Norske presseeiere: Fra familiebedrifter til konsern

De fleste avisene i Norge hadde fram til 1980-årene lokale eiere. Det var fami-lier, organisasjoner og aksjeselskaper med spredt lokalt eierskap, ofte eiere fra det lokale næringslivet (Ottosen, Røssland & Østbye, 2012). Ingen av eiersel-skapene var børsnotert.

Midten av 1980-årene er karakterisert som «jappetid», preget av unge, indivi-dualistiske og nyrike investorer. Nye mediespekulanter som investeringsselska-pet Media Visjon/VIP Skandinavia ble sett som typiske for trenden. Det var gode økonomiske tider fram til høykonjunktur-toppen våren 1987.65 En libera-lisering av kapitalmarkedet og reduserte statlige reguleringer av etermediene bidro til ny interesse for medieinvesteringer. Statlige public service-medier fikk plutselig konkurranse. Dette la også grunnlaget for en endring av eierstrukturer i pressen.

63 Marklund (2015) hentet 20.1.2017 fra http://www.medievarlden.se/nyheter/2015/11/dn-med-i-tu-igen

64 For norsk og svensk del se bl.a. Hadenius & Weibull 1999; Østbye 2000, 2004; Østbye & Kvalheim 2009; Roppen 2003; Allern 1996, 2015; Gustafsson 2005; Djerf-Pierre & Weibull 2009, 2011; Ohlsson, 2012, 2016b og 2016c; Skogerbø, 2012.

65 Et kraftig oljeprisfall i 1986 og bankkrise som startet i 1987/88 førte til lavkonjunktur som nådde bunnen i 1992. Den var den dypeste lavkonjunkturen siden krigen. Først i slutten av 1993 var bankkrisen over. Lavkonjunktur-årene ble fulgt at de gyldne årene fram til 2001. (Hentet 26.1.2017 fra Eika, T. (2008): https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/det-svinger-i-norsk-okonomi)

I mars 1985 kom en annen eiertype inn i det norske avismarkedet. Industri-giganten Orkla kjøpte veletablerte Moss Avis. Bransjebladet Dagspressen (3/85:1) karakteriserte nyheten som årets «bombe» på sin førsteside. Bastiansen og Dahl (2008:465) hevder at «slikt syntes enda ved begynnelsen av 1980-tallet fjernt, nesten utidig, for en seriøs, industriell aktør». På høsten samme år solgte deler av eierfamilien Eide en større aksjepost i Bergens Tidende til Media Vi-sjon/VIP Skandinavia (Roppen, 2005). Det tradisjonsrike familieselskapet Schibsted, som eide Aftenposten og VG, kastet seg via disse avisene også inn i oppkjøp av avisaksjer. «Alle kjøpte alle. Under den feberaktige oppgangskon-junkturen 1982-87 stod mediene i sentrum for oppkjøp som aldri før» (Bastian-sen & Dahl, 2008:466).

Høsten 1987 endte investeringsbølgen med børskrakk⁶⁶ og påfølgende

bankkrise. VIP Skandinavia var ett av selskapene som gikk konkurs. Flere fors-kere betegner midten av 80-tallet som en kommersialisering av avisbransjen (se bl.a. Ottosen, Røssland & Østbye, 2012; Bastiansen & Dahl, 2008), men Basti-ansen og Dahl (2008:458) framhever samtidig at «1980/90-tallets transforma-sjon berodde snarere på et sammenfall av flere helt uavhengige faktorer. At summen av dem rent faktisk ble kommersialisering, sentralisering og interna-sjonalisering av mediene, betyr ikke at kapitalens veier er den faktor som forkla-rer hele forløpet». Oppløsning av radio- og TV-monopolet samt interne forhold i mediene er noe av forklaringene, skriver de. Behovet for tekniske investe-ringer i trykkerier var noe av årsakene til at så mange aviser var til salgs i perio-den. Og et viktig resultat av oppkjøpene var «at de la grunnen for et helt nytt fenomen, krysseierskap i medienæringen» (Bastiansen & Dahl, 2008:466). Med krysseierskap menes at ett og samme selskap har eierinteresser i ulike mediety-per som avis, radio, tv, forlag osv. Med henvisning til Murdock og Goldings (1977) skille mellom konsentrasjonsfase og konglomeratisering, hevder Østbye (2004:4-5) at norske medier det meste av 1900-tallet fram til 1980-tallet var preget av en langsom konsentrasjon i papirmediene. «Det nye på 1980-tallet var en rask konglomeratisering». Det betyr at eierselskapene utvidet sine interesser til å omfatte ulike deler av mediebransjen, som aviser, film, magasiner osv.

