Makt i organisasjoner

Med medienes dobbelrolle som publistiske og merkantile institusjoner, kan maktbegrepet ses i mer konkret organisasjonsteoretisk sammenheng. Dette ligger dessuten nært et politisk-økonomisk perspektiv slik Johan Lindén viser i sin studie av public service-bedriften SVT: «Organisationens struktur illustrerar hur organisationens ägare valt att fördela sina resurser. Strukturer skapas, upprätthålls och används i mycket stor utsträckning för att utöva makt» (Lindén 2011:47). Organisasjons- og ledelsesforskeren Gary Yukl definerer makt som «förmågan att påverka människors inställningar och beteenden i önskad riktning. Befogenhet, som utgör en viktig påverkansgrund i formella organisa-tioner är rätten att påverka andra på specifika sätt» (Yukl 2012:245). Han ser

makt som en dynamisk variabel som endres når omstendighetene endres.¹⁷³

Makt kan også være både formell og uformell. Den uformelle makten er langt vanskeligere å fange inn i en studie som ikke bygger på grundig observasjon av praksis i organisasjonen.

Alvesson (2007:192) er også opptatt av organisasjonskultur og makt, og me-ner at et sentralt aspekt ved kultur nettopp er makt. Makt, skriver Alveson (2007:195), er «intimt förknippad med symboliska handlingar som fastslår hie-rarkier och skillnaden mellan folk». I et moderne samfunn handler makt mer om å påvirke forestillinger om virkeligheten enn om tvang: «…makt utövas främst på mycket mer subtila sätt. Det bästa sättet att göra folk lydiga och ar-betssamma är att få dessa att anamma välanpassade förhållningssätt. Kar-riärorienterade människor är extremt lätta att styra, åtminstone så länge kar-riärorienteringen kvarstår» (Alvesson, 2007:193). Maktressurser trenger med andre ord ikke benyttes eller aktiveres for at de skal ha betydning for hvordan aktører handler (Korpi, 1981:18). Tvert imot kan man gjennom investeringer i struktur som skaper rutinemessige beslutninger, langt enklere regulere andre menneskers handlinger.

I det teoretiske grunnlaget for den første norske maktutredningen, hevder sosiologen Gudmund Hernes (1975:87 ff), at visse betingelser må gjelde for at en aktør skal ha makt. Han setter opp fem situasjoner der makten vil svekkes:

– en aktørs makt reduseres i den utstrekning det han kontrollerer er av liten interesse for andre

– den reduseres gjennom at andre aktører kontrollerer saker av stor interesse for ham

– den reduseres hvis han har liten kontroll over de saker det skal treffes avgjørelse om

– den reduseres gjennom at han har liten kontroll over hvilke aktø-rer som skal være med på å treffe beslutningene

173 _{I beskrivelse av makt bygger Yukl videre på French & Ravens mye brukte klassifisering fra}

1959. De delte inn i fem ulike makttyper; belønningsmakt, tvangsmakt, legitim makt, ekspertmakt og personlighetsmakt eller referansemakt.

– den reduseres hvis i han er forhindra fra å delta i beslutningspro-sessen

Jeg vil i analysen følge disse fem betingelsene for å forsøke å konkretisere og avkode en eventuell maktforskyvning fra redaktørene til andre aktører i organi-sasjonene eller institusjonen. Den utbredte oppfatningen om at administrerende direktør og den kommersielle siden har styrket sin innflytelse på bekostning av redaktørens og journalistikken i medieorganisasjonen må med et slikt utgangs-punkt se både på formelle og uformelle strukturer. Med den intense priorite-ringen av det som kalles «digital transformasjon» kan nettopp digital spisskom-petanse, særlig utviklerkomspisskom-petanse, være noe som kan gi personlig makt.

Vennskapelige og personlige relasjoner og nettverk kan også ha stor betyd-ning for uformell makt. En redaktør som har «vokst opp» i konsernet og som hyppig treffer konsernledelsen i formelle og uformelle fora, kan i noen sam-menhenger ha større mulighet til å øve innflytelse på beslutninger og beslut-ningsprosesser enn personer utenfor slike nettverk. Redaktøren vil ha tilgang til ledelsen på en annen måte enn den som er lokalisert lenger unna rent fysisk. Samtidig kan en slik nærhet forsterke redaktørens identifikasjon med og lojalitet til de samme lederne. Maktrelasjonene kan altså ha en geografisk side. Sentrum-periferi dimensjonen (Rokkan, 1987) er en klassisk konflikt- og skillelinje, også maktpolitisk. Det er rimelig å anta at den også vil kunne gjelde for redaktørenes maktposisjon, særlig innad i et konsern. Selv om lokalaviser i den typiske «peri-ferien» ikke omfattes av denne studien, så er det både i Sverige og Norge ikke noen tvil om at hovedstedene er maktsentra også når det gjelder medieorganisa-sjonene. Avstanden fra Malmø til Stockholm, eller fra Bergen til Oslo, kan være lengre enn den geografiske avstanden tilsier.

