Rekruttering i norske avishus 1985-94: «Tinius og Kjell»-perioden

I tiåret 1985-94 er det relativt få redaktørskifter i de norske avisene i stu-dien.²²⁵ I familieselskapet Schibsted utkrystalliserte det seg fra siste del av åtti-årene én dominerende eier; Einar Nagell-Erichsen, med kallenavnet «Tinius». VGs administrerende direktør, Kjell Aamot, ble fra 1989 den første konsernsje-fen i Schibsted. Flere av de norske redaktørene som ble ansatt på 80- og 90-tallet forteller at de fikk henvendelse fra Tinius og etter hvert fra duoen «Tinius og Kjell». Rekrutteringsmetodene i denne fasen kunne være direkte og personli-ge, med én sterk og initiativrik eier. Rekrutteringen av sjefredaktører i VG kan illustrere hvordan prosessene skjedde. Andreas Norland ble sjefredaktør i VG i 1978. Han hadde blant annet vært politisk journalist i Aftenposten og vaktsjef i VG. Etter et opphold i Trondheim som sjefredaktør i Adresseavisen, ville Na-gell-Erichsen ha ham tilbake til Oslo og VG. Den mangeårige sjefredaktøren i VG, Oskar Hasselknippe, skulle gå av med pensjon.226

Jeg trengte stor bil, jeg trengte hus og en høy gasje, så jeg sa til Tinius «skal jeg komme sydover, så må jeg ha hus». Det likte han ikke. Så vi røk uklar. Og jeg sa klart «hvis du ikke skaffer meg hus vil jeg aldri arbeide i noen av avisene di-ne». Dette var en opphetet samtale, jeg var med på en middag ute i båten hans

225_{I de to heleide Schibsted-avisene, Aftenposten og VG, er det i denne første perioden bare to}

sjefredaktørskifter. Fædrelandsvennen har samme redaktør - Egil Remi Jensen - hele perioden fra 1979 til 1995, og i Stavanger Aftenblad er Thor Bjarne Bore redaktør fra 1983 til 2000. I Bergens Tidende er det en del uro i redaksjonen, og flere redaktører i perioden; Kjartan Rødland, 1977-86, Einar Eriksen, 1986-91 og Magne Gaasemyr, 1991-94, inntil Hans Erik Matre overtar som publisher i 1994. I disse tre regionavisene på Sør-Vestlandet er imidlertid Schibsted kun deleier.

226 _{Oskar Hasselknippe var ansvarlig redaktør i VG fra 1953 til 1978.}

på Høvikodden. Jeg ble forbannet så jeg tok en robåt og rodde hjem. Og reg-net med at nå kom ikke vi sydover. Det gikk et halvt år. Så kom Tinius opp til Trondheim, og da hadde han roet seg ned. Og han sa at han fortsatt var i beit for å få inn en som kunne overta etter Hasselknippe (Andreas Norland, 26.11.2012).

Norland ble i 1978 ansatt som VGs sjefredaktør sammen med Tim Greve, en tidligere diplomat som kom fra en stilling som direktør for Nobelinstituttet. Greve fungerte i praksis som politisk redaktør, men døde i 1986. I 1987 gikk Norland videre til den nystartede Osloavisen, en lokal avis for hovedstadsre-gionen, eid av Schibsted. Einar Hanseid etterfulgte da Norland som VGs sjef-redaktør. Han kom fra stillingen som nyhetssjef-redaktør.

Andreas var helt innstilt på at jeg skulle følge etter ham. Og Tinius og Kjell ville også det, så det lå i kortene. Og dette gikk jo jævlig fort. Det styremøtet der vedtaket om Osloavisen ble fattet, var i begynnelsen av august 87. Og jeg tror Andreas fratrådte før måneden var omme. Så jeg bare flyttet inn i nabo-kontoret. Og alt fortsatte som før. Det var ikke den store dramatikken (Einar Hanseid, 27.11.2012).

At den avtroppende sjefredaktøren var med på å utpeke sin etterfølger, er et annet trekk ved rekrutteringsprosessene. Men det skjedde med sanksjonering fra eieren som også var en pådriver.