I det neste tiåret, 90-tallet, fortsatte denne utviklingen. Mer enn halvdelen av landets avisopplag var kontrollert av tre aktører: Schibsted, Orkla Media og den sosialdemokratiske A-pressen. Bransjebladet Dagspressen (10/99:8) kaller det «Konsernenes avis-Norge».67 Bekymringen for eierkonsentrasjon og manglende mangfold i pressen ga seg uttrykk i flere statlige utredninger, blant annet NOU 1988:36 og 1995:3. I 1997 ble medieeierskapsloven vedtatt (se kap 2.3).

66 _{Torsvik (1999) Hentet 26.1.2017 fra}

https://www.ssb.no/bank-og-finansmarked/artikler-og-publikasjoner/bankkrisen.

67_{(Michaelsen, DP 10/99:8) «Konsernenes avis-Norge» blir også brukt som underlag for deler av}

framstillingen i NOU 2000:15. I Dagspressen 2/93:2 kalles 90-tallet «Konsernenes tiår» i en kronikk av Einar Olsen, tidligere sjefredaktør i A-pressen.

Et annet trekk i denne perioden er at svenske medieselskap fattet interesse for norske aviser. Både Herenco i Jönköping (eid av Hamrin-familien og ledet av Stig Fredriksson) og Tidnings AB Marieberg (kontrollert av Bonnier) hadde aksjer i norsk presse, nærmere bestemt i Stavanger Aftenblad og Bergens Ti-dende. Samtidig investerte norske medieeiere, som Schibsted og Orkla, uten-lands. Noe av bakgrunnen var de lovfestede eierskapsbegrensningene i norske medier. De gjorde det vanskelig å ekspandere i det norske markedet.

Etter årtusenskiftet skjedde det dramatiske endringer på eierfronten i norsk presse, med sterkere konsernstyring, sentralisering og eierskifter. Avisene utvik-les til digitaliserte, flermediale mediehus. Mens de trykte avisene var lukrative investeringsobjekter i 1980- og 90-årene, ble de langt mindre ettertraktet mot slutten av perioden. De tre dominerende eiergruppene, Schibsted, A-pressen og Orkla Media, fortsatte sin dominans på 2000-tallet, men alle gjennomgikk store endringer. I det følgende skal jeg se nærmere på disse enkeltselskapene.

Schibsted er historisk sett den nærmeste norske parallellen til Bonnier. Bok-trykkeren Christian Schibsted grunnla avisen Aftenposten i 1860. Det moderne VG ble startet i 1945 som en liberal avis bygd på den norske hjemmefrontens og Fellesprogrammets paroler (Eide, 1995:38). Avisen ble kjøpt av Schibsted i 1966. I 1985 eide familieselskapet avisene Aftenposten og VG. Det var organi-sert som et personlig ansvarlig selskap der ulike greiner av familien hadde eier-deler. I 1989 ble Schibsted omdannet til et aksjeselskap der alle aksjene fortsatt var eid av familiene. Totalt var det 16 aksjonærer fordelt på fire familier (Nor-land, 2011:297). Tinius Nagell-Erichsen ble etter omdanningen den største eieren med 26.1 prosent. I 1992 gikk Schibsted på børs. Majoritetseieren Na-gell-Erichsen beskriver overgangen til børsselskap som en måte å få makt til å hindre at selskapet ble splittet opp:

Med håpløshetens tillitsfulle blikk innså jeg samtidig at min eierpost manglet virkelig makt. Det måtte den få, slik at de 26.1 prosentene kunne sikre Schib-sted-bedriftenes spesielle posisjon som samfunnsbærende virksomheter (….) Svaret ble børsnoteringen, som kom i 1992. Børsen sørget for at min cash-kåte familie solgte seg ut og fikk kontantene sine. Til gjengjeld fikk jeg innført det nuværende Schibsted-konsernets spesielle vedtekter, som gir min eierandel samme kontroll som aksjelovens negative flertall. Og Stiftelsen Tinius68, i kraft