3.6 Sammenfatning

Studien av sjefredaktørrollen og endringer i den er forankret i institusjonell teori. Rollen studeres i lys av journalistikken som institusjon på den ene siden og den institusjonelle strukturene som markedene representerer på den andre. Det er i spenningsfeltet mellom disse at sjefredaktørene befinner seg. Medienes doble rolle gjenspeiles i sjefredaktørenes rolle.

Som en del av det institusjonelle perspektivet kobler jeg normativ teori og politisk økonomisk teori. Sjefredaktørenes doble posisjon gjør den kombina-sjonen fruktbar. Redaktørrollen både i svensk og norsk presse har hentet sin legitimitet fra den journalistiske institusjonen. Sjefredaktørene arbeider enten i en delt lederskapsmodell der en direktør har ansvaret for forretningsdriften, eller i en modell der det er én person som er ansvarlig for begge områdene. I analysen av endringer i sjefredaktørenes rolle er derfor politisk økonomisk teori et nyttig verktøy.

Det er sjefredaktørrollen jeg analyserer i denne studien. Rolle er derfor et nøkkelbegrep som brukes i en sosiologisk forståelse, som summen av de nor-mer og forventninger som knytter seg til posisjonen. Uoverensstemmelser eller uforenlighet i forventningene kan skape rollekonflikt. For å kunne analysere sjefredaktørrollen er det derfor viktig å identifisere ulike forventninger som rettes til posisjonen. Det er også sentralt å se på de normene som knyttes til rollen. Her er forholdet mellom ideologiske og forretningsmessige normer og forventninger avgjørende. Redaktørene har et handlingsrom, men det er ikke gitt hvor stort dette rommet er og i hvor stor grad det over tid har blitt endret. I forskning om ledelse er det også ulike ledertyper, såkalte idealtyper. Jeg har definert fire slike potensielle idealtyper blant sjefredaktørene; avismakeren, meningsbæreren, organisasjonsbyggeren og digitaliseringsredaktøren.

Sjefredaktørene arbeider i ulike mediehus. Den institusjonelle analysen gjel-der også i studien av de organisajonsmessige rammene sjefredaktørene arbeigjel-der innenfor. Her er teoriene til DiMaggio og Powell (1983, 1991) om isomorfisme og homogenitet av særlig verdi. De hevder blant annet at det foregår en etter-likningsprosess i organisasjoner der det er usikkerhet om sentrale vilkår. Medie-utviklingen i perioden min studie strekker seg over, har nettopp usikkerhet og endring som et kjennetegn. DiMaggio og Powell hevder også at en annen kilde til endringer er normativt press, først og fremst forbundet med profesjonalise-ring. Det er stor enighet om at det har skjedd en profesjonalisering av journalis-ter og redaktører de seinere tiårene.

Det siste punktet i teorigrunnlaget for studien dreier seg om maktrelasjoner. Makt er ikke minst et begrep som også forbindes med ledere og ledelse. For relasjonene innenfor medieorganisasjoner vil det ikke minst handle om økono-misk, politisk og kulturell eller symbolsk makt (bl.a. Thompson, 1995). I analy-sen av sjefredaktørenes makt, vil jeg benytte meg av Hernes’ (1975) fem situa-sjoner der en aktørs makt svekkes. Disse vil jeg benytte som et verktøy for å analysere en eventuell maktforskyvning fra sjefredaktørene til andre aktører i organisasjonene, eller motsatt vei, dvs. at sjefredaktørenes maktposisjon kan være styrket.

4 Metoder og materiale

I dette kapitlet redegjør jeg for metoder og materiale som utgjør studiens metodologiske forskningsdesign – også kalt undersøkelsens hvem, hva, hvor og hvordan (Thagaard, 2003:46).

Kapitlet starter med en overgripende presentasjon av studiens metodevalg. Deretter redegjør jeg for de to studiene som avhandlingens datamateriale byg-ger på. Først presenterer jeg hovedstudien som består av kvalitative intervjuer med sjefredaktører i Bonnier og Schibsted. Deretter følger delstudien som er en kartlegging av to bransjeblader. Etter å ha redegjort for metoder, utvalg og gjennomføring i de respektive studiene, vil jeg drøfte metodekritiske aspekter særlig knyttet til intervjuer som metode. Det dreier seg om kildekritikk og selv-refleksjon og om de særegne utfordringene ved å intervjue elitekilder. Til slutt vil jeg diskutere studiens reliabilitet og validitet.