Eksperimentet med Oslo-avisen ble en økonomisk fiasko, og avisen ble ned-lagt i 1988, etter knapt ett års drift. Norland fortsatte i Schibsted. I november 1989 ble han hentet til Aftenposten av Nagell-Erichsen på grunn av misnøye med daværende sjefredaktør, Egil Sundar.227 Norland sa ja til sjefredaktørjob-ben forutsatt at Sundars mandat var begrenset til ansvar for lederartiklene. En todeling av stillingen var ikke aktuell for ham. «Jeg skrev selv stillingsbeskrivel-sen (…) Jeg hadde ikke påtatt meg ansvaret hvis jeg ikke hadde fått ansvaret. Her var jeg et brutalt maktmenneske. Sundar sa opp og gikk til NRK» (Andreas Norland, 28.11.2012).

Bransjebladet Dagspressen skrev i en kommentarartikkel at «Utad har avisen klart å skape en svært så adstadig schibstedsk profil på omstillingen, eller redak-tør-massakren som den kalles utenfor huset» (Dagspressen 5/90:11). I

kom-227 _{Egil Sundar var sjefredaktør i Aftenposten fra 1984 til 1990. Han var en meget aktiv tilhenger}

av en borgerlig samlingsregjering ledet av Høyre, og brukte Aftenposten aktivt for å nå politiske mål. Tinius Nagell-Erichsen uttalte i ettertid at «Vesentlig i min uenighet med Egil Sundar var at han ville bruke Aftenposten til å nå et bestemt politisk mål» (Norland, 2011:290) Hans aktivisme ble kontroversiell både innad i avisen og i styret. Det samme var tilfelle med visse distribusjons-økonomiske beslutninger Sundar gjorde: Trykketidspunktet ble skjøvet kraftig fram for å kunne distribuere Aftenposten som nasjonal morgenavis over hele landet.

mentaren slås det fast at Nagell-Erichsen styrer prosessen, og Norlands posi-sjon blir også bekreftet:

Kjennere av det schibstedske hus er imidlertid tilbøyelige til å legge vel så stor vekt på at storaksjonær Einar Fr. Nagell-Erichsen nå er i ferd med å få en per-sonkabel etter sitt hode, og ser hans langsiktige disposisjoner i det som skjer. Det er liten tvil om at Norland er hans yndlingsredaktør og Aamot en bedrifts-leder etter hans hode (Dagspressen 5/90:11).

Dette bekrefter at hovedeieren er personlig og direkte involvert i ansettelser – og avsettelser. Redaktøren som har tillit hos eieren, får samtidig et visst hand-lingsrom for å styre utforming av sin redaktørrolle. Man kan også si at redaktø-ren selv erobrer dette handlingsrommet. Det er mulig for aktøredaktø-rene å gjøre en forskjell også innenfor en institusjonell struktur (Giddens, 1984; Eide, 1998). Det er likevel ingen tvil om at sjefredaktøren arbeider så å si på ”lisens” fra eierne.

Fire år etter at Norland overtok som sjef for Aftenposten, måtte han selv gå av etter en del uro i avisen (se punkt 6.3.1). På ny ble Hanseid bedt om å ta over, og han flyttet fra VG til Aftenposten. I VG rykket Bernt Olufsen opp fra nyhetsredaktør til sjefredaktør. I likhet med sine forgjengere fikk Olufsen en personlig henvendelse i en rekrutteringsprosess som skjedde i løpet av ei uke:

Jeg ble innkalt til et møte med Tinius Nagell-Erichsen og Kjell Aamot, hvor spørsmålet om jeg kunne overta VG, ble stilt. Og hvor også muligheten av å hyre inn Olav Versto som politisk redaktør, ble luftet. Jeg husker at jeg ikke kjøpte den over bordet, og presiserte at hvis jeg skulle bli redaktør i VG så in-nebar det at jeg skulle overta stillingen som ansvarlig redaktør og at også da den politiske redaktørens virksomhet var mitt ansvar. Så jeg tenkte meg litt om, en dag eller to, før jeg også gjorde det valget til mitt eget (Bernt Olufsen, 26.8.2013).