68 _{Stiftelsen Tinius ble først opprettet 8.mai 1996. I Pressens Tidning siteres Nagell-Erichsen fra}

pressekonferansen etter opprettelsen (Källström, PT 10/1996:26): «Jag blir ett spöke i tidningar-na, förhoppningsvis ett nyttigt spöke». Motivet var særlig å sikre et langsiktig eierskap videre: "Eierskapet betyr noe meget mer for en avis enn for en vanlig industribedrift. Avisen er ikke et vanlig produkt, men mer et forum for helt vital samfunns-informasjon og meningsbrytning som vår demokratiske samfunnsform hviler på. Aviseierskapet bør derfor i tillegg til å være langsiktig, åpent forplikte seg til de verdier avisen står for." (Fra redegjørelsen etter Schibsted ASAs general-forsamling 8. mai 1996). Einar Fredrik Åke «Tinius» Nagell-Erichsen døde i november 2007, 73 år gammel. Den såkalte Tinius-stiftelsen eier 26.1 prosent av aksjene i Schibsted. Stiftelsen er

av sin blotte eksistens, sørger for at eierposten ikke splittes opp (Nærø, 2005: 322 ff).

Schibsted kjøpte seg inn i flere regionaviser – som igjen hadde eierinteresser i lokalaviser i deres egen region. I 1991 hadde Schibsted eierinteresser i Fædre-landsvennen (25 prosent), Stavanger Aftenblad (19 prosent), Bergens Tidende (10 prosent) og Adresseavisen (8 prosent) (Fosse, Tornes, Østbye, 2010). Schibsted hadde også en eierdel av Harstad Tidende, i Asker og Bærum Buds-tikke og i TV2. I tillegg investerte Schibsted i utlandet, særlig i Baltikum og i Sverige. I 1996 kjøpte Schibsted 49,9 prosent av løssalgsavisen Aftonbladet og to år seinere kjøpte de morgenavisen Svenska Dagbladet. I 2006 solgte selska-pet eierandelene i TV2 til de andre eierne i TV-kanalen, Egmont og A-pressen. I 2008 hadde Schibsted sikret seg aksjemajoritet i en rekke regionavisene, og ønsket å samle disse i ett konsern; Media Norge. Avisene var Aftenposten, Ber-gens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen. Adresseavisen skulle opprinnelig være med, men valgte å stå utenfor. Dette var også nødvendig for at myndighetene skulle godkjenne etableringen. Schibsted ville ellers få en an-del på over en trean-del av avismarkedet i Norge, og derved ligge over opplags-grensen som var tillatt etter daværende lov om eierskap i mediene.

Det svenske selskapet Herenco var lenge en aktiv eieraktør i norske regiona-viser og konsernsjef Stig Fredriksson utgjorde en høyrøstet motstand mot Me-dia Norge. «På Aftenbladets generalforsamling i februar 2007 kalte han Schib-sted folk «kapitalist-gangstere», skriver tidligere Aftenbladet-redaktør Kaare Haukaas (2013).69

Media Norge ble formelt etablert i 2009, men tre år seinere ble selskapet fu-sjonert med Schibsted ASA og fikk navnet Schibsted Norge. Den største nors-ke eieren er Blommenholm Industrier, kontrollert av Stiftelsen Tinius, med 26,1 prosent. Ved utgangen av 2015 var 58 prosent av aksjene eid av ikke-norske aksjonærer. Blant disse er, bl.a. en lang rekke finansielle investorer i USA og Storbritannia, samt det svensk medieselskapet NWT Media i Karlstad.70

fortsatt hovedeier i Schibsted-konsernet gjennom selskapet Blommenholm Industrier. Stiftelsens vedtekter fins her: https://www.tinius.com/about/vedtekter (Hentet 26.1.2017).

