about outcomes and have the ability to block unfavourable analysis». Feldman, Bell og Berger (2003:6) argumenterer for en bevisst søking etter kontakter. På mange måter tilsvarer dette en av de grunnleggende journalistiske metoder; bygging av kildenettverk. I sin kokebok-liknende oppfordringer anbefaler

Feldman et al også å leite opp de personene som kan garantere deg innpass; «gate keepers».183 Andre bruker begrepet «sponsors» (Ostrander, 1993:12), de som kan gå god for forskerens seriøsitet og legitimitet. Et råd jeg fikk av en forskerkollega var å sikre avtale med toppsjefen. En slik avtale kunne brukes som «name dropping» i forsøkene på å få innpass hos ledere lenger ned i orga-nisasjons-hierarkiet. Strategien hadde fungert godt for kollegaen. Selv brukte jeg den ikke, dels av praktiske årsaker – det var først og fremst sjefredaktører jeg var på jakt etter. Dels resonnerte jeg slik at sjefredaktørene er toppledere i sine mediehus, og at de ville være opptatt av å være selvstendige, ta egne beslut-ninger og ikke la seg styre av at konsernsjefen hadde latt seg intervjue. Samtidig viser flere studier (bl. a Lindén, 2011) til at det kan være lettere å få avtaler med toppsjefer enn med personer lenger ned i hierarkiet.

Tilgang til elite-informanter vil altså kunne avhenge av forskerens nettverk og egen anseelse, men også av forskningsprosjektets innretning, tema og seriø-sitet. Det kan være temaer som ledere ikke er interessert i å bidra til - og det motsatte. Jeg opplevde heldigvis at mange potensielle intervjupersoner var in-teressert i mitt tema, ja, til og med begeistret.

Et tilleggsmoment i tilknytning til tilgang er at tiden forskeren får til rådighet for intervjuet, kan være knapp. Riktignok antyder flere lærebøker at et forsk-ningsintervju ikke bør vare mer enn maks halvannen time. Men hos ledere med sprengt kalender kan den tilgjengelige tiden bli enda knappere. Min erfaring var at de fleste redaktører som sa ja til forespørsel om et intervju, tok seg tid selv om de var midt i en travel hverdag. Til flere sa jeg på forhånd at det ville ta omlag halvannen time og fikk aksept for det. Men jeg måtte også gjennomføre enkelte intervjuer på kortere tid. Det betyr at strategien for intervjuet bør være vel forberedt og klar – selv om det er semistrukturerte intervjuer som er valgt metode. Det kan hevdes at semistrukturerte intervjuer er hemmende i intervjuer med liten tid. Forskeren vet at hun bør komme gjennom de strukturerte spørs-målene og kan dermed avstå fra å gå videre på den ustrukturerte delen, oppføl-gingene, selv om det kanskje nettopp er i den de mest interessante svarene lig-ger. Det var i enkelte tilfeller også min erfaring.

Robert Thomas (1993) oppsummerer fra sin studie av næringslivstopper, at selv om du får tilgang, vil du kunne møte «inner lines of defense: public relat-ions departments, «official spokespeople», and whole levels of management trained in how to represent the company to the outside world» (Thomas 1993:82). Tine Ustad Figenschou (2010) opplevde det samme i sine intervjuer med Al Jazeera-sjefer. I mitt intervjuarbeid opplevde jeg åpenhet og velvilje hos informantene. Det kan likevel være et dilemma at særlig de informantene som fortsatt står i stillingen, identifiserer seg og er lojale med de verdiene og oppfat-ningene som er rådende i bransjen eller i konsernet, og forsvarer disse. Det

183 _{Begrepet er ellers kjent fra medieforskningen som først brukt av David Manning White (1950)}

i en studie av hvordan nyheter blir valgt, og videreført av bl.a. Gaye Tuchman (1973, 1978).

ligger på sett og vis i rollens natur. Redaktørene er også vant til å snakke, vant til bli intervjuet, vant til å ta ansvar for egne uttalelser, og har erfaring i «front-stage opptreden» (Goffman, 1992). De er dessuten flinke til å styre intervjuet i «ufarlige» retninger.

En redaktør kan ha en bestemt rolle overfor en forsker som intervjuer ham eller henne. Hva informantene sier i intervjuene, er avhengig av en rekke fakto-rer; meg som forsker og mine spørsmål, situasjonen informanten står midt oppe i, avstand til tiden som redaktør osv. Mine informanter omfatter både de som står i stillingen som sjefredaktør i dag og redaktører som har forlatt rollen og stillingen for mange år siden. Jeg intervjuet en av redaktørene i en uke med innspurt i lange forhandlinger med fagforeningene om store nedbemanninger. Deler av svarene hennes ble trolig preget av den situasjonen. Vi kan også tenke oss at en som er sjefredaktør mens intervjuet finner sted, har sterke begrens-ninger i hvor åpen han/hun kan være – eller føler han/hun kan være - om for-hold som kan oppfattes som kontroversielle eller taushetsbelagte. Avgåtte re-daktører kan her føle en større frihet og åpenhet. Samtidig har avgåtte redaktø-rer et ettermæle å ta vare på. Det kan prege fortellingene. Det er ikke nødven-digvis slik at deres beretninger er mer «sannferdige» enn de informantene som fremdeles sitter i redaktørposisjonen.

Mange av intervjupersonene er både kunnskapsrike og underholdende. De er primærkilder inn i det temaet jeg interesserer meg aller mest for – redaktør-rollens utvikling. Det er lett å la seg «forføre» og miste fokus. Det stilte krav til meg som intervjuer å lede intervjuet slik at jeg fikk svar på de spørsmålene jeg stilte. Ved presentasjon av delkapittel og papere i forbindelse med avhandlingen har jeg opplevd å få kommentarer om at jeg «synes å like mine informanter for godt». Det kan selvsagt være en berettiget innvending. Ved transkribering av enkelte intervjuer kan jeg, i etterpåklokskapens lys, se at det kan være emner jeg burde gått dypere inn i, spørsmål jeg burde stilt klarere, avbrytelser jeg burde gjort for å komme bak de allmenne, «offisielle» teoriene om medieutviklingen, og inn i redaktørenes «egentlige» oppfatninger og konkretiseringer. Samtidig opplevde jeg at min lange erfaring med journalistiske intervjuer samlet sett var en styrke i forskningsintervjuene. Både i intervjusituasjonene og i analysearbei-det har jeg forsøkt å få den nødvendige distansen til informantenes uttalelser. Den metodiske utfordringen ved nærhet til informantene har jeg løst gjennom selvrefleksjon og diskusjon og prøving av egne tolkninger. Jeg har gjennom hele prosessen forsøkt å ta et skritt tilbake for å kritisk ettergå egne tolkninger.

I sin studie av NORSOK-programmet i norsk petroleumsindustri intervjuet Ole Andreas Engen (2002:91) blant annet 30 toppledere og drøftet metode-utfordringer med elite-intervjuer. «Even though our key interviewees can hardly be accused of demagogy and scheming, it is reasonable to assume that their professional roles somehow have affected the data collection». Toppledere kan ha ulike strategier for å beskytte sin profesjonelle rolle og holde forskeren på avstand. Disse strategiene kan også være ubevisste eller preges av rådende opp-fatninger i bransjen. Engen advarer imidlertid mot en konspiratorisk forståelse

av informantenes svar. Det er en oppfatning jeg deler. Det er vår oppgave som forskere å sørge for å stille de spørsmålene som er nødvendige for å få svar på problemstillingene. Det er også vår oppgave å behandle og tolke intervjudatae-ne i etterkant.