Det er en utbredt tradisjon i norsk presse at politisk redaktør ansettes av sjefre-daktør, ikke av styret eller av egne stiftelser eller liknende slik det er vanlig i Sverige. Det betyr ikke at valg av politisk redaktør har vært uvesentlig for eier-ne. Rekrutteringene overfor viser dette. Einar Hanseid tok med seg politisk redaktør²²⁸ fra VG til Aftenposten. Sitatet fra Olufsen viser at eierne kom med klare oppfordringer til valg av ny politisk redaktør i VG,229

De norske informantene i denne første perioden har altså blitt rekruttert via avtroppende sjefredaktør og/eller eierinteresser, i Schibsteds tilfelle av hoved-eier og konsernsjef. Rekrutteringen har vært personlig og redaktørene er blitt

228 _{Per Norvik var politisk redaktør i VG 1986-93 og politisk redaktør i Aftenposten 1994-2000.} 229 Sigurd Allern (1998a:18) siterer fra et intervju med Tinius Nagell-Erichsen: «Etter min mening har eierne et ansvar for å sikre avisens profil mht spørsmål av ideologisk natur. Det betyr også et ansvar for politisk redaktør, ikke bare sjefredaktør».

håndplukket. Det ser ikke ut til at noen av stillingene har vært formelt utlyst. «Tinius og Kjell»-metoden viser at rekrutteringen av redaktører ble sett på som svært viktig. Hans Erik Matre oppsummerer prioriteringene i denne perioden slik:

Kjell (Aamot) har hatt som sin kjerneoppgave å ansette redaktører hele veien, både i VG og Aftenposten og andre steder. Han sa at «90 prosent av min jobb er å ansette redaktører». Så han mente at det var den viktigste jobben han gjorde. Og i forhold til Aftenposten og VG så hadde han jo makta sjøl. Han måtte bare opp til Tinius og sjekke at det var greit (Hans Erik Matre, 26.11.2012).

Tre av avisene i studien, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, hadde Schibsted som deleier, men var ikke kontrollert av Schibsted i perioden 1985–94. Eierskapet var spredt mellom flere aktører, blant annet inn-flytelsesrike lokale aksjonærer. Thor Bjarne Bore var sjefredaktør i den kristne avisen Vårt Land da han i 1983 ble oppsøkt av representanter for eierne og staben i Stavanger Aftenblad. Ifølge Bore var det flere som ønsket en kandidat utenfra, noe som ville være et brudd med en sterk tradisjon for intern rekrutte-ring i avisen.

Noen av eierne fikk valgt et styre som de var rimelig sikker på ville ansette meg. Det var ikke noe bevisst eiermakt på den tida, vet du. Det var en middag i året borte på Victoria der du fikk en veldig god middag og Kong Haakon-konfekt etterpå og that’s it. Det var ingen som hadde tenkt at det var noe som het utbytte. Er du gæern (Thor Bjarne Bore, 2.3.2012).

Bore ble ansatt i Stavanger Aftenblad og utpekte samtidig sin etterfølger i Vårt Land; Hans Erik Matre. Representantskapet i avisen var bredt sammensatt fra en rekke kristenorganisasjoner og fikk ingen andre alternativer til ny redaktør. Matre ble solgt inn som veien til videre suksess. Mangelen på én dominerende eier er viktig for prosessene i disse avisene. Redaktørutnevnelsene var også her i stor grad resultat av personlig initiativ, men ikke fra en enkelteier.

I Stavanger Aftenblad var det enkelte eiergrupper og ansatte ledere som styr-te prosessen, i Vårt Land kunne avtroppende sjefredaktør peke ut sin etstyr-terføl- etterføl-ger. Det var altså en mindre direkte og sentralisert eierstyring enn i Schibsted i slike rekrutteringer. Administrasjonen og enkelteiere kunne ha et visst spille-rom. Spredt eierskap gir, når det gjelder lederrekruttering, også et handlingsrom for ansatte ledere. Ohlsson (2012) påpeker at atskillelse av eierskap og kontroll åpner muligheter for at ansatte kan ta bestemmende initiativer: «The fact that power resides with management, it is argued, is a result of the management’s superior knowledge of the business, as well as its direct involvement in day-to-day decision-making» (Ohlsson, 2012:87).