69 _{Fra «Litt om Stavanger Aftenblad» (2013). Om Stig Fredrikssons inntreden i norske aviser,}

skriver Haukaas: «Da Stig Fredriksson i 1990-årene kjøpte 19% av aksjene i Stavanger Aftenblad gikk det et støkk gjennom enkelte i avishuset i Verksgaten. Aftenbladets daværende sjefredaktør og Kaare Haukaas reiste fra Stavanger til Jønkøping for å høre med Fredriksson hva hensikten var med å kjøpe en så stor aksjepost i Aftenbladet.Fredriksson beroliget dem. Bakgrunnen for aksjekjøpet var at han hadde stående 32 millioner kroner som han måtte investere i beslektet virksomhet, det vil si avisvirksomhet, hvis ikke ville millionene komme til beskatning. Fredriksson ønsket ikke å legge seg ut med de store svenske avisfamiliene og så seg derfor om i Danmark og Norge etter en bedrift å plassere pengene i….».

70 Hentet 26.1.2017 fra http://www.schibsted.com/no/Arsrapport-2015/Aksjeinformasjon/Aksjonarer/

Etableringen av Media Norge førte også med seg dannelsen av et nytt eier-selskap, Polaris Media, i oktober 2008. Kjernen i selskapet var i første rekke Ad-resseavisen med tilhørende mindre aviser og Harstad Tidende Gruppen (Fosse, Tornes & Østbye, 2010). Begge grupper har lenge vært del av Schibsteds eierin-teresseområde, og det er i første rekke den tidligere eierskapslovgivningen - sammen med en viss lokal motstand - som har hindret Adresseavisen i å bli innlemmet fullt og helt i konsernet. Polaris eier mediehus i midt- og nord Nor-ge.71 De største eierne av Polaris i 2015 var samarbeidspartnerne Schibsted (29 prosent) og NWT Media (26 prosent).72 Selskapet er børsnotert.

Den andre store medieeieren i perioden var A-pressen, eller Norsk Arbeider-presse som avissammenslutningen het i 1985. Ved overgangen til 90-tallet sto mange av A-presseavisene i fare for å gå konkurs. Med Arbeiderpartiet og LO som de største eierne ble selskapet refinansiert i 1990 og omdannet til et lands-dekkende konsern.

Konserndannelsen var omstridt, og noen av de større avisene som Nordlys, Halden Arbeiderblad og Hamar Arbeiderblad valgte å stå utenfor konsernet.73

Med overgangen til konsern ble også de formelle båndene til Arbeiderpartiet brutt, og det ble ikke lenger et krav at redaktører skulle være partimedlemmer (Ottosen et al, 2012:205). Konsernet fikk navnet A-pressen i 1994, og kjøpte

seg året etter (1995) inn i norske TV2 med 22 prosent. Samme år gikk

A-pressen på børs, men konsernet ble tatt av børs igjen i 2003. Av eierne i norsk dagspresse, var A-pressen lenge den eneste som eide en landsdekkende aviskje-de (Allern 1996:133).⁷⁴

Den tredje store aktøren var industriselskapet Orkla som entret mediebran-sjen via kabel-TV selskapet Janco i 1983. Orkla Media gikk offensivt inn i avis-markedet i 1985. Etter kjøpet av Moss Avis ble flere aviser i Østlandsområdet og langs kysten av Vest-Norge lagt inn under Orkla-paraplyen. I 1993 solgte Orkla Media sine 42.7 prosent av TVNorge (Johansen, 2011:116), og investerte i stedet i regionavisene Adresseavisen, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad – Schibsteds gamle investeringsmark (Bastiansen & Dahl, 2008:480), samt i

71 _{Hentet 10.3.2017 fra: http://redaksjonellaarsrapport2016.polarismedia.no/} 72 Hentet 26.1.2017 fra http://www.medienorge.uib.no/statistikk/medium/Avis/188

73 Nordlys ble en del av konsernet først da sjefredaktør Ivan Kristoffersen gikk av med pensjon i 1997, til tross for at Norsk Arbeiderpresse eide 48 prosent av aksjene. Kristoffersen slåss for lokalt eierskap så langt det var mulig. Han hadde møterett i partistyret lokalt, og brukte den til å forhindre at Nordlys ble med i konsernet (Lyshagen, 2008:160). I Dagspressen 3/99:2 skriver Kristoffersen en kronikk med tittelen «Fra partipisk til eiertyranni?». Hamar Arbeiderblad ble stående utenfor konsernet. Halden Arbeiderblad hadde lenge en løsere tilknytning og ble først i 2010 heleid av konsernet (Hentet 27.1.2017 fra http://www.amedia.no/virksomheten/vare-mediehus/Haldenarbeiderblad/) I 1998 gikk også Dagsavisen ut av A-pressen.

74 Også Avishuset Dagbladet var en aktiv oppkjøper på slutten av 1980-tallet, men tapte store penger og solgte seg ut av de fleste avisene på starten av 1990-tallet.

Dagbladet (14 prosent). Orkla Media hadde i 1995 eierkontroll i 17 norske avi-ser, inkludert ni lokale nummer 1-aviavi-ser, og hadde også kjøpt aviser i Polen (Allern, 1996:129 - 131). I sin avhandling beskriver Johann Roppen (2003:76) Orklas strategi på følgende måte:

Orkla har hatt som oppkjøpskriterium at avisene skulle vere marknadsleiande – så det må altså ha vore ein første lokal konsentrasjon for at Orkla i det heile skal vere relevant. Dette blir understreka ved at fleire av avisene som Orkla har kjøpt har hatt mindre aviser som dotterselskap. Dei siste åra har det også vorte tydeleg at Orkla arbeider for auka integrasjon av Orkla Media, gjennom felles trykkeri, nyhendeteneste og teknisk/administrativt samarbeid.

Han mener videre at dette har ført til mer konsentrerte mediemarkeder lokalt og regionalt, noe som igjen har ført til «ein sterkt aukande eigarkonsentrasjon» (Roppen, 2003:78).

I 2006 forlot Orkla mediebransjen, og solgte til britiske Mecom. For første gang ble et ikke-nordisk selskap eier i norsk presse. Orkla Media endret navn til Edda Media.75 Kjøpet ble i stor grad finansiert med lånte penger, bl.a. fra Orkla. (se bl.a. Østbye & Kvalheim 2009). Det britiske eventyret ble kortvarig. Etter store interne stridigheter, der gründer og direktør David Montgomery måtte trekke seg, kjølnet Mecoms interesse for norske medier. 5. desember 2011 ble Edda Media solgt til A-pressen for 1.7 milliarder norske kroner, og det utvidete konsernet fikk da navnet Amedia. Konsernet solgte samtidig sine eierinteresser i TV2, bl.a. for å finansiere aviskjøpet. De måtte også selge ut noen av avisene pga. eierskapslovgivningen.

Amedia fortsatte imidlertid å slite økonomisk, og en jakt på nye eiere begyn-te. 22. februar 2016 ble det klart at en sparebankstiftelse med utgangspunkt i den norske banken DNB, kjøpte alle aksjene i konsernet.76 Eierskapet er deret-ter lagt i en egen avisstiftelse, dvs. at Amedia i praksis blir «selveiende». Med A-pressens kjøp av Edda og etableringen av Amedia, har Polaris rykket opp som medieeier nummer tre i størrelse.

Foruten de tre største medieselskapene er flere mindre aktører aktive på det norske dagspressemarkedet i 2016.77 Tabell 2.1 viser de fire største eiergruppe-ne målt etter aviseeiergruppe-nes opplagsandel.

75 Kilde: Søyland, Foros & Storsul 2012: Medieeierskapsutredningen 2012.

76 Se blant annet http://www.dn.no/etterBors/2016/02/22/1500/derfor-kjper-dnbstiftelsen-lokalaviskonsernet (hentet 26.1.2017).

77 Det gjelder blant annet Dagbladet/Bernergruppen innen den danske Aller-gruppen (Aller Media overtok Dagbladet i 2013), Mentor Media, Norges Handels- og sjøfartstidende og Nordsjø Media-konsernet (tidligere Jæren Avis). Medietilsynets oversikt over de ulike konsernene i 2015 er 27.1.2017 hentet fra http://mediekonsernoversikt.medietilsynet.no/page-1

Tabell 2.1 Største eierselskaper i norsk dagspresse 1987-2015 etter andel av opplag i 2015. 198778 1990 1996 1999 200679 2010 201580 Schibsted _{26 26 26 27 29 31} 27 ⁸¹ A-pressen/ Amedia 18 17 15 16 17 17 24 Polaris ₉ 10 Orkla Media _{3 3 10 12} Edda Media 12 10